Psykiatriske sykepleieres spesialkompetanse (2.artikkel)

SAMMENDRAG: I de senere år er flere voksenpsykiatriske avdelinger i Norge blitt tverrfaglige, også på miljøsiden. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere, førskolelærere og andre høyskole-/universitetsutdannede yrkesgrupper er blitt ansatt som miljøterapeuter. Endringen i personalets sammensetning er i tråd med Stortingsmelding nr 25, 1996-97, Åpenhet og helhet. I de senere år er flere voksenpsykiatriske avdelinger i Norge blitt tverrfaglige, også på miljøsiden. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere, førskolelærere og andre høyskole-/universitetsutdannede yrkesgrupper er blitt ansatt som miljøterapeuter. Endringen i personalets sammensetning er i tråd med Stortingsmelding nr 25, 1996-97, Åpenhet og helhet. Psykiatriske sykepleiere står i dag overfor nye utfordringer. Når nye yrkesgrupper trer inn i avdelingsmiljøet på voksenpsykiatriske institusjoner, må de psykiatriske sykepleierne fremstå med en klar definisjon av faget sitt. Det blir viktig å avklare hva som er særegent i sykepleiefunksjonen, og hvis det er mulig må funksjonsområdene avgrenses i forhold til de andre høyskoleutdannede yrkesgruppene. Det er viktig å klargjøre hva faget vårt inneholder, og presisere hva som er vår spesialkompetanse. Hva er spesielt for de psykiatriske sykepleierne? Hva kan vi som andre ikke kan? Hva skiller oss fra de andre yrkesgruppene? Forfatteren har forsøkt å få svar på disse spørsmålene ved å intervjue 10 psykiatriske sykepleiere, to barnevernspedagoger, to sosionomer, to førskolelærere, to psykiatere, to psykologer og en vernepleier, som alle arbeider på voksenpsykiatriske institusjoner.  om å endre personalets sammensetning resulterte i ny rammeplan for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid (1). Nå består utdanningen av en fellesdel på 10 vekttall og en valgfri fordypningsdel på 10 vekttall enten i sykepleie, sosialt arbeid, fysioterapi, ergoterapi eller psykososialt arbeid. Målet med fellesdelen er å fremme tverrfaglighet og gjensidig forståelse. I spesialiseringsdelen skal de forskjellige yrkesgruppene rendyrke sin spesialkompetanse.
Tidene forandrer seg, og psykiatriske sykepleiere står i dag overfor nye utfordringer. Når nye yrkesgrupper trer inn i avdelingsmiljøet på voksenpsykiatriske institusjoner, må de psykiatriske sykepleierne fremstå med en klar definisjon av faget sitt. Det blir viktig å avklare hva som er særegent i sykepleiefunksjonen, og hvis det er mulig må funksjonsområdene avgrenses i forhold til de andre høyskoleutdannede yrkesgruppene. Psykiatriske sykepleierens faglige ståsted og egenart må avklares, og vi må definere hva som skiller vårt faglige bidrag fra de andre yrkesgruppenes bidrag. Det er viktig å klargjøre hva faget vårt inneholder, og presisere hva som er vår spesialkompetanse. Hva er spesielt for de psykiatriske sykepleierne? Hva kan vi som andre ikke kan? Hva skiller oss fra de andre yrkesgruppene?
Jeg har forsøkt å få svar på disse spørsmålene ved å intervjue 10 psykiatriske sykepleiere, to barnevernspedagoger, to sosionomer, to førskolelærere, to psykiatere, to psykologer og en vernepleier, som alle arbeider på voksenpsykiatriske institusjoner. Det er brukt halvstrukturert livsverdenintervju, og jeg har forsøkt å fokusere på konkrete situasjoner i informantenes arbeidsdag (2). Intervju som metode har for øvrig åpenbare svakheter, og funnene som presenteres er subjektive tolkninger av enkeltpersoners uttalelser. Fordi man får kjennskap til lokale forhold, vet man ikke om det samme gjelder overalt.

