Pedagogikk i forebyggende helsearbeid

Problemområdet jeg ønsket å beskjeftige meg med i dette utviklingsarbeidet, var hvordan vi kunne bruke didaktiske ferdigheter i helsestasjonen. Etter å ha arbeidet som helsesøster i mange år, følte jeg at dette var et område hvor vi i vår utdanning hadde for lite av både ferdigheter og kunnskaper. Jeg mente og trodde at vi kunne nå bedre fram til foreldrene med vårt helsebudskap dersom vi benyttet noen pedagogiske ferdigheter, og spesielt didaktikken. Utviklingsarbeidet omfattet alle ansatte ved helsestasjonen med unntak av legene, som det var praktisk vanskelig å få med. Sju helsesøstre, to kontorfullmektiger, en jordmor pluss foreldre som bruker vår helsestasjon, deltok. Alle ble på forhånd spurt om de ønsket å delta. Ledende helsesøster ble også på forhånd spurt om tillatelse til å gjennomføre et utviklingsarbeid på helsestasjonen, og var selv med i prosessen (1).


Bakgrunn
I 1995 fikk Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kirke- utdanning og forskningsdepartementet, Magne Raundalen og Rolf Gjestad i samarbeid utført en undersøkelse som tok sikte på å kartlegge hva småbarnsforeldre strever med i forbindelse med barneoppdragelsen Etter undersøkelsen utarbeidet Rolf Gjestad en rapport (2).
Undersøkelsen var landsomfattende og ble gjennomført i samarbeid med utvalgte helsestasjoner og barnehager. Helsestasjonene og barnehagene delte ut spørreskjema til foreldrene. Undersøkelsen tok også sikte på å få fram foreldrenes egne ønsker; hvor de foretrakk å få svar på spørsmålene sine og hvordan de best kunne få veiledning i det de oppfattet som problemer.

Ut fra de resultatene som kom fram i Rolf Gjestads rapport, ble det fra sentralt hold gått ut med anbefalinger om at en i helsestasjonene skulle starte med nye metoder som spesielt tok fatt i veiledning av foreldre. Det ble deretter utarbeidet veiledningsmateriale for helsestasjoner, barnehager og skoler til hjelp for dem som skulle være delaktige i veiledning av foreldrene (3).

Selv om vi fikk tilsendt dette materialet, var vi usikre på hvordan vi kunne gjennomføre den ønskede veiledningen på en måte som vi kunne stå for. Vi ønsket at det skulle være kvalitet på foreldreveiledningen. De ansatte følte de manglet kunnskap om veiledning. Vi ble enige om at vi skulle fordype oss i pedagogikken, og spesielt didaktikken. Vi ønsket å bli tryggere på hvordan vi skulle møte de kravene som er satt til oss om at vi skal veilede foreldre og andre grupper.


Problemstilling:
- Hvordan utvikle didaktiske ferdigheter hos ansatte ved en helsestasjon?

Didaktiske ferdigheter skal støtte og styrke de som arbeider i helsestasjonen i rollen som veiledere og rådgivere for dem som kommer dit. Ved å bruke didaktiske ferdigheter blir vi bedre støtte for brukerne av helsestasjonen. Vi kan bidra til å forebygge psykososiale vansker hos barn og unge, og løse opp fastlåste samhandlingsmønstre. Vi kan nå de mål vi har satt for veiledning av foreldre, gravide, barn og ungdom.

Starten av min forskning falt sammen med de sentrale føringene (4,5) om å starte med foreldreveiledning i helsestasjon, barnehager og skole. Ved vår helsestasjon valgte vi å knytte veiledningen opp mot ønsket om å starte med grupper for foreldre i helsestasjonen. Dette var det mye usikkerhet rundt. Det var derfor et svært gunstig tidspunkt for nye kunnskaper og endring som kunne gjøre de ansatte tryggere i forhold til det å drive veiledning, både individuelt og i grupper. Starten på forskningen var derfor positiv.


Metode
Ved starten av studiet var jeg usikker på hvilken type forskning jeg skulle gå inn på. Etter drøfting på helsestasjonen og en økende interesse der for å få mer kunnskap om didaktikk og veiledning som metode, kom jeg fram til at jeg ønsket å foreta et utviklingsarbeid på egen arbeidsplass med meg selv som aktiv deltaker. Jeg har derfor forsket på egen arbeidsplass og har drevet aksjonsforskning eller handlingsrettet forskning.

