Fagutvikling
Publisert
Fordeling og bruk av korttidsplasser i sykehjem
Sammendrag: Denne artikkelen viser at
sykehjemskøene ikke elimineres ved at det bygges flere
sykehjemssenger. Det er enklere å eliminere køene ved å øremerke et
tilstrekkelig antall korttidsplasser, og i tillegg påse at disse
virkelig brukes til korttidsopphold. I Fredrikstad var 24 prosent
av sykehjemssengene definert som korttidsplasser, mens det viste
seg at bare åtte prosent ble brukt til det. De øvrige ble brukt som
en slags buffer i pasientstrømmen.
I 2001 hadde Fredrikstad kommune 13 prosent lavere sykehjemsdekning enn det nasjonale gjennomsnittet, men takket være en god pasientsirkulasjon i de funksjonelle korttidssengene kunne man forebygge kø til sykehjem mesteparten av året. Denne artikkelen ser på forholdet mellom øremerkede ”funksjonelle korttidsplasser” med gjennomsnittlig liggetid på tre-fire uker og hvordan de i virkeligheten brukes. Konklusjonen er at antallet sykehjemssenger i kommunen spiller mindre rolle enn sykehjemmenes mottakskapasitet som betyr antall utskrivelser, og derved innleggelser i ledige plasser i løpet av året. Det er i første rekke driften av korttidsplassene som bestemmer mottakskapasiteten, fordi de sto for hele 72 prosent av utstrømmen i 2001.
Fredrikstad kommune har relativt lav dekning av sykehjemsplasser, og må derfor prioritere strengt når pasienter skal innlegges i sykehjem. For å opprettholde en tilstrekkelig høy sirkulasjon for å unngå kødannelse, er en relativt stor andel av plassene korttidsplasser. Til tross for dette har man hatt tendenser til kø og et betydelig press på plassene. I forbindelse med en vurdering og analyse av tjenestene har man derfor undersøkt hvordan plassene i sykehjem brukes, for å finne ut hva øremerkede korttidsplasser egentlig betyr i praksis. Her har vi forsøkt å beskrive hva undersøkelsen lærte oss, og vil også besvare følgende spørsmål: * Hvordan kan sykehjemmene opprettholde effektive pasientstrømmer? * Blir korttidsplassene brukt til korttidsopphold? Bakgrunn I norsk sammenheng er Fredrikstad er en stor kommune med nesten 70.000 innbyggere.
I 1994 ble Fredrikstad storkommune ved at fem kommuner som geografisk henger tett sammen ble sammenslått. Dette er en både utfordrende og vanskelig prosess for pleie- og omsorgssektoren fordi de fleste driftsenheter har sin spesielle historie og kultur. Utfordringen her blir å utnytte stordriftspotensialene og styrke det faglige grunnlaget for tjenesteytelser. Her vil vi ikke se på interne ulikheter som må overvinnes når fem kommuner skal samordne sine tjenestetilbud, men gi en samlet beskrivelse av sykehjemsdriften. I 2002 var det 549 offisielle institusjonsplasser i Fredrikstad, de fleste i sykehjem og bare 33 på aldershjemsnivå. I praksis er det ingen forskjell, og plassene kan derfor slås sammen som toppnivået i kommunens pleie- og omsorgstrapp. Dette nivået er imidlertid tredelt, og ved en tverrsnittsregistrering i april 2002 var det 111 personer i skjermet enhet i sykehjem, 340 i langtidsplasser og 86 pasienter i funksjonelle korttidsplasser. Til sammen var 537 brukere/pasienter innlagt, og det er et belegg på 98 prosent. Alle plassene ble imidlertid brukt, men på grunn av dødsfall, inn- og utskrivelser og midlertidige sykehusopphold, vil det alltid være noen tomme senger ved slike registreringer. For innbyggere på 80 år og eldre var den reelle dekningsgraden derved 16 senger per 100 som var 13 prosent under gjennomsnittet i Norge i 2002. Det betyr større press på sykehjemsnivået enn i de fleste norske kommuner, og derved strengere krav til effektive pasientstrømmer for å unngå kødannelse.
