Dagkirurgi og pasienttilfredshet

Sammendrag: Et siktemål for dagkirurgi er å gi et forsvarlig behandlingstilbud uten unødig bruk av ressurser. Flere pasientgrupper har vist seg, og vil antakelig vise seg, å være egnet, men forutsetningen er hele tiden at opplegget kan gjennomføres uten for stor risiko og for mye subjektivt besvær for pasienten. Ved Lovisenberg sykehus er det gjort en systematisk og kritisk kartlegging av det postoperative forløpet før og etter utskrivning. Resultatene av denne undersøkelsen presenteres i artikkelen.

Dagkirurgiske inngrep blir stadig mer alminnelig ved norske sykehus. I Regional helseplan for Helseregion Øst kan en lese at behovet for sykehustjenester vil øke i årene framover, men at det samlede behov for sykehussenger vil bli omtrent som det er fram til år 2020. En forutsetning for en slik utvikling er at dagbehandling utvides betraktelig. Sykehusene vil da trenge vesentlig større arealer for dette formålet.
Innad i sykehusene skjer det stadig nyvinninger. Tekniske framskritt tilsier en raskere og bedre behandling, og dette øker mulighetene for en mer skånsom behandling og kortere innleggelsesperiode. Foruten de tekniske framskritt har anestesiformene endret seg betraktelig, hvilket også muliggjør kortere liggetid i sykehuset.

I helsepersonelloven§ 4, finner en kravet om forsvarlighet som er knyttet til hva som kan forventes på bakgrunn av det enkelte helsepersonells kvalifikasjoner. Dette bygger på personellets grunnutdanning, videreutdanning, personlig erfaring og ikke minst at en til enhver tid holder seg faglig oppdatert. Dette for å sikre gode faglige kvalifikasjoner, som gir trygghet i behandlingen og minsker risikoen for pasienten. Prosjekter med sikte på å gi økte kunnskaper og bedre individuell kompetanse i forhold til pasientgrupper, må sies å være i tråd med denne målsettingen.
Likedan har Stortinget vedtatt en ny lov om pasientrettigheter fra 1.januar 2001. Denne gir pasienten utvidede rettigheter som, for eksempel, retten til valg av sykehus for behandling. Her kan pasienten gå inn og undersøke ventetid og kvalitet på flere sykehus, og så velge behandlingssted ut ifra det. Sånn sett innebærer lov om pasientrettigheter en utfordring for sykehusene. Et faglig godt og brukerrettet behandlingsopplegg må antas å ha betydning i så henseende.
Ved Lovisenberg diakonale sykehus er dagkirurgi blitt drevet siden 1993. Dagkirurgi er også tatt med i de framtidige planer for utbygging av sykehuset.

Et siktemål for dagkirurgi er å gi et forsvarlig behandlingstilbud uten unødig bruk av ressurser. En rekke pasientgrupper har vist seg, og flere vil antakelig vise seg, å være egnet. Forutsetningen er hele tiden at opplegget kan gjennomføres uten for stor risiko og for mye subjektivt besvær for pasienten.
Hva medfører dette? Er vi godt nok forberedt? Har vi utviklet god faglig standard sett fra alle sider, fra medisinsk-faglig så vel som fra pleiefaglig? Et krav om kvalitetssikring sier at «Med kvalitetssikring i helsevesenet forstås alle systematiske og planlagte tiltak som sikrer at virksomheten utøves i overensstemmelse med dagens profesjonelle standarder og i henhold til pasientens behov» (1). Ytre forandringer kommer oftere enn før og er ofte mer gjennomgripende. Koplingen mellom krav til kompetanse og utviklingen av denne må derfor foregå kontinuerlig.

Dette stiller krav til en avdeling. Er organiseringen av arbeidsoppgavene med tilhørende rutiner og systemer samt bedriftens kulturelle særpreg godt nok ivaretatt? Med kulturelt særpreg mener vi, for eksempel, forhold som omfatter kommunikasjon, eget ansvar for arbeidsmiljø, ivaretakelse av pasientens integritet og medansvarlig for faglig oppdatering.