Gi ansvaret tilbake til pasienten
Flere av de psykiatriske sykepleierne beskriver en sykepleierrolle som de tar avstand fra. På den måten får de gitt uttrykk for hva de selv står for. De mener at sykepleiere tradisjonelt har hatt en tendens til å holde pasientene nede i en passiv rolle. Man har vært for mye sykdoms- og for lite ressursorientert. I den tradisjonelle rollen vedlikeholder sykepleieren pasientenes hjelpeløshet ved å gjøre ting for dem i stedet for å hjelpe dem til å klare det selv. Den tradisjonelle sykepleierrollen legger opp til ansvarsfraskrivelse, og bidrar til passvisering og sykeliggjøring. Det er sykepleieren som definerer problemene og klargjør målene. Deretter ordner han/hun opp for pasienten. En informant sier at pasienten holdes nede i liggende stilling, og kvalifiseres til institusjon i stedet for til samfunnet.
En annen kaller det for å «kvele folk i omsorg». Hun mener at sykepleierne er opplært i en omsorgstradisjon som domineres av det moderlige prinsipp. Syk-tenkningen fører til at man tar ansvaret fra pasienten. En tredje kaller det for «det typiske sykepleieriet», og mener at problemet ligger i sykepleierens behov for å ha kontroll:
Jeg har store problemer med å forholde meg til «det typiske sykepleieriet», det vil si å ta ansvaret fra folk, dille og dalle med dem og sykeliggjøre dem. Dette handler ikke om dem, men om oss. Vi er så redde at vi fratar dem ansvar. Vi må ha kontroll. Jeg mener at det er «overgrep» mot mennesker når vi behandler dem på en måte som gjør dem avhengig av at andre definerer verden, i hvert fall der det er mulig å gjøre noe annet. Jeg vet at mange pasienter synes det er svært trygt å være definert i pasientrollen, men jeg mener at vi bør jobbe med å få dem ut av denne rollen.
Alternativet til «det typiske sykepleieriet» er å fokusere på pasientens ressurser, og bygge på det som kan få personen til å komme seg videre i livet. Det gjelder å få fram ting som fungerer, og hjelpe pasientene til å stå på egne bein. Det handler om å gi pasientene ansvar heller enn å la dem gå inn i en passiv sykerolle.
Kolleger må stadig påminne sykepleierne om denne svakheten. Et eksempel er sykepleieres forhold til medikamenter. Ingen miljøterapeuter bestrider det faktum at medikamenter er en del av psykiatrien. De er nyttige for noen, og helt nødvendige for andre. De er en del av den praktiske virkeligheten. Det forventes at sykepleiere har solide kunnskaper om medikamenters virkninger og bivirkninger, og man tar det som en selvfølge at den psykiatriske sykepleieren er den som har størst kompetanse i avdelingen. Håndtering av medikamenter er en spesifikk sykepleieroppgave, og alle er enige om at medikamentlære må være en selvfølgelig del av sykepleiernes videreutdanning.
Men det tas forbehold. Sykepleiere oppfattes som altfor handlingsorienterte og for raske til å ty til medisiner. De må rett og slett gjennom ny læring for å kunne fungere optimalt i et tverrfaglig miljø. Sykepleierne må lære seg å tåle at pasienten gjennomgår smertefulle prosesser, uten at de straks griper inn for å dempe smerten med medikamenter. De må avvennes i måten de tenker på når det gjelder medikamentbruk. Det er nemlig forskjell på en kirurgisk og en psykiatrisk avdeling.
Følgende sitat kommer fra en førskolelærer i en rehabiliteringsavdeling:
«Pasienter som er innlagt får lov til å slutte med medikamenter hvis de ønsker det. Det er bedre at de gjør det her, enn når de kommer ut. Det handler om å lære å ta ansvar for egen psykisk helse, og om det skjer med eller uten medikamenter er egentlig ikke viktig. Hvis pasienten er overbevist om at hun kan greie seg uten medikamenter, så får hun prøve det her. Målet er at de etter hvert selv tar ansvar. Det handler om å tåle å se at folk blir dårlige. Noen sykepleiere i vår avdeling hadde vansker med å forstå dette, og mange er opptatt av at folk skal ha medisin når de er dårlige. Vi må dempe ubehag og smerte. Enkelte ville gi medisin med en gang de så at pasienten ble dårlig. De er opplært i en medisinsk strategi for bruk av medikamenter, og strever for å tilpasse seg en pedagogisk strategi.»
Miljøterapeutenes inntreden bidrar altså på en positiv måte til å endre psykiatriske sykepleieres møte med pasienten. De blir bevisst sine egne svakheter, og får mulighet til å endre sin opptreden.