132 senger var øremerket til korttidsopphold. Dette er en andel på 24 prosent, som er meget høy, men kun 86 senger ble brukt som funksjonelle korttidssenger. Det utgjør en andel på 16 prosent, som ligger på det nivået som blir anbefalt av sentrale helsemyndigheter. Her er man ved pleie- og omsorgssektorens kjernespørsmål: Hvordan brukes korttidssenger, og hvor mange bør man ha for å unngå køer? Metode og materiale Dataene ble innsamlet gjennom en tverrsnittsregistrering som omfattet alle brukere av pleie- og omsorgstjenester i Fredrikstad kommune på en bestemt dag i april 2002. Det var i alt 537 sykehjemspasienter som utgjorde 17,5 prosent av totalt 3074 brukere. Fagpersonalet registrerte hver bruker i øremerkede korttidssenger med kjønn, alder, tjenestenivå, behovsgruppe og innleggelsesdato. Sirkulasjonsdata for 2001 var tidligere registrert gjennom KOSTRA-statistikken, og dette er viktig informasjon når man skal evaluere pasientstrømmene. Funn 1. Bare 35 prosent av korttidssengene ble benyttet til det de var øremerket for, og mange ble brukt til langtidspasienter. Standard liggetid i korttidsseng bør være tre-fire uker. Det betyr at man ved tverrsnittsregistrering vil finne en liggetid på 10-15 dager. Presset på korttidsplassene oppstår når man ikke får skrevet ut pasientene etter tilmålt tid.
Dette skyldes vanligvis kapasitetsproblemer i de hjemmebaserte tjenestene eller at det ikke finnes noe tilpasset boligtilbud. I noen tilfeller skyldes det at de pårørende er negative til utskriving. Når det ikke finnes ledige langtidssenger kan resultatet bli at man lar pasienten bli liggende inntil det oppstår en løsning, og i praksis kan det ta lang tid. Slik blir en korttidsseng til en langtidsseng! Pasientstrømmen blir derved mindre effektiv, og kan føre til sykehjemskø hvis det ikke finnes en innebygd kapasitetsreserve. Dette finnes ikke i Fredrikstad fordi dekningen av sykehjemssenger er så lav at det forutsettes en høy utskrivingsstrøm fra korttidssengene for å unngå kødannelse. Fordelingen av liggetider i de øremerkede korttidssengene; Det fantes 132 slike senger, men 11 var midlertidig ikke belagt. Følgelig inngår det 121 personer i dette materialet. Hvis grensen settes ved 20 dagers liggetid ved tverrsnittsregistrering som kriterium for betegnelsen ”korttidspasient”, viser tabellen at kun 43 personer var ”riktige pasienter”. Det vil si at bare 35 prosent av de øremerkede korttidssengene ble brukt som forventet. Dette var nøyaktig halvparten av de funksjonelle korttidssengene. (Illustrasjoner og tabeller til denne artikkelen er ikke tilgjengelig på nettet. Se Tidsskrifet Sykepleien nr 07/04 s. 48 - 51) Pasientmaterialet i korttidssengene er todelt. Til venstre på kurven finnes korttidspasientene som dekker 1-49 liggedager, mens de virkelige langtidspasientene finnes i figurens høyre del. Forholdet mellom disse gruppene er 50:50, og det betyr at man har en slags tredeling av pasientgruppen i de øremerkede korttidsplassene: 35 prosent utskrives som forutsatt og er ”ekte korttidspasienter”, 15 prosent er korttidspasienter som blir liggende for lenge på grunn av ineffektive pasientstrømmer, mens 50 prosent av pasientene er ”ekte langtidspasienter” som ligger på ”feil” nivå, vanligvis fordi de må vente på en langtidsseng. 