Sykepleieforskning i Norge - en stille revolusjon

Sykepleieforskningen i Norge har en kort tradisjon. Det var på 50-tallet de første pionerene startet. Først etter 1980 kan vi si at sykepleieforskningen i Norge på alvor slo rot (1). Dette henger sammen med etableringen av sykepleievitenskap på universitetsnivå med Institutt for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo (1985), Institutt for sykepleievitenskap (senere Seksjon for sykepleievitenskap) ved Universitetet i Bergen (1979) og Sykepleielærerutdanningen i Tromsø ved Universitetet i Tromsø (1977). Fra 1980 til i dag har antallet kandidater med hovedfagseksamen og doktorgradseksamen fra disse institusjonene vært økende.

- Ved Institutt for sykepleievitenskap i Oslo har de uteksaminert ca 400 kandidater fra gammel studieordning (kand. sykepleievit.). Så langt er ingen uteksaminert etter ny ordning.
- I tillegg er det ca 170 hovedfagsstudenter i systemet.
- Når det gjelder doktorgradsstudenter, har 3 disputert og det er 21 stk. i programmet.
- I tillegg til studenter ved Institutt for sykepleievitenskap, kommer sykepleiere som er ferdig eller er i gang med helsefag hovedfag ved Seksjon for helsefag ved Universitetet i Oslo.

- Ved Seksjon for sykepleievitenskap i Bergen har ca 80 avlagt hovedfagseksamen og ca 50 er underveis på studieretning sykepleievitenskap ved helsefag hovedfag.
- Sju har avlagt doktorgraden og 25 holder på med sin avhandling.

- Ved Avdeling for sykepleie og helsefag, Universitetet i Tromsø har 40 studenter gjennomført embetsstudiet i sykepleievitenskap og 7 er underveis.
- Videre er det flere sykepleiere som nå er studenter ved hovedfag helsefag.

- I tillegg til alle disse kommer ca 100 sykepleiere som har avlagt helsefag hovedfag for tilsatt undervisningspersonale ved helsefaglige avdelinger ved høgskolene (administrert av Senter for Etter- og Videreutdanning ved Universitetet i Bergen).

Disse tallene indikerer en enorm utvikling av forskningsaktiviteten innenfor sykepleiefaget.
Samtidig er høgskolene - og med det sykepleierutdanningen - underlagt samme lov som universitetene med krav om forskningsbasert undervisning. En opptrapping av forskningsaktiviteten har også skjedd innenfor dette systemet. Det har selvsagt også sammenheng med at flere av dem som har kvalifisert seg til hovedfag og doktorgrad har hatt sin arbeidsplass ved sykepleierutdanningen i studietiden og også etter endt forskerutdanning.

Videre ses et stadig større press og ønske fra praksisfeltet om å starte og gjennomføre forskning i klinisk praksis som en del av daglig rutine. Dette gir seg igjen utslag i at studentmassen ved universitetene ikke lenger primært rekrutteres fra og til høgskole- og/eller universitetssystemet, men i større grad fra klinisk praksis.


Stille revolusjon
Denne utviklingen vil vi kalle en stille revolusjon. Kjennetegnet på en revolusjon er en voldsom og plutselig forandring. Kan man si at sykepleieforskningen er eller gir en plutselig forandring? Vi mener at økende omfang av forskning og forskningskompetente sykepleiere har medført og fortsatt vil medføre endringer i fagets utvikling. Men denne endringen er ikke voldsom i den forstand at den skjer med «hevede faner», men den er voldsom i den forstand at utviklingen skjer fort. Interessen for sykepleieforskning og omfanget av forskere har vært, og er, jevnt og trutt stigende, også innenfor det kliniske feltet.

Revolusjonen, i ordets rette forstand, var kanskje den som ble kjempet for å få sykepleiefaget etablert som universitetsfag. Men denne kampen deltok ikke den enkelte sykepleier aktivt i. På det tidspunkt var det noen få som kjempet, og det er disse som har lagt grunnlag for utviklingen de siste 20 årene.