Sykepleierens akilleshæl
Eide og Eide (3) skriver om den dobbeltrollen som sykepleieren tradisjonelt har hatt i forhold til pasienten. På den ene siden selvoppofrelse og underkastelse, på den andre siden makt og autoritet. Pasientens ve og vel har alltid stått i sentrum, og sykepleierne forsøker å leve opp til det etiske prinsippet om å ta ansvar for å yte hjelp. Problemet er at man lett kan komme til å krenke pasientens autonomi og integritet. Det går et hårfint skille mellom å ta ansvar for og ta ansvar fra en person, og dilemmaet er en stor utfordring. Sykepleiere er godt skolert i å yte omsorg og hjelpe pasienten i hennes svakhet, men mindre dyktig til å ivareta pasientens ressurser. Resultatet kan bli at man svekker pasientens evne til å ta vare på seg selv og utvikle sine muligheter.
Eide og Eide hevder at noen sykepleiere lever opp til et stereotypt kvinne- og sykepleierbilde, hvor det å fokusere på svakhet oppleves som trygt for både sykepleier og pasient. Det kan være mye subtil kos og bekreftelse i et slikt forhold. Men det oppstår en usunn allianse hvor man dveler ved svakheter, selv om situasjonen kan oppleves som tilfredsstillende for begge parter. Den bremser imidlertid selvutvikling og evne til egenomsorg.
Eide og Eide mener at forholdet mellom sykepleier og pasient på mange måter er annerledes i dag enn før, men at dilemmaet fremdeles er en utfordring. Det gir jeg dem rett i. Her er det snakk om den psykiatriske sykepleierens akilleshæl. Omsorgen kan bli uterapeutisk.

Klinisk kunnskap
Den psykiatriske sykepleierens evne til å se atferd i forhold til diagnose er nyttig. Ved å kjenne diagnosen er det lettere å forstå hva som skjer med pasienten, og man blir bedre i stand til å sette inn relevante tiltak. På dette området mangler miljøterapeutene kompetanse. En informant beskriver for eksempel en førskolelærers møte med en person som har angstanfall. Førskolelæreren kommer til kort på grunn av manglende kunnskap om angstlidelser. Han blir usikker på hva han skal gjøre fordi han ikke forstår hva som skjer med pasienten.
Fra både psykolog- og legehold blir det uttrykt bekymring for videreutdannede sykepleieres relativt svake kliniske kunnskaper. Det hevdes at videreutdanningen de siste årene har nedprioritert den kliniske kunnskapen til fordel for filosofiske og vitenskapsteoretiske emner. Dette reduserer de psykiatriske sykepleieres praktiske evner i møte med den psykisk lidende personen. Viktig spesialkompetanse ofres til fordel for teoretiske vitenskapsfilosofiske temaer. Det bør være et tankekors.
Hos mange helsearbeidere (og sykepleielærere) finnes det en utbredt motstand mot bruk av diagnoser i psykiatrien. Motstanden er forståelig når man tenker på alle feil som er begått i diagnostikkens navn. Fremdeles er det mange farer ved bruk av diagnoser, men de er også et nyttig redskap til å gi pasienten best mulig behandling. Diagnoser hjelper oss til å gjenkjenne tilstander som krever spesifikke intervensjoner, men det gjelder å være oppmerksom på hvordan man bruker sine profesjonelle maktmidler (4). Manglende kunnskap om diagnoser kan føre til at viktige forhold blir oversett, noe pasienten ikke er tjent med.