2. Korttidsopphold er en viktig mellomstasjon mellom vanlig bolig og langtidsplass i sykehjem, eventuelt via et sykehusopphold. Innstrømmen til korttidsplassene: Det vil si pasientenes bosted og behandlingsnivå før innleggelsen i korttidsplass, men resultatene kan også være en viktig indikator på retningen av pasientstrømmen etter oppholdet i korttidssengene. Kolonnene til høyre (Permanent bolig før innleggelsen) viser at de som kom på korttidsplass hovedsakelig kom fra vanlige boliger, mens et lite mindretall kom fra permanent opphold i omsorgs- og trygdeboliger. Denne fordelingen er avhengig av hvor mange boliger kommunen har bygd i ”mellomnivået”. Undersøkelser fra Vestfold viser at ca 70 prosent av dem som kommer til omsorgsboliger ikke overflyttes til sykehjem, men blir værende på dette nivået til de dør. Det skyldes at Oppholds-/behandlingssted før korttidsoppholdet viser den direkte innstrømmen til korttidsplasser, og inkluderer derved den viktige pasientstrømmen fra sykehus. Ser man bort fra de interne overflyttinger fra sykehjemmene i samme kommune, får man følgende prosentfordeling ved innleggelse i korttidsplasser: Fra vanlige boliger 60 prosent, fra sykehus 36 prosent og fra omsorgsboliger/”mellomnivået” fire prosent. Når denne pasientstrømmen sammenholdes med pasientfordelingen kan man slutte at ca. 50 prosent av korttidspasientene vil ende opp i sykehjem fordi de er for hjelpetrengende til å kunne klare seg i vanlig bolig med hjemmebaserte tjenester. Resten vil måtte utskrives til lavere nivåer; hjemmebaserte tjenester og eventuelt tilpassede boliger. Siden det ikke er flere tilgjengelige langtidsplasser i sykehjem, vil størrelsen på utstrømmen fra korttidsplassene bestemmes av kapasiteten i de hjemmebaserte tjenestene og av samarbeidet mellom disse og sykehjemmene. Utskrivelse fra korttidsplassene til lavere nivåer i pleie- og omsorgstrappen sto for 72 prosent av hele utstrømmen fra sykehjemsnivået, og er derfor det som ”bærer” pasientsirkulasjonen. Teoretiske beregninger viser at man i Fredrikstad vil kunne opprettholde pasientstrømmen hvis bare åtte prosent av sengene ble brukt som funksjonelle korttidsplasser. KOSTRA-tall for 2001 forteller at det var 1105 utskrivninger fra 549 plasser i sykehjemmene. Når man korrigerer for de interne overføringene fra kort- til langtidsplasser som dobbelttelles i KOSTRA-statistikken, var det 1020 utskrivninger i 2001. Det gir en sirkulasjonsfaktor på 2,8 utskrivninger per seng per år, og dette er en relativt høy sirkulasjonsfaktor. Pasientstrømmene i Fredrikstad var ganske effektive, selv om bare 35 prosent av de øremerkede korttidssengene var funksjonelle korttidssenger. Konklusjonen på beregningene i Tabell 4 er at det vil kunne ”produseres” 1078 utskrivninger i løpet av ett år, hvis åtte prosent av alle sykehjemssengene ble brukt til korttidsopphold med en gjennomsnittlig varighet på 28 dager. Langtidssengene utgjorde 92 prosent av sengene i denne beregningen, men ville stå for 47 prosent av utstrømmen i løpet av ett år. Ifølge de reelle tallene var utstrømmen fra langtidssengene bare ansvarlig for 15 prosent av utskrivningene. Dette skyldes at KOSTRA-tallene bygger på sirkulasjonen i øremerkede kort- og langtidssenger, men som denne artikkelen viser, stemte jo ikke dette med bruken av sengene i praksis. Dødeligheten i sykehjemmene var høy og relativt likt fordelt mellom kort- og langtidsplasser. Til sammen var det 266 dødsfall i sykehjemmene i 2001. Med 1020 reelle utskrivninger betyr dette at en firedel av alle utskrivninger skyldtes dødsfall. Dette er en meget høy andel, og dokumenterer at sykehjemspasientene har en betydelig syke- og dødelighet. Dersom man benytter en mer presis målemetode, kan det beregnes at antall dødsfall i Fredrikstad per 100 pasientmåneder i sykehjemmene var 4,04. Referansematerialet her er data fra Vestfold i 1995 som viste en gjennomsnittlig dødelighet i sykehjem på 3,58 dødsfall per 100 pasientmåneder.