En pasient som blir innlagt for kirurgisk dagbehandling, vil få et relativt kort opphold på sykehuset. Pasienten har i god tid på forhånd fått oppgitt tidspunkt for operasjonen samt en del praktisk informasjon. Innleggelsesdagen blir pasienten etter innkomst forberedt til operasjonen. Vedkommende blir deretter operert og etter noen timer sendt hjem igjen.
For mange pasienter er dette et første møte med sykehus. Selv om dagkirurgi er forbundet med relativt enkle inngrep, kan det for pasienten reise mange spørsmål. Blir resultatet vellykket? Hvordan skal jeg forholde meg den første tiden etterpå? Hva vil det innebære å reise hjem så snart etter operasjonen? De problemer som i etterhånd kan oppstå kan være av både fysisk og psykisk karakter. Blødninger, smerter, kvalme og angst må antas å være aktuelle problemer. Avdelingen har utarbeidet skriftlige prosedyrer for å møte dette, men også arbeidet en del med muntlig informasjon til pasientene.

Effektiv forebygging avhenger imidlertid av at helsepersonellet har tilstrekkelige kunnskaper om hva som kan skje. Flere spørsmål er sentrale:
-) Hva slags problemer oppstår?
-) Hvor ofte forekommer de?
-) Hva betyr premedikasjon, anestesi og operasjonstype?
-) Finnes det indikasjoner på forhånd om hvem som får problemer, og hvor flinke er vi til å vurdere dette?

Dette vet vi for lite om. Avdelingen har ikke hatt systematiske rutiner for å følge opp slike problemstillinger, og våre kunnskaper om dette er derfor mer eller mindre tilfeldige. Oppringning til pasienten dagen etter hjemsendelsen er innført ved mange dagkirurgiske avdelinger. Vi har imidlertid ikke sett at noen har publisert sine funn, og besluttet derfor å foreta en systematisk undersøkelse og kritisk vurdering av hvordan våre pasienter har det etter hjemsendelsen.


Målsetting
Den overordnede målsettingen med undersøkelsen er å bidra til en best mulig helhetlig kvalitet i behandlingstilbudet til dagkirurgiske pasienter. For å oppnå dette foretok vi en systematisk og kritisk kartlegging av det postoperative forløpet før og etter utskrivning. Vi ønsket å se på pasientenes problemer og behov, spesielt med tanke på subjektive ubehag og komplikasjoner. Vi ønsket også å evaluere faglige prosedyrer og se om informasjonen til pasientene var tilfredsstillende. Med dette som utgangspunkt ønsket vi også å skaffe oss erfaring med denne type oppfølging og eventuelt komme med forslag til hvordan den bør gjøres.


Metodevalg
Undersøkelsen ble gjennomført som en prospektiv kartlegging av et utvalg pasienter innlagt i dagkirurgisk avdeling. Data ble registrert mens pasientene var i sykehuset og ved en telefonisk oppfølging dagen etter utskriving. Vi inkluderte pasienter operert med «generell kirurgi» som omfattet operasjon av varicer, hemorroider og lyskebrokk. Som referansegruppe valgte vi pasienter som var tonsillectomert eller operert for neseproblematikk. Dette er pasientgrupper som kan sendes hjem samme dag, men som av driftsmessige grunner blir operert om ettermiddagen og sendt hjem neste morgen. Dette er operasjonstyper har en viss risiko for komplikasjoner og ubehag.

Mange av våre pasienter er ikke-nordiske. Det er tenkelig at disse ut fra språklige og kulturelle forhold kan reagere annerledes enn nordiske på avdelingens opplegg. Vi ønsket derfor å inkludere pasienter med ulik etnisk bakgrunn for å se om reaksjonsmønsteret var forskjellig.
Av hensyn til behovet for å få direkte kontakt med pasienten ved oppfølgingen, ekskluderte vi barn under 12 år fra undersøkelsen.
Vi antok at mellom 30 og 40 pasienter i hver gruppe ville være tilstrekkelig for å få et stort nok materiale, med hensyn på demografisk spredning og antall og typer problemer etter utskrivning.
En gruppe fra avdelingen diskuterte så problemstillinger og spørsmål, og utformet eget skjema mest mulig tilpasset intensjonene og driften ved vår avdeling. Deretter gjennomførte vi en pilotundersøkelse med et mindre antall pasienter. Dette ga grunnlag for justering både av skjema og planlagte rutiner.

