fbpx Ungdata-rapportene kan gi et skjevt bilde av depresjon blant unge Hopp til hovedinnhold

Ungdata-rapportene kan gi et skjevt bilde av depresjon blant unge

Bildet viser en ung jente som sitter ved et tre med en stabel bøker på knærne
SLITSOM TID: De unge er i en fase av livet hvor de bekymrer seg mer over sosiale situasjoner. De skal blant annet skape seg nye nettverk og løsrive seg fra sine foresatte, samtidig som de skal gjennom en fysisk og mental modningsprosess. Illustrasjonsfoto: Berkut/Mostphotos

Dette er en fagartikkel. Den er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører. Manuskript sendes hit. Les også forfatterveiledningen.

Svarene i Ungdata-undersøkelsen ser ut til å bli overtolket i retning av symptomer på depresjon blant unge. Det kan føre til at man overser tegn på andre sykdommer.

Hovedbudskap

Det er ikke tvil om at depresjon blant unge blir fanget opp gjennom Ungdatas spørsmålsstilling. Likevel tror vi at en andel av svarene er indikasjoner på andre forhold enn depressive symptomer. Vi ønsker å øke bevisstheten om hva som er normalt ved unges psykiske helse. Kunnskap om variasjonene i unges pubertetsutvikling kan motvirke at forståelsen av det normale ved unges psykiske helse blir for smal.

Depresjon blant unge har fått stor oppmerksomhet de siste årene, og den nasjonale Ungdata-undersøkelsen (1) er en mye benyttet kilde til informasjon om hvordan unges psykiske helse er.

I studien (2) som vi baserer denne artikkelen på, ble det tatt utgangspunkt i Ungdata-undersøkelsen for å se nærmere på hva man vet om unges helse, og for å utforske hvordan forekomsten av depresjon og depressive symptomer hos unge er kartlagt. I studien ble det belyst at insomni har et symptombilde som likner det man finner ved depresjon, og det ser ut til at insomni og depresjon har omtrent lik forekomst i aldersgruppen.

Mange unge ser også ut til å ha en midlertidig forskjøvet døgnrytme, kombinert med at de sover mindre enn den anbefalte mengden. De unge er i en fase av livet hvor de bekymrer seg mer over sosiale situasjoner. De skal blant annet skape seg nye nettverk og løsrive seg fra sine foresatte, samtidig som de skal gjennom en fysisk og mental modningsprosess.

I tillegg påvirkes unge av ytre forhold som dårlig familieøkonomi og foresattes utfordringer, stress og vansker med å sette grenser for de unge. Alle disse forholdene ble i studien antatt å kunne innvirke på de kategoriene som Ungdata undersøker under temaet psykisk helse og depressive symptomer.

Depresjon og insomni kan ha liknende symptomer

Spørsmålene i Ungdata-undersøkelsen (se faktaboks under) omhandler altså forhold som påvirkes både ved en depresjon og gjennom den normale pubertetsutviklingen, forhold som endret døgnrytme, færre timer søvn og endringer i sosiale roller og nettverk.

Når svarene på de seks spørsmålene om psykiske helseplager slås sammen som depressive plager, mener vi at det er en risiko for at svarene overtolkes i retning av symptomer på depresjon. Dette kan føre til et skjevt bilde av forekomsten av depresjon blant unge.

I tillegg blir vurderingen av en undersøkelse hvor det ikke er mulighet for kliniske intervjuer, ytterligere komplisert når to ulike sykdommer, her depresjon og insomni, kan fremtre med liknende symptombilder.

Kartlegging av psykiske helseplager i Ungdata

Ungdata kartlegger ungdommers psykisk helseplager fordelt på sju kategorier. Respondentene skal krysse av for om de i løpet av den siste uken har vært plaget av noe av dette:

1) Følt at alt er et slit
2) Hatt søvnproblemer
3) Følt deg ulykkelig, trist eller deprimert
4) Følt håpløshet med tanke på framtida
5) Følt deg stiv eller anspent
6) Bekymret deg for mye om ting
7) Følt deg ensom

Til hver kategori skal man angi sin respons på en skala fra 1–4, hvor 1 er «ikke plaget i det hele tatt», 2 er «lite plaget», 3 er «ganske mye plaget», og 4 er «veldig mye plaget» (3).

De som i Ungdata-rapportene omtales som å ha et «høyt nivå på depressive symptomer» (4, s. 80–81), omfatter de som i gjennomsnitt minst krysser av for at de er ganske mye plaget når svarene på de seks første kategoriene summeres (4). Spørsmål 7 om ensomhet behandles for seg i en egen skala.

Samfunnsmessige problemer blir individualisert

En for ensidig tolkning av resultatene til å være tegn på depressive symptomer kan føre til at man overser tegnene på andre sykdommer. Samtidig som det er viktig å ha oversikt over omfanget av en sykdom som depresjon hos unge, må man kunne skille sykdommene fra hverandre for å kunne gi riktig hjelp.

