Dokumentasjon og prosess: Dilemmaer i et historisk perspektiv

Sykepleiedokumentasjon synes å være kommet for å bli. Lovgivningen viser til at sykepleieren har både juridisk, faglig og etisk plikt og ansvar for å dokumentere sine handlinger. Dokumentasjonen er i dag hovedsakelig papirbasert, men elektronisk pasientjournal (EPJ) er under innføring flere steder. Ifølge Sosial og Helse departementets statlige tiltaksplan, skal EPJ være innført innen en periode på tre til fem år (1).

Sykepleiedokumentasjon er fundert i sykepleieprosessen, og det er derfor av stor viktighet at det igjen blir reist en debatt om sykepleieprosessen og dens ideologi. Jeg håper denne artikkelen kan være et ledd i denne debatten.
Dette innlegget er en oppfølging av en tidligere artikkel jeg skrev under tittelen «Den problematiske sykepleiedokumentasjon» i Tidsskriftet Sykepleien (2). Her diskuterte jeg blant annet fire områder som sykepleiere ved en medisinsk avdeling opplevde problematisk:
- Organisatoriske problemområder
- Faglige problemområder
- Personlige problemområder
- Samarbeidsforhold og problemer innen dette

Denne artikkelen prøver, utdyper og problematiserer det faglige problemområdet.
Sykepleieprosessen, «kom med Amerikabåten» for snart 40 år siden. Dette medførte nye undervisningsmetoder i skolene, nye pleieplaner (sykepleiedokumentasjon) i helsevesenet og nye debatter.

- Hvilken tenkning bygde sykepleieprosessen på da den ble innført?
- Hvilke debatter var det rundt denne tenkningen?
- Hva har debatten om sykepleieprosessen betydd for norsk sykepleie?
- Hvilke konsekvenser har dette for innføring av sykepleiedokumentasjon i praksis?

Disse spørsmålene er like aktuelle i dag som for 40 år siden. Nytt av dagen er den juridiske plikten, samt innføring av elektronikken.


Arven fra Florence Nightingale: Ca 1870-1965
Florence Nightingale (1820 - 1910) hadde stor innflytelse på den ideologiske forankringen i den vestlige verden langt inn i det 20. århundre. Denne tenkningen fikk også konsekvenser for det skriftlige arbeidet.
Teorien fokuserte på sykepleierens moralske plikter, sykdomslære og praktiske retningslinjer og prinsipper. Det var de praktiske hendelsesforløp, de objektive observasjoner, samt ordinasjoner som var sykepleierens ansvarsområde (3).

Rikke Nissen var den første i Norge da hun i 1877 beskrev viktigheten av skriftlig rapportering innen sykepleie (4). Disse ble kalt sykeberetninger eller sykejournalen.
Jeg vil vise til noen eksempler for å tydeliggjøre hva elevene lærte på denne tiden.
I Lærebog og håndbog i sygepleje fra 1926 kan en blant annet lese følgende om skriving:
«Hukommelse er en saare vigtig ting. Mange Mennesker mangler den, fordi de ikke oppøver den. At skrive alting ned hjælper en til at huske, men den oppøver ikke hukommelsen.» (5, s.8)
Om rapporten:
«Der må være ansvarshavende sygepleijerske som giver klar Beskjed om hver enkelt pasient til Natsygepleijersken. Selv om dette alltid må skje mundtlig, bør hun ogsaa have skrevet en kort og klar rapport om, hvad der er sket i Dagens løb, og hvilke Ordinasjoner, der er givet for natten. Natsygepleijersken maa med største Opmærksomhed gennemlæse denne.» (5,s.51)

Disse sitatene viser klare retningslinjer om viktigheten av å skrive ned observasjoner relatert til faktakunnskap om pasientens tilstand og person. Samtidig sier sitatet at sykepleieren skal danne seg et skjønn om pasientens tilstand.

Hva var så den sykepleieideologiske forankring på denne tiden?
Det ser ut til at hovedvekten av rapporten anvendte medisinsk terminologi og idealer som sannheter og objektivitet var naturvitenskapelig fundert. Dette kom sannsynligvis til uttrykk i rapportene.
Men skjønnet var også betegnet som viktig. Dette blir av Martinsen forklart innenfor en fenomenologisk vitenskapstradisjon som er motsatsen til den naturvitenskapelige tradisjon. Aner vi allerede at dokumentasjon var og er i spenningsfeltet mellom disse to ideologiske fundamentene, mellom skjønnet på den ene siden og faktakunnskapen på den andre?
Kari Martinsen har da også vært en kritiker til sykepleieprosessens tenkning, noe jeg vil komme tilbake til senere.