Fredrikstad lå dermed 13 prosent høyere i 2001. Dette er som forventet når man tar den relativt lave sykehjemsdekningen i betraktning. Dette gir strengere kriterier for å bli innlagt, og dermed høy sykelighet hos denne pasientgruppen. Det er verdt å merke seg at hele 45 prosent av dødsfallene fant sted i korttidssenger. Trolig skyldes dette at sykehjemmene i større grad enn tidligere må ta imot ”utskrivingsklare” pasienter fra sykehusene. En annen mulig årsak er at Hospice-funksjonen for døende pasienter er blitt mer omfattende i de seinere årene. I alle tilfeller blir sykehjemmene et viktig oppholdssted for alvorlig syke og døende mennesker, og kompetanse på terminal pleie bør derfor ha høy prioritet.
Oppsummering og diskusjon
Denne dokumentasjonen viser at man både i teori og praksis trenger et tilstrekkelig antall funksjonelle korttidssenger for å kunne opprettholde en effektiv pasientstrøm. Kravet om mange nok korttidsplasser blir spesielt viktig når den samlede dekningen av sykehjemssenger er relativt lav, slik som tilfellet er i Fredrikstad. Her var 24 prosent av sykehjemssengene øremerket til korttidsopphold, men i praksis ble bare åtte-ni prosent av disse sengene benyttet av pasienter med en liggetid på tre-fire uker. De øvrige korttidssengene ble derfor benyttet som buffer og glidende overgang til langtidssengene. Sentrale myndigheter anbefaler en andel på 15 prosent korttidssenger, og samlet sett vil det være et hensiktsmessig mål for å opprettholde effektiv pasientsirkulasjon i sykehjem. Denne undersøkelsen viser hvor viktig det er med korttidssenger i pleie- og omsorgstjenesten for å motvirke sykehjemskøer. Det dreier seg om et dynamisk system der brukerne har store og vekslende behov, slik at de stadig skifter behandlingsnivå. I dette systemet som både omfatter sykehus, sykehjem og brukere av de hjemmebaserte tjenestene, er det stort sett to midlertidige behandlingsnivåer eller korttidsplasser: Sykehusenes akuttavdelinger og sykehjemmenes korttidsplasser. I den store sammenheng blir antallet liggedøgn på disse nivåene relativt få fordi det er et begrenset antall plasser. Til gjengjeld er pasientstrømmen betydelig. Dette bidrar til at langtidsplassene i sykehjemmene ikke tilstoppes. Kommuner som ikke klarer å opprettholde effektive pasientstrømmer, får to symptomer på sirkulasjonssvikt: Opphopning av ”utskrivingsklare pasienter” i lokalsykehuset eller køproblemer på sykehjemsnivået i hjemkommunen med en høy andel langtidspasienter. Disse tilstandene henger nøye sammen. Denne undersøkelsen viser at bygging av flere langtidsplasser i liten grad bøter på køproblemer i sykehjem. Det skyldes at dette behandlingsnivået bare bidrar med en liten andel av pasientstrømmen, anslagsvis 15 prosent. Et mer effektivt virkemiddel vil være å verne om pasientsirkulasjonen i korttidssengene ved å sikre at ”utskrivingsklare brukere i korttidssenger i sykehjem” blir utskrevet i tide, det vil si etter tre-fire ukers liggetid. Det krever et tilstrekkelig godt tilbud fra de hjemmebaserte tjenestene i tillegg til en tilpasset bolig (omsorgsbolig) hvis den vanlige boligen ikke lenger strekker til. Det blir lettere å opprettholde effektive pasientstrømmer i sykehjemmene hvis korttids- og langtidspasienter atskilles fysisk i ulike avdelinger. I tillegg må sykehjemmet satse på et nært samarbeid med de hjemmebaserte tjenestene slik at utskrivelse kan planlegges i god tid. Litteratur 1. Otterstad HK. Dødelighet betyr lite for pasientsirkulasjonen.