Kartleggingen i sykehuset ble utført i henhold til et prekodet skjema og omfattet demografiske opplysninger som kjønn, alder, familieforhold, diagnose, etnisk bakgrunn og språkferdigheter. Videre omfattet den medisinske opplysninger om anestesiform, bruk av smertestillende medikamenter samt tid fra operasjon til utskrivelse. I tillegg ble det gjort en vurdering av enkelte somatiske forhold, samt en vurdering av pasientens antatte evne til å nyttiggjøre seg informasjon.

Dagen etter utskrivelsen kontaktet vi pasienten per telefon, mellom kl.13 og kl. 17. Vi registrerte da i henhold til det prekodete skjemaet om henvendelsen ble besvart, i så fall av hvem og om det hadde vært problemer under hjemreisen. Vi registrerte også smerte, hodepine, svimmelhet, kvalme og følelsesmessig uro etter en firedelt skala. Videre ble det registrert medikamentbruk, naturlige funksjoner og aktivitetsnivå. I tillegg registrerte vi eventuelle komplikasjoner og behov for kontakt med helsetjenesten, samt pasientens alminnelige tilfredshet med behandlingsopplegget.

Fire av avdelingens sykepleiere sto ansvarlige for den praktiske gjennomføringen, hvorav en sto som hovedansvarlig. I forkant satte vi opp en liste over hvem av de ansvarlige som skulle ringe på hvilken dag. Det ble laget et eget ark hvor pasientenes personalia (navnelapp) og telefonnummer fortløpende kunne noteres. Hver pasient ble gitt et identitetsnummer som ble påført registreringsskjemaet, slik at opplysningene på dette ble anonymisert.

Utfylling av den del av skjemaet som gikk på opplysninger fra oppholdet, ble utført av den sykepleieren som skrev ut pasienten. Dette var ikke nødvendigvis en av de fire ansvarlige. Utfylt skjema med kopi av anestesijournalen ble lagt i plastmappe og oppbevart i låst skap.
For å få en mest mulig lik framgangsmåte både når det gjaldt samtale med pasienten og utfylling av skjemaet, ble skjemaene og rutinene gjennomgått både med de fire faste sykepleierne og de andre som skulle delta.

Utformingen av skjemaet og detaljering av opplegget, samt gjennomføringen av pilotundersøkelsen, foregikk fra desember 2000 fram til slutten av januar d.å. Telefonintervjuene ble gjennomført i tidsrommet 1. februar til 15. juni.
Data ble lagt på EDB og bearbeidet og analysert ved hjelp av programpakken FOSS. Data ble analysert spesie lt med tanke på forekomst av problemer før og etter utskriving og hvilke faktorer som syntes å påvirke dette. Der vi ønsket å teste om forskjellen mellom gruppene var signifikante, ble dette gjort etter en p-verdi mindre enn 0,05.


Resultater før avreise
Til sammen 86 pasienter ble inkludert i undersøkelsen. Kjønns- og aldersfordeling samt boforhold, etnisk bakgrunn og behandlingsgruppe er vist i tabell 1. Samtlige pasienter fikk premedikasjon. 10 personer fikk bare Paracet, 64 pasienter fikk Paracet + NSAID og 18 pasienter fikk Paracaet + NSAID + Vival. Når det gjelder type anestesi så fikk 91% av pasientene narkose, de resterende fikk spinalanestesi.

Tabellene 2a og 2b viser forekomsten av postoperative problemer etter operasjonstype hos dem som fikk narkose.
Det framgår at smerte var et langt mer framtredende problem enn kvalme. Med hensyn på operasjonstype, så var ØNH-gruppen mest utsatt for begge typer plager. Ikke-nordiske anga ikke hyppigere forekomst av disse problemene enn andre, men antallet pasienter var for lite til å kunne trekke sikre konklusjoner.
Postoperativ smertelindrende medisinering ble gitt i form av Ketorax, Paracet, Pinex forte og NSAID. Vi antar at antall medikamenttyper gitt postoperativt til en viss grad reflekterer behovet for smertestillende.