Er denne utviklingen bare positiv?
Vi mener ikke her å stille fundamentale spørsmål om akademisering av faget er et gode eller ei. Refleksjoner omkring dette er viktig å gjøre, men samtidig er realiteten, etter at sykepleierutdanningen ble etablert på høgskole- og universitetsnivå, at faget er innlemmet i «akademia». Imidlertid mener vi det er viktig å stille en rekke spørsmål om den utviklingen som har skjedd og hvordan vi ønsker at den skal skje i framtiden. Vi ønsker derfor å stille noen spørsmål og reflektere rundt disse. Denne spørsmålslisten er ikke nødvendigvis uttømmende, ei heller er vår drøfting fullstendig utfyllende, men vi tror at spørsmålene kan være nyttig å reflektere over.


Er forskningens kvalitet avhengig av kvantitet?
Medfører flere forskere bedre forskningskvalitet? Kvalitet er i hvert fall ikke en automatisk konsekvens av kvantitet. Slik som utviklingen har vært, er det i dag flere med doktorgrad og mange vil oppnå denne kompetansen innen en 5 - 10 års periode. Det er å forvente at man gjennom doktorgradsopplæring og avlagt doktorgradseksamen har bestått et kvalitetskrav rent forskningsmessig med hensyn til dybdekunnskap innenfor valgt tema og metode. Videre at forskningen ivaretar det som Tranøy beskriver som almenvitenskapelige normer hvor den basale verdien er å optimere sannhets- eller kunnskapsutbytte (2). Dette indikerer at den samlede kompetanse innenfor sykepleieforskningen vil ha høyere kvalitet jo flere som har avlagt doktorgradseksamen.

Vil dette si at det er bare personer med doktorgrad som er kvalitativt gode nok til å forske? Å hevde det er kanskje å gå for langt, men å planlegge og gjennomføre forskning bør skje i samarbeid med og under veiledning av forskere med doktorgradskompetanse. Kvalitativt dårlig forskning er i sin ytterste konsekvens uetisk. Det er viktig at de som driver forskning har strenge kvalitetskrav til egen forskning. Dette krever kunnskaper, og i dag er doktorgrad den høyeste akademiske graden som kvalifiserer for forskningsaktivitet. For sykepleiefaget, som har en kort vitenskapelig tradisjon, er det spesielt viktig å sette kvalitetskravene høyt. Dette for å utvikle gyldige og pålitelige kunnskaper og å kunne kommunisere med andre vitenskaper. Publisering i anerkjente, nasjonale og internasjonale, refereebaserte tidsskrifter vil også være en indikasjon på god kvalitet i arbeidet.


Er forskningen et mål i seg selv?
Forskning innen sykepleiefaget må ikke bli et mål i seg selv. Forskning for forskningens skyld blir meningsløs. Forskning må skje ut fra at det foreligger noe interessant og forhåpentligvis nyttig å forske på. I tillegg kan ikke alle forske. Målet bør heller være å kunne vurdere og anvende forskningsresultater.

Et annet spørsmål er om forskningsbasert kunnskap er den eneste typen kunnskap som er utgangspunkt for handlinger i praksis. Forskningsbasert kunnskap er en av flere kunnskapsformer. Uten å gå i dybden på dette spørsmålet vil vi her trekke fram Kari Martinsen som i boken Fenomenologi og omsorg (3, s. 11) drøfter vitenskap og metafysikk (med utgangspunkt i Løgstrup) hvor metafysikk får en selvstendig status i forhold til vitenskapen. Martinsen presiserer at ikke all kunnskap og innsikt kan erverves ved hjelp av vitenskapens metoder. Metafysiske fenomener er ubetingede eller gitte og lar seg ikke adekvat beskrives av vitenskapen. Eksempler på slike fenomener kan være tillit, håp og barmhjertighet. Erfaringskunnskapen blir ut fra dette synet like viktig som forskningsbasert kunnskap. Den har sin selvstendige berettigelse og kan etterprøves, men på en annen måte enn det som gjelder vitenskapelige utsagn.

Det at kunnskap kan utvikles på ulike måter tilsier at forskning ikke kan være et mål i seg selv. Forskning gir tilgang til en type kunnskap. Målet må derfor være kunnskapsutvikling, uavhengig om den er framkommet gjennom forskning eller erfaring. Imidlertid blir kvaliteten av kunnskapen viktig uavhengig av hvordan kunnskapen utvikles. Det sentrale er at sykepleiere har et reflektert forhold til ulike former for kunnskap, hvordan man tilegner seg disse og hva man baserer sine beslutninger i praksis på.