Sykepleiefaget var etter flere forfatteres mening (Kirkevoll, Nortvedt, Martinsen) i tiden etter århundreskiftet preget av en medisinsk tankegang og kontroll.
Etter hvert fikk sykepleierne behov for å legitimere sitt fag ut fra eget ståsted, og ikke som legens assistent. Utvikling av sykepleieteoriene var blant annet en protest mot den medisinske naturvitenskapelige behandlingsideologien.


Tradisjoner fra USA
Ved århundreskiftet startet enkelte universitet i USA å kvalifisere sykepleielærere og administratorer, men universitetsutdanningen i sykepleie kom ikke i gang skikkelig før på 1950 tallet. Som en del av programutviklingen måtte man klargjøre det faget det skulle undervises i, og dette ga opphav til de første amerikanske sykepleiemodellene.
Virginia Henderson var en av de første teoretikere etter Florence Nightingale som beskrev sykepleierens særegne funksjon. Sykepleierens overordnede mål er ifølge Henderson at pasientens behov blir ivaretatt, og det er sykepleierens ansvar å ivareta disse når pasienten ikke er i stand til dette selv.

Behovstenkningen med fysiske, psykiske, sosiale og senere åndelige behov ble med Virginia Hendersons teorier utgangspunkt for sykepleierens ansvarsområde. Behov eller funksjons -områder, finner vi fra den tidlige pleieplaner og fram til dagens sykepleiedokumentasjon.
Ifølge Kirkevoll vektlegger Henderson både en biologisk naturvitenskapelig og en humanistisk fortolkende tilnærmingsmåte (6).

Artikkelen «Da prosessen nådde norsk sykepleie» skrevet av May Solveig Fagermoen, ga og gir et viktig bidrag til debatten om sykepleieprosessen i Norge (7). Hun diskuterer begrepet sykepleieprosessen s opprinnelse, hvordan innholdet har forandret seg, hvordan begrepet ble introdusert i Norge og hvordan det virket på utdanning og praksis. Videre drøfter hun de problemer det fører til når man, som hun sier, «velger et bestemt begrepsinnhold uten å ha drøftet konsekvensene av det».
Ifølge Fagermoen er den første sykepleier som brukte begrepet sykepleieprosess Hildegard Peplau i 1952.

Peplau uttalte i sin bok Interpersonal relation in Nursing:
«The nursing process is educative and therapeutic when nurse and patient can come to know and respect each other, as persons who are alike, and yet, different, as persons who share in the solution of problems.» (7, s.54)

Det er altså i møte mellom sykepleier og pasient at en i samarbeid skal forsøke å løse eller forstå problemet pasienten har. Allerede her ser en beskrevet aspekter av sykepleieprosessens problemløsende og mellommenneskelige sider og med hovedvekt på den mellommenneskelige siden.

Lambertsens bok fra 1958, Education for Nursing Leadership, argumenterer for at sykepleierutdanningen må utvikle studentens evne til problemløsning. Denne boken har hatt stor innflytelse på sykepleieutdanningen i Norge siden midten av 1960 årene.
Lambertsen sier dette om sykepleie:
«Nursing is a dynamic therapeutic and educative process in meeting the health need of society.» (7, s.55)

Fokus endrer seg noe ved Lambertsen, ifølge Fagermoen, fordi hun legger mer vekt på den problemløsende prosess enn på den mellommenneskelige. Hun vektlegger sykepleiens selvstendige funksjon i forhold til å løse pasientens problemer. Her er også utgangspunktet de grunnleggende behov hos mennesket. Disse teoriene kan sies å representere en gryende start på dilemmaet mellom den mellommenneskelige og problemløsende dimensjon i sykepleieprosessen.

Andre sykepleieteoretiker fra det tidlige 60 tall er I.J. Orlando og I. Beland. Beland tar i bruk begrepet vitenskapelig prosess i en sykepleiefaglig sammenheng. Hun har, ifølge Fagermoen, kun ett utsagn hvor pasientens deltagelse er uttrykt eksplisitt (7). Beland har også fokus på problemløsning og ikke den mellommenneskelige delen.