Tabell 3 viser forbruket av smertestillende i henhold til operasjonstype.
Forbruket av smertestillende var en god del høyere i ØNH-gruppen (p Bare 8% av pasientene oppga problemer med å spise og drikke etter operasjonen, og andelen som oppga problemer med vannlatingen var det samme.

Samtlige hadde fått muntlig informasjon før avreise, mens 87% også hadde fått skriftlig informasjon. Vi mente at 89% av pasientene oppfattet informasjonen før avreise, mens vi var usikre på ca 10% og ca 1% mente vi ikke oppfattet informasjonen.
Antall timer fra pasienten var ferdig operert til hjemreise varierte mellom 3 og 7 timer, med et gjennomsnitt på 5,3 timer for pasientene som ble operert i gruppen generell kirurgi. ØNH-pasientene var på sykehuset mellom 13 og 25 timer, med et gjennomsnitt på 15,4 timer. De var innlagt forholdsvis mange timer fordi de ble operert på kvelden og sendt hjem neste morgen. Det var ingen sammenheng mellom antall timer pasienten var på sykehuset og postoperativ smerte og premedikasjon.
65% dro hjem i personbil, de øvrige i drosje (35%). 21% reiste hjem uten følge.


Etter hjemkomst
Alle pasientene ble oppringt dagen etterpå, men det ble bare oppnådd kontakt med 71 personer. Praktisk talt alle av disse besvarte henvendelsen selv. Det var 9 som falt ut i ØNH-gruppen og 6 i gruppen for generell kirurgi. To av tre oppga at de ikke hadde hatt ubehag under hjemreisen, mens 3% oppga at de hadde hatt smerte under hjemreisen og 12% oppga at de hadde vært kvalme.
Tabellene 4a og 4b viser hvordan pasientene hadde det dagen etter hjemkomst. Tabellen viser at smerte er problemet også dagen etter operasjonen, men også nattesøvnen var forstyrret hos mer enn halvparten av pasientene i undersøkelsen. De andre problemene var få. Både når det gjaldt smerte og nattesøvn var det flest som rapporterte problemer i ØNH-gruppen, men forskjellen mellom gruppene var ikke statistisk signifikante.
Når det gjaldt funksjonsnivået dagen etter operasjon, anga en pasient at dette var normalt, mens 63 pasienter sa de var oppegående med redusert funksjonsnivå og ni pasienter anga de var sengeliggende. Det var ingen forskjell mellom operasjonsgruppene.

Åtte pasienter hadde funnet det nødvendig å kontakte helsetjenesten, seks kirurgisk poliklinikk og to allmennpraktiserende lege.
17% mente de gjerne ville hatt et bedre informasjonstilbud, mens de resterende var fornøyd med informasjonen.
I forhold til hele behandlingstilbudet sett under ett var bare to pasienter misfornøyd, mens de resterende var enten fornøyd (23%) eller svært fornøyd (75%).


Drøfting av pasientgrunnlaget
Ut ifra foreliggende problemstilling og funn vil vi nå diskutere resultatene med tanke på avdelingens opplegg og kvalitet, og eventuelle behov for endringer.
Pasientgrunnlaget framgår av tabell 1. Totalt sett fikk vi inkludert et antall som i hovedsak var tilfredsstillende i forhold til våre målsettinger. ØNH-gruppen ble imidlertid annerledes enn vi hadde tenkt. I utgangspunktet tenkte vi å ta med ØNH-pasienter som reiste hjem samme dag. På grunn av en etter hvert liten tilgang falt valget på pasienter som ble operert på ettermiddagen og derfor reiste hjem dagen etter. Vi valgte i etterhånd å ta ut av undersøkelsen de som reiste hjem samme dag (7 stk.) fordi opplegget for dem var annerledes enn for de andre ØNH-pasientene, og fordi gruppen ble for liten til å sammenliknes med. Gruppene ble derfor noe annerledes enn vi opprinnelig hadde tenkt, men vi mener likevel at sammenlikningen er interessant.