Er alle forskningstema like viktige?
Er det legitimt å forske på alt? Er noen tema viktigere enn andre? Dersom noen tema er viktigere enn andre, hvem skal da definere disse temaene? Er det i dag viktige tema innenfor sykepleiefaget som er oversett av sykepleieforskerne? Valg av forskningstema har så langt i hovedsak vært et privat anliggende i den forstand at det har vært forskeren selv som har definert et tema og formulert forskningsspørsmål. Det vil ikke si at man ikke kan finne forklaringer for valg av tema. Valgene kan ta utgangspunkt i kliniske erfaringer, tidligere forskning, veileders forskningsfelt, mulige finansieringskilders prioriteringer o.l. Selvsagt vil disse forhold kunne begrense valgfriheten, men samtidig har den enkelte til nå stått fritt. Det finnes ikke i dag et overordnet strategisk dokument som gir spesielle føringer og prioriteringer for aktuelle forskningstema knyttet til ulike grupper eller problemområder. Ville det vært ønskelig med et slikt dokument? Selv om sykepleierne dekker et vidt yrkesfelt og spenner over problemstillinger fra fødsel til død både i et forebyggende, behandlende og rehabiliterende perspektiv som krever kunnskapsutvikling innenfor flere områder, mener vi at tiden kan være inne for å sette prioriteringer for forskningsaktiviteten. Susan Gortner viser i sin artikkel i Nursing Outlook prioriteringer for amerikansk sykepleieforskning både i historisk lys og for framtiden (4).

De sier det er viktig å prioritere:
1) å revurdere betydningen av organiseringen av sykepleietjenesten med hensyn til effektivitet,
2) å fortsette å utforske fundamentale prosesser for menneskets reaksjoner på helse og sykdom,
3) å være ledende når det gjelder betydningen av familiens helse,
4) å fortsette å studere problemstillinger knyttet til livets slutt og palliativ omsorg,
5) å påvirke helsepolitikken og
6) å identifisere ulike faktorer som forklarer sykdomsatferd.

Om dette ville være de samme prioriteringene vi burde ha her i Norge skal være usagt, men tiden er kanskje moden for en diskusjon om eventuelle prioriteringer. Spørsmålet vil igjen være hvem som skal være premissleverandører for en slik prioritering.

Viktige tema kan utforskes som et «paraplyprosjekt». Det vil si at et prioritert område kan danne utgangspunkt for flere delprosjekt. Valget av prioriterte områder bør skje i samarbeid med praksis. Man kan også innen samme «paraplyprosjekt» ha flere delprosjekter med ulike metodiske tilnærminger.


Anvendt eller grunnforskning?
Grunnforskning utvikler det formelle og teoretiske kunnskapsgrunnlaget. Anvendt forskning utvikler det handlingsrelevante kunnskapsgrunnlaget (5). Sykepleieforskning bør være både grunn- og anvendt forskning. Hovedtyngden av sykepleieforskningen som har vært utført til nå, er anvendt forskning i motsetning til grunnforskning. I denne sammenhengen er det viktig å nevne Kari Martinsen sine arbeider som må karakteriseres som grunnforskning. Andelen av grunnforskning bør økes. Grunnforskning gir igjen en kunnskapsbase for anvendt forskning.


Hvor langt strekker forskerens ansvar seg?
Forskerens ansvar bør strekke seg svært langt. Med det mener vi at forskeren har ansvar ikke bare for gjennomføring av prosjekter, men også for formidling av disse. Vi hører ofte at praksisfeltet sier at de ikke har fått tilbakemelding om resultater fra prosjekter hvor de selv har vært involvert i prosessen. I slike tilfeller har ikke forskeren oppfylt sine forpliktelser.

Praksisfeltets eierforhold avhenger ofte av deltagelse i prosessen. Ved bruk av forskningsmetoder som ivaretar dette, slik som aksjonsforskning, vil det forplikte både praksisfelt og forsker i større grad.