Bakgrunnen for innføring av sykepleieprosessen i Norge var et behov for å systematisere undervisningsplanenes innhold og dermed legitimere sykepleiens yrkesgrunnlag. Fordi sykepleielærere hadde som oppgave å formidle sykepleiens innhold, var lærerne de første til å utvikle disse teoriene. Best kjent i Norge ble Virginia Hendersons teori gjennom Sykepleiens grunnprinsipper, som ble oversatt i 1961 og Dorothea Orems egenomsorgsteori. Orems teori ble i Norge først formulert som retningslinjer for programutvikling i sykepleieutdanningen ved Valsetutvalget (8).


Striden om sykepleieprosessens ideologi: Ca 1965-1990
I perioden fra ca 1965 til 1990 ble primærsykepleie innført i Norge. Det kan ses en nær sammenheng mellom ideologiene bak primærsykepleie og sykepleieprosessen da disse to ble anvendt samtidig. Et av prinsippene i primærsykepleie er at en har ansvar for en mindre pasientgruppe og i dette ligger det ansvar for dokumentasjonen.

Innføring av behovsteoriene, egenomsorgsmodellen, sykepleieprosessen og primærsykepleie kom alle fra ulike amerikanske teoretikere og henger nøye sammen, men det er sykepleieprosessen jeg fokuserer på i denne artikkelen.

Da jeg skulle undersøke diskusjonene om sykepleieprosessens ideologi i Norge fra tiden fra 1965, lette jeg først og fremst i Tidsskriftet Sykepleien. Artiklene eksisterer elektronisk først fra 1992, slik at søket mitt før denne tiden, tilbake til 1965, ble fortatt manuelt. Jeg gikk gjennom innholds- fortegnelsene fra 70-tallet og 80-tallet. Ved gjennomlesing så jeg på referansene (som også var bøker) syntes relevante. Det ble etter hvert et ganske stort materiale å fordype seg i. Det ligger derfor klare begrensninger i utvelgelsen ved at jeg kanskje har oversett viktig informasjon, men tendensene synes allikevel klare.

Den første artikkelen ble funnet i Tidsskriftet Sykepleien fra 1973, med tittelen «Pleieplaner i undervisningsøyemed» av den gang sykepleielærer Signe Valset (9). Hun brukte Carnevali og Little som referanser. Valset la vekt på samspill mellom undervisningsmetode og fagets innhold. Artikkelen er publisert allerede i 1970 i tidsskriftet Pedialogen. I det danske tidsskriftet Sygeplejersken er pleieplaner brukt i undervisning diskutert allerede i 1966, (9).

I Valsetutvalgets innstilling fra 1974 het det:
«Strukturen i pleieplanen kan variere, men den tar alltid utgangspunkt i problemløsningsprosessen. Oppgavene består på alle trinn i at eleven skal anvende sykepleieprosessen dvs klargjøre, vurdere og planlegge løsningen av forskjellige sykepleieproblemer.» (8, s.18)

Om pleieplanen skrev Valset
«Pleieplanen kan da defineres som prioriterte pleietiltak som er fundert på en teoretisk analyse av den informasjon vi har om pasienten.» (9, s.161)

I Fokus på sygeplejen 79 sier forfatteren Sonja Refslund Skrumsager i sin artikkel «Sygepleje og problemløsningsmodellen»:
«Der er i løbet af de siste 10 år udarbejedt en række problemløsningsmodeller, (...) De kan alle karakteriseres ved at være opbygget som logiske analyse- og handlingsmodeller med indbyggede tilbagemeldingsmuligheter.» (10)

Problemløsningmodellen ble i denne perioden prøvd ut på sykehusene og sykepleierelevene lærte dette på skolene.
Metoden for undervisningen var caseløsning hvor en tok utgangspunkt i

1. Relevante fakta
2. Sykepleiemål
3. Sykepleietiltak
4. Vurdering av tiltakene

Også i Tidsskriftet Sykepleien ser en at utprøving av sykepleieprosessen på sykehusene var i full gang. Det var ofte elever som publiserte sine oppgaver. Et eksempel er fra Aust Agder sykepleierskole, hvor det blir henvist til sykepleierelev Tone Ljosland som ifølge sin lærer «har skrevet et respektabelt og godt elevarbeid og bringer det med glede inn i Sykepleien». (11, s. 140)
Beskrivelsen inneholder

