Fagutvikling
Publisert
To tenker bedre enn én
Refleksjonsgruppe er en metode for å bearbeide og utvikle ny kunnskap.
Refleksjonsgrupper kan brukes for å utvikle sykepleiefaget.
Ved Lovisenberg Diakonale Sykehus har to refleksjonsgrupper vært i
funksjon ved akutt medisinsk- og rehabiliteringspost. Gruppene har
vært ledet av lærer fra høyskolen.
Hensikten
Refleksjonsgruppe er et møtested for sykepleiere/hjelpepleiere hvor erfaringer fra praksis diskuteres opp mot anerkjent sykepleiekunnskap og evidensbasert sykepleie. Målet er å utvikle personlig og faglig kompetanse og styrke den enkeltes trygghet i sykepleieutøvelsen. Refleksjonsgruppen skal inspirere til videre faglig utvikling, og skiller seg fra tradisjonelle veiledningsgrupper ved at samtalens fokus er temastyrt. Tema er satt opp for å møte ulike behov, og spørsmål som krever refleksjon og diskusjon blir stilt. Dialogen mellom de ansatte blir sentral, og ulike erfaringer og refleksjoner blir delt innad i gruppa. Det har vært viktig at samtalen oppsummeres og at hovedpoengene kommer fram.
Fag i system
Norsk Sykepleierforbund har i sitt krav til klinisk spesialistutdanning tatt med refleksjonsgrupper som en form for veiledning i sitt utdanningsprogram (1). Deltakerne får attestert sitt oppmøte i gruppene og kan blant annet bruke dette opp mot klinisk spesialitet. Oppmøte er frivillig.
Sykepleiere med lang erfaring vil kunne styrke sin faglige kompetanse i en refleksjonsgruppe. En travel hverdag hindrer ofte diskusjoner rundt sykepleie. Refleksjonsgruppene skal bidra til å sette disse viktige faglige diskusjonene i system, så vi kan holde oss faglig oppdatert og bevisste. Flere har gitt uttrykk for at en slik faglig bevisstgjøring og utvidelse av «blikket» som refleksjonsgruppene bidrar til, er viktig for deres sykepleiefaglige og personlige utvikling. På lengre sikt ønsker vi at refleksjonsgruppene skal bidra til en konstruktiv kritisk holdning til eget fag, og bidra til en reflekterende kultur på post.
Det er et håp at vi gjennom en slik bevisstgjøring av vår sykepleiepraksis skal få klarere fokus på hva vi vil brenne for som sykepleiere, og hva vi vil arbeide mer med. Kanskje kan gruppene bli et springbrett til evidensbasert sykepleie?
Pedagogisk litteratur
Vi lærer bare av det vi forstår, hevder Boud og Fitzgerald (2,3). Erfart sykepleieutøvelse må belyses og finnes mening i for at vi skal kunne videreutvikle oss faglig og personlig. I en refleksjonsgruppe arbeider vi mot å oppnå denne «forståelsen» som igjen fører til ny læring, og kanskje ny handling/praksisutøvelse. Lauvås og Handal (4) mener det er tre trinn i refleksjonsfasen:
1. Hva skjedde?
2. Følelser knyttet til det som har hendt.
3. Revurdering av erfaringene (den egentlige refleksjonen). Her brukes teorier/modeller for å integrere erfaringen. I refleksjonsgruppene ønsker vi å bruke sykepleieprosessen, den didaktiske relasjonsmodellen og den etiske refleksjonsmodellen som egnede modeller når vi belyser praksis.
Schøn og Taylor (5,6) snakker om «to reflect in action and to reflect on action». I våre grupper går vi inn på erfart sykepleie (case). Dette blir å reflektere «on action». Her vektlegges verdien av avstand i tid og rom for å analysere en situasjon. Etter en refleksjonsgruppe uttalte en sykepleier: «Jeg merker at jeg tar med meg ut i praksis den måten å tenke på som vi bruker i refleksjonsgruppene.» Hun erfarte at hun tok med seg en reflekterende metode ut i møte med pasient/pårørende og kolleger. Dette blir å reflektere «in action», slik den anerkjente pedagogen Schøn ville ha sagt det.
