fbpx Utvekslingsstudenter i norsk sykepleierutdanning Hopp til hovedinnhold

Utvekslingsstudenter i norsk sykepleierutdanning

Prosjekt internasjonale praksisplasser har gjort det lettere å være utvekslingsstudent ved Høgskolen i Østfold.

Interessen fra utenlandske sykepleierstudenter for å ta deler i studiene ved vår høyskole, er økende. Internasjonalisering av høyere utdanning er et satsningsområde og her er studentmobilitet et sentralt virkemiddel.

Fortsatt er det slik at institusjonen sender flere studenter ut enn vi tar inn, men antallet innkommende stiger. Felles for disse er et ønske om kliniske studier i en annen kultur. Vi tilbyr praksisstudier på sykehus med veiledning på engelsk.

Studentene kommer som oftest fra Storbritannia og Finland. Det er praksisfeltet og de kliniske veilederne som har den største utfordringen i å gjøre oppholdet verdifullt for studenten. Oppfølgingen fra høgskolen varierer, men i alle modellene er høgskolelektors tilstedeværelse i klinikken av begrenset omfang.

Det daglige ansvaret hviler på den kliniske veilederen. Vi legger til rette for opphold på tre måneder og studentene rekker derfor ikke å lære norsk. Studiene skal som regel være veiledet og vurdert på lik linje med kravene i norsk rammeplan for sykepleierutdanning.

Studentene fra våre partnerinstitusjoner i Storbritannia og Finland kommer alltid med krav om slik oppfølging. De har som regel også flere dokumenter som skal fylles ut og flere konkrete arbeidskrav som skal oppfylles i praksisstudiene.

Bakgrunn

Artikkelen beskriver et pedagogisk utviklingsprosjekt som ble gjennomført i vårsemesteret 2007 kalt «prosjekt internasjonale praksisplasser». 

Målet med utviklingsprosjektet er primært å sikre god kvalitet i praksisoppfølging av studenter hvor arbeidsspråket er engelsk. Samtidig ønsker man å gjøre det attraktivt å være praksisplass for internasjonale studenter i en travel sykehushverdag.

Veiledning av studenter i praksis krever kompetente veiledere. Vi tilbyr jevnlig etter- og videreutdanning i veiledning samt kortere kurs til praksisfeltet. Arbeidsspråk og undervisningsspråk har her alltid vært norsk og det har aldri vært gitt kurs for å veilede på et annet språk. Å veilede studenter på engelsk krever mer enn å veilede norske studenter.

Språklig forberedelse, kulturell forberedelse og utvidet samarbeid praksisfelt/utdanningsinstitusjon er beskrevet som nøkkelfaktorer for å få dette til (1,2,3,4). Når antallet søknader stiger, kreves det derfor flere tilgjengelige praksisplasser og forutsigbare ordninger.

Prosjekt internasjonale praksisplasser

Høgskolen har hittil ikke systematisert mottak og oppfølging av engelskspråklige utvekslingsstudenter. Vi har tatt dem imot og forhandlet med ulike avdelinger om plassering basert på lokal kunnskap, personlige kontakter og interesse.

Fordi antallet har vært lite, har denne ordningen stort sett fungert greit. Det har vært vanskelig å få nye avdelinger, sykepleiere og lærere til å ta en slik utfordring. Forskning og erfaring viser at liten tiltro til egne engelskkunnskaper gjør at de vegrer seg (2).

For å systematisere praksisoppfølging og slik sikre god kvalitet ble det utarbeidet en prosjektskisse. Ansvarlige for å utforme prosjektskissen var høgskolelektor og to seksjonsledere ved to avdelinger på sykehuset. Prosjektet hadde estimert kostnad på 90.000 kroner. 

Kunnskapsdepartementet (KD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) bestemte i 2005 at ordningen med at høgskolene betaler for praksisveiledning av studentene skulle opphøre fra kalenderåret 2006. De pengene som på denne måten frigjøres i høgskolenes budsjetter skulle i stedet gå til fellesprosjekter mellom praksisstedene og høgskolene. 