Diagnose: Thyrotoxicose. (I forslag til pleieplan blir det listet opp 7 ulike problemer med dertil mål, relevant kunnskap og sykepleietiltak..)
Eksempel på problem og mål:
Problem: Tachycardi; Mål: Normal hjertefrekvens
Problem: Feber; Mål: Feberfri
Problem: Depresjon. Pasientens eget utsagn: «- Blir jeg her lenge - Uff, det var meget jeg skulle ha gjort.» Mål: Opplever trygghet. Aksepterer sin tilstand.

Det er interessant å se at når eleven tar for seg psykososiale problemer tar hun med pasientens utsagn, og om ovennevnte utsagn var uttrykk for depresjon.

Om begrepet var tydelig for sykepleielærere og flinke elever synes det heller utydelig for andre (7), og debattene var i full gang. Allerede på slutten av 70-tallet skrev Herdis Alsvåg:
«Er det forskjell på elektrikerprosessen, husmorprosessen og sykepleieprosessen? Å arbeide planmessig og problemløsende er ikke noe sykepleien kan ha monopol på.» (12)
Alsvåg argumenterer i boka Har sykepleie en framtid fra 1981 at sykepleieprosessen har en systemteoretisk tankegang, noe som bringer inn kritikk av et perspektiv som den gang var naturvitenskapelig fundert (13).

Fagermoen mente:
«Skal vi ivareta tradisjonen i sykepleie..., må vi gå ut over den snevre naturvitenskapelige forståelse av sykdom... Kunnskap om hva sykdom og lidelse betyr for den syke selv, og hva sykepleie kan bidra med, kan utvikles gjennom en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming, hvor meningsinnhold og forståelse for egen og andres situasjon (pasient og sykepleie) gjøres til gjenstand for refleksjon.» (7)

Kari Martinsen var og kritisk til sykepleieprosessens tenking. Hun skrev:
«Metoden til å rive i stykker og dele opp for å kunne beherske, har lenge vært sykepleieprosessen, en problemløsende metode. Den har også vært sett på som selve sykepleien, det vil si at sykepleien i sitt vesen er problemløsning. Deri ligger det problematiske, og sykepleieprosessen er blitt den nye positivismen i sykepleien.» (14, s. 42)

Motsetningene som bringes inn i debatten kan sies å være forankret i to ulike vitenskapsidealer den fenomenologisk/hermeneutiske og den positivistiske/naturvitenskapelige.

Fagermoen konkluderte også i 1980:
«Jeg har nå presentert fire sykepleieres drøftinger av sykepleieprosessen og mener å ha vist at det er to klart ulike begrepsinnhold. Disse to ulike begrepsinnhold representerer to fundamentalt forskjellige syn på sykepleie. Det ene syn(Lambertsen og Beland) er knyttet til naturvitenskapelige vitenskapstradisjon, mens det andre (Peplau og Orlando) er knyttet til en hermeneutisk-fenomenologisk vitenskapstradisjon.» (7)

Fagermoen skrev for over 20 år siden at sykepleieprosessen og pleieplanen blir metoden i sykepleie, og at innholdets ideologi og vitenskapssyn blir vagt. Hvordan er situasjonen i dag? Var det (og er det) den problemløsende delen og det positivistiske vitenskapssyn som vant kampen da kardexarkene fikk sin utforming på de ulike sykehusene?
Fagermoen sa videre:
«Bruk av pleieplan i avdelingen har i liten grad økt fagbevisstheten blant sykepleierne. De problemer som identifiseres som sykepleieproblemer, er ofte beskrevet som symptomer som pasienten har. Mange sykepleiere hevder at å utarbeide og bruke pleieplaner, bare er ekstraarbeid som er meningsløst, det går nok på teorien, men ikke på praksis.» (7)

I Tidsskriftet Sykepleien fra 1984 viser Tunset og Øvrebø til en gjennomgang av sykepleien og sier at «.....vi kan imidlertid ikke finne at det har skjedd noen drøfting av begrepet sykepleieprosessens innhold. Først i boken Sykepleie fag og prosess (Karoliussen Smedby) får vi et slikt bidrag, med klargjøring av prosessen.» (15)