Det kunne være mer målrettet å sette søkelyset på andre forhold i de unges oppvekstmiljø.

En annen konsekvens kan bli at man individualiserer forhold som egentlig har sitt opphav i oppvekstmiljøet eller samfunnet ellers. På den ene siden ønsker man å kartlegge og avdekke problematikk hos enkeltindividet. Men på den andre siden kan den samme kartleggingen føre til at tiltakene hovedsakelig forstås og rettes inn på individnivå, selv om det kunne være mer målrettet å sette søkelyset på eksempelvis familieøkonomi, foreldres ressurser eller andre forhold i de unges oppvekstmiljø.

Det kommer frem i Ungdata 2020 (5), som er utgitt etter at studien vår ble gjennomført, at kategoriene beskrives under overskriften psykiske helseplager og ikke lenger slås sammen som depressive symptomer. I lys av den nevnte studien anser vi dette som en mer nyansert måte å presentere besvarelsene på.

Mestringstro styrker unges helse

Det er viktig å ta hensyn til ulike tolkninger av selvrapporterte symptomer i undersøkelser som Ungdata før man velger tiltak rettet mot unges psykiske helse. Dette er særlig viktig å ta høyde for når en av kategoriene de spør etter, er søvn, og vi samtidig vet at døgnrytmen hos mange unge helt naturlig er forskjøvet, med den konsekvens for mange at de får mindre søvn (6–10).

Denne døgnforskyvningen har en kjønnsforskjell, hvor jentene kommer tidligere i denne fasen enn guttene, samtidig som den er sterkere hos guttene når det etter hvert inntreffer (11). Slik vi ser det, kan det også være nyttig å se nærmere på om disse forholdene kan ha noe å si for kjønnsforskjellene i psykisk helse.

I tillegg vil vi belyse en mulig nytte av å dreie oppmerksomheten fra et sykdomsforebyggende til et helsefremmende perspektiv, gjennom å rette søkelyset mot mestringstro og ressurser, for å styrke unges helse.

Å håndtere utfordringer skaper motstandsdyktighet

Gjennom studien vår kom det blant annet frem at mange unge sover langt mindre enn det som er anbefalt. Dersom dette er noe av det som fanges opp gjennom Ungdata-undersøkelsen, er det nærliggende å anta at det er karakteristiske trekk ved pubertetsutviklingen som påvirker hvordan besvarelsene i Ungdata blir tolket, snarere enn at disse trekkene er et uttrykk for økt depresjon alene.

Derfor vil vi videre beskrive hvordan en økt bevissthet rundt det som er normalt ved unges psykiske helse og utvikling, kan bidra til og styrke et helsefremmende perspektiv i arbeidet med unges helse.

Bandura (12) beskriver at det å mestre motgang skaper en opplevd motstandsdyktighet. Gjennom å håndtere stress og utfordringer utvikles det en styrke og en opplevelse av å kunne mestre tøffe situasjoner.

Motsatt kan det å bli fortalt at man mangler kapasitet til å mestre utfordringer, føre til at man unnviker utfordrende situasjoner, slik at man fortere gir opp i situasjoner hvor man kunne ha utviklet sitt potensial. Økt mestringstro styrker den fysiske helsen, reduserer stress og negative følelser og fører ofte til en bedre evne til å korrigere kroppslige feiltolkninger (12).

Kunnskap om hva som er karakteristiske trekk ved pubertetsutviklingen, kan, slik vi ser det, være med på å normalisere utfordringer som oppstår. Dette kan man eksempelvis gjøre ved å gi informasjon til de unge og deres foresatte om at unges søvnmønstre ofte endres, hvordan normale bekymringer er en del av de unges modning av hjernen (13–15), og at ungdomstiden naturlig innebærer endringer av sosiale roller og nettverk (16, 17).

Søvnens positive egenskaper bør fremheves

Med utgangspunkt i Banduras teori (12) mener vi at det vil være hensiktsmessig for de unge selv, deres foresatte og de som jobber med unge, å ha en forforståelse og en holdning til at menneskets hverdag innebærer både positive og negative følelser, og at livet har motgang som både vil tåles og mestres. Det kan være viktig at de unge har realistiske forventninger til livet nettopp fordi læring foregår gjennom å oppleve og erfare vanskelige ting.

Utfordringer skal ikke bagatelliseres eller overses, men balanseres med det å finne ens egen styrke og evne til å håndtere dem (12). Derfor er det viktig at unge har forbilder som viser at et stort spekter av følelser er normalt, og at det ikke er et enten-eller på det å kjenne lykke og velvære, og hvis ikke er du syk og deprimert. Hverdagen består av alt fra glede til sorg og bekymringer, og det er nettopp dette som gir oss mennesker mental vekst.

Kunnskap om søvnens effekt kan øke forståelsen av den fysiske helsen.