I brev av 22.12.2005 fra departementene het det blant annet:
«NOKUT’s reakkreditering av sykepleierutdanningen viste blant annet at det er for lite kontakt mellom høgskolene og praksisstedene, og at teori og praksis er for lite integrert, samt at FoU-aktiviteter i for liten grad er rettet inn mot praksisfeltets behov. Det er en grunnleggende forutsetning at midlene gis til samarbeidsprosjekter, det vil si fellesprosjekter mellom høgskolene og praksisstedene, spesielt i relasjon til praksisundervisning, forsknings- og utviklingsarbeid. Aktuelle områder er blant annet utvikling og dokumentasjon av praksismodeller, ulike hospiteringsordninger samt andre tiltak begrunnet i NOKUT-evalueringen.» 

Søknad om midler til å realisere prosjektet «Prosjekt internasjonale praksisplasser» ble innvilget. Studentmobilitet betraktes som sentralt i arbeidet med å internasjonalisere sektoren (5). Ved å utvikle gode praksisstudier for å rekruttere internasjonale studenter bidrar man også til å nå dette målet.

Prosjektskissen

Å sikre god kvalitet i praksisoppfølging når arbeidsspråket er engelsk samt å gjøre det attraktivt å være praksisplass for internasjonale studenter, er hovedmålene for prosjektet. Å heve språkkompetansen og den interkulturelle kompetansen blant kliniske veiledere vil i neste omgang kunne bidra til at avdelingene er bedre rustet til å møte utfordringer i en stadig mer multikulturell befolkning. Videre vil større engelsk fagspråkkompetanse kunne bidra til at sykepleiere i klinikken bedre kan nyttiggjøre seg internasjonal litteratur (2). 

For høgskolens del vil prosjektet knytte praksisfelt og skole tettere sammen, og være et mulig område for FoU-arbeider. Erfaringene fra prosjektet vil kunne overføres til andre studieprogram som mottar utvekslingsstudenter.

Prosjektskissen inneholdt tre hovedaktiviteter. For å øke språkkompetansen ble det utviklet et to dagers intensivkurs i helseengelsk for prosjektdeltagerne (kliniske veiledere, seksjonsledere og lærere). Videre ble det utviklet kurs i interkulturell kommunikasjon for deltagerne samt for alle ansatte i sykepleietjenesten ved de involverte avdelinger.

For å få mer kunnskap om engelske studenters hverdag i hjemlandet ble det planlagt studiebesøk ved en partnerinstitusjon for prosjektdeltagerne. Studiebesøket skulle også bidra til praktisk bruk av helseengelsk. På bakgrunn av dette ble prosjektet tildelt kr. 80.000. 

Prosjektleder (høgskolelektor) har hatt ansvar for å planlegge kursene, skaffe kvalifiserte kursledere og organisere studiebesøket. Prosjektleder har vært økonomisk ansvarlig. Prosjektmedarbeiderne (seksjonsledere ved avdelingene) har lagt til rette for sine ansatte for deltagelse på kursene og stilt lokaler til disposisjon for gjennomføring av kurs.

De innkommende studentene i prosjektperioden har gjennomført praksis ved avdelingene under veiledning av prosjektdeltagerne. Prosjektmedarbeiderne har også fremskaffet data til evaluering av aktivitetene.

Intensivkurs i helseengelsk

Høgskolen gjennomførte i 2006 et prøveprosjekt med kurs i helseengelsk for studenter som skulle på utvekslingsstudier hvor arbeidsspråket var engelsk.

Kursansvarlig driver med undervisning, oversettelse og forberedelse av pedagogiske bøker og har engelsk som morsmål. Han har utviklet en håndbok «Engelske ord og uttrykk for helsepersonell».

Evaluering av kurset viste at studentene var svært fornøyde. På bakgrunn av denne erfaringen tok prosjektleder kontakt og sammen utviklet vi intensivkurs for «Prosjekt internasjonale praksisplasser».

Som forberedelse måtte deltagerne skrive en side om seg selv på engelsk. Deretter fulgte 12 timer med intensive studier, både skriftlig og muntlig. Fokus for kurset var «profesjonalisering av språket» for å lære å snakke på en profesjonell måte selv om man kanskje ikke er så flink i engelsk. Videre hadde høflighet og diplomatisk formulering en sentral plass. Kurset ga rom for rikelig tid til øvelser.