Forfatterne av denne artikkel har gjort en undersøkelse i regi av Who/EURO forsknings og utviklingsprosjekt i sykepleie og deres konklusjon er klar:
«I ca. 10 år har sykepleiere i Norge fått undervisning i sykepleieprosessen som problemløsende metode. Men bare i liten grad blir den fulgt opp i praksis, og leter man etter dokumentasjon av alle ledd i prosessen, er det vanskelig eller umulig å få øye på.» (15)

Da de så på mulige forklaringer på dette, nevnte de:
- Måten sykepleieundervisningen er gjort på
- For dårlig operasjonalisering av sykepleie som funksjon
- Data og problem for medisinsk fokusert
- Tidspress
- Gamle vaner og tradisjoner
- Utformingen av kardex (15)

Det har gått 15 år siden dette ble skrevet og hva har skjedd siden?


Ideologi og elektronikk - hvor ble debatten om sykepleieprosessen av? (1990-2001)
Det har fra 1990-tallet vært en teoretisk utvikling av sykepleiekunnskap. Mange sykepleiere i Norge har eller er i dag i gang med hovedfag og doktorgrader. Innen det akademiske sykepleiemiljø ser det ut til at det det siste tiåret er blitt lagt mest vekt på fenomenologiske tradisjoner.

Martinsen er en av representantene for den fenomenologiske tradisjon og vektlegger blant annet skjønnets betydning:
«Det faglige skjønn er knyttet til det konkrete. Skjønnet uttrykker fagkunnskapen gjennom de naturlige sanser. Skjønnet er et tydningsarbeid, som på sitt beste setter livsytringene i spill mellom oss.» (14, s.146)

Ifølge Kirkevoll har de fenomenologiske og naturvitenskapelige skoleretningene hatt begrenset konstruktiv innflytelse på hverandre (6, s.36).
I litteraturen som sykepleiestudenter bruker står det:
«Sykepleieprosessen må beskrive et overordnet tanke og handlingsmønster og må være logisk og naturlig forankret i det en i teoretisk sykepleie er opptatt av og av det mangfold som omfatter yrkesutøvelsen. Derfor omfatter den egentlig flere prosesser.» (16, s.12 )

Det ser altså ikke ut til at definisjonene og innhold har endret seg særlig siden 80- og 90-tallet.


Ny teknologi
Den elektroniske journal er et av de nye hjelpemiddel lansert for å bedre helsetjenesten.
Den teknologiske tidsalder er forholdsvis ny, og debatten har startet ved innføring av ny teknologi (17). Den bringer inn nettopp ulike vitenskapsidealer som ligger til grunn for teknologi.

Ifølge Sosial- og helsedepartementet skal alle sykehus i landet ha tatt i bruk elektroniske pasientjournalsystemer innen en periode på tre til fem år (1). Innen dette tidsrommet er det viktig at vi har klarlagt innhold vi ønsker å standardisere og hvilken grad av standardisering som faglig sett er ønskelig.

Grunnleggende generell standard for elektronisk pasientjournal er utarbeidet og Elektronisk pasientjournal (EPJ) er mye mer enn sykepleiedokumentasjon, men det er utrolig viktig at vi er oss bevisst hva vi ønsker skal inn. Sykepleiere har gjennom flere tiår arbeidet med ulike typer modeller for dokumentasjon. De største kan vel sies er North American Diagnosis Association (NANDA), VIPS (svensk modell) og ICNP (International Classification for Nursing Practice), som på ulike måter baserer seg på sykepleieprosessen. Et spørsmål er om disse tre representerer ulike ideologier innen sykepleieprosessen? Hvor godt dette er egnet for den praktiske virkelighet, er et sentralt spørsmål.


NANDA, NIC og NOC
De tre dokumentasjonsmodellene NANDA, NIC og NOC viser til amerikanske organisasjoner som baserer sin tenkning på sykepleieprosessen og et omfattende arbeid med hensyn til utarbeiding av klassifikasjonssystemer.

North American Diagnosis Association (NANDA) har helt siden 1973 arbeidet med å utvikle sykepleiediagnoser.
Nursing Interventions Classification (NIC) tar for seg klassifisering av tiltak, mens Nursing Outcomes Classification (NOC) klassifiserer mål og hensikt med sykepleien.