Når det gjelder demografiske forhold, fikk vi en rimelig representativ fordeling både med hensyn på kjønn og alder. Det var få pasienter i undersøkelsen som levde alene, og sannsynligvis reflekterer dette at et dagkirurgisk tilbud først og fremst foretrekkes av dem som ikke bor alene. Selv om det var få alene-boende, gir undersøkelsen likevel en viss informasjon om hvordan tilbudet virker i forhold til denne gruppen.
Når det gjelder etnisitet, så hadde vi ønsket å se på om det var noen forskjeller mellom nordiske og ikke-nordiske pasienter. Som tabellen viser, så hadde vi relativt få pasienter som ikke var nordiske. Vi velger derfor ikke å legge for mye vekt på disse resultatene, da vi mener at antallet er for lite til å trekke sikre konklusjoner.


Drøfting av postoperativ fase
Begge grupper ble registrert på samme tidspunkt i postoperativ fase, og resultatene skulle derfor være helt sammenliknbare. Vi ønsket å se på forskjeller mellom pasientgruppenes symptomer og opplevelser, men også på betydningen av forskjellig premedikasjon og anestesi.
I tabellene 2a og 2b framgår det at i den postoperative fasen var smerte et langt mer framtredende problem enn kvalme. Dette gjelder for begge grupper, men med hensyn til operasjonstype så var ØNH-gruppen mest utsatt for begge typer plager. Siden anestesiformen må antas å ha betydning for postoperative symptomer, valgte vi å sammenlikne bare de som hadde fått narkose i begge grupper. Forklaringen på den forskjellen vi fant i postoperative symptomer må derfor antas å ligge i inngrepets natur, hvilket tilsier at dette bør vektlegges både i forhold til den informasjon og den medisinering pasienten får.

Forskjellen med hensyn til smerte er også reflektert i tabell 3 som viser at forbruket av smertestillende er signifikant høyere i ØNH-gruppen. Dette bekrefter vår antakelse på forhånd. Vi hadde forventet at pasienter med annen kulturell bakgrunn ville vist sterkere smertereaksjoner, men dette slo ikke til. Muligens står vi her overfor en myte, men som sagt var antallet for lite til å kunne trekke sikre konklusjoner.
Noe som kunne vært interessant å få opplysninger om, er hvordan forholdet er mellom type premedikasjon og behovet for postoperativ smertelindring. Vi fant ingen forskjell, men erkjenner at spørsmålsstillingen og registreringen antakelig måtte vært mer presise og nøyaktige for å kunne gi svar på dette.


Liggetid og hjemreise
Vi mistet som nevnt muligheten for en direkte sammenlikning mellom ØNH-gruppen og gruppen med generell kirurgi. Ut fra de registrerte postoperative plager ville en imidlertid anta at liggetiden burde være noe lengre i den første gruppen. At overnatting er nødvendig for opererte ØNH-pasienter har vi imidlertid ikke belegg for å si.
Variasjonen i liggetid var betydelig i gruppen med generell kirurgi (3-7 timer). Undersøkelsen ga ikke svar på hvorfor. Våre analyser viste for eksempel ingen sammenheng mellom subjektive plager og liggetid. Dette var overraskende, men det er mulig at det først og fremst er administrative forhold som styrer liggetiden. I så fall bør en gjøre en kritisk vurdering av om det er hensiktsmessig.

Et viktig spørsmål er hvorvidt pasientene i denne undersøkelsen ble sendt hjem for tidlig? Hva sier undersøkelsen oss om det? På bakgrunn av de beskjedne plager som er beskrevet fra hjemreisen, vil vi ikke tro det. De forholdsvis moderate problemene som er beskrevet etter hjemkomst og den generelle tilfredshet som det var med opplegget, tyder heller ikke på dette. Det var imidlertid seks pasienter som måtte ta kontakt med helsetjenesten etter utskrivningen. Dessverre har vi ikke detaljert informasjon på hvorfor dette var nødvendig. Vi kan derfor ikke si at vi har fått helt tilfredsstillende svar på dette spørsmålet.

At hele 79% av pasientene reiste hjem med følge må en se på både som betryggende og tilfredsstillende, særlig med tanke på at det kan være vanskelig for mange pårørende å ta seg frifra arbeide for å hente. En så at de fleste pasientene (93%) bodde sammen med andre, mens 7% av pasientene bodde alene. Vanlig rutine i avdelingen i slike tilfeller er at noen får reise hjem etter nærmere vurdering og tillatelse fra kirurg, noen ordner overnatting hos slekt eller venner, mens et fåtall ut fra en helhetsvurdering må overnatte på sykehuset. I hovedsak mener vi at de plager vi har registrert etter utskrivning tross alt er så vidt betydelig at vi i sin alminnelighet fortsatt vil hevde at dagkirurgiske pasienter bør ha pårørende hjemme etter utskrivning. Vi har ikke belegg for å si at noe annet er farlig, men det er åpenbart at støtte fra andre vil ha betydning for pasientene.

I løpet av undersøkelsesperioden ble det utformet flere skriftlige informasjonsark, spesielt i gruppen generell kirurgi. Dette mener vi kan være grunnen til at bare 87% av pasientene fikk med skriftlig informasjon hjem. Når det gjelder vår oppfatning om hvorvidt pasientene hadde oppfattet informasjonen, så var det meningen å se spesielt på de ikke-nordiske. Vi vet at noen i denne gruppen kan ha språkproblemer. Dette kan selvsagt påvirke både opplevelsen av den informasjonen de hadde fått og påliteligheten av det svaret som ble gitt. Med disse forbehold, fant vi svarene tilfredsstillende, men det skal igjen tilføyes at gruppen var liten.


Etter hjemkomst
Ca. 12% svarte ikke på telefon dagen etter. En grunn til dette kan være at noen reiser til et annet bosted enn oppgitt. Vi kunne ha unngått bortfallet ved å stille spørsmål om dette på forhånd.
Tabellene 4a og 4b viser at smerte er det altoverveiende problemet også etter hjemkomst. Det er interessant å se at det ikke var noen statistisk signifikant forskjell på gruppene, noe man kunne ha forventet. Det er imidlertid gått nærmere ett døgn etter operasjonen, og det er sannsynlig at forskjellen mellom gruppene etter hvert utliknes. Problemet med kvalme er åpenbart borte dagen etterpå, og heller ikke blødninger ser ut til å spille noen vesentlig rolle. Bare én pasient svarer «mye», noe som tyder på relativt stabile forhold med hensyn til blødning det første døgnet.

Det framgår at ganske mange har problemer med søvnen den første natten. Flere i begge grupper svarer «mye» på det. Ser en på spørsmålet om uro over det å komme hjem så tidlig, så svarte hele 86% i gruppen generell kirurgi, og 79% i gruppen ØNH at de ikke følte noen uro over det. Dette er et informativt og positivt resultat, da vi i utgangspunktet trodde dette kunne være et større problem. Vi antar at siden tallene for uro er såpass positive, så skyldes søvnproblemene heller smerte og/eller ubehag, for eksempel, hevelse i halsen. Alt i alt vurderer vi resultatene i tabell 4 som en støtte til at vårt opplegg har den nødvendige sikkerhet og forsvarlighet.
Dette støttes av at vi stort sett fant fornøyde pasienter i undersøkelsen. Bare to personer var misfornøyde, men det er selvsagt viktig å vite hvorfor de var det. Dessverre ble ikke dette nedtegnet i undersøkelsen, fordi negative opplevelser i enkelttilfeller kan innebære viktige korrektiv til opplegget. Andelen «meget fornøyde» var stor (75%), men heller ikke større enn at en må konkludere med at opplegget som helhet kvalitetsmessig fortsatt står foran utfordringer.


Oppsummering og konklusjoner
Prosjektet med å ringe til pasienter har vært inspirerende og lærerikt for alle på avdelingen. Det har gitt oss en viss innsikt i spørsmål vi på forhånd stilte oss, og det har gitt oss en bedre og mer helhetlig oppfatning av den dagkirurgiske behandlingen vi tilbyr.
Vi har imidlertid ikke fått svar på alle de spørsmålene vi på forhånd ønsket å få svar på, og noe kunne nok vært gjort annerledes. I prosessen opplevde vi, for eksempel, at de fleste av spørsmålene var informative, men at noen nok kunne vært noe mer utfyllende. Vi fikk også erfare at det ikke var så lett å få fatt i alle pasientene dagen etter operasjonen. I ettertid ser vi at et høyere antall pasienter ville ha gitt oss mulighet til å trekke sikrere konklusjoner.

Alle sykepleierne i avdelingen var med i utskrivelsesprosessen. Dette ser vi kan være en svakhet da individuelle forhold tilsier noe forskjell i oppfatning og spørsmålsstilling. I intervjuprosessen (hvor fire sykepleiere var involvert) ble det stilt de samme spørsmålene til alle pasientene, men det er viktig å huske at svarene er subjektive og at det er pasientens opplevelse vi får svar på. For eksempel da vi spurte om smerte er det grunn til å tro at pasienter svarer ulikt på dette etter forventninger, smerteterskel og tidligere erfaringer.

Vi tillater oss ut ifra dette å legge vekt på følgende inntrykk:

- Pasienten har i stor grad hatt det bra hjemme det første døgnet både psykisk og fysisk.
- ØNH-pasienter er noe mer belastet enn pasienter med generell kirurgi, og smerter er det mest framtredende problemet.
- Større komplikasjoner inntreffer sjeldent det første døgnet. (Ingen i denne undersøkelsen.) Vår daglige erfaring er også at telefoner om mistanke om komplikasjoner først kommer etter noen dager.
- Tidlig hjemsendelse ser ut til å være forsvarlig, men en ser betydningen av de individuelle forhold.
- Informasjonen før avreise fungerer tilfredsstillende, og hjemreisen går uten problemer.
- Smerte er hovedproblemet også etter hjemkomst, men ser allikevel til å være innenfor akseptable rammer. Det er i tillegg et ikke ubetydelig søvnproblem.
- Det har vært relativt lite behov for tilleggsspørsmål etter intervjuet.
- Det at noen få pasienter har vært misfornøyde og en noe større andel middels fornøyde med oppholdet, gir oss et forbedringspotensial.

Dersom nye pasientgrupper eller behandlingsmetoder blir introdusert i dagkirurgien, blir kvalitetssikring av denne type viktig for å sikre at metoder og resultater er i samsvar med de kvalitetskrav man må stille i forhold til virksomheten.


Litteratur
Helsedirektoratet. (4 - 91) Helsedirektoratets utredningsserie. Sikring av kvalitet i helsetjenesten. 1991
Dalin Å. Veien til den lærende organisasjon. Oslo: Cappelen akademiske forlag, 1999.
Dalland O. Metode og oppgaveskriving for studenter. AiT Gjøvik: Gyldendal Norsk Forlag, 2000.
Fylkesrådmannskollegiet Regional helseplan for Helseregion Øst. 2000.
Halvorsen K. Forskningsmetode for helse og sosialfag. Oslo: Cappelen Akademiske forlag, 1996.
Granum V, Solvoll BA. Sykepleieren - Den forskende praktiker. Oslo: Tano Aschehoug, 1997.
Jacobsen DI Hva mener brukerne? Brukerundersøkelser - En praktisk veiledning. Kristiansand S: Høyskoleforlaget AS, 1993.
Lorentsen M. Kvalitetsbegrepet i sykepleie og omsorgstjeneste. Vård i Norden 1992; 3-4:
Molven O. Helse og juss. En innføring for helsepersonell. AiT Gjøvik: Gyldendal Norsk Forlag, 2000.
Norges Lover Lovsamling for helse -og Sosialsoktoren AiT Gjøvik: Gyldendal akademisk, 2000-2001.