Hvem har ikke opplevd å kjenne at nå er begeret nådd. Dette var den berømmelige dråpen som fikk det til å renne over. Og når det først har begynt å renne, så er det ikke bare begeret som renner over, men det renner fra øynene også. Som en bekk under snøsmeltingen om våren renner tårene i strie strømmer. 

Jeg har opplevd dette. For ikke så lenge siden faktisk. Jeg var redd jeg hadde møtt den store stygge veggen. Eller var på vei mot den i stor fart. Eller allerede hadde brast igjennom den med bulder og brak. Hvilken type vegg det var snakk om, var jeg usikker på. En lettvegg eller en betongvegg. Jeg kjente bare at det var hardt og vondt.

Jeg begynte å ta jobben med meg hjem. Har jeg gjort alt jeg skulle gjøre? Var det rett det jeg gjorde i forhold til den pasienten? Burde jeg ha ringt til pårørende? Burde jeg ha gitt mer informasjon til kollegaene mine? Var det rett det jeg gjorde? Eller burde jeg heller ha gjort det annerledes? Gjorde jeg noe feil? Gjorde jeg noe alvorlig galt?

Etter at jeg hadde lagt meg om kvelden hadde jeg problemer med å finne søvnen. Jeg lette høyt og lavt, men den var gjenstridig å finne. For dem som kjenner meg, vet hvor godt sovehjerte jeg har. Et utpreget B- menneske som er glad i å sove lenge og vel når anledningen byr seg. "Søvnproblem" har vært et fremmedord for meg.

Søvnen ville ikke komme og hjertet hamret og slo som om jeg nettopp hadde vært på en Zumba-time. Jeg pustet rolig inn gjennom nesen og ut gjennom munnen som jeg praktiserte på de fødselsforberedende kursene jeg tidligere deltok på. Men hjertet galopperte avgårde som om jeg hadde både atrieflimmer og ventrikkelflimmer på en gang og jeg tenkte at nei, dette går ikke an, jeg måtte lide av alvorlig anemi.

Armer og bein var rastløse som om jeg led av magnesium-mangel, jeg klarte ikke å finne roen. Mens mannen ved siden av meg i senga sov sin uskyldigste søvn, slet jeg med både hjertesvikt, alvorlig anemi, "restless legs" og pustet som om jeg var fødselen nær.

Så var det alle disse bekymringene som kom og gikk. "Ville jeg klare jobben, var jeg god nok".

Jeg bor på en liten frodig øy i havet. Her har jeg bodd med familien i flere år og trives svært godt. I utgangspunktet var jeg skeptisk til å flytte til et lite sted hvor bygdetrollet bodde. Det kunne jo hende at bygdetrollet hadde en stor familie med både tanter og onkler, svigerforeldre, en hel haug med søskenbarn i tillegg til egne barn. Da var det godt jeg høyt og hellig hadde avlagt en ed på sykepleierhøyskolen at jeg skulle overholde taushetsplikten for evig og alltid. En annen utfordring var at man ikke kunne få være anonym hvis man ville det, særlig på røde dager en gang i måneden når humøret var ustabilt og man ikke fikk helligdagstillegg en gang, da var det nødvendig å hilse og smile på folk og biler som suste forbi.

Dette opplevde jeg også da vi flyttet hit. Fremmede folk kom bort og hilste på meg rett som det var. De visste hvem mannen min og hans familie var, så de var jo nysgjerrige på hvem denne nykomlingen var. Jeg rakk høflig fram hånden og viste tennene.

Etterhvert begynte jeg å sette pris på å bli sett og hørt. Også på de røde dagene. Det var ikke så verst allikevel! Etterhvert er man bare på fornavn. Slik er det på bygda. Etternavn eksisterer ikke. 

Så begynte folk å spørre om jeg ville delta i både det ene og det andre. "Ja"- menneske som jeg er sa jeg jo selvfølgelig "ja". På bygda er dugnadsånden stor og jeg ville ikke være verre jeg enn andre. Jeg følte meg også beæret over å bli vist tilliten verdig. Jeg takket begeistret ja til å begynne som Zumba-instruktør. Jeg takket ja med skrekkblandet fryd til å stå på valg til kommunevalget. Etter oppmuntring fra andre opprettet jeg egen blogg og sendte etterhvert inn et langt innlegg til den lokale avisa om hva jeg syntes om sparingen i eldreomsorgen i kommunen. 