Skjønnets betydning
Martinsen (7) vektlegger sykepleierens møte med pasienten. Hun mener det er flere sider ved den utøvende sykepleie som evidensbasert forskning ikke klarer å belyse; det som ikke kan måles. Hun snakker om betydningen av «skjønnet». Verdien av å sette ord på det vi i gruppen opplever og erfarer i relasjonen til pasienten. Hun viser til tidligere store tenkere som Løgstrup og Kierkegaard som også vektla «skjønnet». Sistnevnte brukte statistiske metoder i sine undersøkelser, men oppfordret andre til å undersøke ...«hva som lå bakenfor tallene». I refleksjonsgruppene prøver vi å bruke «skjønnet» og samtalen for å øke vår forståelsesramme og slik utvikle vårt «kliniske blikk».
To bedre enn én
Er refleksjonsgruppene egnet i bearbeiding og utvikling av ny kunnskap? Fra sykepleiere ute i en aktiv sengepost lyder sukk over manglende tid til å dvele ved det de erfarer i utøvelsen av sykepleie. I refleksjonsgruppene prøver vi å møte dette behovet. Vi analyserer våre erfaringer for å lære av det. Gruppens dialog gir mulighet til å belyse problemstillingen fra ulike sider. Sykepleieren kan oppleve det meningsfylt å få respons på sin tanke og handling. Hun kan oppleve støtte og veiledning som er kollegabasert. Dette er godt for henne som person, men det er først når kolleger kommer med nye vinklinger til problemstillingen at hun kan oppleve å få et utvidet blikk på sin sykepleieutøvelse. Egen revurdering av utøvd sykepleie kan slik sett endre sykepleierens handlingsgrunnlag og handling. «To tenker bedre enn én», kan hevdes å være en grunntanke i refleksjonsgruppen. Kanskje kan en situasjon tolkes noe annerledes av en kollega fordi hun ser det med en annen bakgrunn: Hun har en annen erfaring som menneske og sykepleier. Spesielt tydelig kommer dette til syne i dialogen mellom den erfarne og den mindre erfarne.
«Hjælpekunst»
Benner snakker om en utvikling i sykepleieutøvelse - fra novise til ekspert (8). Det henspeiles på erfaringen den enkelte har i sykepleie. I refleksjonsgruppen sitter det både nyutdannete og sykepleiere med lang erfaring. Men få av oss med lang erfaring vil omtale oss som eksperter. Gjennom dialogen og gjerne diskusjonen opplever vi at vi er underveis som sykepleiere, men aktiviteten i gruppen bidrar til at vi kan utvikle oss. Tidligere innlærte teknikker i forhold til praktiske prosedyrer og kommunikasjon (9) og tankemodeller for analyse av problemstillinger brukes når vi møter det enkelte individ. Vår samlede kompetanse skal tilpasses den enkelte pasient. Kierkegaard brukte begrepet «hjælpekunst» om dette fenomenet (10). Mennesker med samme grunnlidelse har behov som de ønsker dekket på ulik måte, - dette gjør sykepleien utfordrende og krevende.
En egnet metode
I sykepleiefaget blir det viktig at erfaringer belyses av nyere teori og forskning. Dette er en hovedtanke når man skal handle evidensbasert, og våre tidligere erfaringer er rammeverket sykepleiefaget skal utvikles innenfor. I refleksjonsgruppene kan dialogen bidra til analyse, nyansering og dybdesyn med hensyn til den sykepleie som er erfart.