Deltagerne jobbet i par og arbeidsspråket i kurset var selvsagt engelsk, også i pausene. Gjennom tydelige og klare tilbakemeldinger på diksjon, grammatikk, ordbruk og profesjonelle uttrykk bidro dette til at de åtte deltagerne følte seg bedre forberedt til å ta i mot en internasjonal student. Kurset ble skriftlig evaluert. Deltagerne ble bedt om å redegjøre med egne ord for sitt læringsutbytte samt angi hva som var mer eller mindre viktig av praksis i muntlig, skriftlig, leseforståelse og grammatikk. Samtlige deltagere var meget fornøyde.

Kurs i interkulturell kommunikasjon

Forskningen viser at ferdigheter i interkulturell kommunikasjon er en annen viktig faktor (1,2,3,4). «Interkulturell kommunikasjon er en prosess som innebærer utveksling og fortolkning av tegn og meldinger mellom mennesker som representerer ulike kulturelle fellesskap som er så forskjellige at deres tilskriving av mening påvirkes» (6). 

Kurset varte i tre timer og ble kjørt fire ganger for til sammen cirka 80 ansatte ved sykehuset. Kurset ble obligatorisk på avdelingens fastsatte undervisningsdager. Dette gjorde det mulig å nå de fleste ansatte på de involverte avdelingene. 

Kursansvarlige var faglig tilsatte i høgskolen med høy kompetanse på tematikken. Foreleserne ga mange praktiske eksempler på hvordan kommunikasjon kan forstås og misforstås fordi man ikke har kunnskap om hverandres utgangspunkt, både som pasient, student, ansatt og kollega. Det var også lagt opp til dialog og diskusjon.

Avdelingene, en medisinsk og en kirurgisk sengepost, ga uttrykk for at de stadig opplever utfordringer knyttet til språk og kulturforskjeller når det gjelder pasienter og kollegaer. Kurset ble muntlig evaluert. De ansatte vurderte kurset som svært relevant og nyttig, også de som ikke skulle ha direkte ansvar for utvekslingsstudenter. Spennende, engasjerende, provoserende, høyt nivå, relevant tematikk går igjen i tilbakemeldingene. «Dette burde være obligatorisk for alle på sykehuset» sa flere.

Studiebesøk ved partnerinstitusjon 

I Storbritannia foregår sykepleierutdanning på universitetene, men er ikke nødvendigvis på bachelornivå. Våre partnerinstitusjoner utdanner sykepleiere på to nivåer, diploma nurses og bachelor nurses.

Veiledning av sykepleierstudenter i praksis bygger ikke nødvendigvis på de samme pedagogiske prinsippene i Norge og Storbritannia. Studentenes opplevelser av å være i veiledning er rapportert ganske forskjellig. Dette var noe av begrunnelsen for å inkludere et studiebesøk i prosjektet.

Gjennom å lære hverandre å kjenne, kan vi bedre legge til rette for veiledning av studentene i praksis. Samtidig ville studiebesøket gi god anledning til å praktisere helseengelsk. Programmet inneholdt møte med ledelsen av sykepleierutdanningen (både diploma og bachelor) med introduksjon til universitetet generelt og sykepleierutdanningen spesielt.

Fordi studentene kommer til praksisstudier hos oss var forberedelse til praksis et tema vi ønsket mer kunnskap om. Partnerinstitusjonen satser mye på ferdighetstrening i laboratorium (skills lab) før praksis begynner. Ressursene som er brukt på dette er langt større enn det vi bruker ved vår institusjon, og studentene har strenge krav til å øve, både i timetall og ulike ferdigheter/prosedyrer.

Et annet viktig tema var: Hvordan gi god veiledning i praksisstudier på sykehus?
Utvelgelse av avdelinger for praksisstudier er i Storbritannia underlagt formell kvalitetskontroll, og alle praksisplasser kvalitetssikres gjennom revisjon hvert år. Det er status forbundet med å ha studenter og tilsvarende negativt å ikke bli tildelt studenter. Samarbeidet mellom universitet og de kliniske avdelingene foregår blant annet gjennom lærere som var ansatt begge steder (kliniske lektorer). 

