fbpx I hvilken grad har kritisk syke pasienter brukermedvirkning? Hopp til hovedinnhold

I hvilken grad har kritisk syke pasienter brukermedvirkning?

Bildet viser to studenter som sitter foran PC-en
BACHELOROPPGAVEN: Sykepleierstudenter gjorde et strukturert litteratursøk og en litteraturgjennomgang. De søkte kunnskap om hvilke mulige utfordringer sykepleiere står overfor når de skal legge til rette for god brukermedvirkning for kritisk syke pasienter. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Her viser bachelorstudenter hvordan de utførte en litteraturgjennomgang for å få svar på dette spørsmålet.

Hovedbudskap

Fagartikkelen er skrevet på bakgrunn av en litteraturgjennomgang i en bacheloroppgave, der vi ville finne ut om kritisk syke pasienter får medvirke i beslutninger som gjelder dem. I denne artikkelen dokumenterer vi den strukturerte søkeprosessen grundig. Vi kan ikke generalisere våre funn, men sykepleierne beskrev at brukermedvirkningen kunne begrenses av at de påvirket pasientens beslutning, deres eget syn på brukermedvirkning og pasientens helsetilstand.

I helsetjenesten er det en grunnleggende verdi at pasienten har medbestemmelse (1). Det kommer til uttrykk i Meld. St. 7 (2019–2020) (2), hvor brukermedvirkning beskrives som standard i pasientbehandlingen.

I pasient- og brukerrettighetsloven §3–1 kommer det frem at pasienten har rett til å medvirke, og pasientens meninger skal tillegges stor vekt (3). Likevel er det begrensninger i helsepersonelloven §4 som pålegger helsepersonell å utøve forsvarlig helsehjelp – §7 krever at helsehjelp utøves når det er påtrengende nødvendig, med få unntak (4).

Erfaringen vår tilsier at brukermedvirkning vanligvis vektlegges i møte med pasienter, men når pasienten blir kritisk syk, nedprioriteres brukermedvirkningen. Med en kritisk syk pasient mener vi en pasient med sykdom som krever overvåkning og tett oppfølging på spesial- eller intensivavdeling.

Etikk er et sentralt tema innenfor sykepleie og gir føringer for hvordan vi skal handle i vanskelige situasjoner (5). De etiske prinsippene vi vektlegger i denne artikkelen, er autonomiprinsippet og velgjørenhetsprinsippet (5). Nortvedt (1) hevder at autonomiprinsippet kan representere en utfordring i situasjoner med livreddende behandling.

Etiske prinsipper

Autonomiprinsippet vil si pasientens rett til selvbestemmelse.

Velgjørenhetsprinsippet er når en sykepleier ønsker og handler etter det vedkommende mener er til det beste for pasienten.

Kilde: Nortvedt P (5)

Vi ønsket å få svar på i hvilken grad kritisk syke pasienter har brukermedvirkning. Vi gjorde søk etter kvalitative vitenskapelige artikler om emnet.

Hensikten med litteraturgjennomgangen var å fremskaffe kunnskap om hvilke mulige utfordringer sykepleiere står overfor når de skal legge til rette for god brukermedvirkning for kritisk syke pasienter.

Metode

Artikkelen er basert på en bacheloroppgave skrevet av sykepleiestudenter ved Oslomet – storbyuniversitetet. Oppgaven var en litteraturgjennomgang som innebar kritisk vurdering og analyse av vitenskapelige artikler (6). Artiklene omhandlet brukermedvirkning hos kritisk syke pasienter.

Gjennomføring av søk

Vi benyttet PICo-rammeverket (PopulationPhenomenon of InterestContext) som et verktøy da vi søkte i databasene, for å formulere tydelige og presise spørsmål. Nortvedt og medarbeidere (7) anbefaler å bruke PICo ved søk etter kvalitative studier og ved spørsmål om en populasjons erfaringer (tabell 1).

Vi gjennomførte et strukturert litteratursøk med søkeord som er presentert i tabell 1, og inklusjons- og eksklusjonskriterier presentert i tabell 2. Databasene vi benyttet, var Medline (EBSCOhost) og CINAHL (EBSCO).