Litteratur
Tidsskr Sykepl 1997; 21: 46-49.
2. Otterstad HK. Omsorgskapasiteten avhenger av helhetlige løsninger.
Tidsskr Sykepl 1998; 1: 46-49.
I 2001 hadde Fredrikstad kommune 13 prosent lavere sykehjemsdekning enn det nasjonale gjennomsnittet, men takket være en god pasientsirkulasjon i de funksjonelle korttidssengene kunne man forebygge kø til sykehjem mesteparten av året. Denne artikkelen ser på forholdet mellom øremerkede ”funksjonelle korttidsplasser” med gjennomsnittlig liggetid på tre-fire uker og hvordan de i virkeligheten brukes. Konklusjonen er at antallet sykehjemssenger i kommunen spiller mindre rolle enn sykehjemmenes mottakskapasitet som betyr antall utskrivelser, og derved innleggelser i ledige plasser i løpet av året. Det er i første rekke driften av korttidsplassene som bestemmer mottakskapasiteten, fordi de sto for hele 72 prosent av utstrømmen i 2001.
Fredrikstad kommune har relativt lav dekning av sykehjemsplasser, og må derfor prioritere strengt når pasienter skal innlegges i sykehjem. For å opprettholde en tilstrekkelig høy sirkulasjon for å unngå kødannelse, er en relativt stor andel av plassene korttidsplasser. Til tross for dette har man hatt tendenser til kø og et betydelig press på plassene. I forbindelse med en vurdering og analyse av tjenestene har man derfor undersøkt hvordan plassene i sykehjem brukes, for å finne ut hva øremerkede korttidsplasser egentlig betyr i praksis. Her har vi forsøkt å beskrive hva undersøkelsen lærte oss, og vil også besvare følgende spørsmål: * Hvordan kan sykehjemmene opprettholde effektive pasientstrømmer? * Blir korttidsplassene brukt til korttidsopphold? Bakgrunn I norsk sammenheng er Fredrikstad er en stor kommune med nesten 70.000 innbyggere.
I 1994 ble Fredrikstad storkommune ved at fem kommuner som geografisk henger tett sammen ble sammenslått. Dette er en både utfordrende og vanskelig prosess for pleie- og omsorgssektoren fordi de fleste driftsenheter har sin spesielle historie og kultur. Utfordringen her blir å utnytte stordriftspotensialene og styrke det faglige grunnlaget for tjenesteytelser. Her vil vi ikke se på interne ulikheter som må overvinnes når fem kommuner skal samordne sine tjenestetilbud, men gi en samlet beskrivelse av sykehjemsdriften. I 2002 var det 549 offisielle institusjonsplasser i Fredrikstad, de fleste i sykehjem og bare 33 på aldershjemsnivå. I praksis er det ingen forskjell, og plassene kan derfor slås sammen som toppnivået i kommunens pleie- og omsorgstrapp. Dette nivået er imidlertid tredelt, og ved en tverrsnittsregistrering i april 2002 var det 111 personer i skjermet enhet i sykehjem, 340 i langtidsplasser og 86 pasienter i funksjonelle korttidsplasser. Til sammen var 537 brukere/pasienter innlagt, og det er et belegg på 98 prosent. Alle plassene ble imidlertid brukt, men på grunn av dødsfall, inn- og utskrivelser og midlertidige sykehusopphold, vil det alltid være noen tomme senger ved slike registreringer. For innbyggere på 80 år og eldre var den reelle dekningsgraden derved 16 senger per 100 som var 13 prosent under gjennomsnittet i Norge i 2002. Det betyr større press på sykehjemsnivået enn i de fleste norske kommuner, og derved strengere krav til effektive pasientstrømmer for å unngå kødannelse.