Studien viste videre at kunnskap om egen helse og søvnens effekt kan øke forståelsen av den fysiske helsen og redusere feiltolkninger av eksempelvis det å føle at alt er et slit, eller at man er trist, kjenner på bekymringer eller det å ikke få sove om kvelden.

De positive egenskapene søvn gir, som bedre regulering av følelser, en positiv effekt på hukommelsen, bedre sosial kompetanse, bedre ordforråd, bedre forståelse for følelser og økt sosialt engasjement, bør fremheves (6). Gjennom den nevnte studien (2) kom det frem at det ville være hensiktsmessig å formidle dette til både ungdom og deres foresatte. Slik vil ungdom selv kunne prioritere helsefremmende tiltak, som det å ivareta og beskytte sin egen søvn.

I tillegg kan det være viktig å gi informasjon om hvor ungdom og deres familier kan få hjelp og støtte ved sosiale utfordringer i familier, ved foreldres sykdom eller dårlig økonomi, slik at man gjennom økt kunnskap om egen helse og mulige hjelpetiltak selv bidrar til økt mestringstro og mobilisering.

Det er variasjoner i hva som er normalt

Unges psykiske helse er et komplekst tema som ikke nødvendigvis bare har én riktig forståelsesramme.

Vi har her forsøkt å belyse det helsefremmende perspektivet og hvordan det kan bidra til en bedre opplevd helse og det å finne mening ved de utfordringene man kan møte på. Gjennom å ha kunnskap om variasjonene i hva som er normalt, kan man unngå at forståelsen av det normale ved unges psykiske helse blir for smal.

Referanser 

1.          Ungdata. Hva er Ungdata? [internett]. Oslo: Ungdatasenteret; [sitert 30.03.2021]. Tilgjengelig fra: http://www.ungdata.no/Om-undersoekelsen/Hva-er-Ungdata

2.          Asplund BP. Bak tallene. En litteraturstudie om unges helse, hva kan vi avdekke gjennom Ungdatas spørsmål om psykiske plager? Tromsø: Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet; 2020.

3.          Frøyland LR. Ungdata – lokale ungdomsundersøkelser. Dokumentasjon av variablene i spørreskjemaet. Oslo: NOVA, Oslomet; 2017.

4.          Bakken A. Ungdata 2018. Nasjonale resultater. Rapport 8/18. Oslo: NOVA, Oslomet; 2018.

5.          Bakken A. Ungdata 2020. Nasjonale resultater. Rapport 16/20. Oslo: NOVA, Oslomet; 2020.

6.          Kaczor M, Skalski M. Prevalence and consequences of insomnia in pediatric population. Psychiatria Polska. 2016;50(3):555–69.

7.          de Zambotti M, Goldstone A, Colrain IM, Baker FC. Insomnia disorder in adolescence: diagnosis, impact, and treatment. Sleep Medicine Reviews. 2018;39:12–24.

8.          Owens JA, Weiss MR. Insufficient sleep in adolescents: causes and consequences. Minerva Pediatricia. 2017;69(4):326–36.

9.          Pieters S, Burk W, Vorst H, Dahl R, Wiers R, Engels R. Prospective relationships between sleep problems and substance use, internalizing and externalizing problems. J Youth Adolescence. 2015;44(2):379–88.

10.          Sivertsen B, Harvey A, Lundervold A, Hysing M. Sleep problems and depression in adolescence: results from a large population-based study of Norwegian adolescents aged 16–18 years. European Child & Adolescent Psychiatry. 2014;23:681–9.

11.          Hagenauer MH, Lee TM. The neuroendocrine control of the circadian system: adolescent chronotype. Frontiers in Neuroendocrinology. 2012;33(3):211–29.

12.        Bandura A. Exercise of personal and collective efficacy in changing societies. I: Bandura A, red. Self-efficacy in changing societies. Cambridge, New York: Cambridge University Press; 1995. s. 1–45.

13.        Kendall P. Neurodevelopment: How does the teenage brain work? Nature. 2006;442(7105):865–7.

14.        Plessen KJ, Kabicheva G. Hjernen og følelser – fra barn til voksen. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2010;130(9):932–5.

15.        Lenroot RK, Giedd JN. Brain development in children and adolescents: insights from anatomical magnetic resonance imaging. Neuroscience and Biobehavioral Reviews. 2006;30(6):718–29.

16.        Tetzchner S. Utviklingspsykologi. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2012.

17.        Haavet OR. Ungdomsmedisin. Oslo: Universitetsforlaget; 2005.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Barns helse: Hvilken betydning har foreldreveiledning?

Bildet viser to barn som sitter på en benk og ser på et vann med ender på
TIDLIG INNSATS: Barn i risiko for omsorgssvikt, mishandling eller overgrep har større behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser. Veiledning er en god investering for utsatte familier. Illustrasjonsfoto: Aleksandr Kichigin / Mostphotos

Det er vanskelig å måle hvilken effekt foreldreveilednings-programmer har på barn. Men mye tyder på at det kan ha god virkning med støtte lenger enn det programmene tilsier.