Forståelsesrammen av min erfaring blir utvidet. Når sykepleieren neste gang møter en liknende situasjon vil hun sannsynligvis føle seg tryggere i forhold til valg av kommunikasjonsteknikk, verdivalg og prioriteringer i sitt handlingsmønster. Slik sett har den reflekterende samtalen bidratt til å bevisstgjøre og fornye kunnskap/kompetanse som ikke bare øker sykepleierens trygghet, men også pasientens mulighet for å bli møtt med rett kompetanse til rett tid. På denne bakgrunn kan det hevdes at refleksjonsgrupper er en egnet metode i moderne sykepleie.
Sykepleieridentitet
Hvorfor har erfarne sykepleierne behov for å utvikle sykepleieridentitet?
Noen gir uttrykk for ensomhet og utrygghet i sin yrkesutøvelse: «Er det jeg gjør bra nok? Er jeg en dårligere sykepleier i dag enn tidligere?» Spørsmålene røper faglig usikkerhet. Erfaring fra refleksjonsgruppene tilsier at kolleger gir hverandre konstruktiv tilbakemelding basert på faglige vurderinger og personlig støtte. Målet er å bidra til å utvikle en trygghetsfølelse i utøvelsen av sykepleie. En følelse som bygger på oppdatert kompetanse og personlig mot. Slik sett kan vi si at refleksjon over eget fag og utvidelse av faglig horisont ikke bare øker faglig kompetanse, men gir en styrket identitet som sykepleier.
Muligheter og begrensninger
Etter å ha forsøkt refleksjonsgrupper i ulike miljø, har jeg gjort meg noen tanker rundt organiseringen. Ledere må legge til rette for at personalet får delta. Det har vist seg nødvendig at en bestemt sykepleier får ansvar for å minne om gruppen; hvor den holdes og hvilke tema som tas opp.
Frivillig oppmøte kan også diskuteres. For at gruppene ikke skal fungere som en engangsinspirasjon, men bidra til en reflekterende holdning i all sykepleieutøvelse, tror jeg jevnlig oppmøte er viktig. Lederne kan også forvente at sykepleiere i dag skal være faglig oppdaterte (11). I forlengelse av dette kravet, blir refleksjonsgrupper et egnet forum for denne type fagutvikling.
Ikke alle tema er like lett å finne teori/evidensbaserte artikler om. «Mottakssamtalen, hvor viktig er den» er et eksempel. Man kan da tenke nærliggende aktuell teori om kommunikasjon og relasjonen sykepleier - pasient, men vi ser også hvor viktig erfaring er for å kunne diskutere temaet fra ulike vinkler. Noen i gruppa må ha satt seg inn i emnet for at utbyttet skal bli optimalt.
Tid har betydning. Gruppene har normalt hatt 45 minutters varighet hver 14. dag. Travle dager på postene kan gjøre det vanskelig å organisere tid til gruppene. Likevel handler det også her om prioritering fra ledernivå. Hvor viktig er reflekterte sykepleiere på min post? Hvilken kompetanse ønsker jeg de skal ha? Dette er spørsmål som krever reflekterte svar.
Litteratur
1. Nye kriterier klinisk spesialist 2005, 4.3. http://www.nsf.no
2. Boud D, Keogh R, Walker D. Reflection: turning experience into learning. London: Kogan Page, 1998.
3. Fitzgerald M, Chapman Y. Theories of reflection for learning. I: Burns S, Bulman C. (red.) Reflective practice in nursing. London: Blackwell Science, 2000.
4. Lauvås P, Handal G. Veiledning og Praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen, 2002.
5. Taylor B. Reflective practice. Buckingham: Open University Press, 2003.
6. Schøn D. Education to reflective practioner towards a new design for teaching and learning in professions. San Francisco: Jossey -Bass, 1987.