132 senger var øremerket til korttidsopphold. Dette er en andel på 24 prosent, som er meget høy, men kun 86 senger ble brukt som funksjonelle korttidssenger. Det utgjør en andel på 16 prosent, som ligger på det nivået som blir anbefalt av sentrale helsemyndigheter. Her er man ved pleie- og omsorgssektorens kjernespørsmål: Hvordan brukes korttidssenger, og hvor mange bør man ha for å unngå køer? Metode og materiale Dataene ble innsamlet gjennom en tverrsnittsregistrering som omfattet alle brukere av pleie- og omsorgstjenester i Fredrikstad kommune på en bestemt dag i april 2002. Det var i alt 537 sykehjemspasienter som utgjorde 17,5 prosent av totalt 3074 brukere. Fagpersonalet registrerte hver bruker i øremerkede korttidssenger med kjønn, alder, tjenestenivå, behovsgruppe og innleggelsesdato. Sirkulasjonsdata for 2001 var tidligere registrert gjennom KOSTRA-statistikken, og dette er viktig informasjon når man skal evaluere pasientstrømmene. Funn 1. Bare 35 prosent av korttidssengene ble benyttet til det de var øremerket for, og mange ble brukt til langtidspasienter. Standard liggetid i korttidsseng bør være tre-fire uker. Det betyr at man ved tverrsnittsregistrering vil finne en liggetid på 10-15 dager. Presset på korttidsplassene oppstår når man ikke får skrevet ut pasientene etter tilmålt tid.
Dette skyldes vanligvis kapasitetsproblemer i de hjemmebaserte tjenestene eller at det ikke finnes noe tilpasset boligtilbud. I noen tilfeller skyldes det at de pårørende er negative til utskriving. Når det ikke finnes ledige langtidssenger kan resultatet bli at man lar pasienten bli liggende inntil det oppstår en løsning, og i praksis kan det ta lang tid. Slik blir en korttidsseng til en langtidsseng! Pasientstrømmen blir derved mindre effektiv, og kan føre til sykehjemskø hvis det ikke finnes en innebygd kapasitetsreserve. Dette finnes ikke i Fredrikstad fordi dekningen av sykehjemssenger er så lav at det forutsettes en høy utskrivingsstrøm fra korttidssengene for å unngå kødannelse. Fordelingen av liggetider i de øremerkede korttidssengene; Det fantes 132 slike senger, men 11 var midlertidig ikke belagt. Følgelig inngår det 121 personer i dette materialet. Hvis grensen settes ved 20 dagers liggetid ved tverrsnittsregistrering som kriterium for betegnelsen ”korttidspasient”, viser tabellen at kun 43 personer var ”riktige pasienter”. Det vil si at bare 35 prosent av de øremerkede korttidssengene ble brukt som forventet. Dette var nøyaktig halvparten av de funksjonelle korttidssengene. (Illustrasjoner og tabeller til denne artikkelen er ikke tilgjengelig på nettet. Se Tidsskrifet Sykepleien nr 07/04 s. 48 - 51) Pasientmaterialet i korttidssengene er todelt. Til venstre på kurven finnes korttidspasientene som dekker 1-49 liggedager, mens de virkelige langtidspasientene finnes i figurens høyre del. Forholdet mellom disse gruppene er 50:50, og det betyr at man har en slags tredeling av pasientgruppen i de øremerkede korttidsplassene: 35 prosent utskrives som forutsatt og er ”ekte korttidspasienter”, 15 prosent er korttidspasienter som blir liggende for lenge på grunn av ineffektive pasientstrømmer, mens 50 prosent av pasientene er ”ekte langtidspasienter” som ligger på ”feil” nivå, vanligvis fordi de må vente på en langtidsseng. 