Fagutvikling
Publisert
Forholdet mellom behov og forbruk av pleie- og omsorgstjenester
Tre hovedgrupper av brukere med plassering i pleie- og omsorgstrappa blir sammenholdt i denne artikkelen. Metoden som benyttes er å sammenligne behovsgruppene med det aktuelle forbruk av tjenester på de ulike nivåene.
I artikkelen sammenliknes brukernes registrerte behov og det
eksisterende tjenestenivå i
pleie- og omsorgstrappa. Hypotesen er at det vil være en
positiv sammenheng mellom behov og forbruk av tjenester. Dette vil
si oss noe om kvalitet og fleksibilitet i utvelgelsen av brukere og
i hvilken grad tjenestene fordeles i nivåene i
pleie- og omsorgstrappa etter størrelsen på behovene.
Vi vet at både behov og forbruk av tjenester er meget avhengig av alder, derfor ønsket vi også å undersøke om det kunne identifiseres spesielle forhold ved tjenesteytingen som endret seg med brukernes alder.
I forrige nummer av Tidsskriftet Sykepleien redegjorde vi for en klassifisering av pleie- og omsorgsbehovet til innbyggerne i Skedsmo kommune (1). I denne artikkelen vil vi sammenholde tre hovedgrupper av brukere med plassering i pleie- og omsorgstrappa. Metoden som benyttes er å sammenligne behovsgruppene med det aktuelle forbruk av tjenester på de ulike nivåene i pleie- og omsorgstrappa.
Det var i alt 1099 brukere av hjemmebaserte tjenester og institusjoner, og de befant seg på tre hovednivåer:
o Sykehjem
o Omsorgsboliger
o Vanlige boliger.
Samtidig ble brukerne klassifisert i de fem behovsgruppene selvhjulpne, delvis selvhjulpne, delvis hjelpetrengende, meget hjelpetrengende og totalt hjelpetrengende. For å forenkle analysen har vi slått disse sammen i tre hovedgrupper av behov:
o Selvhjulpne
o Delvis hjelpetrengende
o Meget og totalt hjelpetrengende.
Ved å se på prosentfordelingene for ulike aldersgrupper og ulike behandlingsnivåer vil en kunne få oversikt over sammenhengen mellom behov og forbruk.
Funn
1: Det er et sterkt samsvar mellom store behov og institusjonsplassering. Her spiller alderen en betydelig rolle
Tabell 1viser behandlingsnivået til de brukerne som hadde de største behovene. I alt ble nesten to tredeler av denne gruppen plassert i institusjon. Kun 10 prosent bodde i omsorgsboliger, mens ca. en firedel bodde i vanlige boliger.
Denne fordelingen viser at det i høy grad er tilbudene som bestemmer forbruket til denne viktige brukergruppen. I denne kommunen er det satset på institusjonsutbygging og hjemmebaserte tjenester, mens utbyggingen av omsorgsboliger ikke har hatt den samme prioritet. Dette vil i første rekke påvirke forholdet mellom forbruket av sykehjemsplasser og omsorgsboliger.
Tabellen viser at alder har stor betydning for hvilket nivå brukeren havner på. Det er en stor forskjell på forbruket til befolkningen under 70 år og de aller eldste.
Med økende alder øker tendensen til å plassere en person i institusjon. Den samme utviklingen med alder synes ikke å finne sted for plassering i omsorgsboliger. Hva som er årsaken til dette gir ikke denne undersøkelsen noe svar på. Det er mest nærliggende å tenke seg at aldersdemensutvikling kan være en forklaring. Pasientstrømmen i denne kommunen går fra vanlig bolig til sykehjem uten at omsorgsboliger blir noe viktig alternativ eller en mellomstasjon i pleie- og omsorgskjeden. Konsekvensen blir et økt press på sykehjemsutbygging.
2: Når brukere med store behov behandles i vanlige boliger, blir tilbudet av hjemmesykepleie en kritisk faktor
Tabell 2viser hvilket forbruksmønster som eksisterer for brukere med store hjelpebehov som behandles i vanlig bolig.