Utvidet sykdomsbegrep
Det engelske språk har to ord for sykdom - «illness» og «disease» - som har forskjellig mening. «Illness» står for pasientens subjektive fortolkning av sin sykdom, mens «disease» står for de aspekter som kan iakttas og måles. Den biomedisinske modellen fokuserer kun på «disease», mens det humanistiske perspektivet tar hensyn til pasientens subjektive erfaring. Eksistensielt orientert sykepleie forsøker å forstå pasientens situasjon ut fra hennes perspektiv, og er utgangspunkt for individuelt orientert sykepleie (5).
Samtlige av de sykepleierne jeg intervjuet mener at pasientens subjektive opplevelse er svært viktig, og at hennes virkelighetsbeskrivelse bør tas på alvor. Hovedbudskapet er at man skal møte folk der de er. Samtidig har man stor nytte av generell kunnskap om psykiatriske diagnoser. Sykdom forstås som både et subjektivt og et objektivt fenomen. Hauge kaller dette for «det utvidede sykdomsbegrep» (6).
Sykepleierne selv legger sterk vekt på at de arbeider ut fra et eksistensielt grunnsyn, slik Hummelvoll beskriver det i sine bøker. Samtidig benytter de sine kliniske/diagnostiske kunnskaper. Dette er den ideologien sykepleierne forfekter, men miljøterapeuter hevder at sykepleiere har en tendens til å glemme Hummelvollboka hjemme, og stille på jobb bare med diagnoselisten. Da blir det for stor avstand mellom liv og lære.
Humanistisk psykologi og medisinsk psykiatri blir ofte fremstilt som uforenlige ideologier, men det er ikke lenger holdbart å dele verden inn på en slik måte. Det er en internasjonal erkjennelse av at tiden for de generelle teorier er over, og at integrasjon av kunnskap fra både natur- og humanvitenskap er nødvendig (7). Med sitt utvidede sykdomsbegrep henger de psykiatriske sykepleierne faktisk svært godt med. I hvert fall i teorien.
Den kliniske kunnskapen er nødvendig spesialkunnskap som miljøterapeutene mangler. Det er imidlertid ikke ønskelig med en ensidig medisinsk orientering. Det ideelle er å kombinere humanistisk orientert sykepleie med «objektiv» klinisk kunnskap. Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, men det er det vi må strebe mot.

Relasjonskompetanse
Den kjente og innflytelsesrike sykepleieteoretikeren Peplau skrev noen banebrytende artikler på 1950- og 1960-tallet. Hun hevder at de mekanistiske teoriene har ført psykiatrisk sykepleie inn i en blindgate, og at det sentrale i psykiatrisk sykepleie er kunnskaper om sykepleier-pasientforholdet. Hun påpeker at dette forholdet er annerledes enn forholdet mellom lege og pasient. I motsetning til legene må sykepleierne forholde seg til pasientens reaksjon på sin sykdom. Peplau kaller denne relasjonskompetansen for fagets kjerne (8,9,10).
Da Peplau skrev dette, var forholdene på psykiatriske sykehus ganske annerledes enn de er nå. Legen sto for en ren medisinsk modell, og var svært lite interessert i å høre pasientens versjon. Pasienten var objekt, og ble behandlet på en lite menneskeverdig måte. Biologiske behandlingsformer med enorme bivirkninger og liten terapeutisk effekt dominerte i altfor stor grad. Skillet mellom lege og sykepleier var samtidig et skille mellom mann (lege) og kvinne (sykepleier). Systemet vedlikeholdt menns makt over kvinner. Disse uverdige forholdene i det psykiatriske helsevesen skapte en motreaksjon i mange europeiske land på 70- og 80-tallet. Italienerne var mest radikale, men også i Norge gjorde vi opprør. Mange hadde et reelt behov for å gjøre motstand mot medisinens dominans i psykiatrien. Opprøret var høylytt, unyansert og helt nødvendig.
I kjølvannet av samfunnsopprøret på 70- og 80-tallet oppsto en bevegelse blant sykepleiere. De begynte å dyrke de kvinnelige verdier, samtidig som de kritiserte de mannlige verdiers negative konsekvenser i omsorgsyrkene. Martinsens bok «Sykepleie, medisin og samfunn» er et eksempel på dette. Her fremstilles kvinnelig omsorgsmoral som en positiv motpol til mennenes formålsrasjonelle etikk. Hun dyrker feminine verdier, og setter dem opp mot negative maskuline verdier (11). Mange representanter for denne forskjellsfeminismen tar sterkt avstand fra den maskuline, reduksjonistiske medisinske psykiatri og lanserer en relasjonsmodell basert på feminine verdier. Et eksempel er Jean Watsons bok «En teori för omvårdnad» (12). Troen på at relasjonen mellom sykepleier og pasient skal virke helbredende er ekstremt sterk, og det hele får nesten religiøse undertoner. Enkelte avsnitt i boken grenser til det parodiske. Pendelen har svingt til sitt ytterpunkt.