7. Martinsen K. Samtalen, skjønnet og evidensen. Oslo: Akribe, 2005.
8. Benner P. From novice to expert. California: Addison Wesley Publishing Company, 1984.
9. Eide H, Eide T. Kommunikasjon i relasjoner. Oslo: Gyldendal, 2001.
10. Kierkegaard S. 1848 Synspunkter for min Forfatter -Virksomhed Posthum. København: Reitzel, 1859.
11. Lov om helsepersonell (1999/2004), http://www.lovdata.no
Hensikten
Refleksjonsgruppe er et møtested for sykepleiere/hjelpepleiere hvor erfaringer fra praksis diskuteres opp mot anerkjent sykepleiekunnskap og evidensbasert sykepleie. Målet er å utvikle personlig og faglig kompetanse og styrke den enkeltes trygghet i sykepleieutøvelsen. Refleksjonsgruppen skal inspirere til videre faglig utvikling, og skiller seg fra tradisjonelle veiledningsgrupper ved at samtalens fokus er temastyrt. Tema er satt opp for å møte ulike behov, og spørsmål som krever refleksjon og diskusjon blir stilt. Dialogen mellom de ansatte blir sentral, og ulike erfaringer og refleksjoner blir delt innad i gruppa. Det har vært viktig at samtalen oppsummeres og at hovedpoengene kommer fram.
Fag i system
Norsk Sykepleierforbund har i sitt krav til klinisk spesialistutdanning tatt med refleksjonsgrupper som en form for veiledning i sitt utdanningsprogram (1). Deltakerne får attestert sitt oppmøte i gruppene og kan blant annet bruke dette opp mot klinisk spesialitet. Oppmøte er frivillig.
Sykepleiere med lang erfaring vil kunne styrke sin faglige kompetanse i en refleksjonsgruppe. En travel hverdag hindrer ofte diskusjoner rundt sykepleie. Refleksjonsgruppene skal bidra til å sette disse viktige faglige diskusjonene i system, så vi kan holde oss faglig oppdatert og bevisste. Flere har gitt uttrykk for at en slik faglig bevisstgjøring og utvidelse av «blikket» som refleksjonsgruppene bidrar til, er viktig for deres sykepleiefaglige og personlige utvikling. På lengre sikt ønsker vi at refleksjonsgruppene skal bidra til en konstruktiv kritisk holdning til eget fag, og bidra til en reflekterende kultur på post.
Det er et håp at vi gjennom en slik bevisstgjøring av vår sykepleiepraksis skal få klarere fokus på hva vi vil brenne for som sykepleiere, og hva vi vil arbeide mer med. Kanskje kan gruppene bli et springbrett til evidensbasert sykepleie?
Pedagogisk litteratur
Vi lærer bare av det vi forstår, hevder Boud og Fitzgerald (2,3). Erfart sykepleieutøvelse må belyses og finnes mening i for at vi skal kunne videreutvikle oss faglig og personlig. I en refleksjonsgruppe arbeider vi mot å oppnå denne «forståelsen» som igjen fører til ny læring, og kanskje ny handling/praksisutøvelse. Lauvås og Handal (4) mener det er tre trinn i refleksjonsfasen:
1. Hva skjedde?
2. Følelser knyttet til det som har hendt.
3. Revurdering av erfaringene (den egentlige refleksjonen). Her brukes teorier/modeller for å integrere erfaringen. I refleksjonsgruppene ønsker vi å bruke sykepleieprosessen, den didaktiske relasjonsmodellen og den etiske refleksjonsmodellen som egnede modeller når vi belyser praksis.
Schøn og Taylor (5,6) snakker om «to reflect in action and to reflect on action». I våre grupper går vi inn på erfart sykepleie (case). Dette blir å reflektere «on action». Her vektlegges verdien av avstand i tid og rom for å analysere en situasjon. Etter en refleksjonsgruppe uttalte en sykepleier: «Jeg merker at jeg tar med meg ut i praksis den måten å tenke på som vi bruker i refleksjonsgruppene.» Hun erfarte at hun tok med seg en reflekterende metode ut i møte med pasient/pårørende og kolleger. Dette blir å reflektere «in action», slik den anerkjente pedagogen Schøn ville ha sagt det.