Det framgår svært tydelig at hjemmesykepleie er en meget viktig del av behandlingstilbudet dersom hjemmebaserte tjenester i vanlig bolig skal kunne framstå som et reelt alternativ til institusjonsbehandling for brukere med store behov. Med økende alder blir det også større forbruk av hjemmehjelp i kombinasjon med hjemmesykepleie. Tabellen viser at utbyggingen av hjemmesykepleien spiller en avgjørende rolle dersom en skal redusere etterspørselen etter sykehjemsplasser.
3: Brukere med moderate og små behov blir ikke lenger langtidspasienter i sykehjem
Utviklingen av pleie- og omsorgstjenester i de fleste norsk kommuner har vært utsatt for et betydelig press på grunn av eldrebølgen. Det er derfor blitt mer og mer vanskelig å få plass, og det blir dermed de tyngste brukerne som blir innlagt på langtidsplass. Dette framgår av tabell 3 og tabell 4 som viser den aldersspesifikke fordeling for brukere med moderate og små behov. For disse behovsgruppene blir langtidsopphold i sykehjem et unntak. Tabell 3 viser at det kun er brukere som er 80 år og eldre som havner i sykehjem når behovene er moderate.
Det viktigste trekk synes å være en betydelig likhet mellom fordelingen i de to gruppene av brukere i tabellene 3 og 4. Dette tyder på at det går en viktig grense i norsk eldreomsorg mellom brukere med store behov ( tabell 2) og de øvrige ( tabell 3 og tabell 4). Årsaken til dette er at det nesten bare er personer med store behov som havner på langtidsplass i sykehjem. For de øvrige er vanlige hjem kombinert med hjemmebaserte tjenester det dominerende behandlingsnivå når tilbudet av omsorgsboliger er lite.
Tabell 3 viser at alder også spiller en rolle i forhold til institusjonsplassering for det lille mindretallet av brukere med moderate behov som innlegges på langtidsplass i sykehjem.
4: Hjemmebaserte tjenester blir først og fremst tildelt brukere med små behov, og dette gjelder i særlig grad de som kun får hjemmehjelp
Tabell 5viser at det var 719 brukere som bodde i vanlige boliger og som fikk hjemmebaserte tjenester. Av disse var det hele 460 personer eller 64 prosent som var selvhjulpne, helt eller delvis, andelen som var delvis hjelpetrengende var 24 prosent, mens andelen med større behov utgjorde 12 prosent. Dette viser at de hjemmebaserte tjenestene betjener et stort flertall som har beskjedne behov. Et lite mindretall har store behov og noen av disse kunne vært innlagt som langtidspasienter i sykehjem. Utfordringen for ledelsen av de hjemmebaserte tjenestene blir derfor å skjerme brukere med store behov slik at det ikke skjer en for sterk utjevning av tjenesteproduksjonen basert på tjenestemønsteret til gjennomsnittsbrukeren.
Det er i første rekke de som bor i vanlig bolig og kun får hjemmehjelp som har små behov. Denne andelen er helt aldersuavhengig og ligger på over 90 prosent i alle aldersgrupper.
Tildelingen av kun hjemmesykepleie er det tjenestenivået som synes å være mest påvirkelig av brukernes alder. Her synes tendensen å være at andelen som har små behov og som får besøk av hjemmesykepleien, øker med alderen. Dette kan ha med sykeligheten i befolkningen å gjøre. For personer som får både hjemmesykepleie- og hjemmehjelp og som har små behov finnes det ikke noe tydelig mønster.
Resultatene i tabell 5 er viktige når en skal vurdere kommunenes pleie- og omsorgstjenester. Kommuner som har en sterk utbygging av hjemmehjelpsordningen uten vesentlig koordinering med hjemmesykepleien, har en tendens til å ha relativt god dekning av hjemmebaserte tjenester. En vil derfor finne en stor andel brukere med små behov i slike kommuner. Dersom det samtidig er problemer med pasientstrømmene inn og ut av sykehjem, og kapasitetsproblemer i de øverste trinnene i pleie- og omsorgstrappa, tyder en slik profil på manglende samsvar mellom befolkningens behov og kommunens pleie- og omsorgstjenester. En årsak til dette er at pleie- og omsorgssektoren er omfattende og oppsplittet. Dermed blir det vanskelig å få faglig oversikt. Det er derfor viktig at det settes av nok ressurser til dem som har store behov, og at ikke ressursene «smøres for tynt utover». I situasjoner med ressursmangel, slik en har hatt i de fleste norske kommuner siden 1985, vil dette gå utover brukere med store behov.