Uholdbare argumenter
Systemkritikken var svært relevant for 20-30 år siden, men siden den gang har forholdene endret seg betraktelig de fleste steder. Dessverre holder mange fast på kritikken lenge etter at forandring har funnet sted. De har «grodd fast» i 70-tallsopprøret, og kommer ikke videre. Det er et problem.
For det første er ikke lege-sykepleierforholdet et ensidig mann-kvinneforhold. Det finnes mange mannlige sykepleiere og kvinnelige leger i de psykiatriske sykehusene i Norge. For det andre kan man ikke lenger samle alle leger i kategorien medisinsk-reduksjonistisk. Også psykiatere hevder at de har en forankring i både den humanistiske og den medisinske tradisjonen (13). Legen hører på pasienten. Den omsorgsfulle holdning og handling er i dag like relevant for psykiateren som for sykepleieren. Det blir feil å skille mellom den naturvitenskapelige/reduksjonistiske legen og den helhetlige/humanistiske sykepleieren. Et slikt skille tilhører stort sett fortiden. Dagens virkelighet består ikke av «slemme» leger og «snille» sykepleiere. Psykiatriske sykepleiere har ikke monopol på verken omsorg, humanisme eller empati.

Relasjonskompetanse er generell kompetanse
Både stabspersoner, miljøterapeuter og psykiatriske sykepleiere som ble intervjuet er hundre prosent enige om at gode relasjoner er svært viktig som utgangspunkt for effektiv terapi. Relasjonskompetanse er noe alle tilstreber, og er absolutt ingen spesialkompetanse forbeholdt sykepleiere.
Relasjonen mellom sykepleier og pasient har inntil i dag vært fremstilt som sykepleiefagets kjerne; det som er særegent og spesielt for sykepleiere i psykiatriske sykehus. Slik er det ikke lenger, og det må vi forholde oss til.