Skjønnets betydning
Martinsen (7) vektlegger sykepleierens møte med pasienten. Hun mener det er flere sider ved den utøvende sykepleie som evidensbasert forskning ikke klarer å belyse; det som ikke kan måles. Hun snakker om betydningen av «skjønnet». Verdien av å sette ord på det vi i gruppen opplever og erfarer i relasjonen til pasienten. Hun viser til tidligere store tenkere som Løgstrup og Kierkegaard som også vektla «skjønnet». Sistnevnte brukte statistiske metoder i sine undersøkelser, men oppfordret andre til å undersøke ...«hva som lå bakenfor tallene». I refleksjonsgruppene prøver vi å bruke «skjønnet» og samtalen for å øke vår forståelsesramme og slik utvikle vårt «kliniske blikk».
To bedre enn én
Er refleksjonsgruppene egnet i bearbeiding og utvikling av ny kunnskap? Fra sykepleiere ute i en aktiv sengepost lyder sukk over manglende tid til å dvele ved det de erfarer i utøvelsen av sykepleie. I refleksjonsgruppene prøver vi å møte dette behovet. Vi analyserer våre erfaringer for å lære av det. Gruppens dialog gir mulighet til å belyse problemstillingen fra ulike sider. Sykepleieren kan oppleve det meningsfylt å få respons på sin tanke og handling. Hun kan oppleve støtte og veiledning som er kollegabasert. Dette er godt for henne som person, men det er først når kolleger kommer med nye vinklinger til problemstillingen at hun kan oppleve å få et utvidet blikk på sin sykepleieutøvelse. Egen revurdering av utøvd sykepleie kan slik sett endre sykepleierens handlingsgrunnlag og handling. «To tenker bedre enn én», kan hevdes å være en grunntanke i refleksjonsgruppen. Kanskje kan en situasjon tolkes noe annerledes av en kollega fordi hun ser det med en annen bakgrunn: Hun har en annen erfaring som menneske og sykepleier. Spesielt tydelig kommer dette til syne i dialogen mellom den erfarne og den mindre erfarne.
«Hjælpekunst»
Benner snakker om en utvikling i sykepleieutøvelse - fra novise til ekspert (8). Det henspeiles på erfaringen den enkelte har i sykepleie. I refleksjonsgruppen sitter det både nyutdannete og sykepleiere med lang erfaring. Men få av oss med lang erfaring vil omtale oss som eksperter. Gjennom dialogen og gjerne diskusjonen opplever vi at vi er underveis som sykepleiere, men aktiviteten i gruppen bidrar til at vi kan utvikle oss. Tidligere innlærte teknikker i forhold til praktiske prosedyrer og kommunikasjon (9) og tankemodeller for analyse av problemstillinger brukes når vi møter det enkelte individ. Vår samlede kompetanse skal tilpasses den enkelte pasient. Kierkegaard brukte begrepet «hjælpekunst» om dette fenomenet (10). Mennesker med samme grunnlidelse har behov som de ønsker dekket på ulik måte, - dette gjør sykepleien utfordrende og krevende.
En egnet metode
I sykepleiefaget blir det viktig at erfaringer belyses av nyere teori og forskning. Dette er en hovedtanke når man skal handle evidensbasert, og våre tidligere erfaringer er rammeverket sykepleiefaget skal utvikles innenfor. I refleksjonsgruppene kan dialogen bidra til analyse, nyansering og dybdesyn med hensyn til den sykepleie som er erfart.
Forståelsesrammen av min erfaring blir utvidet. Når sykepleieren neste gang møter en liknende situasjon vil hun sannsynligvis føle seg tryggere i forhold til valg av kommunikasjonsteknikk, verdivalg og prioriteringer i sitt handlingsmønster. Slik sett har den reflekterende samtalen bidratt til å bevisstgjøre og fornye kunnskap/kompetanse som ikke bare øker sykepleierens trygghet, men også pasientens mulighet for å bli møtt med rett kompetanse til rett tid. På denne bakgrunn kan det hevdes at refleksjonsgrupper er en egnet metode i moderne sykepleie.