I aksjonsforskning er det sentrale formålet å få til endring av uønskede tilstander gjennom et aktivt samarbeid med de utforskede (som altså samtidig er brukere av forskningen). Mye av styringen skal ligge hos de utforskede selv. Denne type forskning har som mål å bidra til sosial endring og forskeren griper mer eller mindre direkte inn i en endringsprosess. De utforskede spiller selv en aktiv rolle, og forskeren må spille på lag med de utforskede fordi de også er umiddelbare brukere av forskningsresultatene; i vårt tilfelle didaktiske ferdigheter.

Et viktig element i et utviklingsarbeid er aksjonslæring. Aksjonslæring er en form for kunnskapsinnhenting om praksis, slik at en på en systematisk måte kan trekke erfaringer ut av det som skjer og bygge på disse i den videre planleggingen. Strategien er inspirert av den typen samfunnsvitenskapelig forskning som kalles aksjonsforskning, og som har røtter i Kurt Lewis teoritradisjon (Aksjonsforskningsspiralen Marsh, 1992, s.119 og s.357 referert i Gunn Imsen, 1997) (6) og i Knut Halvorsen; Å forske på samfunnet 1993) (7).
David Hopkins siterer R. Rapoport i sin forklaring på hva aksjonsforskning er:
«Aksjonsforskning sikter mot å bidra til folks praktiske anliggender i aktuelle, problematiske situasjoner, og til å oppfylle målene for samfunnsvitenskapen gjennom felles samarbeid innenfor gjensidig akseptable, etiske rammer.» (Hopkins 1985, s.32. referert etter R. Rapoport i Gunn Imsen, 1997) (6).


Likeverdige partnere
Tanken bak aksjonsforskning er at forskningen skal komme seg ut av det akademiske elfenbenstårnet for å bidra med praktiske løsninger på samfunnets praktiske problemer. For å oppnå dette må de som har problemene og som kjenner dem på kroppen, trekkes aktivt med i forskningsprosessen. Dette var grunnen til at jeg valgte denne forskningsmetoden for mitt utviklingsarbeid. Denne måten å forske på ga mening for meg.

Forskeren og aktørene opptrådte som likeverdige partnere i en felles undersøkelses- og løsningsprosess. Noen av de erfaringene arbeidet med denne oppgaven ga, var hvor nyttig og viktig pedagogikk er i det daglige arbeidet som helsesøster. Helsesøstrene som deltok, mente at det var spennende og utviklende, selv om de av og til gikk surr i begrepene. De følte at de fikk ny innsikt og forståelse. Alle var positive selv om ikke skrivelysten bestandig var påtrengende. Noen hadde nok litt skrivevegring.


Konsekvenser for helsestasjonsarbeidet
Helsestasjoner finnes overalt, både i by og bygd. Ingen annen offentlig instans har så mye kontakt med foreldre og barn som helsestasjonen. Og ingen har dermed samme mulighet til å nå foreldre og barn med veiledning og rådgivning som de ansatte på helsestasjonen.

For å planlegge den informasjonen som skal gis på en mest mulig pedagogisk riktig måte, er didaktikken ett nyttig redskap. Som ett eksempel kan nevnes å tenke forutsetninger. Du kan ikke veilede og gi råd til alle på samme måte.

Valget av problemstilling for mitt utviklingsarbeid, skyldtes at det i 1997 ble anbefalt på sentralt hold at vi skulle ta i bruk foreldreveiledning som en ny metode i helsestasjonsarbeidet. Dette ble bestemt fra «oven». Selv om vi følte at vi hadde drevet veiledning av foreldre tidligere, følte alle ansatte at dette på en måte ble litt skremmende. Vi skulle drive veiledning både i grupper og individuelt. Vi stilte spørsmål om hvordan vi skulle få gjennomført dette på en måte som var utviklende for både foreldre og ansatte. Det var viktig at foreldrene følte seg trygge når de kom på helsestasjonen, og følgelig var det viktig at helsesøstrene følte seg trygge på de metodene de benyttet i arbeidet sitt. Dette var utgangspunktet og bakgrunnen for valget av utviklingsarbeid.