Fysisk og psykisk samspill
«Selv blir jeg mer og mer biologisk. Det er jo også et faktum at genene kan lære, de er ikke bare byggeklosser. Genstrukturen din er den samme hele livet, men når sædcellene forlater deg, har genene dine erfaring. De kan tilpasse seg, slik at det blir funksjonelt. Slik viten gjør det straks mer komplisert å lage et skille mellom det fysiske og det psykiske.»
Informanten som siteres er psykolog med lang praktisk erfaring. I årenes løp har han beveget seg fra en mer ensidig psykologisk tilnærmingsmåte til å innta en mer åpen holdning. Han understreker at det stadig blir vanskeligere å lage et skille mellom det psykiske og det fysiske.
Kropp og sjel henger sammen. Det sjelelige og det fysiske er parallelle prosesser. Hjernen arbeider på en biologisk måte (14). Dette er et faktum, og det er viktig å ha en forståelse for sammenhengen mellom det fysiske og det psykiske. Her stiller sykepleiere med kunnskaper som miljøterapeuter mangler.
Forskjellen mellom miljøterapeuter og sykepleiere blir tydelig når terapeutene møter mennesker med angstlidelser eller depresjoner. Her er det nødvendig å forstå samspillet mellom fysiske og psykiske reaksjoner. Kroppslige symptomer kan være angstsymptomer, som igjen kan settes i sammenheng med spesielle situasjoner som pasienten har opplevd. Det er nødvendig å ha kunnskaper om hvordan man skal møte de fysiske angstsymptomene. Man må vite hvilke fysiske symptomer som kan oppstå som følge av en depresjon, og vite hva man skal gjøre. De fleste miljøterapeuter stiller her uhyre svakt. De mangler nødvendig kompetanse.
Forskjellen blir også tydelig når det gjelder å ivareta grunnleggende behov. Ved en akuttinnleggelse kan dette være grunnleggende fysiske behov. Med tre års trening fra vår grunnutdanning, har sykepleierne viktig kompetanse.
Når pasienten kommer inn, er det mye vi må gjøre, men vi må begynne med det elementære. Pasienten er kanskje så utslitt og i krise at det viktigste er å få seg et bad, få hjelp til personlig hygiene eller til å begynne å spise normalt slik at kroppsfunksjonene virker. Vi starter med det elementære. Alle kan se at pasienten er skitten og sulten, men det gjelder å ivareta henne på en omsorgsfull måte samtidig som hun får beholde sin integritet og verdighet. Dette er noe sykepleiere kan mye om, fordi vi har lært det i alle mulige situasjoner under utdanningen.
Miljøterapeutene er fullstendig klar over egne begrensninger når det gjelder kunnskap om det fysiske/somatiske. Det er også enighet blant dem om at sykepleiere er en yrkesgruppe som ikke kan fjernes fra miljøet.
Psykiateren opplever ofte at det er lettest å forholde seg til sykepleieren fordi han forstår hva legen snakker om når man kommer inn på fysiske og psykiske sammenhenger. Det er for eksempel ikke like enkelt å snakke om stoffskifteproblemer og elektrolyttforstyrrelser med en barnevernspedagog.
Det finnes et utall muligheter for at sykdommen kan være organisk betinget, og her er sykepleier og lege på hjemmebane. De andre føler seg kanskje litt utrygge, og vil gjerne tone ned betydningen av den naturvitenskapelige forståelsen eller faren for at sykdomsårsaken er organisk.

Driften må være forsvarlig
Sykehuset har stort behov for personer med solide kunnskaper om psykiske/somatiske problemstillinger. Både psykologer og leger uttrykker bekymring for kvaliteten på tjenestene i fremtiden. De mener at psykiatriske sykepleiere blir mindre og mindre kompetente på et felt som absolutt burde være deres domene.
«På det psykiatriske sykehuset har vi flere somatiske problemstillinger enn mange er klar over. De kan være ganske alvorlige som lungeemboli, dyp venetrombose, infeksjoner, hjernedrypp og encephalitt. Uten personale med somatikkunskap, ville driften vært risikabel. Det blir vanskelig å drive forsvarlig hvis man ikke har medisinsk kyndighet i systemet.
Dessverre har høyskolens videreutdanning i psykiatri bidratt til denne nedtoningen. De psykiatriske sykepleiernes kliniske kunnskap er i altfor stor grad basiskunnskaper. Spranget fra det du forventer av en grunnutdannet sykepleier til det du forventer av en psykiatrisk sykepleier, er altfor lite» (psykiater).
«Det har vært sterk kritikk mot sykepleiefagets forankring i naturvitenskap, også fra sykepleierhold. Vår iver etter å skape forandring må imidlertid ikke føre til at vi fjerner oss fra det som er det unikt sykepleiefaglige. I dag sidestiller man psyke og soma. De er to sider av samme sak. Sykepleiernes somatiske bakgrunn blir viktig, for sykepleie er å pleie syke. Det må vi få inn i systemet. Forutsetningen er å ha basiskunnskaper som gjør at man kan se psyken i forhold til soma. Det vil være en dødslinje hvis sykepleierne forlater sin base» (psykolog).
De som har stått for den ensidige «ikke-biologiske» retningen i psykiatrien har hevdet å være bærere av den humanistiske tradisjon i motsetning til såkalte «biologiske» leger. Dette standpunktet holder ikke i dag. Fysiske og sjelelige prosesser er parallelle størrelser (14), og det er på dette område at sykepleiefaget kommer mest til sin rett. Det er dette videreutdanningens spesialiseringsdel bør fokusere på.