I et lite øysamfunn var det altså mulig å gjøre karriere hvis jeg skal bruke det ordet. På flere områder samtidig faktisk. I tillegg hadde jeg oppfølging av mann, unger, katt, hus og hjem. Flere foreninger var jeg med i. Så skulle jeg ha tid til både trening og brødbaking. Og familie og venner ventet utålmodig på telefon fra den travle sykepleieren med så mange jern i ilden. Flere ville gjerne ha besøk også. 

Ja, jeg jobber som sykepleier. I full stilling og det krever også sin kvinne. Og da anledningen bød seg søkte jeg på stilling som avdelingssykepleier. Det er noe av det mest spennende, krevende, givende og utviklende jeg har gjort noen gang.

Å få være leder på en sykehjemsavdeling, ha ansvar for at pasienter, kollegaer og pårørende har det bra og blir sett og hørt. Være raus. Være tydelig. Informere godt nok. Innhente kunnskap. Delegere oppgaver. Ta avgjørelser. Være forståelsesfull. Ha oversikten. Kunne gi gode svar. Være ærlig. Være et godt eksempel. Være lydhør. Være profesjonell. Være vennlig. Forandre på inngrodde vaner. Ivareta et godt arbeidsmiljø. Utvise skjønn. 

Jeg er veldig glad i jobben min, men jeg begynte altså ta jobben med meg hjem. Tankene begynte å kverne. Jeg bekymret meg og hadde problemer med å sovne.

I dag har jeg blitt noen erfaringer rikere.

Jeg lærte at det lønner seg å være ærlig med omgivelsene. Være ærlig og fortelle hvordan man har det til egen leder og eventuelt enkelte kollegaer hvis det er naturlig. Jeg opplevde stor forståelse hos egen leder da jeg informerte om at jeg var sliten og utbrent. Det var av stor betydning at min leder tok seg tid til å lytte til hva jeg hadde å fortelle og at arbeidshverdagen min ble tilrettelagt til en viss grad.

Jeg lærte at " Roma ikke ble bygd på en dag". Å lære hvordan man kan bli en god leder er en prosess som tar tid. Det gjelder å akseptere at man gjør feil. Og at men kan lære av det. Blir man heller ikke ferdig med oppgavene men hadde planlagt, så nei vel. Det kommer en dag i morgen også. 

Jeg lærte at det er ikke så farlig å gråte på skulderen til en god kollega som man kjenner godt. Selv om man er avdelingssykepleier. Det er ikke så farlig å vise følelser når livet stritter i mot. Det er godt å kunne motta omsorg og en klem når man har behov for det.

Jeg lærte at for å ikke stagnere er det viktig å be om tilgivelse og skvære opp med den/ de personene det gjelder hvis man fortsatt tenker på uheldige episoder som har skjedd tidligere. Selv om det er en såkalt filleting og det mest sannsynlig er glemt hos den andre, bare ikke hos en selv. Det er så bra å få ting ut av verden. Og hodet, ikke minst.

Jeg lærte at det gjør godt å ha en utenforstående mentor å snakke med. Enten det er en god venn eller en faglært. Det er ikke så farlig å snakke med noen i en periode av livet når man trenger det. Å få hjelp til å sortere tanker og følelser. Det er bedre å ta tak i problemet med en gang fremfor å skyve det foran seg helt til man virkelig møter den store stygge veggen.

Jeg lærte at det er ikke så farlig å fortsatt gå på jobb selv om man er sliten. En fra NAV sa en gang: " Det er bedre å gå på jobb med det som er frisk enn å være hjemme med det som er sykt". Noen kan oppleve dette som et provoserende utsagn, men det behøver ikke å være automatikk i når man trenger sykemelding. Her mener jeg ikke fysisk og psykisk sykdom og andre forhold, jeg kan bare snakke for meg selv. For meg har det vært godt å fortsette i jobben og oppleve mestringsfølelse på nytt igjen istedenfor å sitte hjemme med alle slags tanker kvernende i hodet.