2. Korttidsopphold er en viktig mellomstasjon mellom vanlig bolig og langtidsplass i sykehjem, eventuelt via et sykehusopphold. Innstrømmen til korttidsplassene: Det vil si pasientenes bosted og behandlingsnivå før innleggelsen i korttidsplass, men resultatene kan også være en viktig indikator på retningen av pasientstrømmen etter oppholdet i korttidssengene. Kolonnene til høyre (Permanent bolig før innleggelsen) viser at de som kom på korttidsplass hovedsakelig kom fra vanlige boliger, mens et lite mindretall kom fra permanent opphold i omsorgs- og trygdeboliger. Denne fordelingen er avhengig av hvor mange boliger kommunen har bygd i ”mellomnivået”. Undersøkelser fra Vestfold viser at ca 70 prosent av dem som kommer til omsorgsboliger ikke overflyttes til sykehjem, men blir værende på dette nivået til de dør. Det skyldes at Oppholds-/behandlingssted før korttidsoppholdet viser den direkte innstrømmen til korttidsplasser, og inkluderer derved den viktige pasientstrømmen fra sykehus. Ser man bort fra de interne overflyttinger fra sykehjemmene i samme kommune, får man følgende prosentfordeling ved innleggelse i korttidsplasser: Fra vanlige boliger 60 prosent, fra sykehus 36 prosent og fra omsorgsboliger/”mellomnivået” fire prosent. Når denne pasientstrømmen sammenholdes med pasientfordelingen kan man slutte at ca. 50 prosent av korttidspasientene vil ende opp i sykehjem fordi de er for hjelpetrengende til å kunne klare seg i vanlig bolig med hjemmebaserte tjenester. Resten vil måtte utskrives til lavere nivåer; hjemmebaserte tjenester og eventuelt tilpassede boliger. Siden det ikke er flere tilgjengelige langtidsplasser i sykehjem, vil størrelsen på utstrømmen fra korttidsplassene bestemmes av kapasiteten i de hjemmebaserte tjenestene og av samarbeidet mellom disse og sykehjemmene. Utskrivelse fra korttidsplassene til lavere nivåer i pleie- og omsorgstrappen sto for 72 prosent av hele utstrømmen fra sykehjemsnivået, og er derfor det som ”bærer” pasientsirkulasjonen. Teoretiske beregninger viser at man i Fredrikstad vil kunne opprettholde pasientstrømmen hvis bare åtte prosent av sengene ble brukt som funksjonelle korttidsplasser. KOSTRA-tall for 2001 forteller at det var 1105 utskrivninger fra 549 plasser i sykehjemmene. Når man korrigerer for de interne overføringene fra kort- til langtidsplasser som dobbelttelles i KOSTRA-statistikken, var det 1020 utskrivninger i 2001. Det gir en sirkulasjonsfaktor på 2,8 utskrivninger per seng per år, og dette er en relativt høy sirkulasjonsfaktor. Pasientstrømmene i Fredrikstad var ganske effektive, selv om bare 35 prosent av de øremerkede korttidssengene var funksjonelle korttidssenger. Konklusjonen på beregningene i Tabell 4 er at det vil kunne ”produseres” 1078 utskrivninger i løpet av ett år, hvis åtte prosent av alle sykehjemssengene ble brukt til korttidsopphold med en gjennomsnittlig varighet på 28 dager. Langtidssengene utgjorde 92 prosent av sengene i denne beregningen, men ville stå for 47 prosent av utstrømmen i løpet av ett år. Ifølge de reelle tallene var utstrømmen fra langtidssengene bare ansvarlig for 15 prosent av utskrivningene. Dette skyldes at KOSTRA-tallene bygger på sirkulasjonen i øremerkede kort- og langtidssenger, men som denne artikkelen viser, stemte jo ikke dette med bruken av sengene i praksis. Dødeligheten i sykehjemmene var høy og relativt likt fordelt mellom kort- og langtidsplasser. Til sammen var det 266 dødsfall i sykehjemmene i 2001. Med 1020 reelle utskrivninger betyr dette at en firedel av alle utskrivninger skyldtes dødsfall. Dette er en meget høy andel, og dokumenterer at sykehjemspasientene har en betydelig syke- og dødelighet. Dersom man benytter en mer presis målemetode, kan det beregnes at antall dødsfall i Fredrikstad per 100 pasientmåneder i sykehjemmene var 4,04. Referansematerialet her er data fra Vestfold i 1995 som viste en gjennomsnittlig dødelighet i sykehjem på 3,58 dødsfall per 100 pasientmåneder.