Etter møtet på universitetet var det lagt opp til besøk ved utvalgte sykehusavdelinger (medisinsk, kirurgisk, kombinert assessment-unit). Her diskuterte deltagerne veiledningsmetodikk både for egne og innkommende utvekslingsstudenter, samarbeid skole/praksis og mange sykepleiefaglige problemstillinger av klinisk art.

Oppsummering

I prosjektperioden ble det gitt veiledning på engelsk til fem studenter: To engelske studenter gjennomførte praksis i tre måneder på hver sin avdeling, to gjennomførte seks uker og en amerikansk student gjennomførte fire uker.

Prosjektdeltagerne var ansvarlige for veiledning i praksis og oppfølging fra høgskolen. Samtlige gir uttrykk for at prosjektet har gjort det enklere å være veileder og lærer for engelske studenter. 

De innkommende studentene har også evaluert sitt studieopphold skriftlig og gir meget gode tilbakemeldinger på veiledningen de har fått. 

Prosjektet har ut fra evalueringen av aktivitetene vært vellykket. Det har bidratt til god kvalitet for studentene fordi veiledning er blitt lettere for veilederne, avdelingen og læreren. Antall innkommende studenter som trenger veiledning av språklig og kulturelt kompetente veiledere vil øke. Det vil være dermed være behov for flere veiledere som vil påta seg en slik oppgave.

Prosjektet har også vært et positivt bidrag til avdelingene i form av mer kunnskap om interkulturelle forhold som er aktuelle hver dag på en travel medisinsk og kirurgisk avdeling. Sykepleiere vil møte flere pasienter med annet språk og annen kulturell bakgrunn og slike kurs kan bidra til å heve den sykepleiefaglige kvaliteten. Kulturell kompetanse i tillegg til fagkompetanse hos helsepersonell blir stadig viktigere (10,11,12) 

Prosjektets hovedmålsetning har vært å sikre god kvalitet i praksisstudier for innkommende studenter med engelsk som arbeidsspråk. I tillegg til dette har prosjektet hatt betydning for avdelingene ved å sette fokus på sykepleietjenestens interkulturelle kompetanse.

Prosjektet skulle også bidra til at avdelingene så på engelskspråklige studenter i praksis som et kvalitetsstempel og en spisskompetanse ved avdelingen. Erfaringsmessig har utvekslingsstudenter vært sett på som vanskelig og en ekstra belastning i en ellers meget aktiv hverdag.

Studentperspektivet

All forskning er entydig når det gjelder verdien av et utvekslingsopphold i et annet land for den enkelte student. Til tross for hjemlengsel, språkproblemer, ensomhet og økonomiske bekymringer er det den personlige veksten og det å mestre utfordringene som er det viktigste (7,13).

Det faglige utbyttet blir størst når det er et tydelig definert sykepleiefaglig fokus (8). Det er viktig å sikre seg mot «turistfellen». Mange studenter sier de aldri ville ha vært oppholdet foruten, men en del sier også at utbyttet kunne vært større dersom de hadde forberedt seg bedre (7).

Engelske studenter i vårt prosjekt har beskrevet at sykepleiere på avdelingen noen ganger reiser seg opp og går ut når studenten kommer inn på pauserommet. Grunnen til dette er som regel usikkerhet på egne engelskkunnskaper eller mangel på kjennskap til hensikten med studentens opphold. Vårt prosjekt er beregnet på å unngå slike hendelser. Oppfølging av hjemmeinstitusjonen etter endt utveksling er også viktig for studenten. Ellers kan det fort bli en ensom erfaring som ingen andre synes å være særlig interessert i (6,12).

Prosjektet bidrar til økt studiekvalitet for studentene gjennom god oppfølging underveis. Gjennom gjensidig utveksling og kjennskap til hverandre, både på utdannings- og praksissiden, har vi også store muligheter for å gi studentene nødvendig forberedelse og oppfølging underveis og i etterkant.