Hvilken visjon skal vi ha for de neste 10 årene?
En visjon er å se noe. Hva vil vi se for de neste 10 årene? En måte å konkretisere dette på er å si noe om at dersom vi om 10 år ser oss tilbake så ønsker vi at synlige endringer har funnet sted.
Slik vi ser det i dag, vil vi ønske at det følgende skal være mulig å se når vi ser tilbake, på sykepleieforskningen om 10 år:

• Høy kvalitet: at de forskningsarbeidene som sykepleierne har hatt ansvar for, gjerne i samarbeid med andre yrkesgrupper, har høy kvalitet. I dette ligger at prosjektene er utført ut fra normer og verdier for vitenskapelig virksomhet. Optimering av sannhets- eller kunnskapsutbyttet må være preget av ærlighet og hederlighet. Vårt forskningsfelt er menneskers helse og livskvalitet og det krever ydmykhet og ærbødighet.

• Praksisnær: at problemstillingene er relatert til sykepleiernes praksisfelt og er preget av relevans, originalitet, fantasi og kreativitet.

• At forskning nytter: at det har skjedd endringer i klinisk praksis som en konsekvenser av forskning - at forskningen ikke har vært forgjeves, men har kommet pasienter til nytte.

• Metodisk mangfold: at forskningen er utført med ulike metoder av både kvalitativ og kvantitativ art, eventuelt en kombinasjon av metoder i samme prosjekt.

• Kumulativ kunnskapsutvikling: at nye prosjekter bygger på tidligere forskningsfunn. Videre at sykepleieforskningen har utviklet noen gode «flaggskip» hvor vi er eksperter.

• Økende andel grunnforskning: faget bør ha en solid kunnskapsbase i bunn som den anvendte forskningen tar utgangspunkt i.

• Paraplyprosjekter: at forskningen er utført som større prosjekter med ulike delprosjekter. Dette gjør at kunnskapsutviklingen innenfor et temaområde kan være mer utfyllende. Gjerne bør ulike delprosjekt bruke ulik metodisk tilnærming

• Samarbeidsprosjekt: at prosjektene bærer preg av samarbeid på tvers av sykepleiefaglige miljøer og mellom ulike profesjonsgrupper. I tillegg bør brukergruppene være samarbeidspartnere. Samarbeidspartnerne bør ikke bare være nasjonale, men også internasjonale.

• Finansiering: at sykepleiefaglige prosjekter får tildelt forskningsmidler på lik linje med andre fagmiljøer. Dette henger igjen sammen med kvalitet.

• At forskningen blir en selvfølgelig del av kunnskapsutviklingen i praksis og utdanningsinstitusjonene.

• Formidling av sykepleieforskning: at resultater fra sykepleieforskning finnes i anerkjente tidsskrift både refereebedømte og fagtidsskrift uten referee. Men også at vi er synlig i offentlig debatt, eventuelt som pasientenes talerør. I debatter skal vi ikke «føle og oppleve», men vite som eksperter på vårt felt.

• At kompetanse gir uttelling: at sykepleiere med forskningskompetanse får lønn for sin kompetanse som har krevd flere års videreutdanning. Lønn for kompetanse skal ikke bare være i høgskole- og universitetssystemet, men og i klinisk praksis.

Ny visjon
Er sykepleieprofesjonen rede til å bli «infiltrert» av forskere? Hvis vi som jobber innen forskning kan være med på å virkeliggjøre visjonen, kan det kanskje bli snakk om en revolusjon som går fra en stille fase til en mer synlig etablert virksomhet. I framtiden bør ikke revolusjonen være at forskningsaktiviteten øker, men at konsekvensene av forskningen kan danne grunnlag for revolusjon.


Litteratur
1. Lerheim K. Sykepleieforskningen i Norge i fortid og nåtid. Oslo: Forlaget Sykepleien, 2000.
2. Tranøy KE. Vitenskapen - samfunnsmakt og livsform. Oslo: Universitetsforlaget, 1986.
3. Martinsen K. Fenomenologi og omsorg - Tre dialoger. Oslo: Tano Aschehoug, 1996.
4. Gortner S. Knowledge development in nursing: Our historical roots and future opportunities. Nursing Outlook 2000; 48: 60-67.
5. Befring E. Forskningsmetode og statistikk. STED? Det Norske Samlaget, 1998.