Diskusjon
Det er en stor statistikkproduksjon i norske kommuner når det gjelder forbruket av tjenester. Oversikt over brukernes behov og koplingen mellom behov og forbruk er derimot en mangelvare.
Det er imidlertid noen usikkerhetsmomenter ved slik sammenligninger, og disse skyldes først og fremst at en vurdering av behov må baseres på faglig skjønn. Når en vet at brukerne allerede er plassert på et kjent nivå i pleie- og omsorgstrappa, vil fagpersonalets behovsvurdering lett kunne påvirkes av dette.
Metoden vil derfor kanskje gi større sammenfall mellom behov og forbruk enn om den hadde vært foretatt «blindt».
Til tross for denne usikkerheten viser dataene fra Skedsmo kommune nytten av å foreta slik undersøkelser. I denne kommunen finner en at forbruket av sykehjem er nøye knyttet opp mot personer/pasienter med store behov. Kun et lite mindretall med moderate behov ligger i langtidssenger i sykehjem. I den andre enden av behovsskalaen finner vi de hjemmebaserte tjenestene som vanligvis domineres av brukere som kun får hjemmehjelp. Her er det mange brukere som er selvhjulpne og som har små behov. Dette tilbudet er godt utbygd i de fleste norske kommuner. Det er betydelig subsidiert og en bør derfor stille spørsmålet om dette er en riktig bruk av ressurser dersom andre brukergrupper med større behov ikke får tilstrekkelig dekning av pleie- og omsorgstjenester. Denne problemstillingen får en ikke svar på gjennom en slik undersøkelse alene, men disse resultatene gir et grunnlag for å nærme seg problemstillingen på en konstruktiv måte. Forbedringspotensialet vil i alle tilfelle ligge gjennom en god koordinering av tilbudet av hjemmesykepleie og hjemmehjelp, og muligens via en skjerping av kriteriene for å få hjemmehjelp alene.
Av tekniske årsaker er tabellene i artikkelen bare å finne i papirutgaven.
Litteratur
1. Otterstad HK, Skulstad Austråt B, Sorteberg K. Behovene for pleie- og omsorgstjenester i en større kommune. Beskrivelse og analyse. Tidsskr Sykepl 2002; 1: 51-53.
Vi vet at både behov og forbruk av tjenester er meget avhengig av alder, derfor ønsket vi også å undersøke om det kunne identifiseres spesielle forhold ved tjenesteytingen som endret seg med brukernes alder.
I forrige nummer av Tidsskriftet Sykepleien redegjorde vi for en klassifisering av pleie- og omsorgsbehovet til innbyggerne i Skedsmo kommune (1). I denne artikkelen vil vi sammenholde tre hovedgrupper av brukere med plassering i pleie- og omsorgstrappa. Metoden som benyttes er å sammenligne behovsgruppene med det aktuelle forbruk av tjenester på de ulike nivåene i pleie- og omsorgstrappa.
Det var i alt 1099 brukere av hjemmebaserte tjenester og institusjoner, og de befant seg på tre hovednivåer:
o Sykehjem
o Omsorgsboliger
o Vanlige boliger.
Samtidig ble brukerne klassifisert i de fem behovsgruppene selvhjulpne, delvis selvhjulpne, delvis hjelpetrengende, meget hjelpetrengende og totalt hjelpetrengende. For å forenkle analysen har vi slått disse sammen i tre hovedgrupper av behov:
o Selvhjulpne
o Delvis hjelpetrengende
o Meget og totalt hjelpetrengende.
Ved å se på prosentfordelingene for ulike aldersgrupper og ulike behandlingsnivåer vil en kunne få oversikt over sammenhengen mellom behov og forbruk.
Funn
1: Det er et sterkt samsvar mellom store behov og institusjonsplassering. Her spiller alderen en betydelig rolle
Tabell 1viser behandlingsnivået til de brukerne som hadde de største behovene. I alt ble nesten to tredeler av denne gruppen plassert i institusjon. Kun 10 prosent bodde i omsorgsboliger, mens ca. en firedel bodde i vanlige boliger.
