Hvordan opplever pårørende at de blir ivaretatt på sykehus?

SAMMENDRAG: Artikkelen er skrevet på grunnlag av et fagutviklingsprosjekt som ble utført ved sykehuset Asker og Bærum HF i samarbeid med Menighetssøsterhjemmets høgskole. Prosjektet omhandler hvordan pårørende blir sett, hørt og ivaretatt i sykehus og hva som skal til for et bedre samarbeid mellom helsepersonell og pårørende. Artikkelen omhandler prosjektarbeidet og bakgrunn for prosjektet. Den beskriver også noen av resultatene gjort i en kvantitativ studie med innslag av kvalitative data for å gi rom for kommentarer. Å være pårørende er en rolle som er lite definert innad i helsetjenesten. Helsepersonell må være bevisst sine holdninger og sin oppførsel i forhold til de pårørende. En omsorgsfull og gjennomtenkt framferd fra sykepleieren, basert på kunnskap og empati, gir uttrykk for respekt for medmennesker og interesse for deres problemer.

Ved Sykehuset Asker og Bærum HF er det gjennomført et fagutviklingsprosjekt med fokus på de pårørende, i samarbeid med Menighetssøsterhjemmets høgskole. Deltakerne i prosjektet var sykepleiere med mer enn 2 års erfaring, fra de fire medisinske postene ved sykehuset. Å være pårørende er en rolle som er lite definert innad i helsetjenesten. Erfaring og forskning tilsier at helsepersonell i større grad bør behandle pårørende som personer med egne ønsker og behov, som de har i kraft av å være pårørende (1). Sykepleierne vet at møtet med pårørende er viktig for å kunne gi pasientene god omsorg og helhetlig sykepleie. Til tross for dette opplever sykepleierne i praksis at holdningene ovenfor pårørende varierer. Det finnes ingen felles retningslinjer, utenom lovverket, som sier noe om pårørendes rolle og hvordan å møte dem. Pårørendes rolle i helsetjenesten har gjennomgått en stor endring de siste tiårene. Tidligere var det ikke tradisjon å inkludere pårørende i sykepleien til pasientene. Tendensen nå er at helsepersonell ser pasienten og pårørende som en helhet. Pasientene og pårørende har krav på å bli mottatt på en profesjonell og omsorgsfull måte. Omtanke og faglig dyktighet må hele tiden være i fokus i vårt virke som sykepleiere. Helsetjenesten tenkning er preget av behandling og effektivitet. Sykehusene har kortere liggetid og en stor grad av pleie og omsorg skjer i hjemmene. Helsetjenesten pålegger pårørende et ansvar som de ikke alltid er beredt til å ta.

Fagutviklingsprosjektet ønsket å kartlegge hvordan pårørende selv opplever møtet med medisinsk avdeling på Sykehuset Asker og Bærum HF. Konsekvensen ville bli å få oppmerksomhet på hvilken faktorer som kan bedre samarbeidet med pårørende. Det var også et mål at prosjektgruppa skulle få innblikk i og forståelse for forskningsprosessen.

Problemstilling og mål
Hvilke faktorer kan skape bedre samarbeid mellom sykepleiere og pårørende til det beste for pasienten? Dette var problemstillingen vi arbeidet ut fra.
Fagutviklingsprosjektets hensikt og mål:

• kvalitetsutvikle et valgt område av sykepleietjenesten ved sykehuset,
• stimulere til faglig utvikling og engasjement både hos deltakere i prosjektet og hos sykepleiere i avdelingen generelt,
• synliggjøre og benytte kunnskap hos erfarne sykepleiere,
• øke samarbeid og utvikle miljø på tvers av poster på medisinsk avdeling,
• styrke samarbeidet mellom utdanning og praksisfelt.

Metode
Det ble brukt kvantitativ metode med innslag av kvalitative data, da det ble brukt spørreskjema med noen åpne spørsmål med rom for kommentarer (3). Det ble gjort et forarbeid med litteraturstudier og refleksjon rundt egen praksis, og prosjektgruppa hadde undervisning i relevante tema. Prosjektgruppa utarbeidet et spørreskjema og gjennomførte en spørreundersøkelse blant 200 pårørende. Utvalgskriteriene var at pårørende skulle være den pasienten oppgir som nærmeste pårørende. Videre måtte pårørende være over 18 år, beherske norsk muntlig og skriftlig, og være klar og orientert. Pårørende skulle ha vært på besøk hos pasienten minst en gang under oppholdet, og pasienten skulle ha vært innlagt mer enn to døgn. Vi fikk en svarprosent på 72,9%. Dataene ble kontrollert, bearbeidet, analysert og tolket på bakgrunn av egne erfaringer og faglig kunnskap vi har fra vårt arbeid i det kliniske feltet. Vi foretok litteraturstudier, men det fantes lite litteratur til å belyse vår problemstilling. Det fantes mye litteratur i forhold til pårørende til kreftpasienter og innen psykiatrien. Søkeordene var: Pårørende, kommunikasjon, informasjon, trygghet, holdninger, makt/avmakt, krisereaksjoner og relasjoner/samarbeid. En viktig del av prosjektarbeidet er å formidle de resultater som prosjektet har kommet fram til. Denne artikkelen er en måte å formidle resultatene på. På grunn av begrenset plass har vi valgt å presentere noen interessante funn, som berører vår hektiske hverdag i helsevesenet.