Tabell 1. Engelske søkeord og MeSH
Tabell 2. Inklusjons- og eksklusjonskriterier

Utvelgelsesprosess

Utvelgelsesprosessen er illustrert i figur 1. Artiklene ble kritisk vurdert etter sjekklister fra Helsebiblioteket. Vi benyttet Folkehelseinstituttets metodebok (8) for å vurdere artiklenes kvalitet.

Figur 1. Oversikt over utvelgelsesprosessen

Dataanalyse

Vi analyserte resultatkapitlene i ni vitenskapelige artikler (9–17). Dataanalysen vår baserte seg på analysemetoder som er beskrevet av Polit og Beck (18). Første trinn i analysen var gjentatte lesninger av resultatkapitlene og notering av temaer. Trinn to innebar å finne meningsfulle enheter, basert på temaene vi identifiserte. Deretter kondenserte vi de meningsfulle enhetene til underkategorier og abstraherte dem til en hovedkategori. Tabell 3 viser resultatene av analyseprosessen.

Tabell 3. Hovedkategori

Resultater

I dette kapitlet presenterer vi våre funn fra litteraturgjennomgangen. Hovedkategorien er kursivert, mens underkategoriene er på nivået under.

Sykepleierens beskrivelse av utfordringer ved brukermedvirkning

Sykepleierens påvirkning av pasientens beslutninger

I studien til Chambers og Thompson (9) fant forskerne at noen av sykepleierne ikke ønsket å uttrykke egne meninger for å lede pasienten til hvilke beslutninger vedkommende skulle ta når det gjaldt røykeslutt eller andre livsstilsendringer.

I samme studie brukte en annen gruppe sykepleiere pasientens egen frykt og skyldfølelse som en ressurs for å påvirke pasientens beslutninger. I studien til Falk og medarbeidere (11) opptrådte sykepleierne som eksperter og brukte sin rolle til å påvirke pasientens beslutning. Dersom pasientens ønske ikke stemte overens med sykepleierens, var det vanlig at sykepleieren prøvde å gi råd som skulle få pasienten til å endre mening (12).

Sykepleierens syn på brukermedvirkning

Falk og medarbeidere (11) fant i sin studie at noen pasienter hadde urimelige ønsker, og det kunne skyldes manglende kunnskap. Når pasienten og sykepleieren hadde ulik mening om brukermedvirkningen, unngikk sykepleieren kontakt med pasienten (11). Tveiten og Meyer (12) fant imidlertid at sykepleierne sa at de visste best.

Pasientens helsetilstand

Ifølge Falk og medarbeidere (11) kunne «pasientens helsetilstand i akuttavdelinger oppleves som en barriere» (s. 17) for brukermedvirkning. Höglund og medarbeidere (14) hevder i sin studie at «brukermedvirkning kan være vanskelig i akuttfasen» (s. 486).

En årsak til at pasienten ikke fikk medvirke, var at sykepleieren mente at pasientens liv var i fare (11). En annen begrensning var at pasienten hadde utfordringer med å kommunisere (11). Wåhlin (15) fant at «selvbestemmelse består av muligheten til å delta når [pasienten] kan» (s. 168–9).

En årsak til at pasienten ikke fikk medvirke, var at sykepleieren mente at pasientens liv var i fare.

Flere av studiene pekte på at det var pasientens endrede bevissthet som var årsaken til at dt var vanskelig med brukermedvirkning (11, 13, 16). Grunnen til at pasientens bevissthet var endret eller redusert, kunne være både sykdom og legemidler (11, 13, 16, 17).

At enkelte pasienter døde, eller at helsetilstanden var så kritisk at det ikke var tid til å vurdere pasientens ønsker, vanskeliggjorde brukermedvirkningen (13). Noen pasienter hadde heller ikke krefter nok til å delta, men overlot ansvaret til helsepersonellet (17).

Schandl og medarbeidere (10) beskrev brukermedvirkning hos kritisk syke pasienter som passiv involvering i behandlingen. Höglund og medarbeidere (14) fant at sykepleieren mente at pasienten «ikke klarte å ta inn for mye informasjon når de ankommer [avdelingen]» (s. 486).

En annen utfordring som Schandl og medarbeidere (10) peker på, var at «sykepleieren synes det var vanskelig å vite når pasienten skulle få delta i behandlingen» (s. 107), og forklarer at det skyldtes at sykepleieren hadde benyttet seg av passiv brukermedvirkning i starten av behandlingen, og så skulle pasienten «plutselig bli spurt om deltakelse» (s. 106).