«Som fagpersoner må vi alltid forholde oss kritisk reflekterende til det arbeidet vi gjør i praksis og i forhold til å ta inn ny kunnskap. Vi må aldri glemme å tenke selv og enda mindre miste det viktige perspektivet som fagperson vis-à-vis foreldre: ydmykheten.» (Vibeke Glaser Holte) (8,9)


Konklusjon
Ut fra de resultatene undersøkelsen og utviklingsarbeidet mitt har gitt, mener jeg at det å utvikle didaktiske ferdigheter hos de ansatte har vært en riktig vei å gå. Innføring og utvikling av didaktiske og pedagogiske ferdigheter i helsestasjonen har gjort det mulig for oss å gjennomføre det som var noe av målet for foreldreveiledningsprogrammet:

- Å overføre kunnskap fra fagpersoner til foreldre.
- Å gjøre foreldrenes ønsker og behov til utgangspunktet for all veiledning.

Alle de ansatte som har deltatt i undervisningen og veiledningen, har vært ivrige etter å lære, og ferdighetene har kommet etter hvert. Men vi er fortsatt i prosessen og prøver å utvikle oss videre gjennom kontinuerlig evaluering av det vi gjør.

Vi har utvidet tilbudet om veiledningsgrupper, og har nå grupper for foreldre til barn på fire, åtte og 18 måneder. En utfordring fremover blir å få med dem som ikke ønsker å delta i gruppene, ved å motivere dem til å se at de har noe å bidra med. Det er viktig å gi dem trygghet til å kunne delta. Ofte kan det være foreldre som spesielt har behov for å skape seg et sosialt nettverk. Tanken var i utgangspunktet at gruppene skulle være nettverkskapende for dem som hadde behov for det. De som fram til i dag har deltatt, har sagt at for dem har det sosiale fellesskapet vært viktigst. Kanskje er det noe av det samme. Vi kan si at det sosiale samværet er en form for nettverk. Et godt sosialt nettverk er forebyggende. Helsestasjonen har som ett av sine mål å medvirke til sosiale nettverksdannelser.

Fedrene ser ut til å utebli fra gruppene, de som har svart på spørsmål i undersøkelsen er mødre. Dette stemmer overens med erfaringer gjort andre steder.
«Det ser ut til at overgangen til gruppekonsultasjoner har redusert fedrenes deltakelse på helsestasjonen noe.» (Frode Heian 1997) (3).

Utfordringer fremover blir derfor å få med to viktige grupper som i dag faller utenfor; fedrene og de som helsesøstrene mener kanskje trenger det mest, men som vegrer seg for å møte i grupper.
«Og det er fint om han kan være med på kontrollstasjonen eller til legen, enten alene med barnet, eller sammen med mor. Da kan han få svar på de spørsmål som plager han og som han ikke tror konen forstår betydningen av. Det er hyggelig for legen også.» (Dr. Spock. Barnet 1959).


Litteratur
1. Hiim H, Hippe E. Læring gjennom opplevelse forståelse og handling.
Oslo: Universitetsforlaget 1994.
2. Gjestad R, Raundalen M. Foreldreundersøkelsen 1995. Statens trykksakekspedisjon (STE), Oslo.
3. Heian F, Gjestad R, Raundalen M. Temahefter, bøker og videoprogram om foreldreveiledning. Foreldreperm Oslo: Pedagogisk Forum 1997.
4. Statens helsetilsyn. Kvalitetsstyrte helseorganisasjoner - til deg som leder. Utredningsserie 1998.
5. Statens helsetilsyn. Veileder for helsestasjons - og skolehelsetjenesten. Oslo 1998.
6. Imsen G. Lærerens verden. Oslo: Tano Aschehoug AS 1997
7. Halvorsen K. Å forske på samfunnet. Oslo: Bedriftsøkonomens Forlag A/S 1993.
8. Holte VG. Foreldrerett. Oslo: Universitetsforlaget 1996
9. Holte VG. Profesjonalisering av barneoppdragelsen. Oslo: Tano 1998.