Det er spesielt NANDA som er kjent for oss og ifølge Kirkevoll er «NANDA-bevegelsen, som har arbeidet systematisk med sykepleiediagnoser i 25 år, uten tvil den mest teoretiske velutviklede forvalteren av sykepleieprosesstenkingen på den internasjonale arenaen nå.» (6)

Men det har skjedd mye i Europa etter 1998. VIPS og ICNP er eksempler på det .


Vips-modellen
Vips-modellen er en forskningsbasert modell for dokumentasjon av sykepleie utviklet i Sverige av Ehnfors, Ekstrand og Ehrenberg (1991). Gjennom omfattende litteraturstudier og studier av sykepleiere i praksis, har de identifisert fire nøkkelbegreper (18):

V = velvære
I = integritet
P = profylakse (forebygging)
S = samarbeid

Dette er en dokumentasjonsmodell med søkeord, undersøkeord og eksempel på innhold knyttet til søkeord. Ut fra bruk av begrepet søkeord, forstår en at informasjonsteknologien kommer på bane.

Vips-modellen kan brukes både papirbasert og elektronisk. Det er bestemt at den skal brukes på de ulike regionsykehusene i Norge Vi har brukt denne modellen i utvikling av veiledende pleieplaner i mitt prosjekt og har gode erfaringer med dette (2).

Det er interessant å merke seg at den svenske begrepsbruken er svært lik det medisinere bruker.
Tenkningen er kjent fra behovstenkningen. Man tar utgangspunkt i datasamlingen og da de grunnleggende behov, fysisk, psykisk, sosialt og åndelig, og finner pasientproblem ut fra dette, setter opp mål og tiltak og evaluerer.

Det som er nytt, og etter min mening bra med denne modellen, er operasjonaliseringen av tiltak da dette kan være bevisstgjørende på spesielt handlingsaspektet til sykepleieren. En annen fordel er at en kan samle seg om en mal som han være landsdekkende, og brukes elektronisk. Den er, eller skal utprøves, på de ulike regionsykehusene i Norge, men spørsmålet blir hvordan den kan tilpasses elektronisk til resten av pasientjournalen.


ICNP
ICN (International Council of Nursing) nedsatte i 1989 en gruppe som skulle utarbeide en internasjonal sykepleieklassifikasjon: International Classification for Nursing Practice (ICNP). Denne skal være forenlig med ulike sykepleieteorier og modeller (19). Alfa-versjonen kom i 1996, mens beta-versjonen utkom på norsk i år 2001.
Klassifisering av sykepleiefenomenene, det vil si helsemessige forhold som er relevant for sykepleiepraksis, er inndelt i åtte akser. Disse er:

1: Fokus for sykepleiepraksis
2: Bedømmelse
3: Frekvens
4: Varighet
5: Typologi
6: Kroppsdel
7: Sannsynlighet
8: Bærer

I ICNP består en sykepleiediagnose av de begreper som inngår i aksene i klassifisering av fenomener (20). Det er nedlagt et enormt internasjonalt arbeid for å lage den internasjonale klassifikasjon for sykepleiepraksis. Diskusjonen om anvendbarhet bør og må diskuteres og er spennende for framtiden.

Videre har flere sykehus også utarbeidet veiledende pleieplaner, med ulike standarder lagt til grunn.
Med veiledende sykepleieplaner menes pleieplaner der alt eller deler av sykepleiediagnoser, mål og tiltak er ferdig trykket på pleieplanarket, slik at den er klar til bruk(21).

Dette dokumentasjonssystemet bygger på sykepleiediagnoser, og hensikten er å utarbeide kvalitetsstandarder formulert som veiledende sykepleieplaner, som for å sikre kvaliteten eksisterer som ferdigtrykte sykepleieplaner. Det ligger et stort arbeid i å utarbeide veiledende pleieplaner. Undersøkelser viser at sykehusets sykepleiere gjennomgikk en læringsprosess som hevet kvaliteten på sykepleien som ble gitt og som ble dokumentert (21).
Det stiller store krav til faglig styring og ledelse med alle de forskjellige systemene.