Med passiv brukermedvirkning deler ikke pasienten egne ønsker gjennom verbal kommunikasjon, og sykepleieren må innhente informasjon fra familie, journalen og pasientens kroppslige uttrykk for å identifisere hva pasienten ønsker. Likevel fant Schandl og medarbeidere (10) at da tilstanden til pasienten stabiliserte seg, kunne pasienten være mer deltakende.

Diskusjon

I dette kapitlet diskuterer vi følgende spørsmål:

  • Hvilke utfordringer har sykepleieren med å legge til rette for god brukermedvirkning når pasientene er kritisk syke?
  • Hvordan kan sykepleierens utfordringer forstås i lys av etiske prinsipper?

Pasientens helsetilstand begrenset brukermedvirkningen

Ifølge Falk og medarbeidere (11) kunne pasientens helsetilstand begrense brukermedvirkningen, spesielt når livet til pasienten var i fare, eller i akuttfasen (14). Når pasienten har redusert bevissthet, er det vanskelig å innhente pasientytringer. Brukermedvirkningen er da begrenset (11, 13, 16).

Etter pasient- og brukerrettighetsloven §3–1 skal pasienten få medvirke på all helsehjelp som skal ytes (3). Likevel sa kritisk syke pasienter selv at evnen til å medvirke varierte med helsetilstanden (19, 20). 

Når pasienten har redusert bevissthet, er det vanskelig å innhente pasientytringer. Brukermedvirkningen er da begrenset.

På den andre siden kan en kritisk syk pasient ønske å medvirke, men ønskene til pasienten kan stride mot forsvarlig helsehjelp som sykepleieren er pålagt å følge etter §4 i helsepersonelloven. I tillegg er sykepleiere pålagt å yte den helsehjelpen som er påtrengende nødvendig etter §7 i helsepersonelloven (4).

Hvis tilstanden til pasienten er så kritisk at det ikke er tid til å inkludere vedkommende i avgjørelsen, vil det begrense denne muligheten. 

Schandl og medarbeidere (10) hevder at brukermedvirkning for kritisk syke pasienter innebærer passiv deltakelse. Vi forstår det som at pasienten får informasjon, men ikke deltar aktivt. Det kan tolkes som at sykepleieren benytter seg av velgjørenhetsprinsippet, altså at helsepersonell handler ut fra det de mener er til pasientens beste.

I disse tilfellene legges det mer vekt på velgjørenhetsprinsippet enn på autonomiprinsippet. Det trenger likevel ikke å være negativt. En studie viser at pasientene opplevde å bli inkludert og sett som unike individer ved enveiskommunikasjon (20).

Pasienten må ha evne å delta.

På den andre siden sier Wåhlin (15) at pasienten må ha evne å delta. Det forstår vi som at enveiskommunikasjon ikke er tilstrekkelig som brukermedvirkning. Det er i tråd med Meld. St. 7 (2019–2020) (2), hvor det kommer frem at «pasienten, sammen med helsepersonell, drøfter og medvirker til valg av undersøkelses- og behandlingsmetode» (s. 20).

Samtidig strider det at pasienten må delta aktivt, mot studien til Lindberg og medarbeidere (19), hvor pasienter med redusert bevissthet ønsket at sykepleieren skulle ta ansvaret for behandlingen. På den ene siden kan det oppfattes som passiv deltakelse og er dermed i strid med Wåhlins synspunkt. Samtidig kan det å ikke ville delta være brukermedvirkning, og pasientautonomien respekteres.

Når pasientenes helsetilstand bedret seg, observerte sykepleierne at også muligheten for brukermedvirkning bedret seg (10). Det er bekreftet av pasientene (21). Likevel syntes sykepleierne det var utfordrende å vite når pasienten kunne medvirke (10).

På den ene siden kan det skyldes at sykepleierne var redd for at pasientønskene skulle bli uforsvarlige. På den andre siden kan det handle om at sykepleierne ikke klarte å omstille seg fra passiv brukermedvirkning (10). Dermed vektlegges velgjørenhetsprinsippet foran pasientautonomien, altså vektlegges det sykepleieren mener er til pasientens beste, fremfor hva pasienten selv ønsker.