Denne fordelingen viser at det i høy grad er tilbudene som bestemmer forbruket til denne viktige brukergruppen. I denne kommunen er det satset på institusjonsutbygging og hjemmebaserte tjenester, mens utbyggingen av omsorgsboliger ikke har hatt den samme prioritet. Dette vil i første rekke påvirke forholdet mellom forbruket av sykehjemsplasser og omsorgsboliger.
Tabellen viser at alder har stor betydning for hvilket nivå brukeren havner på. Det er en stor forskjell på forbruket til befolkningen under 70 år og de aller eldste.
Med økende alder øker tendensen til å plassere en person i institusjon. Den samme utviklingen med alder synes ikke å finne sted for plassering i omsorgsboliger. Hva som er årsaken til dette gir ikke denne undersøkelsen noe svar på. Det er mest nærliggende å tenke seg at aldersdemensutvikling kan være en forklaring. Pasientstrømmen i denne kommunen går fra vanlig bolig til sykehjem uten at omsorgsboliger blir noe viktig alternativ eller en mellomstasjon i pleie- og omsorgskjeden. Konsekvensen blir et økt press på sykehjemsutbygging.
2: Når brukere med store behov behandles i vanlige boliger, blir tilbudet av hjemmesykepleie en kritisk faktor
Tabell 2viser hvilket forbruksmønster som eksisterer for brukere med store hjelpebehov som behandles i vanlig bolig.
Det framgår svært tydelig at hjemmesykepleie er en meget viktig del av behandlingstilbudet dersom hjemmebaserte tjenester i vanlig bolig skal kunne framstå som et reelt alternativ til institusjonsbehandling for brukere med store behov. Med økende alder blir det også større forbruk av hjemmehjelp i kombinasjon med hjemmesykepleie. Tabellen viser at utbyggingen av hjemmesykepleien spiller en avgjørende rolle dersom en skal redusere etterspørselen etter sykehjemsplasser.
3: Brukere med moderate og små behov blir ikke lenger langtidspasienter i sykehjem
Utviklingen av pleie- og omsorgstjenester i de fleste norsk kommuner har vært utsatt for et betydelig press på grunn av eldrebølgen. Det er derfor blitt mer og mer vanskelig å få plass, og det blir dermed de tyngste brukerne som blir innlagt på langtidsplass. Dette framgår av tabell 3 og tabell 4 som viser den aldersspesifikke fordeling for brukere med moderate og små behov. For disse behovsgruppene blir langtidsopphold i sykehjem et unntak. Tabell 3 viser at det kun er brukere som er 80 år og eldre som havner i sykehjem når behovene er moderate.
Det viktigste trekk synes å være en betydelig likhet mellom fordelingen i de to gruppene av brukere i tabellene 3 og 4. Dette tyder på at det går en viktig grense i norsk eldreomsorg mellom brukere med store behov ( tabell 2) og de øvrige ( tabell 3 og tabell 4). Årsaken til dette er at det nesten bare er personer med store behov som havner på langtidsplass i sykehjem. For de øvrige er vanlige hjem kombinert med hjemmebaserte tjenester det dominerende behandlingsnivå når tilbudet av omsorgsboliger er lite.
Tabell 3 viser at alder også spiller en rolle i forhold til institusjonsplassering for det lille mindretallet av brukere med moderate behov som innlegges på langtidsplass i sykehjem.
4: Hjemmebaserte tjenester blir først og fremst tildelt brukere med små behov, og dette gjelder i særlig grad de som kun får hjemmehjelp
Tabell 5viser at det var 719 brukere som bodde i vanlige boliger og som fikk hjemmebaserte tjenester. Av disse var det hele 460 personer eller 64 prosent som var selvhjulpne, helt eller delvis, andelen som var delvis hjelpetrengende var 24 prosent, mens andelen med større behov utgjorde 12 prosent. Dette viser at de hjemmebaserte tjenestene betjener et stort flertall som har beskjedne behov. Et lite mindretall har store behov og noen av disse kunne vært innlagt som langtidspasienter i sykehjem. Utfordringen for ledelsen av de hjemmebaserte tjenestene blir derfor å skjerme brukere med store behov slik at det ikke skjer en for sterk utjevning av tjenesteproduksjonen basert på tjenestemønsteret til gjennomsnittsbrukeren.