Foreldreveiledningsprogrammer anses som helsefremmende og forebyggende tiltak for barn. Forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt fordi kostnader ellers vil vokse seg større som behandlende tiltak i fremtiden (1).

Forebyggende arbeid kan ledes gjennom målrettede strategier. Strategier kan være i form av nasjonale støtteprogrammer som foreldreveiledning. For helse- og oppvekstpersonell er slike programmer nyttige verktøy i møte med familiene.

Vi er interessert i effektmål for barns helse – hvorvidt forskning kan gi oss kunnskap som kan støtte opp om valg og prioriteringer i helsetjenestetilbud for barn og unge.

Hvordan skapes helse?

Helse utvikles og påvirkes i hverdagslivet, i et samspill mellom omgivelser og kultur (2). Det er vanskelig å forklare hvordan helse skapes og utvikles i samfunnet. Sosiale ulikheter kan foregå i tilslørte eller gitte strukturelle rammer som har økonomiske eller kulturelle betydninger.

Sammenhenger mellom helse og samfunn uttrykkes også i tidsåndens kontekst. I en global sammenlikning ses Norge på som et egalitært samfunn (2), men sosial ulikhet finnes også her.

Denne artikkelen ser på barns helse og oppvekst, og hvorvidt foreldreveiledningsprogrammer er viktig å prioritere i et folkehelseperspektiv. Tradisjonelt har foreldreveiledning forgått ved fysisk oppmøte, men digital foreldrestøtte gis også i dag.

I foreldreveiledning inngår viktig samspill i relasjoner i triaden barn, foreldre og veileder. Vår kliniske erfaring tilsier at samspillet mellom disse har betydning for ønsket effekt.

Hva er foreldreveiledning?

I 2019 ble det født 54 495 barn i Norge (3). Flesteparten av barna møter en barndom som bidrar til god vekst og utvikling. Enkelte småbarn har følelsesmessige vansker som gir seg utslag i sosiale relasjonsforstyrrelser eller utfordrende atferd. Fem prosent av barn og unge under 17 år får oppfølging i barne- og ungdomspsykiatrien (1).

Problemer som oppstår tidlig i livet, kan vedvare og gi en negativ psykososial utvikling senere (4). Barndomsopplevelser påvirker mye av voksenlivet og kan virke selvforsterkende på egne omsorgsevner i neste generasjonsledd (2).

Foreldre som stadig møter påkjenninger, kan oppleve vansker i familielivet. Foreldreveiledning anses som god støtte. Veiledning kan være nyttig på et universelt grunnlag, men kanskje særlig som målrettet tiltak ved skjevutvikling. Veiledningsbehovet påvirkes av utfordringer i foreldreskapets ressurser, i barnets evner til å tilpasse seg omverdenen, eller en kombinasjon av disse.

Det finnes ulike foreldreveiledningsprogrammer

Foreldre som trenger støtte i foreldrerollen, tilbys foreldreveiledningsprogrammer. Slike programmer kan eksempelvis være ICDP (International Child Development Programme), COS-P (Circle Of Security), DUÅ (De utrolige årene), TIBIR (Tidlig innsats for barn i risiko) og PMTO (Parent Management Training Oregon).

Programmene benyttes nasjonalt, blant annet på helsestasjoner, i skolehelsetjenesten, barnehager, familievern, migrasjonshelse og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Folkehelseinstituttet (FHI) har en pågående studie med en gjennomgang og grundig evaluering av hvordan foreldreveiledningsprogrammet ICDP virker på foreldre, barn og samspill (5). ICDP er et internasjonalt og nasjonalt anerkjent foreldreveiledningsprogram, som kan benyttes i flere tverrfaglige tjenester.

Programmene stiller krav til kostnadseffektivitet

Det er nødvendig å dokumentere kunnskap om programmene for å forsvare kostnadene de utgjør. Foreldreveiledningsprogrammer kan være ressurskrevende å gjennomføre. Det er legitimt å stille spørsmål ved programmer og styringsverktøy i helsetjenestene.

I en styringsmodell som New Public Management (NPM) trengs det resultatindikatorer og effektmål (6). Denne artikkelen søker svar på følgende spørsmål:

  • Hvilken betydning har foreldreveiledningsprogrammer for barns helse?

Videre stiller vi også disse refleksjonsspørsmålene:

  • Er det mulig å gi effektmål for barns helse?
  • Er det etisk forsvarlig ikke å tilby foreldreveiledning?
  • Hvordan forsker man fra barns perspektiver?

Metode

Vi benyttet litteraturstudie som metode. Den bygger på eksisterende teori gjeldende høsten 2020. Kildene kommer fra forskningsartikler, stortingsmeldinger, offentlige utredninger og fagartikler. Artikkelforfatterne har 15 og 23 års klinisk erfaring fra helsetjenestetilbud til barn, ungdom og familier. Begge har mastergrad og tilleggsutdanninger innenfor fagfeltet i tillegg til helsesykepleierutdanning.