Det er ønskelig å møte pårørende med felles holdninger og rutiner for de medisinske postene på sykehuset. Vi som har deltatt i dette prosjektet fungerer som ressurspersoner. Gjennom undervisning og foredrag ønsker vi å legge fram prosjektrapporten og formidle det vi har funnet ut om pårørendes situasjon. En av postene har satt i gang et videreføringsprosjekt hvor de skal ta utgangspunkt i rapporten og se på pårørende til slagpasienter.

Bakgrunnsdata
I spørreundersøkelsen var gjennomsnittsinformanten en kvinne på ca. 70 år. Denne aldersgruppen tilhører en generasjon som ofte i mindre grad enn yngre mennesker stiller krav til personalet. Vår erfaring er at de ofte er mindre synlige i avdelingen. Dette er noe en bør ta hensyn til, da behovet for informasjon og oppmerksomhet er like stort hos denne gruppen som hos yngre pårørende. Eldre trenger kanskje også lengre tid for å forstå og oppfatte informasjonen de får.

Funn
Ca. 40% oppga at pasienten var inneliggende 12 dager eller mer. Dette vil si at det mest sannsynlig dreier seg om alvorlig syke eller kronisk syke pasienter. I enkelte tilfeller dreier det seg om pleietrengende pasienter som venter på sykehjemsplass. Generelt viste spørreundersøkelsen at samtaler og informasjon er det pårørende ønsker mest av alt. Hele 93,7% ønsket fortløpende informasjon om pasientens tilstand. De fleste pårørende ønsker en samtale ved innleggelse, da dette kan danne grunnlag for en følelse av trygghet og ivaretakelse av deres situasjon. Dette er faktorer som kan føre til et godt samarbeid under oppholdet. Ved å ha en fast kontaktperson blant pleiepersonalet, som de fleste av de pårørende ønsker, får sykepleieren en mulighet til å skape et gjensidig tillitsforhold, basert på forståelse og faglig dyktighet.
Informasjon er noe av det viktigste for at pårørende skal føle trygghet, derfor så vi det som viktig å fokusere på dette. Erfaringer viser at samarbeidet mellom pårørende og sykepleierne blir bedre og til større nytte for pasienten, hvis vi bruker tid på å gi dem informasjon om det som er vesentlig for dem, når sykdommen rammer (4). Det kan være tidkrevende å gi informasjon. Det kan være vanskelig å sette av tid til dette, da arbeidsdagen består av et stort antall arbeidsoppgaver. Å være godt forberedt til informasjonssamtalen gir signaler om interesse og forståelse fra sykepleierens side (1).

Helsepersonell har plikt til å informere pårørende dersom pasienten ønsker det. Sykepleierne må ta hensyn til taushetsplikten, men i praksis hender det at taushetsplikten kommer i konflikt med pårørendes ønske om informasjon (6). Det kan være vanskelig å få aksept for at sykepleieren ikke kan gi informasjon, til tross for at pårørende får beskjed om taushetsplikten. I Pasientrettighetsloven står det at pasientens nærmeste pårørende skal ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes, dersom pasienten samtykker i dette (7). Bare 1/5 av de pårørende har fått informasjonen på et egnet sted, som et samtalerom i avdelingen. Det at mange pårørende har fått informasjon om alvorlig sykdom på et mindre egnet sted, kan bero på tankeløshet og virke svært respektløst. Planleggingen av en slik samtale er vesentlig for utfallet. Det må gjøres avtale om tid, sted og hvem som skal være til stede. Et passende rom, hvor en ikke blir forstyrret, må benyttes. Pasient og pårørende må følges opp etterpå. Over 80 % av dem som ikke fikk tilbud om utskrivelsessamtale, ønsket det. Utskrivelsessamtalen er et forum hvor en kan få svar på eventuelle spørsmål, derfor tror vi det er viktig for pårørende å delta på dette. Sykepleiesamtale ved utskrivelse av pasienten, hvor pårørende får tilbud om å være med, anses som viktig for de fleste. De får da anledning til å få gjentatt informasjon og få bekreftet spørsmål som de har tatt opp med legen. Sykepleieren kan i tillegg gi mye nyttig og utfyllende informasjon om hva som er viktig å ta hensyn til når pasienten skal utskrives. Dette gjelder kunnskap om ernæring, aktivitet, hvile, medisiner og framtidsutsikter for pasienten.