Sykepleieridentitet
Hvorfor har erfarne sykepleierne behov for å utvikle sykepleieridentitet?
Noen gir uttrykk for ensomhet og utrygghet i sin yrkesutøvelse: «Er det jeg gjør bra nok? Er jeg en dårligere sykepleier i dag enn tidligere?» Spørsmålene røper faglig usikkerhet. Erfaring fra refleksjonsgruppene tilsier at kolleger gir hverandre konstruktiv tilbakemelding basert på faglige vurderinger og personlig støtte. Målet er å bidra til å utvikle en trygghetsfølelse i utøvelsen av sykepleie. En følelse som bygger på oppdatert kompetanse og personlig mot. Slik sett kan vi si at refleksjon over eget fag og utvidelse av faglig horisont ikke bare øker faglig kompetanse, men gir en styrket identitet som sykepleier.
Muligheter og begrensninger
Etter å ha forsøkt refleksjonsgrupper i ulike miljø, har jeg gjort meg noen tanker rundt organiseringen. Ledere må legge til rette for at personalet får delta. Det har vist seg nødvendig at en bestemt sykepleier får ansvar for å minne om gruppen; hvor den holdes og hvilke tema som tas opp.
Frivillig oppmøte kan også diskuteres. For at gruppene ikke skal fungere som en engangsinspirasjon, men bidra til en reflekterende holdning i all sykepleieutøvelse, tror jeg jevnlig oppmøte er viktig. Lederne kan også forvente at sykepleiere i dag skal være faglig oppdaterte (11). I forlengelse av dette kravet, blir refleksjonsgrupper et egnet forum for denne type fagutvikling.
Ikke alle tema er like lett å finne teori/evidensbaserte artikler om. «Mottakssamtalen, hvor viktig er den» er et eksempel. Man kan da tenke nærliggende aktuell teori om kommunikasjon og relasjonen sykepleier - pasient, men vi ser også hvor viktig erfaring er for å kunne diskutere temaet fra ulike vinkler. Noen i gruppa må ha satt seg inn i emnet for at utbyttet skal bli optimalt.
Tid har betydning. Gruppene har normalt hatt 45 minutters varighet hver 14. dag. Travle dager på postene kan gjøre det vanskelig å organisere tid til gruppene. Likevel handler det også her om prioritering fra ledernivå. Hvor viktig er reflekterte sykepleiere på min post? Hvilken kompetanse ønsker jeg de skal ha? Dette er spørsmål som krever reflekterte svar.
Litteratur
1. Nye kriterier klinisk spesialist 2005, 4.3. http://www.nsf.no
2. Boud D, Keogh R, Walker D. Reflection: turning experience into learning. London: Kogan Page, 1998.
3. Fitzgerald M, Chapman Y. Theories of reflection for learning. I: Burns S, Bulman C. (red.) Reflective practice in nursing. London: Blackwell Science, 2000.
4. Lauvås P, Handal G. Veiledning og Praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen, 2002.
5. Taylor B. Reflective practice. Buckingham: Open University Press, 2003.
6. Schøn D. Education to reflective practioner towards a new design for teaching and learning in professions. San Francisco: Jossey -Bass, 1987.
7. Martinsen K. Samtalen, skjønnet og evidensen. Oslo: Akribe, 2005.
8. Benner P. From novice to expert. California: Addison Wesley Publishing Company, 1984.
9. Eide H, Eide T. Kommunikasjon i relasjoner. Oslo: Gyldendal, 2001.
10. Kierkegaard S. 1848 Synspunkter for min Forfatter -Virksomhed Posthum. København: Reitzel, 1859.
11. Lov om helsepersonell (1999/2004), http://www.lovdata.no
0 Kommentarer