Imidlertid viste studien til Lindberg og medarbeidere (19) at pasientene syntes det var vanskelig å ta beslutninger på egen hånd fordi de følte seg avhengig av sykepleierne. Dermed kan pasientønskene bli til det sykepleierne mener vil være det beste for pasienten.

Tilbakeholdt informasjon begrenset brukermedvirkningen

Höglund og medarbeidere (14) forklarer at informasjon ble holdt tilbake når pasienten ikke var mottakelig for informasjon tidlig i forløpet. Pasienter kan ha urimelige ønsker på grunn av manglende kunnskap om helsetilstanden sin og effekten av ulike medisinske og ikke-medisinske tiltak (11).

Når sykepleieren holder tilbake informasjon, påvirker det pasientens evne til å reflektere rundt ønskene sine. Sykepleieren benytter seg da av velgjørenhetsprinsippet, slik vi ser det, fordi de velger å handle slik de selv mener er til pasientens beste.

Lindberg og medarbeidere fant at pasienter mente at det var viktig med informasjon gjennom hele forløpet (19) for at pasienten skulle kunne ta et informert valg.

Imidlertid fant Wåhlin og medarbeidere (22) at pasienten mente informasjonen måtte være tilpasset sykdomsforløpet. Derfor må sykepleieren vurdere hvilken informasjon pasienten er mottakelig for. Det kan være en utfordring for brukermedvirkningen fordi pasienten ikke nødvendigvis får den informasjonen som trengs for å kunne ta en god beslutning, og dermed blir ikke pasientautonomien respektert. Vi ser hvordan det å begrense informasjonen til pasienten etter velgjørenhetsprinsippet kan stride mot pasientautonomien.

Sykepleieren kunne påvirke pasienten til å velge det sykepleieren ønsket.

Studier viser at i de tilfellene pasientens og sykepleierens ønsker ikke samsvarte, var det lettere for sykepleieren å gi råd for å påvirke pasienten (12). Ved at sykepleieren utnyttet pasientens frykt og skyldfølelse (8) eller egen fagkompetanse (10), kunne sykepleieren påvirke pasienten til å velge det sykepleieren ønsket.

Det kan forstås som en konflikt mellom velgjørenhetsprinsippet og autonomiprinsippet. Grunnen kan være at pasientens ønske er uforsvarlig, eller at sykepleieren mener at ønsket ikke er til det beste for pasienten.

Tveiten og Meyer (12) fant at sykepleierne mente at de visste det som var best for pasienten. Det samsvarer med velgjørenhetsprinsippet, og pasientautonomien tillegges mindre vekt. Vi ser at brukermedvirkning kan begrenses når sykepleierens meninger strider mot pasientens ønsker.

Litteraturgjennomgangens styrker og svakheter

Vår litteraturgjennomgang baserte seg på kvalitativ forskning, og vi gjorde et strukturert søk. Ettersom flere av artiklene er fra før 2010 og et systematisk søk kunne funnet nyere forskning, kan funnene våre ikke generaliseres.

Vi kan ikke utelukke at det finnes annen relevant forskning ettersom våre inklusjonskriterier og eksklusjonskriterier ble gjort på overskrifter og abstrakter og ikke artikler i fulltekst. I tillegg kan artikler ha blitt ekskludert fordi vi bare inkluderte tekster på språk vi behersker.

Vi kan dessuten ha oversatt og tolket tekstene feil ettersom engelsk ikke er vårt morsmål. For å minimere sjansen for det oversatte og tolket første- og andreforfatteren artiklene i fellesskap.

Konklusjon

Pasientens helsetilstand kan begrense brukermedvirkningen fordi det kan være vanskelig å få tak i hva pasienten ønsker og uttrykker. Da handlet sykepleierne etter velgjørenhetsprinsippet og gjorde det de trodde var det beste for pasienten.

Pasientens helsetilstand kan begrense brukermedvirkningen.

Noen pasienter beskrev at de ikke ønsket å delta i beslutninger om egen helse, og dermed ble pasientens ønske samsvarende med det sykepleieren mente. Når pasientens helsetilstand bedret seg, var det fortsatt utfordrende for sykepleierne å respektere pasientens ønsker fordi de ikke kjente pasienten og var redd for at ønskene var uforsvarlige.

Vi fant at velgjørenhetsprinsippet tillegges mer vekt enn autonomiprinsippet. Resultatene i de utvalgte studiene tydeliggjør ikke eksplisitt etiske utfordringer, noe vi mener er problematisk, da brukermedvirkning kan innebære ulike etiske vurderinger. Derfor mener vi det er behov for mer forskning på området.

Vi har tatt utgangspunkt i kvalitative studier, og funnene kan derfor ikke nødvendigvis anvendes generelt. Generalisering er ikke intensjonen med kvalitative studier. Likevel mener vi at siden vi har sett på ni ulike studier, fra flere land og ulike situasjoner, kan funnene ha overføringsverdi til praksis.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

Referanser

1.       Nortvedt P. Omtanke: en innføring i sykepleiens etikk. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016.

2.       Meld. St. 7 (2019–2020). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-7-20192020/id2678667/ (nedlastet 16.06.2022).

3.       Lov 5. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (nedlastet 16.06.2022).

4.       Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 16.06.2022).

5.       Nortvedt P. Omtanke: innføring i sykepleieetikk. 3. utg. Oslo: Gyldendal; 2021.

6.       Thidemann I-J, Thidemann MU. Bacheloroppgaven for sykepleierstudenter: den lille motivasjonsboken i akademisk oppgaveskriving. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2019.

7.          Nortvedt MW, Jamtvedt G, Graverholt B, Gundersen MW. Jobb kunnskapsbasert! En arbeidsbok. 3. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2021.

8.       Folkehelseinstituttet. Metodehåndbok. Slik oppsummerer vi forskning. 4. utg. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2018.

9.       Chambers D, Thompson S. Empowerment and its application in health promotion in acute care settings: nurses' perceptions. J Adv Nurs. 2009;65(1):130–8. DOI: 10.1111/j.1365-2648.2008.04851.x

10.     Schandl A, Falk A-C, Frank C. Patient participation in the intensive care unit. Intensive Crit Care Nurs. 2017;42:105–9. DOI: 10.1016/j.iccn.2017.04.006

11.     Falk AC, Schandl A, Frank C. Barriers in achieving patient participation in the critical care unit. Intensive Crit Care Nurs. 2019;51:15–9. DOI: 10.1016/j.iccn.2018.11.008

12.     Tveiten S, Meyer I. ‘Easier said than done’: empowering dialogues with patients at the pain clinic – the health professionals’ perspective. J Nurs Manag. 2009;17(7):804–12. DOI: 10.1111/j.1365-2834.2008.00921.x

13.     Kinoshita S. Respecting the wishes of patients in intensive care units. Nurs Ethics. 2007;14(5):651–64. DOI: 10.1177/0969733007075890

14.     Höglund AT, Winblad U, Arnetz B, Arnetz JE. Patient participation during hospitalization for myocardial infarction: perceptions among patients and personnel. Scand J Caring Sci. 2010;24(3):482–9. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2009.00738.x

15.     Wåhlin I. Empowerment in critical care – a concept analysis. Scand J Caring Sci. 2017;31(1):164–74. DOI: 10.1111/scs.12331

16.     Nyholm L, Koskinen CAL. Understanding and safeguarding patient dignity in intensive care. Nurs Ethics. 2017;24(4):408–18. DOI: 10.1177/0969733015605669

17.     Johannessen AK, Tveiten S, Werner A. User participation in a municipal acute ward in Norway: dilemmas in the interface between policy ideals and work conditions. Scand J Caring Sci. 2018;32(2):815–23. DOI: 10.1111/scs.12512

18.     Polit DF, Beck CT. Nursing research: generating and assessing evidence for nursing practice. 11. utg. Philadelphia: Lippincott Williams & Wilkins; 2020.

19.     Lindberg C, Sivberg B, Willman A, Fagerström C. A trajectory towards partnership in care – Patient experiences of autonomy in intensive care: a qualitative study. Intensive Crit Care Nurs. 2015;31(5):294–302. DOI: 10.1016/j.iccn.2015.04.003

20.     Slettmyr A, Frank C, Falk A-C. The core of patient-participation in the Intensive Care Unit: the patient’s views. Intensive Crit Care Nurs. 2022;68:103119. DOI: 10.1016/j.iccn.2021.103119

21.     Anderson RM, Funnell MM. Patient empowerment: myths and misconceptions. Patient Educ Couns. 2009;79(3):277–82. DOI: 10.1016/j.pec.2009.07.025

22.     Wåhlin I, Ek A-C, Idvall E. Patient empowerment in intensive care – an interview study. Intensive Crit Care Nurs. 2006;22(6):370–7. DOI: 10.1016/j.iccn.2006.05.003

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Tema, problemstilling, hensikt, forskningsspørsmål, hypotese og mål – hva er hva?

VITENSKAPELIGE TEKSTER: Målet med denne artikkelen er å tydeliggjøre de ulike begrepene, slik at studentene kan formulere problemstilling og hensikt i sine egne skriftlige arbeider. Illustrasjon: Sissel Vetter

Denne korte artikkelen har til hensikt å tydeliggjøre skillene, men også sammenhengene mellom tema, problemstilling, forskningsspørsmål, hypotese, hensikt og mål.

Studenter skriver akademiske tekster i utdanningen. Derfor må de kunne argumentere for valg av tema og fremgangsmåte gjennom å formulere en problemstilling. Studenter skal også lære å vurdere forfatteres argumenter i vitenskapelige tekster. Målet med artikkelen er å tydeliggjøre de ulike begrepene, slik at studentene kan formulere problemstilling og hensikt i sine egne skriftlige arbeider.

Bachelorstudenter utfører ikke forskning, men de trenger å forstå hvordan kunnskap produseres gjennom å kunne lese og vurdere forskningsartikler. Forskningens prinsipper handler om systematikk, metodikk, åpenhet, pålitelighet og etterprøvbarhet (1). En forskningsartikkel skal vise hvordan forskeren har gått frem for å få de resultatene som beskrives, men vel så viktig er det å argumentere for hvorfor forskningen ble gjennomført.

I en forskningsartikkel skal leseren kunne se en logisk sammenheng mellom problemstilling, hensikt, forskningsspørsmål, metode, resultater, diskusjon og konklusjon (2). Leseren skal forstå hvordan forskeren har gått frem, og hvorfor forskningen ble gjennomført. Slik kan man også vurdere forskningens kvalitet.

Som redaktør, fagfellebedømmer av nasjonale og internasjonale forskningsartikler, sakkyndig og studentveileder ser jeg at mange – fra sykepleiere med doktorgrad til bachelorstudenter – sliter med å formulere en problemstilling. Under overskriften «problemstilling» formuleres ofte et spørsmål.

Det er ikke alltid forskningsspørsmålene henger logisk sammen med problemstilling, hensikt og mål.

Denne typen problemstilling har støtte i lærebøker om metode og oppgaveskriving (3, 4), som er pensum i mange norske sykepleierutdanninger når de skal skrive bacheloroppgaven. Sykepleierutdanningen er en akademisk utdanning som skal danne grunnlag for videre studier på master- og ph.d.-nivå. Av den grunn er det å lære at en problemstilling er utformet som et enkelt spørsmål, ikke i samsvar med det akademiske nivået som kreves.

De fleste klarer å formulere forskningsspørsmål, men det er ikke alltid forskningsspørsmålene henger logisk sammen med problemstilling, hensikt og mål. Det kan være vanskelig å skille mellom hensikt og mål. Det er egentlig ikke så rart at mange opplever disse begrepene som forvirrende.

Noen ganger inneholder forskningsartikler alle begrepene, andre ganger bare noen av dem – mest vanlig er kanskje hensikt og forskningsspørsmål. Andre artikler formulerer kun en hensikt. Hva man må, bør eller kan ha med av disse begrepene, styres ofte av tidsskriftets forfatterveiledning, men ikke alltid.

Grensene mellom begrepene kan fremstå som utydelige og sammenvevde. Metodebokforfatterne Polit og Beck har gjort et godt forsøk på å skille begrepene, beskrive forskjellene og synliggjøre sammenhengene (1, kapittel 4).

Tema

Forskere søker å løse et problem eller finne svar på ett eller flere spørsmål. All forskning starter med at man finner et tema av interesse. Ideene bak forskning bygger ofte på den enkelte forskerens faglige interesser og ekspertise, men tematikkene innenfor disse områdene kan være mange og komplekse.

Valg av tema kan for eksempel være basert på en undring eller et ønske om forbedring som man har med seg etter lang erfaring som kliniker, lærer eller leder.

Et eksempel på et tema kan være: Dokumentasjon av hjemmesykepleie

Sykepleiedokumentasjon har vist seg å være mangelfull, særlig der dokumentasjonssystemet kun er tilrettelagt for fritekst og kronologisk struktur. I innlednings- og bakgrunnskapittelet bør man ha gjort rede for hensikten med dokumentasjon, myndighetskrav og -anbefalinger samt forskning om dokumentasjon generelt og i hjemmesykepleiekonteksten spesielt.

Problemstilling

En problemstilling forklarer behovet for studien gjennom å utvikle en argumentasjonsrekke. Problemstillingen bør inneholde følgende (ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge): a) problemet (hva, for hva eller hvem), b) kontekst og situasjon (hvor, hva, hvem), c) hva problemets omfang er, d) mulige konsekvenser (for hva eller hvem) og e) antyde et forslag til løsning på problemet (hva trenger vi å vite og/eller gjøre).

Noen ganger formuleres en problemstilling uten at forfatteren sier det i klartekst ved å lage en egen overskrift som forteller at det er en problemstilling. En problemstilling kan være et avsnitt eller en del av et avsnitt som avrunder bakgrunnskapittelet og danner en logisk overgang til hensikt og forskningsspørsmål.

Her er et eksempel på en problemstilling:

Dokumentasjon av hjemmesykepleie fremstår som ustrukturert og vanskelig tilgjengelig. Dokumentasjonen skrives i fritekst, som gir store rom for tolkning av meningsinnhold. Lite tilgjengelig informasjon av lav kvalitet og med rom for tolkning truer pasientsikkerheten og kvaliteten og vanskeliggjør forsvarlig sykepleieutøvelse. Det er behov for å teste standardisert sykepleieterminologi for dokumentasjon av hjemmesykepleie som kan sikre informasjonstilgjengelighet, forbedre dokumentasjonens kvalitet og legge til rette for forsvarlig sykepleieutøvelse.

Hensikt

Etter problemstillingen skal hensikten med studien presiseres. Hva var det forskerne ønsket å gjøre? Var det å avdekke noe, utforske noe, beskrive noe, sammenlikne noe eller teste noe? Hensikten peker altså på studien og hvorfor forskerne gjennomførte den.

Hensikten skal henge logisk sammen med introduksjon og bakgrunn, men særlig med problemstillingen og være en naturlig forlengelse av den. Hensikten gir samtidig føringer for hvilke(n) forskningsmetode(r) som benyttes.

Her er et eksempel på en hensikt:

Hensikten med studien var a) å teste bruk av sykepleieterminologien Internasjonal klassifikasjon av sykepleiepraksis (ICNP) i hjemmesykepleien og b) sammenlikne ICNP-dokumentasjonens kvalitet og tilgjengelighet med kvaliteten og tilgjengeligheten på dokumentasjon etter vanlig praksis.

Forskningsspørsmål

Forskningsspørsmål etterfølger hensikten. Man kan si at forskningsspørsmålene operasjonaliserer problemstillingen og henspiller også på hensikten med studien. Hensikt, problemstilling og forskningsspørsmål henger altså sammen. Forskerne søker å løse problemet som er formulert i problemstillingen ved å besvare forskningsspørsmålene.

For å kunne besvare forskningsspørsmålene må de være formulert på en tydelig og konkret måte. Forskningsspørsmålene skal presisere hva forskerne helt spesifikt skal finne ut av og hvem som er involvert, og gir sammen med hensikten, føringer for hvilke(n) forskningsmetode(r) som benyttes.

Her er et eksempel på et forskningsspørsmål:

Hva er forskjeller og likheter i a) kvalitet og b) tilgjengelighet mellom dokumentasjon av hjemmesykepleie ved hjelp av ICNP versus dokumentasjon av hjemmesykepleie etter vanlig praksis?

Dette forskningsspørsmålet kan også deles inn i to forskningsspørsmål:

Hva er forskjeller og likheter i kvalitet på dokumentasjon av hjemmesykepleie ved hjelp av ICNP versus dokumentasjon av hjemmesykepleie etter vanlig praksis?

Hva er forskjeller og likheter i tilgjengelig dokumentasjon av hjemmesykepleie ved hjelp av ICNP versus dokumentasjon av hjemmesykepleie etter vanlig praksis?

Hypotese

Noen ganger antar forskere hva svarene på forskningsspørsmålene kan være. Disse antakelsene kan være basert på egne erfaringer, eller de kan være basert på teori. Antakelsene kalles hypoteser i denne sammenhengen, som gjennom bestemte statistiske metoder kan teste sannsynligheten for om antakelsen er sann eller usann.

Hypotesene formuleres oftest i forlengelsen av forskningsspørsmålene. I kvalitative studier bruker man sjelden eller aldri hypotesebegrepet, men det er ganske vanlig å gjøre rede for antakelser eller forforståelser. Antakelser i kvalitative studier er sjeldnere styrende for studiens design og gjennomføring enn hypoteser er i kvantitative studier.

Her er noen eksempler på hypoteser:

Dokumentasjon av hjemmesykepleie ved å bruke sykepleieterminologien ICNP har a) høyere kvalitet og er b) mer tilgjengelig enn dokumentasjon av hjemmesykepleie etter vanlig praksis.

Mål

Det kan være vanskelig å skille mellom hensikt og mål. Jeg vil forsøke å klargjøre forskjellene ved å vise hva henholdsvis hensikt og mål peker tilbake på. Hensikten peker tilbake på studien og på hva forskerne vil gjøre for å kunne løse problemet eller besvare spørsmålene. Studiens mål peker på hva forskerne ønsker å oppnå med å gjennomføre studien.

Det kan være vanskelig å skille mellom hensikt og mål.

Det kan være å besvare forskningsspørsmålene, men forskerne kan også ha bredere mål, som for eksempel å utvikle en metode, en teori eller en veileder på bakgrunn av studiens resultater eller funn. Eller kanskje har de som mål å øke bevisstheten eller forståelsen rundt noe.

Dette «noe» må inkluderes i målformuleringene. Hvem er målgruppen? Er det pasienter, pårørende, studenter, ledere eller andre? Målene sier noe om studiens bidrag. Man kan ha ett eller mange mål med en studie.

Her er noen eksempler på mål:

Målet med studien er a) å avdekke og beskrive forskjeller mellom standardisert dokumentasjon basert på terminologi og fritekstbasert dokumentasjon av hjemmesykepleie, b) å bruke studiens resultater til å utvikle en veileder for å dokumentere hjemmesykepleie som kan være til nytte i klinisk praksis og c) bidra med grunnlag for å forbedre dokumentasjonens kvalitet og slik legge til rette for forsvarlig sykepleieutøvelse. 

Oppsummering

Inspirert av Polit og Beck (1) illustreres sentrale forskningsbegreper samt forskjellene og sammenhengen mellom disse i en egen tabell (tabell 1). I en god forskningsartikkel skal vi tydelig kunne se en rød tråd.

Det skal være en klar sammenheng mellom problemstilling, hensikt, forskningsspørsmål, hypoteser/antakelser og mål i den forstand at vi er overbevist om at studien var nødvendig å gjennomføre, samt at valget av metode, design og utvalg er logisk og begrunnet.

I tillegg skal studien være utført på en konsistent og etterprøvbar måte, slik at resultatene, diskusjonen og konklusjonen ga løsninger eller svar på problemstillingen og/eller forskningsspørsmål og svarte til hensikten.

I eksempelet kommer det tydelig frem gjennom problemstilling, hensikt, forskningsspørsmål og hypoteser at forskerne må bruke en metode for å vurdere dokumentasjonens kvalitet og tilgjengelighet for å kunne sammenlikne dokumentasjon ved hjelp av ICNP og dokumentasjon ved vanlig praksis.

Hvilken metode vi benytter, har betydning for utvalget, utvalgets størrelse og valg av datasamlings- og analysemetoder. Om målene oppnås, får vi ikke svar på ved å lese forskningsartikkelen, men det er like fullt god praksis å formulere noen mål som forteller hva forskeren ønsker eller forventer at studien skal bidra med.

Referanser

1.    Polit D, Beck CT. Generating and assessing evidence for nursing practice. Lippincott Williams and Wilkins; 2017.

2.    Nylenna M. Publisere og presentere. Medisinsk fagformidling i teori og praksis. Oslo: Gyldendal; 2008.

3.    Dalland O. Metode og oppgaveskriving. Oslo: Gyldendal; 2017.

4.    Thidemann I-J. Bacheloroppgaven for sykepleierstudenter. Den lille motivasjonsboken i akademisk oppgaveskriving. Oslo: Universitetsforlaget; 2015.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.