Konklusjon
Sykepleieprosessen kom fra USA til Norge på midten av 1960-tallet og ble av ulike sykepleiere den gang sett på som en legitimering av sykepleie som eget fag, og et godt arbeidsredskap først og fremst for undervisningen, dernest i praksis. Den mellommenneskelige delen av sykepleieprosessen ble først beskrevet, mens den problemløsende og dermed behovstenkende som var naturvitenskapelige fundert, kom noen år seinere. Vektlegging på det ene eller andre siden har vært ulikt utformet.

Forenklet og noe spisset kan konklusjonen ut fra norske sykepleielitteratur og tidsskrifter blir følgende:
70 tallet bar preg av entusiasme for den «nye» sykepleieprosessen (sammen med primærsykepleie, behovstenkning og egenomsorgsmodellen), mens det på 80-tallet var en klar uenighet om sykepleieprosessens ideologi (Fagermoen, Marinsen, Alsvåg m.fl.). På 90-tallet kom kritikken om at sykepleierens dokumentasjon ikke holdt mål (19). Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av sykepleieteori, fra naturvitenskapelig fokus og til hermeneutisk/fenomenologisk forståelse av sykepleie på 80-tallet. Denne ideologistriden har også hatt konsekvenser for sykepleiedokumentasjon, og jeg tror dette er noe av grunnen til forvirring rundt sykepleietenking og anvendelse av sykepleiedokumentasjonen.

Hva vil det teknologiske årtusen bringe oss? I den praktiske virkelighet er sykehuset fremdeles naturvitenskapelig organisert med utgangspunkt i en medisinsk modell. Er det en av grunnene til at sykepleiere har så vanskelig for å finne sin plass i dokumentasjonens verden? Et annet spørsmål blir hvem som blir premissleverandør for den elektroniske pasientjournal generelt og sykepleiedokumentet spesielt?

Sykepleiedokumentasjonen ved tusenårsskiftet lever i beste velgående, samtidig som det er forvirrende mange dokumentasjonssystemer å sette seg inn i.


Litteratur
1. Elektronisk samhandling i helse - og sosialsektoren «Si@» Statlig tiltaksplan 2001-2003. Sosial- og helsedepartementet, 2001.
2. Dahl K. Den problematiske sykepleiedokumentasjon. Tidsskr Sykepl 2001; 1: 54-58.
3. Nightingale F. Notater og sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, 1997.
4. Engen M. Evaluering av sykepleiedokumentasjon. Tromsø: Regionsykehuset i Tromsø, 1996.
5. Funding Rydgaard (Red.) Lærebog og handbog i sygepleje. Danmark: Nyt Nordisk Forlag, 1926.
6. Kirkevoll M. Sykepleieteorier, analyse og evaluering. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1998.
7. Fagermoen MS. Da «prosessen» nådde norsk sykepleie. I: Hummelvold (red.) Innsikt en kilde til liv. Oslo: Forlaget Tanum-Norli A/S, 1980.
8. Valsetutvalget: Utvalg for utarbeidelse av retningslinjer for klinisk undervisningsprogram for sykepleie elever. Oslo: NSF, 1974.
9. Valset S. Pleieplaner i Undervisningsøyemed. Tidsskr Sykepl 1973; 5: 160-163.
10. Skrumsager SR. Sygepleje og problemløsningsmodellen. Fokus på sygeplejen 79. Danmark: Munksgaard, 1979.
11. Ljosland T. Diagnose: Thyiotoxicose Tidsskr Sykepl 1977; 1:
12. Alvsvåg H. Praktisk klinisk sykepleie. Tidsskr Sykepl 1978; 20: s.1275-1277.
13. Alvsvåg H. Har sykepleien en framtid? Oslo; Universitetsforlaget: 1981.
14. Martinsen K. Fra Marx til Løgstup. Oslo: Tano, 1993.
15. Tunset AB, Øvrebø R. Brukes sykepleieprosessen i praksis? Tidsskr Sykepl 1984; 4: s.6-10.
16. Kristoffersen NJ. Generell sykepleie 2. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.
17. Elstad I. IT i sjukepleien. Tidsskr Sykepl 1996; 7 og 8: s.59-63/59-62.
18. Hellesø R. Elektronisk sykepleiedokumentasjon visjon eller realitet. Tidsskr Sykepl 2000; 10: s.60-63.
19. Egerod I, m.fl. Dokumentasjon og Kvalitetsudvikling. Danmark: Nyt Nordisk forlag Arnold Busck, 2000.
20. ICNP. Norsk Sykepleierforbund, 2001.