Jeg lærte at jeg var nødt til å prioritere bort noe. Med full jobb og familie kunne jeg ikke få tid til alt. Selv om jeg så gjerne skulle fortsatt med alle mine fritidsaktiviteter, sa kroppen min i fra om at det ikke var forenelig med god livskvalitet.

Jeg lærte at det er viktig å ta vare på seg selv. Hvis man i det hele tatt skal ta vare på andre, må man først ta vare på seg selv. Å ivareta grunnleggende behov ikke bare hos pasientene, men også hos en selv. Basiskunnskap som de aller fleste kjenner i teorien, men det gjelder å utføre det i praksis også. Et sunt og variert kosthold, være aktiv, bare det å komme seg ut døra, gå en liten halvtime for å lufte tankene, nok søvn; om du så må legge deg i åttetiden en kveld, opprettholde kontakt med familie og venner, være engasjert i noe utenom jobb som ikke tar for mye tid og krefter og så videre. Hvilke behov som er viktige for den enkelte kan jo variere til en viss grad.

Jeg lærte at man vokser og utvikler seg som menneske både profesjonelt og privat hvis man våger å stå i det som er vanskelig. Det sies at motgang gjør en sterk. Og det finnes alltid håp. 

Advarsel til alle lesere som ikke ønsker en runde med telling til tre helger og en i mente per måned. Alle som ikke synes godt om gjennomsnittsberegning av hele livets kalendermåneder bør også skygge unna. For dette blir tydelige tall og klar tale!

-A brilliant brunette with a lot of blonde moments?

Jeg skrev i min forrige blogg (Sykehjem, hva er det? Et tilbakeblikk - 21. desember 2015) at jeg ville komme tilbake til hva dagens sykehjem egentlig er. Dette tema skal jeg nok også komme til. Imidlertid så slår det meg, her jeg er nå, også med de tanker om omlegginger som skaper overskrifter fra Oslo sin eldreomsorg, at det passer best å se på en del andre aspekter aller først.

Sykehjemmet er en institusjon.

Politikken gjennom mange år har vært at mennesker skal få bo i eget hjem. At sykehjem er noe som skal forebygges og unngås så lenge som mulig. Hjemmebaserte tjenester skal imøtekomme hjelpebehovene i pasientene sine egne hjem, så langt som mulig.

Hvorfor er det slik?

Jeg liker å forsøke å forstå litt av bakgrunn og tenkning, før jeg kritiserer eller støtter. Nå vil jeg se litt på bakgrunnen for denne tenkningen her. Hvorfor skal det være best å bo hjemme så lenge som overhodet mulig? Er det bare økonomisk tenkning som ligger bak? Det koster jo mye å organisere og drive en tjeneste som dette også? Jeg vet ikke, men jeg er heller ikke så sikker på at det bare er økonomi som har fått fram dette med at hjemmebaserte tjenester er best. Jeg vil forsøke å reflektere litt omkring dette nå.

Høsten 1992 hadde jeg permisjon fra min stilling som avdelingssykepleier ved sykehjemmet i Rennebu, for å ta grunnfag i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Noe av det første vi leste i pensum den gang var Erwing Goffman sin analyse av «Den totale institusjon». Goffman beskriver der en psykiatrisk institusjon, men det som gjorde dette pensum så skjellsettende for meg, den gang, var hvordan jeg kunne kjenne igjen mange elementer der til hverdagen i sykehjem. I hverdagen der jeg hadde permisjon fra, fra sykehjem jeg hadde opplevd i praksis i sykepleierutdanningen, fra sykehus der jeg hadde jobbet, osv.