Fredrikstad lå dermed 13 prosent høyere i 2001. Dette er som forventet når man tar den relativt lave sykehjemsdekningen i betraktning. Dette gir strengere kriterier for å bli innlagt, og dermed høy sykelighet hos denne pasientgruppen. Det er verdt å merke seg at hele 45 prosent av dødsfallene fant sted i korttidssenger. Trolig skyldes dette at sykehjemmene i større grad enn tidligere må ta imot ”utskrivingsklare” pasienter fra sykehusene. En annen mulig årsak er at Hospice-funksjonen for døende pasienter er blitt mer omfattende i de seinere årene. I alle tilfeller blir sykehjemmene et viktig oppholdssted for alvorlig syke og døende mennesker, og kompetanse på terminal pleie bør derfor ha høy prioritet.
Oppsummering og diskusjon
Denne dokumentasjonen viser at man både i teori og praksis trenger et tilstrekkelig antall funksjonelle korttidssenger for å kunne opprettholde en effektiv pasientstrøm. Kravet om mange nok korttidsplasser blir spesielt viktig når den samlede dekningen av sykehjemssenger er relativt lav, slik som tilfellet er i Fredrikstad. Her var 24 prosent av sykehjemssengene øremerket til korttidsopphold, men i praksis ble bare åtte-ni prosent av disse sengene benyttet av pasienter med en liggetid på tre-fire uker. De øvrige korttidssengene ble derfor benyttet som buffer og glidende overgang til langtidssengene. Sentrale myndigheter anbefaler en andel på 15 prosent korttidssenger, og samlet sett vil det være et hensiktsmessig mål for å opprettholde effektiv pasientsirkulasjon i sykehjem. Denne undersøkelsen viser hvor viktig det er med korttidssenger i pleie- og omsorgstjenesten for å motvirke sykehjemskøer. Det dreier seg om et dynamisk system der brukerne har store og vekslende behov, slik at de stadig skifter behandlingsnivå. I dette systemet som både omfatter sykehus, sykehjem og brukere av de hjemmebaserte tjenestene, er det stort sett to midlertidige behandlingsnivåer eller korttidsplasser: Sykehusenes akuttavdelinger og sykehjemmenes korttidsplasser. I den store sammenheng blir antallet liggedøgn på disse nivåene relativt få fordi det er et begrenset antall plasser. Til gjengjeld er pasientstrømmen betydelig. Dette bidrar til at langtidsplassene i sykehjemmene ikke tilstoppes. Kommuner som ikke klarer å opprettholde effektive pasientstrømmer, får to symptomer på sirkulasjonssvikt: Opphopning av ”utskrivingsklare pasienter” i lokalsykehuset eller køproblemer på sykehjemsnivået i hjemkommunen med en høy andel langtidspasienter. Disse tilstandene henger nøye sammen. Denne undersøkelsen viser at bygging av flere langtidsplasser i liten grad bøter på køproblemer i sykehjem. Det skyldes at dette behandlingsnivået bare bidrar med en liten andel av pasientstrømmen, anslagsvis 15 prosent. Et mer effektivt virkemiddel vil være å verne om pasientsirkulasjonen i korttidssengene ved å sikre at ”utskrivingsklare brukere i korttidssenger i sykehjem” blir utskrevet i tide, det vil si etter tre-fire ukers liggetid. Det krever et tilstrekkelig godt tilbud fra de hjemmebaserte tjenestene i tillegg til en tilpasset bolig (omsorgsbolig) hvis den vanlige boligen ikke lenger strekker til. Det blir lettere å opprettholde effektive pasientstrømmer i sykehjemmene hvis korttids- og langtidspasienter atskilles fysisk i ulike avdelinger. I tillegg må sykehjemmet satse på et nært samarbeid med de hjemmebaserte tjenestene slik at utskrivelse kan planlegges i god tid. Litteratur 1. Otterstad HK. Dødelighet betyr lite for pasientsirkulasjonen.
Litteratur
Tidsskr Sykepl 1997; 21: 46-49.
2. Otterstad HK. Omsorgskapasiteten avhenger av helhetlige løsninger.
Tidsskr Sykepl 1998; 1: 46-49.
0 Kommentarer