Konklusjon
I det tverrfaglige miljøet på et psykiatrisk sykehus deler de forskjellige yrkesgruppene en generell kompetanse. Relasjonskompetanse er et eksempel på slik kompetanse, som alle yrkesgrupper tilstreber. Det er ingen spesialkompetanse forbeholdt sykepleiere. De ulike fagene har ulikt fokus på helheten, og tar med seg ulike forutsetninger fra sin grunnutdanning. Pasientene vil tjene på at man utnytter de forskjellige yrkesgruppenes spesialkompetanse.
Ved å ivareta og foredle sin spesialkompetanse, forsvarer sykepleierne sin plass i det tverrfaglige miljøet. Hensikten med psykiatriutdanningens spesialiseringsdel er først og fremst å dyrke fram denne spesialkunnskapen.
Dagens kunnskapssyn legger opp til en integrasjon av kunnskap fra både natur- og humanvitenskap. Psykiatriske sykepleieres utvidede sykdomsbegrep og deres kunnskaper om samspillet mellom fysiske og psykiske reaksjoner, er en svært viktig spesialkompetanse. I et tverrfaglig avdelingsmiljø på et psykiatrisk sykehus er det disse områdene som er sykepleiefagets kjerne. Dette er en ressurs som det blir svært viktig å ta tak i og videreutvikle.



Litteratur:
1. Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag. Rammeplan for videreutdanning i psykisk helsearbeid. Oslo, 1997.
2. Kvale S. Interview. København: Hans Reitzels forlag, 1997.
3. Eide H, Eide T. Kommunikasjon i relasjoner. Oslo: Gyldendal, 1996.
4. Cullberg J. Dynamisk psykiatri. 5. utgave. Oslo: Tano Aschehoug, 1999.
5. Hummelvoll JK. Helt - ikke stykkevis og delt. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997.
6. Hauge S. Frå sjukdomsfokus til helsefokus i sjukepleien? Vård i Norden. 1997; 1: 18-24.
7. Rønning JA, Mørch WT, Ulvund SE. Utfordringer i utvikling av evidensbasert klinisk praksis. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 1998; 35: 1068-1074.
8. Peplau HE. Interpersonal relationships in psychiatric nursing. I: O`Toole AW, Rouslin Welt S. (red). Selected Works. London: Macmillan Press, 1994.
9. Peplau HE. Interpersonal techniques: the crux of psychiatric nursing. I: O`Toole AW, Rouslin Welt S. (red). Selected Works. London: Macmillan Press, 1994.
10. Peplau, HE. Interpersonal realationships: the purpose and characteristics of professional nursing. I: O`Toole, AW & Rouslin Welt, S. (red). Hildegard E. Peplau, Selected Works. London: Macmillan Press, 1994.
11. Martinsen K. Omsorg, sykepleie og medisin. Oslo: Tano, 1989.
12. Watson J. En teori för omvårdnad: omvårdnad och humanvitenskap. Lund: Studentlitteratur, 1993.
13. Svensson R. Samfunn, medisin, sykepleie - en introduksjon til medisinsk sosiologi. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1998.
14. Lund A. Hva skjer i hjernen når vi tenker og føler? NRK P2-Akademiets serie «Kropp eller sjel?», 25.04.02.
Sosial- og helsedepartementet. Stortingsmelding nr 25. Åpenhet og helhet. 1996-97.

Gabrielsen VA. Psykiatrisk sykepleier i tverrfaglig team. Hovedoppgave
ved Universitetet i Oslo. Institutt for sykepleievitenskap. Publikasjonsse
rie 10, 1999.