«Den totale institusjon kan defineres som et oppholds- og arbeidssted hvor et større antall likesinnede individer sammen fører en innelukket, formelt administrert tilværelse, avskåret fra samfunnet utenfor i en lengre periode.» (E. Goffman, 1961, «Anstalt og menneske»)

For å forstå fullt ut den vedtatte politikk om nedleggelser av institusjoner, i psykiatri, i eldreomsorg og så videre, så tror jeg man bør kjenne til Goffman sine analyser og teorier. I sin natur er sykehjem institusjoner. Sosiologen Dag Østerberg har knyttet institusjonen til begrepet instituering: - at noe bringes inn i fastere former, gjør det til en institusjon, - et system preget av tydeligere og fastere strukturer. 

Å gå inn på alle detaljer i disse analyser og definisjoner er mer en jeg kan presentere her i en blogg. Imidlertid er det nettopp i denne tenkningen rundt rigide enheter som også bidrar til tilpasning og sosialisering til «nye» individer, i en administrert tilværelse, som har bidratt til å få en politisk preferanse for å yte hjelp utenfor institusjonens rammer.

Politikken for å gi hjelp i pasientenes hjem, framfor i sykehjem, er bunnet i dette ønsket om respekt for enkeltindividenes unike opplevelse og status. Den er bunnet i vår forståelse av at mennesket skal ha rett til deltakelse og medbestemmelse i eget liv. Om eldre mennesker blir syke og hjelpetrengende, så skal de likevel få lov til å bevare egen identitet og bestemme over eget liv. Det er jo en god tanke. De har mistet så mye allerede, med sykdom, funksjonstap, venner og samfunnsposisjoner. Å bli avhengig av hjelp skal ikke også ta fra dem identitet og selvbestemmelse. Jo, jeg tror virkelig det er denne idéen her som ligger til grunn.

Men etter som antall eldre blir flere, antall med store hjelpebehov blir flere, så er det klart at også de økonomiske aspekter blir mer og mer viktige, for de som skal drifte hjelpen, og bestemme. Men det er vel ikke alltid slik at hjelp i hjemmet er billigere enn hjelp i sykehjem? Det er jo avhengig av hvor mye hjelp den aktuelle pasient har behov for.

Forfatteren Axel Jensen hadde sykdommen ALS. Han ville ikke i sykehjem, og førte sin sak for retten. Den hjelp han måtte ha, og som kommunen var pliktig til å yte, kostet på et tidspunkt kr 100 000,- mer enn en sykehjemsplass, ifølge Fædrelandsvennen.

Fusa-dommen omhandler en handikappet dame som mottok et kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp. Vedtaket ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Dommen utleder noen sentrale prinsipper i forhold til nødvendig helsehjelp fra kommunen. Førstvoterende uttalte: ”Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som Kari Austestad tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt hensyn kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi”.( http://www.jusinfo.no/index.php?site=default/721/1400/1404/1405)

På et tidspunkt er det muligens slik at kommune og pasient må kompromisse på hvor rettighetene til selvbestemmelse skal ha en grense, for pasient og for kommune? Andre kan sikkert si mer om dette enn meg? Eller jeg kan gå inn i dette senere, selv. Vi får se hva som kommer, her får dette holde.

Formålet med denne bloggen, her i dag, er å se på dette med institusjonen, og hva det er som har fått våre politikere, gjennom mange år til å hegne om hjemmebaserte tjenester framfor sykehjemsomsorg. Vi som jobber innen sykehjem, pasienter og pårørende, ser faktisk at av og til er det sykehjemmet som er det ettertraktelsesverdige. Det som gir trygghet og tilhørighet i en hverdag der egne funksjoner svikter med tanke på hverdagens gjøremål, med tanke på overlevelse og med tanke på å kunne leve verdig, blir for mange, på et tidspunkt nettopp sykehjemmet. Så hvorfor er det slik? Hvorfor harmonerer ikke idéene til politikerne med opplevelsene til de det gjelder?

Tjaa, det var nå kanskje et veldig ambisiøst mål for bloggen her da, men forstå meg rett. Selv om jeg ikke klarer å svare på forskjellen mellom politikeres idéer og pasienters opplevelser, så ønsker jeg likevel å si noe mer om institusjonens natur. Institusjonen, slik Goffman beskriver den er rigid, og alt der er styrt av de som styrer og de som arbeider der. Selv om også de som arbeider der, faktisk er styrt av de som sitter over dem og bestemmer institusjonens mål, mening og rutiner. Jeg minnes fra min første arbeidsperiode som pleieassistent ved et sykehjem i Trondheim, i 1981, før jeg begynte min utdanning som sykepleier. Alt gikk etter runder. En hadde ansvaret for munnstell om dagen, og gikk rundt etter frokost og stelte tenner og munnhuler til samtlige pasienter der. En annen hadde barberingsansvar og gikk rundt og barberte alle de mannlige pasientene, og pøste på med felles etterbarberingsvann. (Jeg tåler enda i dag ikke lenger lukten av Old Spice etterbarberingsvann.) I dette systemet her var det ingen mulighet for å være enkeltindivid, eller å få bestemme over seg selv. Personalet, eller institusjonen bestemte alt om ditt liv og din hverdag; -når du skulle stå opp, når og hva du skulle spise, når du skulle legge deg osv osv. Identitet og integritet, det var begreper som ikke hadde noen som helst plass der, i institusjonen.

Men hva er det jeg beskriver her? Jo, dette er det som jeg opplevde for fullt nå, i helse- og velferdssentrene i Trondheim kommune, de to siste årene. Det er dessuten akkurat det samme som pasienter i hjemmene sine opplever når de er blitt avhengige av hjelp fra hjemmebaserte tjenester i Trondheim. Det er dette med at plassen til individualiteten og integriteten skrumper inn for dine kjære, som er blitt avhengige av stoppeklokkene i hjemmebaserte tjenester, pårørende opplever.

Med byråkratiseringen som har skjedd med pleie- og omsorgstjenestene, ved bruk av mål- og resultatstyringen i New Public Management (NPM), med frykten for at eldrebølgen skal bli en uoverkommelig økonomisk belastning på kommune- og najonens regnskaper, så har man forsøkt å effektivisere, ved å gjøre menneskene som trenger hjelp til firkantete dokumenter, uten behov for fleksibilitet og individualitet. Så i dag har vi den totale institusjon, slik Goffman beskriver den, ikke bare i sykehjemmene, men i hjemmebaserte tjenester like meget. Den totale institusjon er ikke en bygning, men et system. Når min forrige enhetsleder i et personalmøte kan si at hun ønsker seg en liste over arbeidsoppgavene som pleierne skal utføre for hver pasient, for hver vakt, som skal avkrysses etter hvert som det er utført; - ja da vet jeg bare en ting, med sikkerhet, og det er at denne enhetslederen har mistet all sin kunnskap om hva faget sykepleie er!

Det er ikke bygningen som avgjør om det er en institusjon eller ikke, NEI. Det er systemet.

I sykehjem der jeg jobber, og får jobbe som sykepleier, så er det fortsatt slik at dette er pasientenes hjem, og de skal fortsatt få bestemme over seg selv, og få beholde sin individualitet. Jeg banker på døren til pasientenes rom. Det er deres og ikke mitt sitt hjem. De har kommet dit fordi de har måttet på grunn av sin helse, jeg har selv valgt å jobbe her. En vesensforskjell!

Pasientene skal selv bestemme om de vil ha brødskive eller tomatsuppe til lunsj. De skal fortsatt få bestemme om de vil bruke deodorant eller ikke, eller hvilken type etterbarberingsvann i hvor stor mengde de vil bruke. Pasient, pårørende og primærsykepleier snakker sammen, kjenner hverandre og har et felles mål for hvordan akkurat denne pasienten skal ha det. Og pasient og pårørende vet hvem som har hovedansvar, og hvem de skal ta opp diverse spørsmål om liv og levnet med.

Jeg går ikke tur fordi jeg har lyst, men fordi pasienten har lyst. Og pasientene går ikke tur, fordi nå kommer livsgledeelevene og skal ta pasientene med ut på tur. Pasientene går på tur fordi de selv ønsker, vil og har behov for å gå på tur. Primærsykepleiesystemet gir rammer for daglige forskjeller og individuelle forskjeller. Primærsykepleiesystemet gir rom for å bruke faglig kunnskap og faglig kyndighet for å yte det som akkurat den pasienten har behov for, ikke som i NPM der oppgaver utøves kun fordi det står i dokumenter som skal krysses av.