Det er i første rekke de som bor i vanlig bolig og kun får hjemmehjelp som har små behov. Denne andelen er helt aldersuavhengig og ligger på over 90 prosent i alle aldersgrupper.
Tildelingen av kun hjemmesykepleie er det tjenestenivået som synes å være mest påvirkelig av brukernes alder. Her synes tendensen å være at andelen som har små behov og som får besøk av hjemmesykepleien, øker med alderen. Dette kan ha med sykeligheten i befolkningen å gjøre. For personer som får både hjemmesykepleie- og hjemmehjelp og som har små behov finnes det ikke noe tydelig mønster.
Resultatene i tabell 5 er viktige når en skal vurdere kommunenes pleie- og omsorgstjenester. Kommuner som har en sterk utbygging av hjemmehjelpsordningen uten vesentlig koordinering med hjemmesykepleien, har en tendens til å ha relativt god dekning av hjemmebaserte tjenester. En vil derfor finne en stor andel brukere med små behov i slike kommuner. Dersom det samtidig er problemer med pasientstrømmene inn og ut av sykehjem, og kapasitetsproblemer i de øverste trinnene i pleie- og omsorgstrappa, tyder en slik profil på manglende samsvar mellom befolkningens behov og kommunens pleie- og omsorgstjenester. En årsak til dette er at pleie- og omsorgssektoren er omfattende og oppsplittet. Dermed blir det vanskelig å få faglig oversikt. Det er derfor viktig at det settes av nok ressurser til dem som har store behov, og at ikke ressursene «smøres for tynt utover». I situasjoner med ressursmangel, slik en har hatt i de fleste norske kommuner siden 1985, vil dette gå utover brukere med store behov.
Diskusjon
Det er en stor statistikkproduksjon i norske kommuner når det gjelder forbruket av tjenester. Oversikt over brukernes behov og koplingen mellom behov og forbruk er derimot en mangelvare.
Det er imidlertid noen usikkerhetsmomenter ved slik sammenligninger, og disse skyldes først og fremst at en vurdering av behov må baseres på faglig skjønn. Når en vet at brukerne allerede er plassert på et kjent nivå i pleie- og omsorgstrappa, vil fagpersonalets behovsvurdering lett kunne påvirkes av dette.
Metoden vil derfor kanskje gi større sammenfall mellom behov og forbruk enn om den hadde vært foretatt «blindt».
Til tross for denne usikkerheten viser dataene fra Skedsmo kommune nytten av å foreta slik undersøkelser. I denne kommunen finner en at forbruket av sykehjem er nøye knyttet opp mot personer/pasienter med store behov. Kun et lite mindretall med moderate behov ligger i langtidssenger i sykehjem. I den andre enden av behovsskalaen finner vi de hjemmebaserte tjenestene som vanligvis domineres av brukere som kun får hjemmehjelp. Her er det mange brukere som er selvhjulpne og som har små behov. Dette tilbudet er godt utbygd i de fleste norske kommuner. Det er betydelig subsidiert og en bør derfor stille spørsmålet om dette er en riktig bruk av ressurser dersom andre brukergrupper med større behov ikke får tilstrekkelig dekning av pleie- og omsorgstjenester. Denne problemstillingen får en ikke svar på gjennom en slik undersøkelse alene, men disse resultatene gir et grunnlag for å nærme seg problemstillingen på en konstruktiv måte. Forbedringspotensialet vil i alle tilfelle ligge gjennom en god koordinering av tilbudet av hjemmesykepleie og hjemmehjelp, og muligens via en skjerping av kriteriene for å få hjemmehjelp alene.
Av tekniske årsaker er tabellene i artikkelen bare å finne i papirutgaven.
Litteratur
1. Otterstad HK, Skulstad Austråt B, Sorteberg K. Behovene for pleie- og omsorgstjenester i en større kommune. Beskrivelse og analyse. Tidsskr Sykepl 2002; 1: 51-53.
0 Kommentarer