Søkeprosess og funn

Systematiske søk i Oria og databasene Pubmed og Cochrane ga aktuelle artikler. Treffene ga nordiske og engelske artikler som var fagfellevurderte de siste ti årene, med unntak av én artikkel fra 2008. Søkeordene gjenspeilet problemstillingen: «Foreldreveiledning», «Children AND Parenting Program», «ICDP AND Children».

Seks forskningsartikler ble vurdert som relevante for problemstillingen (7–12), samt en fagartikkel (13) og en rapport fra FHI (14). Det var flest treff på programmet ICDP, som medførte egne søk kun på ICDP.

Resultater

Vi kom frem til følgende resultater:

  • Det er vanskelig å konkludere med at foreldreveiledningsprogrammet ICDP virker effektivt som universelt tiltak. Helsearbeidere må tydeliggjøre sine forventninger til foreldrene som veiledes (7).
  • I forbindelse med gruppebaserte foreldreveiledningsprogrammer ses en signifikant reduksjon i utfordrende atferd og emosjonsvansker hos barna, men effekten av programmene avtar etter åtte uker (8).
  • En sammenliknende studie med foreldreveiledningen ICDP viser en langsiktig positiv foreldreomsorg seks til tolv måneder etter oppstarten (9).
  • Barn i lavinntektsfamilier kan ha nytte av å følge opplæringsprogrammer for helse og utdanning fordi utsatte barn i større grad har behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser (10).
  • Helsesykepleiere endrer og tilpasser seg foreldrenes behov for foreldreveiledning uten å være illojale mot myndighetenes programmer (11–13).
  • Onlinetiltak med én til tolv sesjoner for familier med barn eller unge med eller uten veiledning gir trolig mer hensiktsmessig foreldreatferd når tiltaket sammenliknes med grupper uten tiltak (14).

Det er vanskelig å forske på barn

Barn er en dyrebar sosial kapital for samfunnet og anses som et råmateriale som er klart til å formes (15). Barns perspektiver og deres barndom har en egenverdi, uavhengig av voksenlivet (16). Dette synet understrekes også i FNs barnekonvensjon, der barn og unge under 18 år får et særskilt menneskerettighetsvern, med samme grunnleggende rettigheter uavhengig av bosted og status (17).

Det er vanskelig å forske på barn fordi de omfattes og beskyttes av forskningsetiske hensyn. Man må dessuten ta hensyn til alder og modenhet når det gjelder metode og design samt i tolkningen og analysen av resultatene.

Det er utfordrende å få god nok innsikt i hvordan barnelivene erfares.

Det er utfordrende å få god nok innsikt i hvordan barnelivene erfares. Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) vurderes fra voksnes perspektiv (18), mens Ungdatas nasjonale undersøkelse (19) beskriver tenåringene.

Det er internasjonal interesse for hvordan kritisk refleksjon i forskergruppene kan ivareta etiske hensyn i forskning på barn (20). Et slikt samarbeid gir muligheter for å studere sider ved barndommen som ellers ikke ville bli godt nok vitenskapelig belyst. I dag er det fremdeles enklere å forske på foreldrene, særlig for sosioøkonomiske undersøkelser som kan avdekke sosial ulikhet.

Det finnes sosiale helseforskjeller også i Norge

De skandinaviske landene skårer høyt på Unicef-indeksen for barns velferd. Årsaken forklares med at velferdssystemet i Skandinavia holder den relative fattigdommen lav blant familier (2). Samtidig lever noen barn under fattigdomsgrensen i Norge (3).

Når man sammenlikner grupper i samfunnet, finner man systematiske helseforskjeller (21). Sosial ulikhet i helse måles oftest ved å studere sammenhengen mellom helse og sosioøkonomiske faktorer som utdanning, yrke og inntekt.

Dødelighet benyttes som et mål på helse. Personer med lang utdanning og god økonomi lever lenger og har færre helseproblemer enn personer med kortere utdanning og dårligere økonomi. Helseforskjeller ses på ulike nivåer i Norge – i ulike regioner og landsdeler samt innad i fylker, kommuner og byer (22).

Sosiale helseforskjeller eksisterer i alle aldersgruppene. I folkehelseundersøkelser og politiske føringer rettes det oppmerksomhet på følgende innsikter:

  1. I familier med lav sosioøkonomisk status er det en høyere andel barn og unge som sier at de har dårlig helse, enn i familier med høyere sosioøkonomisk status (23).
  2. Ungdommer fra hjem med lavere sosioøkonomisk status rapporterer oftere om lavere livskvalitet, dårligere helse og mer psykiske plager (19). Forskjellene er spesielt tydelige hos jenter.

Innsatsen bør foregå der barna er: i eget hjem, på skolen, i nærmiljøet og på idrettslaget.

De sosioøkonomiske forholdene barn lever under, og foreldrenes helseatferd har betydning for barns helse og helsevaner senere i livet (21). Oppvekstvilkårene påvirker barns helse på kort og lang sikt. Ifølge Meld. St. 19 (2018–2019) er overordnede mål å ha mer oppmerksomhet på tidlig innsats for barn og unge (24).