Veilederperspektivet

Ved siden av studenten er praksisveilederen den viktigste bidragsyteren til kvalitet i praksisstudiene. Det er viktig at sykepleieren har generell veilederkompetanse. I motsetning til i Storbritannia hvor det er formelle krav fra NHS (national health trust) og NMC (nursing midwifery council) til veilederens kompetanse, er det i Norge opp til sykehuset hvordan det utdanner sine veiledere.

Høgskolen kan ikke stille krav om formell veilederkompetanse, bare etterspørre og understreke betydningen av dette. Prosjektet har ikke fokusert på generell veiledningskompetanse, men hatt fokus på språk og kultur. På samme måte som at sykepleiere forlater rommet når studenten kommer inn, oppgir veiledere at ingen andre kolleger vil snakke engelsk med studenten.

Dette bidrar til at veiledningen oppleves ensom og at ansvaret føles veldig stort. Samtidig er det berikende for veilederen å følge en students læringskurve og se utviklingen av kulturell bevissthet (2). Studenter fra andre land med annen utdanning og annet helsevesen er også en læringsarena for veilederen.

Dette gir nye impulser og innsikt. Et godt samarbeid innad i egen avdeling, og selvsagt med høgskolens lærer, er avgjørende for veilederen. Det må settes av mer tid til å veilede den internasjonale studenten enn det avsettes til norske studenter.

Gjennom prosjektet har avdelingene involvert flere sykepleiere for å kunne ta i mot studenter. Dette har ført til at flere tør snakke engelsk og det er ikke lenger så sårbart for studenten dersom veileder ikke er tilstede. Veiledere har også større forståelse for studentens forutsetninger gjennom sitt kjennskap til studieforholdene studenten kommer fra.

Lærerperspektivet

Lærer opplever andre utfordringer knyttet til kontakten med studenten enn veilederen. Både lærer og veileder må ha språk- og kulturkompetanse, men får bruk for ulike aspekter av dette.

Læreren har færre kontaktpunkter og føler seg ofte usikker på sin rolle (1,3). Dette gjelder særlig når oppfølgingen ikke er systematisert og basert på mer tilfeldig fordeling av studenter. Institusjonens generelle modeller for studentoppfølging i praksis varierer også. Lærer utrykker behov for mer inngående kjennskap til studentens bakgrunn i hjemlandet, slik som utdanningsinstitusjonen, studieplaner, formelle krav til arbeider i studieperioden og forventninger fra hjemmeinstitusjonen.

Mange lærere opplever en slik utfordring som givende og det er ikke uvanlig at studenter blir invitert inn i lærerens private sfære i langt større grad enn hva som er tilfellet med norske studenter. Slik kan studenten også få større innsikt i den norske kulturen utenfor sykehuset.

Både lærere og veiledere understreker behovet for å kjenne hverandre for sammen å gi studenten et best mulig opphold. Vårt prosjekt bidrar i høy grad til denne type samarbeid. Mange lærere er av den oppfatning at det å være fast tilknyttet en sykehusavdeling gir gode forutsetninger for kvalitet i studentveiledningen generelt sett og for utvekslingsstudenter spesielt.

Avdelingsperspektivet/pasientperspektivet

Å betrakte utvekslingsstudenter som en berikelse og ressurs for sykehusavdelingen er et felles anliggende for høgskolen og sykehuset. I hvilken grad sykepleierstudenter i alminnelighet blir vurdert slik, vil nok variere. Prosjektet har som mål å gjøre det attraktivt å være praksisplass for internasjonale studenter. Dette kan ikke evalueres før det har vært flere studenter inne, men innstillingen har endret seg gjennom prosjektperioden. 

Et annet perspektiv som også bør få oppmerksomhet, er pasientperspektivet. Studentene kommer for å få klinisk praksis og det betinger pasientkontakt. Det er ikke nok med observasjonsstudier, studentene skal utvikle sine ferdigheter, kunnskaper og holdninger i møtet med syke mennesker. Alle studenter arbeider under veiledning av autoriserte sykepleiere som hjelper studenten å nå sine læringsmål.

Veileder vurderer hvilke pasienter studentene kan forholde seg til. Som sykepleiere er vi opptatt av faglig, juridisk og etisk forsvarlig praksis og vi utstetter ikke pasienter for fare. Det er blitt hevdet at det er faglig uforsvarlig å la studenter som ikke snakker norsk «øve» seg på syke pasienter. Da har ikke veilederen gjort jobben sin, det har de i vårt prosjekt.

For noen pasienter har møtet med en engelsk student vært av stor betydning i en ellers vanskelig sykehushverdag. Det har vært noe nytt, spennende og annerledes og et lyspunkt i hverdagen. Det beste eksempelet fra vårt prosjekt er en eldre dame som sykepleierne fikk lite kontakt med, det viste seg å være en gammel engelsklærerinne som virkelig blomstret opp da hun fikk praktisere gamle kunnskaper sammen med en engelsk student mens hun lå på sykehuset.

Konklusjon

Høgskolen planlegger å gjennomføre deler av prosjektet for andre studieprogram som også tar i mot engelskspråklige studenter. Dette bidrar til et økt fokus på internasjonale studenter som igjen bidrar til å internasjonalisere institusjonen. 

«Prosjekt internasjonale praksisplasser» har vist at det er mulig å sikre god kvalitet i oppfølging av studenter når arbeidsspråket er engelsk. Det har avdekket utfordringer som må møtes for å lykkes og prøvd ut tiltak for å møte disse.

Nøkkelfaktorer er språkkompetanse, interkulturell kompetanse og et godt samarbeid mellom høgskolen og praksisfeltet. Disse områdene må følges opp kontinuerlig og systematisk. Håpet er at både språkkompetansen og kulturkompetansen blir så viktig for avdelingene at de etterspør å få utvekslingsstudenter for å holde seg oppdatert. Da vil det å være praksisplass for internasjonale studenter også bli attraktivt for avdelingen.

Litteratur

(1) Koskinen L, Tossavainen K. Relationships with undergraduate nursing exchange students- a tutor perpective. Journal of Advanced Nursing 2003; 41(5):499-508.
(2) Koskinen L, Tossavainen K. Characteristics of intercultural mentoring- a mentor perspective. Nurse Education Today 2003; 23:278-85.
(3) Lassenius Y. Kulturell mångfald, en utmaning för lärare inom närvårdsutbilningen. Vård I Norden 2007;27(2): 14-20.
(4) Bønløkke M. Hvad motiverer til udveksling under sygeplejestudiet? Vård I Norden 2006; 26(2):44-47.
(5)Temaplan for internasjonalisering 2006-2009 for Høgskolen i Østfold. http://www.adm.hiof.no/~arkiv/IntTemaplan2006_2009.pdf
(6) Dahl Ø. Møter mellom mennesker. Interkulturell kommunikasjon. 1st ed. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2004.
(7) Button L, Green B, Tengnah C, Johansson I, Baker C. The impact of international placements on nurses' personal and professional lives: literature review. [J Adv Nurs] 2005; Vol. 50(3):315-24.
(8) Grant E, McKenna L. International clinical placements for undergraduate students.Journal of Clinical Nursing 2003; 12: 529-535.
(9) Koskinen L, Tossavainen K. Study abroad as a process of learning intercultural competence in nursing. Int J Nurs Pract. 2004; 10(3):111-20.
(10) Campinha- Bacote J. The Process of Cultural Competence in the Delivery of Healtcare Servives: A Model of Care. Journal of Transcultural Nursing 2002; 13(3):181-84.
(11) Campinha- Bacote J.A model and Instrument for Addressing Cultural Competence in Health Care. Journal of Nursing Education 1999; 38(5):203-207.
(12) Myhre K. Internasjonalisering - ute i verden eller «bare» hjemme: påvirkes utvikling av kulturell kompetanse hos sykepleierstudenter av ulike tiltak for å internasjonalisere utdanningen? Arbeidsrapport (Høgskolen i Østfold) 2007:4, Halden: Høgskolen i Østfold
(13)Hillestad AH, Sørensen AL. Bare reis! Håndbok for helsefagstudenter i internasjonal praksis. 1st ed. Oslo: Cappelen Akademisk forlag; 2007.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel