fbpx Praksisveiledere var sensorer på test i grunnleggende sykepleie Hopp til hovedinnhold

Praksisveiledere var sensorer på test i grunn­leggende sykepleie

Bilde av noen som måler blodtryklk
PROSEDYRER: Sykepleierstudentene må gjennom en praktisk test før de skal ha praksis på sykehjem i andre semesteret av bachelorutdanningen. Blodtrykksmåling er en del av testen. Illustrasjonsfoto: Andrey Popov / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Erfaringen som sensor ga sykepleiere i praksis mer trygghet når de veiledet studenter. Dermed fikk studentene bedre kvalitet på veiledningen.

Hovedbudskap

Denne studien kartla hvilke erfaringer sykepleiere i praksis fikk da de var med som sensor på en praktisk test av studentene på skolen. Studien kartla også hvilken betydning disse erfaringene hadde på innholdet i og kvaliteten på veiledningen av studenter i praksis.

I denne artikkelen presenterer vi funn fra evalueringen av et utviklingsprosjekt ved Høgskulen på Vestlandet, studiested Førde. Prosjektet hadde som mål å styrke samarbeidet mellom sykepleierutdanningen og praksis.

Vi undersøkte hvilke erfaringer sykepleiere fra praksis hadde med å være sensorer på den praktiske testen, og hvordan disse erfaringene påvirket samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonen og praksis samt veiledningen av studenter i praksis.

Hovedmålsettingen i sykepleieutdanningen er å utvikle profesjonsfaglig kunnskap, ferdigheter og kompetanse. Kvaliteten på praksisstudiene og hvordan de virker sammen med undervisningen ved utdanningsinstitusjonene, er avgjørende for den samlede studiekvaliteten (1).

Ifølge rammeplanen for sykepleierutdanningen (2) skal denne utdanningen bestå av 50 prosent praksis. Forskriften om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen, som trådte i kraft i 2019, sier at utdanningsinstitusjonen skal inngå samarbeidsavtaler med praksistilbyderen. Avtalen skal blant annet legge til rette for at veilederen har kjennskap til utdanningen, og at læreren ved utdanningsinstitusjonen har kjennskap til praksisstedet (1).

Sykepleielæreren må samarbeide tett med praksisveilederen

For å heve kvaliteten på praksisveiledningen er det behov for bedre og mye tydeligere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisinstitusjoner (3, 4). Det er særlig gunstig for studentenes læring dersom sykepleielæreren samarbeider tett med veilederen i praksis (5, 6).

Det er begrenset med forskning på tiltak som fremmer slikt samarbeid. Egne erfaringer viser at det er behov for slike tiltak for å redusere avstanden mellom praksis og utdanning. Sykepleierstudenter melder svært ofte at det blir sagt at «hos oss gjør vi det slik» i praksis. Det de lærer på skolen, er noe helt annet enn det de ser ute i praksis (7).

Det kan innebære at studentene lærer feil, eller ikke får mulighet til å vise kunnskap og ferdigheter som de har tilegnet seg i løpet av studiet. Det var grunnen til at vi i 2013 inviterte sykepleiere fra et sykehjem til å være sensorer på den praktiske testen i grunnleggende sykepleie. 

Bakgrunnen for prosjektet

Praksisveilederne savner tettere samarbeid og oppfølging fra lærerne ved høyskolen (8). Flere kilder viser at studentene opplever et skarpt skille mellom klasseromsundervisning og klinisk undervisning (7, 9, 10).

Ifølge Aigeltinger og Haugan (11) oppgir mange veiledere innen sykepleie å ha mottatt lite informasjon fra høyskolen, og de har heller ikke jobbet noe særlig med egen forberedelse og motivasjon før praksisperioden.

Austarheim (12) påstår at praksisveilederne ofte ikke er tilstrekkelig faglig oppdatert, og ikke stiller faglige spørsmål til studentene. På den andre siden opplever praksisveiledere utfordringer med å balansere mellom å ha pasientansvar og veiledningsansvar. De etterlyser også tid til samtaler med studenter, samarbeid med lærerne og bedre rutiner for veilednings- og vurderingsarbeid (13).

Praksisveiledere ønsker at læreren skal være mer til stede, da veilederne opplever å få lite støtte fra lærerne, og både lærerne og veilederne er misfornøyd med ansvarsfordelingen knyttet til planlegging og gjennomføring av praksisstudier i sykepleie (11).

Tettere kontakt med faglæreren er ønskelig

I en ny rapport fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) kommer det også frem et ønske om mer kontakt mellom sykepleierne i praksis og faglæreren, og mer tilstedeværelse fra faglæreren (14). Praksisveiledere melder om at de har behov for mer kontakt og kommunikasjon med faglæreren for å kunne vurdere studenten bedre, og de ønsker klarere retningslinjer for vurderingen (14).

Flere kilder (15, 16) fremhever behovet for å sette i verk tiltak som skal sikre at veilederne har felles verdier, kunnskaper og ferdigheter for å jobbe i klinisk praksis med sykepleierstudenter. Norsk Sykepleierforbunds rapport (17) viser at veilederne i kommunehelsetjenesten har lite formell kompetanse på veiledning, liten tid til veiledning og få insentiver til å engasjere seg i veiledningen.

Vi har innført praktisk test i grunnleggende sykepleie

Som et resultat av studieplanarbeidet vårt i 2012 og hensikten om å øke læringsutbyttet har vi innført praktisk test før praksis på sykehjem i andre semesteret av bachelorutdanningen i sykepleie.

Tidligere var denne testen en del av eksamen i emnet «Grunnleggende sykepleie og sykepleie til eldre» og ble gjennomført etter praksisperioden. Testen er individuell, vurderes til «bestått» eller «ikke bestått» og tar utgangspunkt i prosedyrer studentene har øvd på under ferdighetstrening i et øvingssenter (tabell 1).

Testen består i at studenten trekker en prosedyre og har 20 minutter på å gjennomføre den. Studenten må gjøre rede for indikasjoner, observasjoner og fremgangsmåte mens oppgaven blir utført. Lærerne har anledning til å stille spørsmål relatert til prosedyren underveis og etter at den er utført.

Tabell 1. Praktiske prosedyrer som studentene blir testet i på praktisk test i første året

Prosjektet ble evaluert som vellykket

Det er to lærere som vurderer studenten. En av dem er fast ansatt ved høyskolen og har veiledet studenten under praktiske øvinger. I studieåret 2013/2014 ble det gjennomført praktisk test for tre kull. Til hver runde med test inviterte vi sykepleiere fra en praksisplass.

Alle de inviterte hadde erfaring som kontaktsykepleiere. Til sammen deltok åtte sykepleiere i prosjektet. Alle fikk opplæring på forhånd og fikk utdelt utskrift av prosedyrer fra PPS (Praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten, senere endret til VAR Healthcare). De fikk også et hefte med relevante spørsmål fra pensum, som de kunne stille under testen.

Til hver runde med test inviterte vi sykepleiere fra en praksisplass.

Prosjektet ble finansiert med samarbeidsmidler, og sykepleierne ble frikjøpt fra sine vanlige arbeidsoppgaver.

Evalueringen, som ble gjennomført etter hver test, viste tydelig at kontaktsykepleiere hadde faglig utbytte av å være sensor på den praktiske testen, og at de fikk bedre forståelse for sammenhenger mellom teori og praksis. Prosjektet ble evaluert som vellykket, og derfor fortsatte høyskolen med å invitere sykepleiere fra kommunehelsetjenesten som sensorer på den praktiske testen etter prosjektperioden. Prosjektet ble videreført som ordinær drift til og med høstsemesteret 2019, før koronapandemien kom tidlig i 2020.

Metode

Vi benyttet spørreskjema med mulighet til å kommentere. Utvalget besto av 30 sykepleiere fra seks kommuner. Alle sykepleierne deltok minst én gang på den praktiske testen og veiledet studenter i praksis både før og etter testen. De kvantitative dataene ble analysert ut fra frekvensanalyser. Vi brukte kommentarene fra respondentene til å belyse de kvantitative funnene.

Ingen personlige data ble samlet inn i prosjektet, og det var derfor ikke meldepliktig til Norsk senter for forskningsdata (NSD). Vi distribuerte spørreskjemaet med elektronisk lenke (SurveyXact) via e-post eller melding på Messenger.

Analyse

Resultatene fra spørreundersøkelsen er i hovedsak beskrevet med deskriptiv statistikk. Svarene på de åpne spørsmålene analyserte vi ved hjelp av systematisk tekstkondensering (18).

Respondenter

Det var 30 sykepleiere som hadde vært sensorer på den praktiske testen siden 2013, og vi inviterte alle til å delta i studien. Av dem var det kun ti som valgte å besvare spørreskjemaet, selv om vi sendte ut påminnelser.

Gjennomsnittlig alder på respondentene var 46 år. Alle var kvinner, og de hadde jobbet fra 3,5 til 39 år i yrket (gjennomsnittlig 14 år). Tre av de ti hadde videreutdanning i geriatri, akuttsykepleie og lindrende behandling. Bare to av ti veiledet studenter i praksis sjeldnere enn én gang i året (tabell 2).

Bare en av respondentene hadde veiledet den samme studenten i praksis som hun også var sensor for på den praktiske testen. Det beskriver hun som en positiv opplevelse: «Ja, det synes jeg var veldig fint. Kjente fjeset fra før av og hadde hilst og fått et inntrykk av studenten» (respondent 4).

Tabell 2. Bakgrunnsdata om respondentenes utdanning og erfaring

Resultater

Flere ga uttrykk for at det var positivt at studentene vet at praksisfeltet samarbeider med skolen, hva praksisfeltet vektlegger, og hvordan en student blir vurdert: «Synergieffektene av et tettere samarbeid er positivt og legger til rette for og bidrar til tettere kontakt og større kjennskap til hverandres kunnskap og roller» (respondent 5).

Respondentene opplevde at mange av studentene ble veldig nervøse under testen og ikke nødvendigvis reflekterte så mye over at en av sensorene var fra praksisfeltet.

Det var godt samarbeid mellom sensorene: «Jeg opplevde også interesse for min kunnskap, og mine tilbakemeldinger ble tatt på alvor. Vi vurderte i stor grad studentene i fellesskap» (respondent 5).

Tryggere på å kreve faglig begrunnelse fra studentene

I tillegg til erfaringene som er vist i figur 1, beskrev respondentene hva de lærte av å være sensor på den praktiske testen. De fleste beskrev at de fikk frisket opp faglig kunnskap og kunnskap om prosedyrer.

Respondentene ga uttrykk for at de fikk innblikk i hva studentene kan teoretisk før praksis, og hva slags prosedyrer de bør terpes på i praksis. Flere har også svart at lærerne hadde større forventninger til studentenes kunnskapsnivå enn de hadde trodd.

Respondentene ga uttrykk for at de fikk innblikk i hva studentene kan teoretisk før praksis.

Mange fikk tips om hvordan de kan stille spørsmål, og hvilke spørsmål de kan stille til studentene i veiledningssituasjoner i praksis. Dermed ble de tryggere på å kreve faglig begrunnelse fra studentene på det de gjør. De ble også tryggere på å hjelpe studentene med å tilpasse det de har lært på skolen, til en reell pasientsituasjon.

De vanligste kommentarene var følgende: «nyttig», «interessant», «lærerikt» og «kjekt». Noen mente at alle kontaktsykepleiere bør få tilbud om å delta som sensor på praktisk test.

Figur 1. Erfaringene fra praktisk test

Praktisk gjennomføring

Fire av respondentene mente at de ikke hadde fått tilstrekkelig informasjon om testen. De savnet en beskrivelse av minimumskrav som må til for å bestå testen.

Halvparten av respondentene brukte tre eller flere timer på å forberede seg til testen, der forberedelsen hovedsakelig gikk ut på å lese den utdelte permen med aktuelle prosedyrer (VAR Healthcare, tidligere PPS) og kunnskapsstoff. Respondentene mente at de fikk nyttig oppfriskning av faglig kunnskap.

Vi fikk gode forslag til prosedyrer som kan være relevante å teste studenter i.

Vi fikk gode forslag til prosedyrer som kan være relevante å teste studenter i. Administrering av klyster, systematisk observasjon av pasienters vitale parametere, ernæringsscreening og fallrisikovurdering var noen av forslagene. Vi underviste om slike prosedyrer, men studentene ble ikke testet i dem på den praktiske testen.

Diskusjon

Faglig kunnskap og veiledningskompetanse

Norsk Sykepleierforbunds rapport (17) viser at veilederne i kommunehelsetjenesten har lite formell kompetanse på veiledning. Bare en av ti respondenter i studien hadde formell veiledningskompetanse. Det er derfor viktig med tiltak som vårt prosjekt, som bidrar til å styrke veiledningskompetansen blant praksisveiledere. Veilederrollen kan styrkes ved at veilederen har både faglig, pedagogisk og personlig kompetanse (16).

I tillegg til at prosjektet bidro til økt faglig kompetanse blant respondentene, var det med på å skape felles verdier, kunnskap og ferdigheter (15). Austarheim (12) påstår at praksisveilederne ikke stiller nok faglige spørsmål til studentene fordi de ikke er tilstrekkelig faglig oppdatert. Egne erfaringer og litteratur viser at veiledere ofte føler seg usikre på rollen sin og ikke får den opplæringen og informasjonen de trenger (19).

Samarbeidsprosjekt kan redusere gapet mellom teori og praksis

Respondentene i studien ga uttrykk for at ved å delta på den praktiske testen, kan de bli bedre veiledere i praksis og tryggere i vurderingssituasjoner i praksis. Mange kilder referer til et gap mellom teori og praksis (7, 9, 10), og det er viktig å jobbe målrettet for å minske dette gapet.

Resultatene fra studien vår viser at samarbeidsprosjekter kan være viktige bidrag til å utvikle kompetanse, både faglig sykepleierkompetanse og veilederkompetanse. Vi har også fått påpekt mulige forbedringsområder, som blant annet informasjonsutveksling mellom praksis og høyskolen i forbindelse med gjennomføringen av den praktiske testen.

Resultatene kan tolkes som at praksisveiledere stiller for få krav til studentene i praksis fordi de ikke har innblikk i studentens læringsutbytter i teoriemnene, og at de ikke er kjent med kunnskapsnivået til studentene. Dette stemmer med resultatene fra andre studier, som fant at praksisveiledere ikke stiller nok faglige spørsmål til studentene (12).

Erfaringene fra praktisk test var nyttig for veiledning

Veiledere i praksis etterlyser bedre rutiner for veilednings- og vurderingsarbeid (13). Ni av ti respondenter i studien vår svarte at erfaringene fra den praktiske testen var nyttige når de veiledet studentene i praksis. Når praksisveilederne deltar i vurderinger av studentene på skolen, kan de få endret eller ny innsikt i hva de skal legge vekt på i praksisfeltet, og hvordan de evaluerer studentene.

Tett samarbeid mellom skolen og veilederen i praksis styrker studentenes læring (5, 6) og er ønskelig fra Nokut (14). Våre respondenter mente at en aktiv rolle under den praktiske testen på skolen ga dem større trygghet i veiledningssituasjoner i praksis og i vurderingssituasjoner. Det vil trolig også styrke studentenes læringsutbytte i praksis.

Ni av ti svarte at erfaringene fra den praktiske testen var nyttige når de veiledet studentene i praksis.

Studiens deltakere mente også at de ble tryggere på å hjelpe studentene med å tilpasse det de har lært på skolen, til en reell pasientsituasjon. Det er behov for klarere retningslinjer for å vurdere studenter (14). Dette ønsket kom også frem i vår studie, og er noe vi må jobbe videre med.

Avtalen mellom høyskolen og praksisstedet, som den nye forskriften stiller krav om, skal blant annet legge til rette for at veilederen har kjennskap til utdanningen, og at læreren ved utdanningsinstitusjonen har kjennskap til praksisstedet (1).

Vi håper at studien vår kan bidra til at praksisfeltet blir bedre kjent med skolen og omvendt. I fremtiden vil vi vurdere forslaget fra en av respondentene om at alle praksisveiledere bør få tilbud om å være sensor på den praktiske testen.

Konklusjon

Funnene i studien vår kan tyde på at sykepleiere som er sensorer på praktiske tester i skolene, øker sin veilederkompetanse i praksis. Dermed får studentene bedre kvalitet på veiledningen i praksisperioden. Alle utdanningsinstitusjoner jobber i dag med å iverksette nye studieplaner som følge av ny forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen (1).

Utdanningsinstitusjonene må fortsatt legge vekt på å være praksisnære. Studien kan være et eksempel på hvordan vi kan involvere praksisveiledere i utdanningen og vurderingen av studentene.

Referanser

1.       Forskrift 15. mars 2019 nr. 412 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412 (nedlastet 13.01.2022).

2.       Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rammeplaner/helse/rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf (nedlastet 13.01.2022).

3.       Universitets- og høgskolerådet (UHR). Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning. Praksisprosjektet. Oslo: UHR; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/86921ebe6f4c45d9a2f67fda3e6eae08/praksisprosjektet-sluttrapport.pdf (nedlastet 13.01.2022).

4.       Kårstein A, Aamodt PO. Opptakskrav, vurderingsformer og kvalitet i sykepleierutdanningen. Oslo: NIFU; 2012. Rapporter 2012/14.

5.       Møller E, Lovring I. Nursing lectures in clinical practice. Klinisk Sygepleje. 2007;21(3):54–63.

6.       Hauge KW, Brask DO, Bachmann L, Bergum IE, Heggdal WM, Inderhaug H, et al. Kvalitet i praksisstudier i sykepleier- og vernepleierutdanning. Nordisk tidsskrift for Helseforskning. 2016;12(1):19–33. DOI: 10.7557/14.3772

7.       Bøe E, Rossavik B. Lærer forskjellig på skole og i praksis. Sykepleien. 2010;98(9):52–4. DOI: 10.4220/sykepleiens.2010.0085

8.       Tjøstolvsen I, Antonsen EB, Femdal I. Slik kan samarbeidet bli bedre mellom høyskole og praksissted. Sykepleien Forskning. 2019;107:(78356):e-78356. DOI: .4220/Sykepleiens.2019.78356

9.       Benner P, Sutphen M, Leonard V, Day L. Å utdanne sykepleiere. Behov for radikale endringer. Oslo: Akribe; 2010.

10.     Hatlevik I. The theory-practice relationship: reflective skills and theoretical knowledge as key factors in bridging the gap between theory and practice in initial nursing education. J Adv Nurs. 2012;68(4):868–77.

11.     Aigeltinger E, Haugan G. Praksisveiledning i sykehus – en forskningsbasert evalueringsstudie av sykepleierstudenters praksisstudier. Oslo: Lovisenberg diakonale høgskole; 2009.

12.     Austarheim AKS. Test studenter etter praksis! Sykepleien. 23.10.2012. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2012/10/test-studenter-etter-praksis (nedlastet 13.01.2022).

13.     Aigeltinger E, Haugan G, Sørlie V. Utfordringer med å veilede sykepleierstudenter i praksisstudier. Sykepleien Forskning. 2012;7(2):16–6. DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0084

14.     Kristiansen E, Wiggen KS, Stolinski HS. Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv. Oslo: Nokut; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nokut.no/globalassets/nokut/rapporter/ua/2019/kristiansen_wiggen_stolinski_praksis-sett-fra-praksisveilederes-perspektiv_13-2019.pdf (nedlastet 13.01.2022).

15.     MacKay M, Riley K, Dewing J. How do we consider the impact of clinical supervisor education? A participatory literature review. International Practice Development Journal. 2019;9(1):7–16.

16.     Ekman S, Fladeby N, Johansen I, Hardeland C, Leonardsen ACL. Hvordan kan sykepleierstudenter få det bedre når de er i praksis? Sykepleien. 2019;107:(74902):e-74902. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.74902

17.     Norsk Sykepleierforbund (NSF). Stor vilje – lite ressurser. En kartlegging av rammebetingelser for veiledning av sykepleierstudenter i kommunehelsetjenesten. Oslo: NSF; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sites/default/files/inline-images/k5RnUEWLa6n7iKaRs8ok6b15GzcvAPG9ZQXKcyCcQKmTWtZIuA.pdf (nedlastet 13.01.2022).

18.     Kvale S. Interviews. An introduction to qualitative research interviewing. London: SAGE Publications; 1996.

19.     Martinsen M, Reinnel AKL, Grøndahl VA, Leonardsen ACL. «Østfoldmodellen» kan forbedre kvaliteten på praksisstudier. Sykepleien. 2020;108:(79917):e-79917. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2020.79917

20.     Kunnskapsdepartementet. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2011.

21.     Caspersen J, Kårstein A. Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere. Oslo: NIFU; 2013. Rapporter 2013/14.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Slik kan samarbeidet bli bedre mellom høyskole og praksissted

To kvinner snakker sammen.
SNAKKER SAMMEN: På samarbeidsmøtene får praksisveilederen tilbakemelding på jobben hun gjør. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Samarbeidsmøter mellom lærere, praksisveiledere og ledere gjør sykepleiere bedre forberedt på hvordan de skal veilede studenter.

Halvparten av sykepleierutdanningen består av praksisstudier (1). Praksisveiledere og kontaktlærere har derfor et stort ansvar for å utdanne sykepleiere gjennom praksisstudiene. Praksisveilederne savner tettere samarbeid og oppfølging fra lærerne ved høyskolen (2, 3), og praksisveiledere uten formell veilederkompetanse har behov for mer støtte fra både lærere, kolleger og ledelse (4).

Praksisveilederne savner tettere samarbeid og oppfølging fra lærerne ved høyskolen.

Å styrke praksisveiledernes veiledningskompetanse gjennom samarbeidet mellom høyskolen og praksisstedet har en sterkere føring i sentrale dokumenter enn tidligere (1, 5–8).

Praksisstudier som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av personer med relevant yrkesutdanning og yrkespraksis, har alltid vært en sentral og obligatorisk del av sykepleierutdanningen (8). Likevel har kvalitetssikringen av samarbeid, struktur, veiledning og finansiering i veiledet praksis vært en utfordring i mange år (8). Mindre oppfølging fra kontaktlærer, færre møter mellom praksisveileder, student og kontaktlærer, og at kontaktlærer er til stede ved sluttevalueringen bare ved behov, er eksempler på dette.

Dersom praksisveiledere skal stimulere studenter til å bli reflekterte yrkesutøvere, må de ha kunnskap om læring i praksis, kjenne til ulike veiledningsmodeller og kunne benytte disse for å stimulere studentens læringsprosess (9, 10). Studenter må få hjelp til å reflektere over og fortelle om sine praksiserfaringer for å utvikle erfaringskunnskap (11). Handlings- og refleksjonsmodellen kan bidra til utvikling av praksisteori (PYT), som er personlig utformet teori dannet på basis av erfaringer, litteratur og den enkeltes verdisyn som påvirker handlingene (12).

Mester–svenn-læring kan bidra til praktisk og kontekstuell kunnskap ved at erfaringslæring blir vektlagt i et sosialt fellesskap (13). Utdanningsinstitusjonene har ansvar for å tilby praksisveiledere støtte og veiledning (5, 6) i arbeidet med å utdanne reflekterte sykepleiere. I denne studien ble praksisveilederne invitert til å delta på ordinær praksisoppfølging, som her består av møter mellom lærer, praksisveileder og student i planleggingssamtale, midtveisvurdering og eventuelt avsluttende vurdering. I tillegg fikk de tilbud om å delta på samarbeidsmøter.

Hensikten med studien

Studiens hensikt er å beskrive deltakernes erfaringer med samarbeidsmøter. Studiens problemstilling er: Kan praksisveiledernes erfaringer fra samarbeidsmøtene gjøre dem mer forberedt til veiledningsoppgavene i praksisoppfølgingen?

Metode

Studien har et kvalitativt deskriptivt design som bygger på et fokusgruppeintervju (14, 15, 16, 17).

Det ble gjennomført to samarbeidsmøter i tillegg til den ordinære praksisoppfølgingen ved utdanningen.

Det ene samarbeidsmøtet ble gjennomført før og det andre midtveis i praksisstudiet. Begge varte halvannen time. Samarbeidsmøtenes utforming er inspirert av kunnskap om læring i praksis (10–12), kollegaveiledning (18), refleksjon (19) og personlig utvikling (20) og utgjør den teoretiske bakgrunnen for intervensjonen i studien.

Samarbeidsmøtene inneholdt praktisk informasjon, avklaring av forventninger, refleksjon over praksisveiledernes erfaringer i veiledningssituasjoner, teoretisk påfyll om refleksjons- og mesterveiledning, før- og etterveiledning, samt vurdering.

Intervjuet ble innledet med en kort gjennomgang av hensikt og rammer for intervjuet, og deltakerne samtykket til å delta i studien. Intervjueren benyttet en intervjuguide med fire temaer: organisering av samarbeidsmøtene, innholdet på samarbeidsmøtene, konteksten for samarbeidsmøtene samt en eventuell vei videre for samarbeidsmøter.

Datamaterialet ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering i fire trinn: å få et helhetsinntrykk, å identifisere meningsbærende enheter, å sammenfatte enkeltfenomener under ett begrep idet man ser bort fra avvikende detaljer (19).

Forfatterne analyserte først intervjuet separat i temaer, og fortolkningen ble sammenstilt for å få frem helhetsinntrykket. Videre ble de meningsbærende enhetene identifisert ved at tekstbiter som bærer med seg kunnskap om temaene fra første trinn, ble identifisert. Det abstraherte innholdet i de meningsbærende enhetene ga underkategorier, og det abstraherte innholdet i underkategoriene ble uttrykt i kategorier. Se tabell 1.

Resultat

Funnene er presentert i kategorier og underkategorier, som vist i tabell 2.

Praksisveiledernes behov

Å bli oppdatert på høyskolens forventninger

Informantene ønsket å vite hva høyskolen forventet av dem. De strevde med å få oversikt over hva studentene skal lære i de ulike praksisperiodene. De syntes vurderingsdokumentet var utydelig og besto av for mange punkter. Flere sa at det var vanskelig å rekke gjennom alle punktene i løpet av praksisperiodens åtte uker. Flere fortalte at samarbeidsmøter har bidratt til mer oppmerksomhet rundt det å være praksisveileder og at de ikke sto alene.

Informantene hevdet at det er viktig å stille forventninger til veiledere, fordi vi stiller så store krav til sykepleiere når de er ferdig, og det er deres ansvar å gjøre dem til gode sykepleiere. Dette innebærer et mye mer positivt syn på praksisveiledning enn før, hevdet de.

De strevde med å få oversikt over hva studentene skal lære i de ulike praksisperiodene.

Å få veiledning på konkrete situasjoner

Denne kategorien inneholder utsagn om at informantene trengte noen å rådføre seg med underveis i praksisperioden. De forventet å få veiledning om hvordan de skulle veilede studentene i ulike situasjoner, og bli bedre til å praktisere ulike typer veiledning. De viste til at de praktiserte veiledning på forskjellig måter: før praksisbesøket eller i bilen etter praksisbesøket. Informantene uttrykte at det var viktig at studentene fikk se hverdagen til en sykepleier, men at det må tas høyde for at ikke alle studenter tåler like mye.

Informantene uttrykte at samarbeidsmøtene hadde bidratt til å avklare problemstillinger knyttet til situasjoner med studenter, og gitt dem noen verktøy de kan bruke i dialogen med studentene.

Å få tilbakemelding på egen fungering

Flere utsagn viste at informantene savnet tilbakemelding på egen fungering, og at det var lett å gå i samme spor hvis de ikke visste hva som burde forbedres. De uttrykte at samarbeidsmøtene hadde bidratt til innspill fra andre på jobben de gjorde som praksisveiledere, og det hadde vært viktig lærdom.

Rammer for møtene

Informantene uttrykte at tidspunktene for samarbeidsmøtene, ett før studenten kom og ett i løpet av praksisperioden, ga dem mulighet til å planlegge praksisperioden før studenten kom, og til å få noen svar underveis. Informantene syntes at det var veldig greit med samarbeidsmøter på praksisstedet, og de trodde at flere kunne komme på møtene hvis de var på praksisstedet. Informantene uttrykte at samarbeidsmøter på arbeidsstedet ville de fortsette med.

Informantene uttrykte at samarbeidsmøter på arbeidsstedet ville de fortsette med.

Lederens rolle

Denne kategorien inneholder utsagn som belyser lederens holdning til praksisveiledning. Lederen uttrykte at praksisveilederne forventet at hun var med på møtene. Hun fremhevet at å ha studenter er en stor jobb. Det er viktig at denne jobben blir gjort på en god måte, og at de fremstår som et godt arbeidssted med tanke på rekruttering.

Hun uttrykte at samarbeidsmøtene bidro til at praksisveilederne fikk støtte og veiledning. Lederens uttalelser om å ta imot studenter gjenspeiles i informantenes uttalelser om praksisveiledning. De fremhevet at det er viktig for studentene å komme til et sted hvor de opplever at det er planlagt at de kommer, og hvor de føler seg velkommen. Praksisveilederne må gjøre alt for at dette skal skje. Se figur 1.

Diskusjon

Å bli oppdatert på høyskolens forventninger

Funnene viser at samarbeidsmøtene synliggjør forventninger til praksisveilederne.

God praksis bør kjennetegnes ved klare mål for praksisstudiene og forståelig læringsutbytte for studiet som er relevante for vurdering av studenten (21). Undersøkelser viser misnøye med praksisdokumentene (21) som samsvarer med praksisveilederes uttalelser i denne studien. Gjennomgang av praksisdokumenter er en del av den ordinære praksisoppfølgingen (9) og kan bidra til å oppklare uklarheter.

På samarbeidsmøtene ble det diskutert hvordan vurderingsdokumentene kan brukes når veiledere skal følge opp studenter i praksis. Veilederne ble oppfordret til å be studentene om å gi faglige og etiske begrunnelser for handlingene de utførte (PYT). Samarbeidsmøtene kan være et supplement til den ordinære praksisoppfølgingen og bidra til at praksisveileder er mer forberedt når hun eller han skal veilede studentene.

Å få veiledning på konkrete situasjoner

Studien viser at praksisveilederne forventer under samarbeidsmøtene å få veiledning i hvordan de skal veilede studenten i ulike situasjoner. Det betyr at veilederne trenger hjelp til å bli bedre forberedt på hvordan de skal veilede studenter.

Veilederne trenger hjelp til å bli bedre forberedt på hvordan de skal veilede studenter.

Studentens læring i praksis i sykepleierutdanningen fremmes ved at studenten nyttiggjør seg kunnskapsgrunnlaget og veiledes ut fra sine egne forutsetninger (22). Det er viktig at man som veileder justerer og tilpasser nivået og metoder for veiledning (23). Studien viser at veilederne kan få verktøy til å variere veiledningen ved å reflektere over konkrete situasjoner etter Gibbs modell (15), og å få tilbakemeldinger fra de andre praksisveilederne og kontaktlæreren.

Praksisveilederne må reflektere over sine veiledningsmetoder og få mer opplæring i det å utvikle hensiktsmessige strategier for å veilede studentene (23). Mesterveiledning og handlings- og refleksjonsmodeller er aktuelle i en sykepleierutdanning, men mesterveiledning bør kombineres med refleksjon (9, 12, 13, 24).

Modellene ble presentert på samarbeidsmøtene. Veiledning kan ikke reduseres til kun et spørsmål om å bruke den rette veiledningsmodellen (24). Det er mange forhold som kan bidra til at læring gjennom veiledning blir dårlig eller fruktbar for studenten. For eksempel vil studentens grad av konsentrasjon, motivasjon, engasjement og forutsetninger for læring virke sammen med praksisveilederens evne til å veilede, lede, skape engasjement, kommunisere og formidle (24).

Samarbeidsmøtene synes å ha fellestrekk med kollegaveiledning med kritiske venner (18) og anerkjennende kollegaveiledning (25, 26). Ledelsen av samarbeidsmøtene har elementer fra veilederrollen som gjenfinnes i den kritiske kollega (14), som vektlegger bevisstgjøring av personens PYT, setter kritisk blikk på egen fungering og gir tilbakemelding som støtter og utfordrer personens tenkning. Anerkjennende kollegaveiledning er basert på et læringssyn som involverer sanser, følelser og tanke (25, 26). I slike læreprosesser kommer den enkelte i kontakt med egne forutsetninger for samhandling.

Egen sårbarhet blir en ressurs når den møtes med anerkjennelse som bidrar til refleksjon (25, 26). På samarbeidsmøtene oppfordres praksisveilederne til å reflektere ved hjelp av ufullstendige setninger (27) med vekt på erfaringer som praksisveileder, og hvordan de ønsker å være som praksisveileder. Refleksjon over erfaringer blir en måte å samtale på, som bevisstgjør veilederen på veilederrollen og handlingsvalg i veiledningen.

Å få tilbakemelding på egen fungering

Studien viser at samarbeidsmøter, der det blir gitt innspill til hverandre, imøtekommer behovet for tilbakemelding på egen fungering. Praksisveilederne ønsker tilbakemelding, og de begrunner det med at det er lett å gå i samme spor hvis de ikke vet hva de skal forbedre.

Tilbakemelding innebærer en vurdering, og det skilles mellom summativ vurdering, som er en bedømming av hvorvidt den som blir vurdert, kan godkjennes eller ei, og formativ vurdering, der veiledningen skal hjelpe den som blir veiledet, til å utvikle seg videre. (12). Dersom tilbakemeldingen som praksisveilederne etterlyser, er i form av summativ vurdering, vil ikke tilbakemeldingen kunne dekkes gjennom samarbeidsmøtene, da denne tilbakemelding er en formativ vurdering, hvor hensikten er at den som blir veiledet, utvikler seg videre på grunnlag av refleksjon. Gode fagfolk vokser på bakgrunn av refleksjon over egen praksis (16).

Praksisveilederne uttrykker at å få innspill fra hverandre, er viktig læring, og at samarbeidsmøtene har bidratt til at det går an å forberede seg og å få innspill underveis i praksisperioden.

Å få innspill fra hverandre er viktig læring.

Ledelsen av samarbeidsmøtene har elementer fra veilederrollen som gjenfinnes i den kritiske kollega (14), og vektlegger at praksisveiledere setter kritisk blikk på egen fungering, og at de andre deltakerne gir tilbakemeldinger på situasjonen som blir reflektert over. Leder og deltakerne bidrar således til å gi praksisveiledere tilbakemelding på egen fungering.

Tid og sted

Studien viser at tid og sted for samarbeidsmøtene er egnet for samarbeidsmøter.

Sted egnet for veiledning vil være et rom skjermet fra den daglige virksomheten (28). Det bør heller ikke ta for mye tid å komme seg til rommet for deltakerne. Tre kvarter til to hele timer kan være gunstig varighet, og det bør ikke gå mer enn fire uker mellom veiledningene (28). I studien blir samarbeidsmøter gjennomført i et skjermet rom på praksisstedet. Møtene blir arrangert med fire ukers mellomrom og varer halvannen time. I studien uttrykker praksisveilederne at samarbeidsmøter på praksisstedet vil de fortsette med.

Leder motiverer

 At leder anerkjenner og tilrettelegger for veiledning som en prioritert arbeidsoppgave, oppleves som en motivasjonsfaktor i det å påta seg veiledningsoppgaver (8). I studien gjenspeiles leders positive uttalelser til å ta imot studenter i praksisveiledernes uttalelser om praksisveiledning, og blir trolig en motivasjonsfaktor til å påta seg veiledningsoppgaver.

Konklusjon

Studien viser at praksisveilederne fikk mulighet til å reflektere over egen veiledning, og få innspill fra de andre veilederne og kontaktlærer i samarbeidsmøtene. Videre viser studien at praksisveilederne ble oppdatert på høyskolens forventninger, fikk veiledning på konkrete situasjoner de sto i, og at de fikk tilbakemelding på egen fungering. Samarbeidsmøtene kan, på denne bakgrunn, gjøre praksisveilederne mer forberedt til veiledningsoppgavene i praksisoppfølgingen.

Referanser

1.    Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rammeplaner/helse/rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf (nedlastet 21.08.2019).

2.    Hessevaagbakke E, Johansen AG, Gudjonsdottir S, Christiansen B. Praksisveiledernes funksjon i et medstudentbasert studieopplegg i klinikken. Nordisk sygeplejeforskning. 2013; 3(4):254-268. Tilgjengelig fra: https://www.idunn.no/nsf/2013/04/praksisveiledernes_funksjon_iet_medstudentbasert_studieopp (nedlastet 21.06.2019).

3.    Aigeltinger E, Haugan G, Sørlie V. Utfordringer med å veilede sykepleiestudenter i praksisstudier. Sykepleien Forskning. 2012;7(2):16066. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2012/06/utfordringer-med-veilede-sykepleierstudenter-i-praksisstudier (nedlastet 21.06.2019).

4.    Fillingsnes AB, Thylén I. Praksissykepleieres pedagogiske utfordringer i klinisk veiledning av sykepleierstudenter. Nordisk sygeplejeforskning. 2012; 2(4):249-262. Tilgjengelig fra: https://www.idunn.no/nsf/2012/04/praksissykepleieres_pedagogiske_utfordringer_i_klinisk_veil (nedlastet 21.06.2019).

5.    Universitets- og høgskolerådet (UHR). Veiledende retningslinjer for utdanning og kompetansevurdering av praksisveiledere i helse- og velferdstjenestene. Oslo; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.uhr.no/strategiske-enheter/fagstrategiske-enheter/uhr-helse-og-sosial/nyheter/veiledende-retningslinjer-for-utdanning-og-kompetansevurdering-av-praksisveiledere-i-helse-og-velferdstjenestene.1201.aspx (nedlastet 21.06.2019).

6.    Universitets- og høgskolerådet (UHR). Høringsdokument fra UHR – oppnevnt, tverrsektoriell arbeidsgruppe: Forslag til nasjonale retningslinjer for praksisveilederutdanning. Oslo; 2017. Tilgjengelig fra: https://docplayer.me/54499097-Horingsdokument-fra-uhr-oppnevnt-tverrsektoriell-arbeidsgruppe-forslag-til-nasjonale-retningslinjer-for-praksisveilederutdanning.html (nedlastet 21.06.2019).

7.    Kunnskapsdepartementet. Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger. Oslo; Kunnskapsdepartementet; 2017. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-09-06-1353 (nedlastet 21.06.2019).

8.    Meld. St. nr. 16 (2016-2017). Kultur for kvalitet i høyere utdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/aee30e4b7d3241d5bd89db69fe38f7ba/no/pdfs/stm201620170016000dddpdfs.pdf (nedlastet 21.06.2019).

9.    Bjerknes MS, Christiansen B. Praksisveiledning med sykepleierstudenter. 1. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

10.  Schön DA. Den reflekterende praktiker: Hvordan profesjonelle tænker, når de arbejder. Århus: Klim; 2001.

11.  Benner P, Sutphen M, Leonard V, Day L. Å utdanne sykepleiere: behov for radikale endringer. 1. utg. Oslo: Akribe; 2010.

12.  Handal G, Lauvås P. Veiledning og praktisk yrkesteori. 3. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2014.

13.  Skagen K. I veiledningens landskap: Innføring i veiledning og rådgivning. 2. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2013.

14.  Stewart D, Shamdasani P. Focus groups: Theory and practice. 3.utg, Applied social research methods series. Los Angeles, California: SAGE; 2015.

15.  Malterud K. Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2012.

16.  Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

17.  Tjora AH. Kvalitative forskningsmetoder i praksis. 3.utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

18.  Lauvås L, Lycke KH, Handal G. Kollegaveiledning med kritiske venner. 4. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2016.

19.  Gibbs G. Learning by doing: A guide to teaching and learning methods. Oxford Brookes University; 1988. Nedlastet fra: https://thoughtsmostlyaboutlearning.files.wordpress.com/2015/12/learning-by-doing-graham-gibbs.pdf

20.  Skau G. Gode fagfolk vokser: Personlig kompetanse i arbeid med mennesker. 5. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2017.

21.  Caspersen J, Kårstein A. Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere. Oslo: Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU); 2013. NIFU-rapport 14/2013. Tilgjengelig fra: https://www.nifu.no/publications/1024031/ (nedlastet 21.06.2019).

22.  Hauge KW, Brask OD, Bachmann L, Bergum IE, Heggdal WM, Inderhaug H, et al.Kvalitet i praksisstudier i sykepleier- og vernepleierutdanning. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2016;12 (1):19–33. Tilgjengelig fra http://www.ub.uit.no/baser/septentrio/index.php/helseforsk/article/view/3772/3679 (nedlastet 21.06.2019).

23.  Carlson E, Wann-Hansson C, Pilhammar P. Teaching during clinical practice: Strategies and techniques used by preceptors in nursing education. Nurse Education Today. 2009; 29(5):522-526. Tilgjengelig fra: https://www.academia.edu/22838842/Teaching_during_clinical_practice_strategies_and_techniques_used_by_preceptors_in_nursing_education (nedlastet 05,09.2019).

24.  Boge M, Markhus G, Moe R, Ødegaard EE. Læring gjennom veiledning. Meningsskaping i grupper. 2. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2009.

25.  Andreassen AJ, Magnussen IL. Lærer anerkjennende veiledning. Sykepleien. 2015; (3):68-71. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2015/03/laerer-anerkjennende-veiledning (nedlastet 21.06.2019).

26.  Aubert AM. Profesjonell relasjonskompetanse kvalitetssikres gjennom anerkjennende kollegaveiledning! I: Brekke M, Søndenå K. red. Veiledningskvalitet. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2009. s. 44–59.

27.  Tveiten S. Veiledning–mer enn ord. 4. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2013.

28.  Vråle, GB. Veiledning når det røyner på. 1. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.