Innsatsen bør foregå der barna er: i eget hjem, på skolen, i nærmiljøet og på idrettslaget. Strategien for bedre helse er derfor på mange plan som må ses i kontekst til hverandre. Å reorientere helsetjenestene kan være å samordne familiers tjenester bedre.

Foreldreveiledning kan gis som universelt tiltak, eller som målrettet tiltak mot utsatte grupper. Foreldrestøtte har sannsynligvis samfunnsøkonomiske gevinster da trygge foreldre er det beste utgangspunktet for en god oppvekst for barnet (13, 25).

Diskusjon

Vi er opptatt av at forebyggende og helsefremmende tiltak skal ha ønsket effekt. Vi har også undret oss over i hvilken grad de ulike programmene virker helsefremmende for barn. Det er delte meninger om veilederens rolle. I hvor stor grad nytter det å rette pekefingeren mot familienes liv?

Green og medarbeidere fremhever at helsearbeideres rolle i stor grad bør være igangsetting (26), som styrking i foreldrerollen. Barlow og medarbeidere er tydelig på at god veiledning må gis under aktiv deltakelse (8).

Effekten av programmene bør måles

Behandlere eller kontaktpersoner kan se barnet over tid, men det kan være vanskelig å måle effekten av de innførte programmene. For å forsvare kostnadene bør styringsverktøy benyttes. En styringsmodell som New Public Management (NPM) kan brukes for å styre offentlige tjenester. For NPM trengs det resultatindikatorer og effektmål (27).

Kostnadseffektive mål låter umusikalsk når man argumenterer for barns helse.

Om barn får problemer tross god veiledning og oppfølging, oppleves det kanskje som nytteløst arbeid. Men er det etisk korrekt å stille spørsmål ved kostnad–nytte-effekten? Kostnadseffektive mål låter umusikalsk når man argumenterer for barns helse.

Ifølge Siltala kan styringsformen NPM redusere de ansattes handlingsrom (27). Det kan muligens føre til dårligere tjenester. For streng målstyring kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt, da programmene er tidsinnstilt og kan låse de ansatte fast i styringsverktøyet.

Foreldreveiledningsprogrammer må muligens brukes ulikt i tjenestene og med utøvet skjønn for å kunne være til nytte i målrettede tiltak som ved skjevutvikling hos barn, eller som universelt tiltak for foreldre og barn, uten behovsprøving.

Hva viser forskningen?

Forskningen kan også diskuteres; belyser de longitudinelle studiene som den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) kortsiktige og langsiktige effekter av for eksempel foreldreveiledning eller andre tiltak? Hvordan skiller vi på barn og unges opplevelse av livet mens de vokser opp? Barn må få være i motsetning til å bli (16).

Den retrospektive metoden dekker muligens ikke barneperspektivets nåtid i nåværende forskning, noe som er viktig å ta med seg inn i ny forskning. Det kan være vanskelig å avdekke barns reelle oppvekstforhold. I triaden for veiledning møtes ofte barn, foreldre og kontaktperson, og i dette samspillet kan hjelpebehov avdekkes. Foreldreveiledning kan derfor være viktig for barn, både på et universelt nivå og for barn i risiko.

Det er gjort vitenskapelige undersøkelser av foreldreveiledningsprogrammer, men de dokumenterte effektene av disse er tvetydige. Programmene er vurdert gjennom flere kontrollerte studier (7–12).

For familier er foreldreopplæring og ferdighetstrening viktig (26) ettersom barn i risikosoner ofte er i familier med utfordringer. FNs barnekonvensjon og barneloven stiller formelle krav til oppfølging av barn, som fagansatte må overholde.

Foreldreveiledning bør følges opp lenge

Barlow og medarbeidere så en reduksjon i utfordrende atferd og emosjonsvansker hos barn etter gruppebaserte foreldreprogrammer, men effekten av programmet avtok etter åtte uker (8). Programmene kan likevel være gode for å sette i gang prosesser som gir bedre samspill på sikt.

Foreldreveiledning kan være effektivt, men den må trolig følges opp lenger enn programmene tilsier. Foreldreveiledning må gi mening for familien, være håndterlig og utføres som en sammenhengende og prolongerende tjeneste etter faglig skjønn.

Foreldreveiledning kan være effektivt, men den må trolig følges opp lenger enn programmene tilsier.

Foreldreveiledning oppleves som et positivt tiltak, både av foreldre og veiledere eller behandlere (13). Barn kan profittere på at foreldrene får veiledning. Alstergren (13) hevder at foreldre som gjennomfører COS-P-kurs, tilegner seg ny kunnskap som gir bedre forståelse for barns behov.

Helsesykepleiere som benytter ICDP, tilpasser seg foreldrenes ønsker og behov i foreldreveiledningen, uavhengig av om veiledningen foregår i et program (12, 13).

Westerlund og medarbeidere (7) er derimot usikre på om ICDP kan virke effektivt som universelt tiltak. De mener at helsearbeidere må tydeliggjøre sine forventninger til foreldrene som veiledes, som igjen kan gi god effekt. Onlineveiledning for familier med barn eller unge kan gi hensiktsmessig forbedret foreldreatferd (14) og er nybrottsarbeid i foreldreveiledning, som må utforskes mer.

Konklusjon og implikasjon

Problemstillingen denne artikkelen søker svar på, er hvilken betydning foreldreveiledningsprogrammer har for barns helse. Vi har videre reflektert rundt spørsmålet om det er mulig å gi effektmål for barns helse. Den etiske vurderingen av forsvarlighet tilsier at foreldreveiledning bør tilbys, både universelt og som målrettet tiltak.

Veiledning er en god investering for utsatte familier

Flere studier viser at foreldreveiledning kan ha betydning for barns helse, men betydningsgraden er vanskelig å fastslå. Foreldre kan ha nytte av veiledning og råd i mange faser av foreldreskapet. Foreldreveiledning gir etisk sett gode muligheter til å hjelpe foreldre i omsorgsrollen. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det mer effektivt å investere i barne- og ungdomsår enn senere i livet (1).

Barn i risiko har et utvidet behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser. For utsatte familier er veiledning en god investering. Støtte over lengre tid enn foreldreprogrammene tilsier, kan ha god effekt.

Det er vanskelig å måle effekten på barn

Det er vanskelig å studere og forske på barn. Barns perspektiver har en egenverdi, uavhengig av voksenlivet (16). Barns vei til et voksenliv kan gi uforutsigbare utfall. Noen strukturer ligger i sosiale helseforskjeller (2).

Å forutsi helsemodeller er likevel viktig, da barn behøver gode oppvekstvilkår. For strenge styringsverktøy kan redusere de ansattes handlingsrom, men veiledningsprogrammene kan benyttes som veiledning uten «mal», som en integrert del av tjenesten.

For barns helse må kanskje andre effektmål vurderes, da utfallet av foreldreveiledning vanskelig kan måles presist. MoBa-undersøkelsen beskriver barndommen gjennom foreldrenes forståelse og beskrivelse. Barns opplevelse av barndommen tilhører nåtiden.

Barndommen refereres fra sekundære kilder både i forløpsstudier og i retrospektiv forskning. Barns subjektive stemme mangler i studier som omhandler effekter av foreldreveiledning. Det er ønskelig med mer forskning på barns helsefremmende måloppnåelse etter foreldreprogramveiledning.

Referanser

1.          Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten: Livskvalitet og psykiske lidelser hos barn og unge. Oslo: FHI; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/psykisk-helse-hos-barn-og-unge/#forekomst-av-psykiske-lidelser-hos-barn-og-unge (nedlastet 24.10.2020).

2.          Wilkinson R, Pickett K. Ulikhetens pris; hvorfor en likere fordeling er bedre for alle. Oslo: Res Publica; 2019.

3.          Statistisk sentralbyrå (SSB). Fødte. Oslo: SSB; 2019. Tilgjengelig fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/fodte/aar (nedlastet 19.02.2021).

4.           Nordanger DØ, Braarud HC. Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget; 2017.

5.          Folkehelseinstituttet (FHI). Om ICDP-studien. Oslo: FHI; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/studier/icdp/om-icdp-studien / (nedlastet 19.11.2020).

6. Ekeland TJ. Ny kunnskap – ny praksis, et nytt psykisk helsevern erfaringskompetanse. Skien: Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse; 2011. Tilgjengelig fra: https://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2015/08/Ny-kunnskap-ny-praksis.-Et-nytt-psykisk-helsevern.pdf (nedlastet 18.11.2020).

7.          Westerlund A, Garvare R, Nyström M, Eurenius E, Lindvist M, Ivarsson A. Managing the initiation and early implementation of health promotion intervention: a study of parental support program in primary care. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2016:31(1):128–38. DOI: 10.1111/scs.12329

8.          Barlow J, Bergman H, Kornør H, Wei Y, Bennet C. Group-based parent training programmes for improving emotional and behavioral adjustment in young children. Cochrane Systematic Reviews. 01.08.2016. Tilgjengelig fra: DOI: 10.1002/14651858.CD003680.pub3 (nedlastet 22.10.2020). 

9.          Skar AMS, von Tetzchner S, Clucas C, Sherr L. The long-term effectiveness of the International Child Development Program (ICDP) implemented as a community-wide parenting programme. European Journal of Developmental Psychology. 2015;12(1):54–68. DOI: 10.1080/17405629.2014.950219

10.        Weitoft G, Hjern A, Batljan I, Vinnerljung B. Health and social outcomes among children in low-income families and families receiving social assistance. A Swedish national cohort study. Elsevier Social Science and medicine. 2008;66(1):14–30. DOI: 10.1016/j.socscimed.2007.07.031

11.        Fjetland KJ, Søreide GE. Ethical dilemmas: a resource in public health nurses' everyday work? Scandinavian Journey of Caring Sciences. 2010;24(1):75–83. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2009.00688.x

12. Sandvik B, Dybdal R, Hauge S. Helsesøstre bruker International Child Development Program (ICDP) aktivt i arbeidet for å forbedre samspillet mellom foreldre og barn. Sykepleien Forskning. 2018;13(71217):(e-71217). DOI: 10.4220/Sykepleienf.2018.71217

13. Alstergren HK. Foreldreveiledning på helsestasjonen gir tryggere foreldre. Sykepleien. 03.03.2018. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/meninger/innspill/2018/03/foreldreveiledning-pa-helsestasjon-gir-tryggere-foreldre (nedlastet 17.10. 2020).

14. Folkehelseinstituttet (FHI). Digitale tiltak for foreldrestøtte: en systematisk oversikt over effekter og erfaringer. Oslo: FHI; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2019/digitale-tiltak-for-foreldrestotte/ (nedlastet 07.01.2021).

15. Quvortrup J. Are children human being or human becomings? A critical assessment of outcome thinking. Rivista Internazionale di Scienze Sociali. 2009;117(3–4):631–3.

16. Backe-Hansen E, Hydle I. Sosial kapital: ny kunnskap om barns og unges tilværelse og utviklingsforløp – et grunnlag for politikkutforming. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Rapport 20.2010. Tilgjengelig fra: https://fagarkivet.oslomet.no/bitstream/handle/20.500.12199/3324/4609_1.pdf?sequence=1 (nedlastet 22.10.2020).

17.        Barne- og familiedepartementet. Barnekonvensjonen. Oslo: Barne- og familiedepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/fns-barnekonvensjon/id2519764/ (nedlastet 22.10.2020).

18. Folkehelseinstituttet (FHI). Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa). Oslo: FHI; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/studier/moba/ (nedlastet 19.11.2020).

19.        Bakken, A. Ungdata 2016. Nasjonale resultater. Oslo: NOVA; 2016. Rapport 8/16. Tilgjengelig fra: https://kriminalitetsforebygging.no/wp-content/uploads/2016/08/Ungdata-Nasjonale-resultater-2016-web_korrigert_9.8.pdf (nedlastet 07.01.2021).

20. Ethical research involving children. Guidance for ethical research involving children. Centre for Children and Young People, Southern Cross University, Childwatch International Research Network, Unicef, University of Otago; 2020: Tilgjengelig fra: https://childethics.com/wp-content/uploads/2013/10/ERIC-compendium-Ethical-Guidance-Introduction-section-only.pdf (nedlastet 22.10.2020).

21.        Helsedirektoratet, Fagrådet for sosial ulikhet i helse. Anbefalte tiltak mot sosial ulikhet i helse. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/anbefalte-tiltak-mot-sosial-ulikhet-i-helse/Anbefalte%20tiltak%20mot%20sosial%20ulikhet%20i%20helse.pdf/_/attachment/inline/61dc43e0-cdc6-43a7-97aa-033087123180:16c32d7c42b3ed5a8fbfafc35742e986133a0749/Anbefalte%20tiltak%20mot%20sosial%20ulikhet%20i%20helse.pdf (nedlastet 07.01.2021).

22.        Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten 2014. Helsetilstanden i Norge. Oslo: FHI; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2014/folkehelserapporten-2014-pdf.pdf (nedlastet 22.10.2020).

23. Elstad JI. Sosioøkonomiske ulikheter i helse. Teorier og forklaringer. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2005. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/sosial-ulikhet-i-helse/sosial-ulikhet-pavirker-helse-tiltak-og-rad/Sosio%C3%B8konomiske%20ulikheter%20i%20helse%20Teorier%20og%20forklaringer.pdf/_/attachment/inline/dd9ac09e-a418-4998-9d23-c106344cd969:ff13a106c65903f65cb8a932db54ce069fa1d931/Sosio%C3%B8konomiske%20ulikheter%20i%20helse%20Teorier%20og%20forklaringer.pdf (nedlastet 07.01.2021).

24. Meld. St. 19 (2018–2019). Folkehelsemeldinga – gode liv i eit trygt samfunn. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-20182019/id2639770/ (nedlastet 07.01.2021).

25.        Barne- og likestillingsdepartementet. Trygge foreldre – trygge barn. Regjeringens strategi for foreldrestøtte (2018–2021). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/23fff4c08d0440ca84543ff74786c6a0/bld_foreldrestotte_strategi_21juni18.pdf (nedlastet 17.10.2020).

26.        Green J, Tones K, Cross R, Woodall J. Health Promotion: planning and strategies. 3rd ed. Los Angeles: Sage publications; 2015.

27.        Siltala J. New Public Management: the evidence-based worst practice? Administration and Society. 2013;45(4):468–93. DOI: 10.1177/0095399713483385

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.