fbpx Rollespill som pedagogisk metode Hopp til hovedinnhold

Rollespill som pedagogisk metode

Studenter som skal lære å hjelpe andre, må først lære å kjenne seg selv. Rollespill er et godt verktøy for det formålet.

Ifølge Rammeplan for sykepleierutdanning (1) skal studentene i løpet av sin utdanning ha minimum åtte uker praksis i psykisk helsearbeid. Mange av studentene sier at psykiatrisk praksis er den praksisen de gruer seg aller mest for. Noen forklarer det med at de har sett og hørt forskjellige ting om aggressive og vanskelige psykiatriske pasienter fra dagspressen. Andre igjen sier at de er redde for at de ikke skal takle det å være i denne praksisen fordi de har et uavklart forhold til sin egen redsel til disse pasientene, og de er ofte redde for hva det kan vekke av reaksjoner i eget sinn.

Uvante situasjoner
For å forberede studentene bedre på praksis kan rollespill som metode hjelpe studentene til å stå i situasjoner som kan oppleves som vanskelige. Å spille ut en tenkt situasjon kan føre til en større bevisstgjøring hos studentene, og gjøre dem mer observante på egen væremåte. Når en skal arbeide og lære i psykiatrisk praksis er det i hovedsak seg selv man bruker i samspillet med pasientene. Det er viktig å la studentene bli mer bevisstgjort i forhold til at det er relasjonen som er det viktigste (2).
Rollespill kan hjelpe studentene til å mestre uvante situasjoner, fordi det oppleves som virkelig for de som inngår i spillet.

Avmystifisering
Vi tok utgangspunkt i et tenkt case som liknet på en tidligere eksamensoppgave. Oppgaven ble omskrevet til et rollespill, der studentene fikk spille ut sin handlingsberedskap for en gitt situasjon. I et slikt rollespill får man også vist sine forventninger og tanker om den praksis man skal inn i. Dette kan man så spinne videre på og diskutere i klassen, slik at man kan avmystifisere noen av betenkningene studentene har fra før.

Case:
"Runar er 21 år og student ved ingeniørhøgskolen. Han har i en periode opplevd at folk snakker om ham på gaten, og har også forstått at man gjør hemmelige TV-opptak av ham gjennom vinduene i nabohuset. Når han selv ser på fjernsyn, merker han at hvis han tenker på visse ting, så endrer programlederen stilling. Runar forstår at han kan styre programlederen med tankene sine. Personer fra NRK har også begynt å sende ham meldinger telepatisk. Disse meldingene formidler at han er en skitten person med perverse tanker. Han føler seg sjikanert, og ringer derfor politiet. Han ringer NRK Nordland, og ber dem stoppe trakasseringen. Hans foreldre tar kontakt med lege, og Runar blir innlagt under tvang, § 3-1 i Psykisk helsevernloven. På sykehuset ønsker man å gi Runar antipsykotisk medisin. Runar motsetter seg dette. Han ønsker ikke å være på sykehuset, og ber om å få dra hjem. Etter 3 døgns opphold får han forelagt vedtak om behandling uten samtykke. Etter at han er ferdigbehandlet får han reise hjem etter 2 ukers opphold på sykehuset. Han er kommet hjem til foreldrenes hus der han nå holder til på ”gutterommet”. De tenker å ha han hjemme en stund til kommunen kan stille med leilighet for ham. I denne familien er det foruten foreldrene også 2 hjemmeboende barn; en jente på 12 år og en gutt på 15 år. Runar har nå vært hjemme i 2 uker og situasjonen er noe tilspisset, foreldrene er i krise og har ringt psykiatritjenesten i kommunen for å få hjelp."

Oppgave :
a) Du skal sammen med din kontaktsykepleier/sykepleieveileder dra hjem til Runar på et første hjemmebesøk for å vurdere situasjonen og finne ut av hva dere kan bidra med av hjelp og støtte. Spill situasjonen i gruppen i 20 minutter. Lærer kommer innom i alle gruppene underveis og kan gi råd dersom dere står helt fast. Etter at dere har spilt caset, diskuter hvordan dere opplevde å være i akkurat denne situasjonen.

b) Møt opp i klassen igjen til diskusjon etterpå. Temaer til drøfting i plenum: Hvilke dilemmaer synes å avdekkes? Hvilke problemstillinger står dere overfor? Hva er dette for slags situasjon? Hva dreier dette seg om? Kunne situasjonen vært håndtert på en annen måte?

Virkelighetstro
Rollene ble tilfeldig fordelt, bortsett fra pasientrollen. Den ble spilt av studenter som virkelig ønsket det. Årsaken til at den rollen ikke ble gjenstand for tilfeldig utvalg, er at det kan føles vanskelig noen.
Klassen ble inndelt i fire grupper bestående av sju personer. Etter at rollene var delt ut kunne studentene få spille dette ut i fire ulike grupperom, og lærerne gikk innom for å se til hvordan situasjonene ble til i praksis.
Studentene la sin sjel i å spille ut situasjonen, spesielt pasientrollen ble utagert på forskjellig vis og i enkelte grupper ble de andre skuespillerne satt helt ut. De opplevde også at det var vanskelig å spille student fordi man ble så usikker på hva man skulle si og hvordan man skulle være i en sånn situasjon. Noen trakk fram at de ante ikke hva de skulle gjøre som sykepleiere heller. Det ble til at man trakk fram dette med at ”nå må du ta denne medisinen”. De opplevde også at det var vanskelig å være søsken av Runar, de kjente på fortvilelsen over at broren deres ble psykisk syk. De som spilte foreldrene kjente også på maktesløsheten i forhold til å ha fått sin voksne sønn heim igjen på ”gutterommet”. I en av gruppene ba skuespillerne som skulle være student og sykepleier om å få slippe å spille etter 5 minutter, fordi de mente situasjonen ble for vanskelig å håndtere. De ante ikke hva de skulle gjøre fordi pasienten spilte så virkelighetstro og de ble rådville i forhold til hva de skulle gjøre.  Etter litt veiledning fra lærer fikk de prøve på nytt igjen, og holdt ut i 10 minutter. I en annen gruppe begynte de å diskutere situasjonen etter 5 minutter fordi det var en så vanskelig og fastlåst situasjon å være inne i. De andre gruppene spilte i 15 minutter før de gav seg, og begynte å diskutere hva situasjonen hadde vekket i dem av tanker og følelser. Så ble klassen samlet og man diskuterte hvordan de som deltakende skuespillere hadde erfart situasjonen som utspant seg i gruppene, og hvilke tanker de gjorde seg foran den praksisperioden de skulle inn i. De ble oppmerksomme på hvor vanskelig det var å vite hva man skulle gripe tak i, at det var vanskelig å ikke ha noen praktiske prosedyrer å utføre og at man ble for opptatte av resultater; i forhold til å få pasienten til å ta medisinen sin i stedet for å fokusere på hvordan man kunne komme i dialog med pasienten.

Utsagn fra studentene:
"Hvis det er slik vil jeg ikke ut i denne praksisen!"
"Det var vanskelig å spille sykepleier fordi pasienten stengte dem ute fra å få kontakt og var stille og avvisende."
"Vi erfarte at det var bedre å vise tillit, ikke gi medisin først, det skulle vi ha ventet med."
"Vi opplevde at tillit var viktig!"
"Vi opplevde samme håpløsheten, og moren var nesten pasient, og det kjentes ut som om det var tre pasienter i gruppen; mor, far og pasienten."
"Vi ønsker mer rollespill fordi det var spennende og lærerikt."
"Vi opplevde situasjonen som veldig virkelig fordi alle måtte spille."
"Det var godt at ingen var observatører, det bidro til at spillet utartet seg."
"Den viktigste rollen hadde pasienten, det var han som var igangsetteren spontant."
"Vi har lært om oss selv og påvirkning på andre."
"Vi føler det har gjort noe med oss og vi tør å delta og ta ordet."

Egen sårbarhet
Rollespill som pedagogisk metode kan hjelpe studentene til å forstå hva relasjonsarbeid og psykologisk forståelse kan innebære i praksis. Å være opptatt av relasjonen betyr at man endrer noe på sitt fokus fra å være utelukkende individorientert og symptomorientert til å sette søkelyset på forhold mellom mennesker og hvordan dette kommer til uttrykk.
Studentene blir kjent med seg selv og sine reaksjoner før de møter den andre, de får erfart noe før de går ut i praksis og de får kjent på sin egen sårbarhet. Ved å bruke en slik metode får man frem at man er ulike og kan reagere ulikt på spente situasjoner.
I sykepleierutdanningen er det viktig at man lar studentene få muligheter for å lære å kjenne seg selv fordi det er det instrumentet man anvender i samspillet med andre. Ved å la studentene få være subjekter og delta i slike virkelighetsnære spill, kan de bli mer løsningsfokuserte, få korrigert sine forestillinger om praksis, få utviklet sine faglige refleksjoner og få større handlingsberedskap.


Litteratur:
1. Rammeplan for sykepleierutdanning. Fastsatt 1. juli 2004 av Utdannings- og forskningsdepartementet.
2. Læreplan for praktiske studier i psykisk helsevern, 2002.  Høgskolen i Bodø.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel