Fagutvikling
Publisert
Samtaler hjelper etterlatte
Intensivavdelingen på Sykehuset i Drammen følger opp pårørende etter dødsfall.
Norske sykehus har ikke lange tradisjoner med å følge
opp pårørende etter dødsfall. Når det ikke lenger var en pasient å
ta hånd om, opphørte ansvaret og kontakten med de etterlatte. Men i
de senere år har mange sykehus prøvd å støtte dem som mister en av
sine nærmeste.
Undersøkelsen
I fire år har vår intensivavdeling hatt som prosedyre å ringe alle etterlatte tre-fire uker etter dødsfall og tilby dem å komme tilbake til avdelingen for samtale med en sykepleier de kjenner. De fleste er fornøyde med bare å snakke med oss på telefon, men rundt 30 prosent ønsker å komme. Vi er tre intensivsykepleiere som ville finne ut hvilken nytte etterlatte har av at vi tar kontakt. Bør vi endre våre prosedyrer, eller er en samtale så viktig at vi bør anbefale flere avdelinger å følge opp etterlatte på samme måte?
Metode
Vi laget spørreskjema og intervjuet over telefon. Vi benyttet ett skjema overfor dem som hadde vært til samtale i avdelingen, et annet overfor dem vi hadde hatt lengre telefonsamtaler med. Deltakerne ble intervjuet en til to uker etter avdelingssamtalen. Eivind Falkum fra Forskningsstiftelsen Fafo var vår veileder.
Deltakere
I løpet av de elleve månedene i 2004 undersøkelsen ble gjennomført, døde 51 personer på intensivavdelingen. 30 etterlatte etter 22 avdøde deltok i spørreundersøkelsen. Pårørende etter 19 avdøde kom til samtale i avdelingen. Av de 28 pårørende som vi kun hadde telefonsamtaler med, deltok åtte i undersøkelsen. Vi spurte de åtte om det var praktiske grunner til at de valgte ikke å komme. Det var det ikke, og kun én av dem sa at han kanskje ville hatt mer utbytte av en samtale i avdelingen.
Bare en av dem som kom til samtale sa at en telefonsamtale ville vært like bra. Flertallet mente at det personlige møtet var viktig. De fleste som kom til samtale, hadde opplevd uventede, brå dødsfall. Flertallet av dem som hadde hatt sine nære avdøde lenge i avdelingen, valgte å snakke med oss på telefon.
Etter dødsfall kontakter vi de nærmeste pårørende, men erfarer at det også er viktig å spørre om andre i familien har behov for å komme tilbake til en samtale. I ett tilfelle der dialogen mellom de pårørende ikke var så god, fikk begge parter hvert sitt tilbud. Den som stod pasienten nærmest takket nei, de andre ja.
Omsorg og støtte
Både erfaring og litteratur viser at støtte fra familie og venner er det viktigste for mennesker i sorg. Først deretter kommer støtte fra helsepersonell. Vi vil ikke overvurdere vår rolle som omsorgspersoner, men svar og kommentarer i undersøkelsen viser at det er viktig for etterlatte å snakke med oss som var til stede ved dødsfallet. Grunnen er at vi er mer perifere og har kunnskap om og erfaring med å møte mennesker i sorg. På spørsmål om det er for tidlig å ta kontakt etter tre-fire uker, svarer alle nei.
Det er normalt å føle usikkerhet for å ringe til mennesker i sorg. Vi vet ikke hvor de er i sorgprosessen eller hvordan de vil reagere. Bare to av de 30 mente det bør være mulig å reservere seg mot å bli kontaktet. De etterlatte opplever det utelukkende som positivt at vi tar kontakt. «Godt å føle at man ikke er glemt», sa en. Ingen svarte at det var unødvendig å bli oppringt. Derimot sa alle at det var omsorgsfullt og hyggelig, selv om noen også mente det var opprivende. «Det er en belastning å miste noen, så kontakten med intensiv blir jo opprivende, men ikke i negativ mening», sa en far.
En som mistet en av sine nærmeste fortalte: «Jeg ble møtt av en sykepleier som kjente meg. Jeg fikk en klapp på skuldra, en kopp kaffe og spørsmål om hvordan det gikk med meg. Det varmet utrolig.» Ofte er det de enkle ting som har betydning i en sårbar situasjon.
Rom for klager?
29 svarte at det var rom for å klage. Vi har tidligere mottatt en del kritikk under samtalene med etterlatte, men mye har handlet om forhold ved andre avdelinger på sykehuset. Vår avdeling har fått mye ros og positive tilbakemeldinger. Det er vi selvfølgelig glade for, men vi har spurt oss om vi gjør noe som fører til at ingen tør kritisere oss direkte. Kommer kritikk myntet på oss til andre avdelinger?
Åtte klagde over forhold på intensiv. Kanskje er det lettere å kritisere negative hendelser på telefon, siden halvparten av kritikken kom fra denne gruppen.
Mange skryter av at vi er gode til å gi omsorg, men noen pårørende spurte om vi var like omsorgsfulle når de ikke var der.
Vet sykepleieren alltid best? Neppe. Vi har fortsatt mye å lære når det gjelder å være åpne for meninger og ønsker fra pasienter og pårørende.
Lege til stede?
Vi spurte om de etterlatte hadde mange uavklarte spørsmål, og nesten halvparten av dem som kom til avdelingen hadde det. Av dem vi snakket med i telefonen, var det bare to. Bortsett fra én, sa alle at samtalen ga svar på de spørsmålene de hadde, og alle sa de fikk snakket om det som var viktig for dem.
I årene med etterlattesamtaler har tilbudet vært å snakke med avdelingens sykepleiere. Vi ble overrasket over at så mange som 10 av de 22 som kom til samtale sa at de også hadde ønsket å snakke med lege. I enkelte tilfeller bør en lege være til stede. De pårørende kan be om det, eller ønske å bli forklart innholdet i en obduksjonsrapport. I slike tilfeller har vi hatt med lege på samtalene.
Vi kontaktet andre intensivavdelinger, og enkelte steder var det en selvfølge at lege var med på samtalene. Vår erfaring er at samtalen blir svært annerledes når en lege er med. Da fokuseres det mer på det medisinske.
Det er også viktig å merke seg at mer enn halvparten av de etterlatte ikke ønsker at lege skal være med på samtalene.
Legene på vår avdeling er tilgjengelige store deler av dagen, blant annet for å kunne informere pårørende. Det kan være grunnen til at de som har vært pårørende ved avdelingen i lengre tid ikke har så stort behov for å komme tilbake for mer informasjon. Vi sykepleiere forsøker å være til stede ved informasjon, så vi kan gjenta. Kanskje mener pårørende at sykepleiere bruker et språk som er lettere å forstå? En uttrykte det slik: «Hadde informasjonen på sengeposten vært like klar, hadde alt vært enklere.» Vi mener at muligheten til å forstå informasjonen blir forsterket når pårørende kan komme til en samtale hvor de føler seg trygge og ivaretatt.
Vi spurte de etterlatte om hva de hadde mest behov for å snakke om, og her er noen svar: «Om det som ble vanskelig på slutten.» «Om far hadde det vondt og visste at han skulle dø?» «Om noe kunne vært gjort annerledes?» «Det å være der sammen med sykepleierne og snakke om det som hadde skjedd, var fint i seg selv.»
En datter fikk ikke fred for hvordan moren hadde hatt det under transporten til sykehus; om hun hadde vært våken, hatt smerter? Ved at vi kontaktet ambulansesjåføren, fikk hun svar på spørsmålene.
Er samtalene til hjelp?
De etterlatte ble spurt om de trodde samtalen kunne være til hjelp videre i sorgprosessen, og 27 av 30 svarte bekreftende. Alle vi snakket med på telefon mente samtalen var til hjelp. En sa at bare vissheten om at vi skulle ta kontakt, var av stor betydning.
Noen som kommer til samtale, sier det er viktig å få komme tilbake for å snakke om avdøde, begravelsen, minnetaler og å vise bilder. Noen synes det er viktig å snakke med kjente sykepleiere for å få bekreftet at reaksjonene de har er normale - også følelsen av lettelse over dødsfallet. En mente dette var hjelp som kan forebygge problemer senere i livet.
Noen tok med seg små barn tilbake til avdelingen, og én sa at dette var viktig ut fra egne vonde erfaringer i barndommen. I ett tilfelle tok en far med seg barn som egentlig ikke hadde lyst til å komme tilbake til sykehuset. Samtalen ble godt forberedt og gjennomført, og etterpå sa et av barna at det faktisk var koselig å komme tilbake, og at det med at sykehuset hadde skyld i morens død bare var noe hun hadde sagt.
Ingen nevnte at det var viktig å kunne komme fram med misnøye og klager i denne sammenheng. Vi er klar over at den hjelpen vi kan gi er tidsbegrenset, og vi har heller ikke kompetanse til å hjelpe dem som har behov for profesjonell støtte.
Da de etterlatte ble spurt om de hadde behov for mer hjelp, svarte bare fem av 30 ja. Men flere nevnte at de får støtte og hjelp fra sin fastlege, psykolog, prest eller familie og venner. En sa: «Jeg er sikker på at samtaletilbudet dere gir er veldig viktig og bra. Akutt krisehjelp er en god investering på sikt. Anbefales andre.»
Konklusjon
Spørreundersøkelsen bekrefter at det er viktig at alle etterlatte fortsatt får tilbud om samtale. Bare to av 30 mente det bør være mulig å reservere seg mot å bli kontaktet. Ingen syntes det var for tidlig å bli kontaktet etter tre-fire uker. At vi tar kontakt, oppleves utelukkende positivt. Vi finner det unødvendig å gi tilbud om å kunne reservere seg mot å bli kontaktet.
Tidligere har vi sett på telefonkontakten bare som en oppringning, ikke noe vi kunne sidestille med en samtale i avdelingen. Men svarene viser at telefonsamtalen har en verdi i seg selv. Omtrent like mange menn og kvinner ønsket kontakt med avdelingen.
Da vi startet med oppfølging av intensivpasienter og etterlatte, mente vi det også ville bli positivt for personalet. Nå ser vi at dette også kan bli en ekstra belastning, og enkelte samtaler oppleves som vanskeligere enn andre. Vi bør være mer oppmerksom på at noen kolleger kan ha behov for støtte og hjelp i dette arbeidet. Det er viktig at avdelingen har en ressursgruppe, kollegastøtter og veiledning. Gjentatt undervisning og diskusjoner om temaet vil øke kompetansen, kvaliteten og tryggheten.
Vi er klar over at intensivavdelinger har fordeler ved at de er bedre bemannet enn andre avdelinger og har mange sykepleiere med spesialutdanning. Likevel mener vi at omsorg for etterlatte ikke nødvendigvis tar så mye tid og vil bevisstgjøre personalet. Mange setter pris på at sykehuset har en «åpen port», slik at det er lettere å få svar på ubesvarte spørsmål og hjelp og støtte etter dødsfall.
Det er umulig å spå om det vil bli nedgang i antall klagesaker hvis tilbudet blir etablert ved alle poster. Men siden klagene stort sett går på mangelfull informasjon, dårlig kommunikasjon og ikke å bli møtt med respekt, mener vi et slikt tilbud er viktig.
De som ønsker å komme til samtale vil også bli spurt om de ønsker å snakke med lege. I så fall vil det trolig bli aktuelt å ha med lege på en del av samtalen.
Det snakkes mer og mer om penger og sparetiltak i norsk helsevesen. Men kan vi ikke også være stolte av å få positive tilbakemeldinger og opplevelse av at vi gjør en god jobb?
Undersøkelsen
I fire år har vår intensivavdeling hatt som prosedyre å ringe alle etterlatte tre-fire uker etter dødsfall og tilby dem å komme tilbake til avdelingen for samtale med en sykepleier de kjenner. De fleste er fornøyde med bare å snakke med oss på telefon, men rundt 30 prosent ønsker å komme. Vi er tre intensivsykepleiere som ville finne ut hvilken nytte etterlatte har av at vi tar kontakt. Bør vi endre våre prosedyrer, eller er en samtale så viktig at vi bør anbefale flere avdelinger å følge opp etterlatte på samme måte?
Metode
Vi laget spørreskjema og intervjuet over telefon. Vi benyttet ett skjema overfor dem som hadde vært til samtale i avdelingen, et annet overfor dem vi hadde hatt lengre telefonsamtaler med. Deltakerne ble intervjuet en til to uker etter avdelingssamtalen. Eivind Falkum fra Forskningsstiftelsen Fafo var vår veileder.
Deltakere
I løpet av de elleve månedene i 2004 undersøkelsen ble gjennomført, døde 51 personer på intensivavdelingen. 30 etterlatte etter 22 avdøde deltok i spørreundersøkelsen. Pårørende etter 19 avdøde kom til samtale i avdelingen. Av de 28 pårørende som vi kun hadde telefonsamtaler med, deltok åtte i undersøkelsen. Vi spurte de åtte om det var praktiske grunner til at de valgte ikke å komme. Det var det ikke, og kun én av dem sa at han kanskje ville hatt mer utbytte av en samtale i avdelingen.
Bare en av dem som kom til samtale sa at en telefonsamtale ville vært like bra. Flertallet mente at det personlige møtet var viktig. De fleste som kom til samtale, hadde opplevd uventede, brå dødsfall. Flertallet av dem som hadde hatt sine nære avdøde lenge i avdelingen, valgte å snakke med oss på telefon.
Etter dødsfall kontakter vi de nærmeste pårørende, men erfarer at det også er viktig å spørre om andre i familien har behov for å komme tilbake til en samtale. I ett tilfelle der dialogen mellom de pårørende ikke var så god, fikk begge parter hvert sitt tilbud. Den som stod pasienten nærmest takket nei, de andre ja.
Omsorg og støtte
Både erfaring og litteratur viser at støtte fra familie og venner er det viktigste for mennesker i sorg. Først deretter kommer støtte fra helsepersonell. Vi vil ikke overvurdere vår rolle som omsorgspersoner, men svar og kommentarer i undersøkelsen viser at det er viktig for etterlatte å snakke med oss som var til stede ved dødsfallet. Grunnen er at vi er mer perifere og har kunnskap om og erfaring med å møte mennesker i sorg. På spørsmål om det er for tidlig å ta kontakt etter tre-fire uker, svarer alle nei.
Det er normalt å føle usikkerhet for å ringe til mennesker i sorg. Vi vet ikke hvor de er i sorgprosessen eller hvordan de vil reagere. Bare to av de 30 mente det bør være mulig å reservere seg mot å bli kontaktet. De etterlatte opplever det utelukkende som positivt at vi tar kontakt. «Godt å føle at man ikke er glemt», sa en. Ingen svarte at det var unødvendig å bli oppringt. Derimot sa alle at det var omsorgsfullt og hyggelig, selv om noen også mente det var opprivende. «Det er en belastning å miste noen, så kontakten med intensiv blir jo opprivende, men ikke i negativ mening», sa en far.
En som mistet en av sine nærmeste fortalte: «Jeg ble møtt av en sykepleier som kjente meg. Jeg fikk en klapp på skuldra, en kopp kaffe og spørsmål om hvordan det gikk med meg. Det varmet utrolig.» Ofte er det de enkle ting som har betydning i en sårbar situasjon.
Rom for klager?
29 svarte at det var rom for å klage. Vi har tidligere mottatt en del kritikk under samtalene med etterlatte, men mye har handlet om forhold ved andre avdelinger på sykehuset. Vår avdeling har fått mye ros og positive tilbakemeldinger. Det er vi selvfølgelig glade for, men vi har spurt oss om vi gjør noe som fører til at ingen tør kritisere oss direkte. Kommer kritikk myntet på oss til andre avdelinger?
Åtte klagde over forhold på intensiv. Kanskje er det lettere å kritisere negative hendelser på telefon, siden halvparten av kritikken kom fra denne gruppen.
Mange skryter av at vi er gode til å gi omsorg, men noen pårørende spurte om vi var like omsorgsfulle når de ikke var der.
Vet sykepleieren alltid best? Neppe. Vi har fortsatt mye å lære når det gjelder å være åpne for meninger og ønsker fra pasienter og pårørende.
Lege til stede?
Vi spurte om de etterlatte hadde mange uavklarte spørsmål, og nesten halvparten av dem som kom til avdelingen hadde det. Av dem vi snakket med i telefonen, var det bare to. Bortsett fra én, sa alle at samtalen ga svar på de spørsmålene de hadde, og alle sa de fikk snakket om det som var viktig for dem.
I årene med etterlattesamtaler har tilbudet vært å snakke med avdelingens sykepleiere. Vi ble overrasket over at så mange som 10 av de 22 som kom til samtale sa at de også hadde ønsket å snakke med lege. I enkelte tilfeller bør en lege være til stede. De pårørende kan be om det, eller ønske å bli forklart innholdet i en obduksjonsrapport. I slike tilfeller har vi hatt med lege på samtalene.
Vi kontaktet andre intensivavdelinger, og enkelte steder var det en selvfølge at lege var med på samtalene. Vår erfaring er at samtalen blir svært annerledes når en lege er med. Da fokuseres det mer på det medisinske.
Det er også viktig å merke seg at mer enn halvparten av de etterlatte ikke ønsker at lege skal være med på samtalene.
Legene på vår avdeling er tilgjengelige store deler av dagen, blant annet for å kunne informere pårørende. Det kan være grunnen til at de som har vært pårørende ved avdelingen i lengre tid ikke har så stort behov for å komme tilbake for mer informasjon. Vi sykepleiere forsøker å være til stede ved informasjon, så vi kan gjenta. Kanskje mener pårørende at sykepleiere bruker et språk som er lettere å forstå? En uttrykte det slik: «Hadde informasjonen på sengeposten vært like klar, hadde alt vært enklere.» Vi mener at muligheten til å forstå informasjonen blir forsterket når pårørende kan komme til en samtale hvor de føler seg trygge og ivaretatt.
Vi spurte de etterlatte om hva de hadde mest behov for å snakke om, og her er noen svar: «Om det som ble vanskelig på slutten.» «Om far hadde det vondt og visste at han skulle dø?» «Om noe kunne vært gjort annerledes?» «Det å være der sammen med sykepleierne og snakke om det som hadde skjedd, var fint i seg selv.»
En datter fikk ikke fred for hvordan moren hadde hatt det under transporten til sykehus; om hun hadde vært våken, hatt smerter? Ved at vi kontaktet ambulansesjåføren, fikk hun svar på spørsmålene.
Er samtalene til hjelp?
De etterlatte ble spurt om de trodde samtalen kunne være til hjelp videre i sorgprosessen, og 27 av 30 svarte bekreftende. Alle vi snakket med på telefon mente samtalen var til hjelp. En sa at bare vissheten om at vi skulle ta kontakt, var av stor betydning.
Noen som kommer til samtale, sier det er viktig å få komme tilbake for å snakke om avdøde, begravelsen, minnetaler og å vise bilder. Noen synes det er viktig å snakke med kjente sykepleiere for å få bekreftet at reaksjonene de har er normale - også følelsen av lettelse over dødsfallet. En mente dette var hjelp som kan forebygge problemer senere i livet.
Noen tok med seg små barn tilbake til avdelingen, og én sa at dette var viktig ut fra egne vonde erfaringer i barndommen. I ett tilfelle tok en far med seg barn som egentlig ikke hadde lyst til å komme tilbake til sykehuset. Samtalen ble godt forberedt og gjennomført, og etterpå sa et av barna at det faktisk var koselig å komme tilbake, og at det med at sykehuset hadde skyld i morens død bare var noe hun hadde sagt.
Ingen nevnte at det var viktig å kunne komme fram med misnøye og klager i denne sammenheng. Vi er klar over at den hjelpen vi kan gi er tidsbegrenset, og vi har heller ikke kompetanse til å hjelpe dem som har behov for profesjonell støtte.
Da de etterlatte ble spurt om de hadde behov for mer hjelp, svarte bare fem av 30 ja. Men flere nevnte at de får støtte og hjelp fra sin fastlege, psykolog, prest eller familie og venner. En sa: «Jeg er sikker på at samtaletilbudet dere gir er veldig viktig og bra. Akutt krisehjelp er en god investering på sikt. Anbefales andre.»
Konklusjon
Spørreundersøkelsen bekrefter at det er viktig at alle etterlatte fortsatt får tilbud om samtale. Bare to av 30 mente det bør være mulig å reservere seg mot å bli kontaktet. Ingen syntes det var for tidlig å bli kontaktet etter tre-fire uker. At vi tar kontakt, oppleves utelukkende positivt. Vi finner det unødvendig å gi tilbud om å kunne reservere seg mot å bli kontaktet.
Tidligere har vi sett på telefonkontakten bare som en oppringning, ikke noe vi kunne sidestille med en samtale i avdelingen. Men svarene viser at telefonsamtalen har en verdi i seg selv. Omtrent like mange menn og kvinner ønsket kontakt med avdelingen.
Da vi startet med oppfølging av intensivpasienter og etterlatte, mente vi det også ville bli positivt for personalet. Nå ser vi at dette også kan bli en ekstra belastning, og enkelte samtaler oppleves som vanskeligere enn andre. Vi bør være mer oppmerksom på at noen kolleger kan ha behov for støtte og hjelp i dette arbeidet. Det er viktig at avdelingen har en ressursgruppe, kollegastøtter og veiledning. Gjentatt undervisning og diskusjoner om temaet vil øke kompetansen, kvaliteten og tryggheten.
Vi er klar over at intensivavdelinger har fordeler ved at de er bedre bemannet enn andre avdelinger og har mange sykepleiere med spesialutdanning. Likevel mener vi at omsorg for etterlatte ikke nødvendigvis tar så mye tid og vil bevisstgjøre personalet. Mange setter pris på at sykehuset har en «åpen port», slik at det er lettere å få svar på ubesvarte spørsmål og hjelp og støtte etter dødsfall.
Det er umulig å spå om det vil bli nedgang i antall klagesaker hvis tilbudet blir etablert ved alle poster. Men siden klagene stort sett går på mangelfull informasjon, dårlig kommunikasjon og ikke å bli møtt med respekt, mener vi et slikt tilbud er viktig.
De som ønsker å komme til samtale vil også bli spurt om de ønsker å snakke med lege. I så fall vil det trolig bli aktuelt å ha med lege på en del av samtalen.
Det snakkes mer og mer om penger og sparetiltak i norsk helsevesen. Men kan vi ikke også være stolte av å få positive tilbakemeldinger og opplevelse av at vi gjør en god jobb?
0 Kommentarer