Som sykepleier er jeg utdannet til å behandle komplekse mennesker og ikke firkantede dokumenter.

Jeg begynner med å synliggjøre linker til to av våre forskrifter, som jeg trodde var laget for å ivareta våre eldre.

Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie 
https://lovdata.no/dokument/ SF/forskrift/1988-11-14-932

Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien)
https://lovdata.no/dokument/ SF/forskrift/2010-11-12-1426

Jeg har alltid trodd at en forskrift er en utfyllende bestemmelse i en lov, og at Innholdet i en forskrift er juridisk bindende. Altså gjelder som en norsk lov, men det kan tydeligvis ikke være riktig. Hvorfor blir folk da plassert på tomannsrom med en person de ikke kjenner? Det står da tydelig i forskriften:"Det kan innredes to-sengsrom for ektefeller og andre som ønsker å bo sammen." Kan dette tolkes på annen måte? Ja noen kan visst det...

Flere blir nå plassert på dobbeltrom, som f.eks. i Haugesund mot deres egen vilje:  https://hnytt.no/2015/ 12/22/intet-rom-privatliv/
Dette håper og tror jeg nå vil bli løst på en god måte til beste for pasientene snarest! Vi er mange som følger med her.

Her er et eksempel til fra Tromsø: 
http://www.nrk.no/troms/flere- eldre-ma-dele-sykehjemsrom_-_- du-far-ikke-noe-privatliv-1. 12214337. Riktignok et år gammelt innlegg. La oss håpe det nå er bedre, men dessverre har jeg mine tvil.

Er det slik at det ikke er så nøye med våre eldre? Når de kommer over en viss alder bør de da bare ta til takke med det de får? Ville du eller jeg bodd sammen med en fremmed på ett rom?  Nei, ikke en dag engang, mens våre eldre må tolerere dette. Hvorfor det?

Hvor er logikken Bent Høie? Jeg forsøkte å spørre deg på twitter men du svarte ikke. Forstår at du er opptatt av langt viktigere saker enn dette. Men kan du forstå at for dem det gjelder er dette fryktelig frustrerende, å miste privatlivet sitt den siste tiden de har igjen å leve. Er det dette som kalles verdighet? Da henviser jeg til den såkalte "Verdighetsgarantien". Den som mange har hørt om men ingen forstår hvorfor er laget. 

Hva er vitsen med slike forskrifter hvis de kan tolkes akkurat slik byråkratene ønsker og vil? Når jeg leser dette om dobbeltrom kan jeg ikke med min beste fantasi klare å tolke det på noen annen måte, men det klare utrolig nok de som sitter og bestemmer. Får de egen opplæring i hvordan de kan tolke forskrifter og lover til beste for kommunen sin og dennes økonomiske situasjon? 

På Nasjonal etikk konferanse innledet du som helse og omsorgsminister Bent Høie dagen med å slå fast at «Etikk er kvalitet».
For meg er det jeg har skrevet om her et stort etisk dilemma som det snarest bør ryddes opp i. Hvis vi bare hadde fulgt våre lover og forskrifter ville eldreomsorgen ha vært helt annerledes. 

Du bør innføre etisk refleksjon og veiledning som obligatorisk for oss som jobber med pasienter, også for lederne. Det forebygger sykemeldinger og bedrer arbeidsmiljø. Vi står nemlig i mye tøft når vi arbeider med og hos syke og døende mennesker, og det har vi behov for å bearbeide.

Nå vil Regjeringen i tillegg utvikle et felles verktøy for å sikre god praksis på alle sykehjem; en såkalt «Trygghetsstandard på sykehjem». Mer penger ut, mer byråkrati og flere sjekklister. Behøver vi egentlig flere slike verdiløse tiltak, og hvem skal tolke om det blir bedre? 

Jeg foreslår heller at dere begynner med å lytte til helsepersonell som sier at vi behøver mer bemanning, tid og kompetanse. Hører dere ikke alle som sier dette Bent Høie? Hører dere ikke at både pårørende og pasienter sier det samme? Nemlig at pleierne ikke har tid til pasientene fordi de har så mye å gjøre. Rett og slett så enkelt er det. Vi behøver ikke et nytt verktøy for å finne ut dette. Det kan jeg si her og nå etter alle tilbakemeldinger, mailer og samtaler jeg har hatt i forbindelse med siden jeg har opprettet "Verdig eldreomsorg". Nå teller vi snart 40 000.

Gi helsepersonell tillit og tid til å utføre faget sitt, og jeg skal garantere deg at det blir færre avvik og færre sykemeldte. Og vi vil få fornøyde og glade pasienter og pårørende. Det koster nok kanskje litt akkurat her og nå, men vi vil spare på litt lengre sikt.

Vi beøver også ledere som ser de ansatte, pasientene og pårørende. Ikke ledere som er en forlenget arm av det byråkrater uten erfaring fra pasientrettet arbeid sitter og bestemmer. Ikke gjør ting vanskeligere enn det egentlig er.

Lest i avisene i det siste: «Nord-Trøndelag FrP er bestyrtet, frustrert og meget skuffet over den behandling tidligere arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Verdal) har fått ved de senere endringer av Regjeringen», står det i brevet som Dagbladet publiserte 21.12.15.

Den søte juletid var ikke søt nok for partilaget i den nordligste delen av Trøndelag. Likevel hjalp det litt at Per Sandberg, fra Skogn i Levanger, fikk plass rundt Kongens bord. Per flyttet, og var ved forrige valg sørfylkets toppkandidat, for å rydde plass til nye talenter nordfra. Han kvitterte med å flytte bopæl til Senja, litt lenger nord for Trondheim.

Sånn sett kan en si at regjeringsmedlemmer gjør sitt for å eksemplifisere hva midlertidighet i arbeidslivet betyr. Tidligere statsråd Eriksson er tilbake i Verdal, og forteller i flere medier at han ikke vil behøve å gå til NAV. Han er vant til å pendle, så resten av landet er innen rekkevidde blir vi fortalt.

Per har satt ny rekord i politikerpendling, og nå altså i representasjon langtfra bosted og valgsted. Som polakker med familier ved Østersjøen men til daglig i arbeid ved flere steder på Østlandet, har han tilsvarende lang vei hjem fra jobben.

Han flyr oftere forbi valgkretsen Sør-Trøndelag nå, fiskeriministeren. Men skal en lete etter felles utfordringer som arbeidsmigrasjon virkelig medfører, har både dette og det andre regjeringspartiet lite lært.

I helsevesenet har svenskene for en tid siden snudd nesa hjemover, og i flere andre bransjer sier de også "hej då" til Norge. Utfordringene er også betydelige utenfor helsevesenet.

Fellesforbundet i LO har sagt det lenge, og de har rett i at for stor samtidig utsetting av arbeidsoppgaver er en stor utfordring. Vi ser blant annet i byggebransjen at offentlige etater er ledende i prispressing, som ofte medfører manglende fokus på kvalitet i både sluttprodukt, leveransevilkår og kompetansekrav. Da vet vi alle at organisasjonsoppslutningen er under press. Det er i slike samfunnsprosesser at økonomien oftest skifter farge. Det er et sykdomstegn.

La oss ønske oss en samfunnsøkonomi som tåler en offentlig diagnostisering. Utført av offentlige myndigheter, med tilsvarende transparente prosesser - og kompetente medarbeidere som ikke er bekymret for om de mister jobben hvis konklusjonen medfører litt offentlig etterspill.

Det er i nedgangstider nordmannen historisk har vist sitt sanne jeg. Sammen. Det klarer vi bare med felles ressursbruk og en kompetent offentlig sektor, der helsevesenet fremdeles er en inkludert garanti for alle. Enten du er gjestearbeider eller statsråd på prøve.

Det er mørkt i deler av året her mot nord. Norge har lange mørke dager om vinteren, og mørkere blir det jo lengre nord du kommer. Likevel har vi samme regelverk for arbeidstid og hvile uansett om det er mørkt eller lyst. Moderne mennesker håndterer vel slikt, vil mange si. Sikkert, tenker jeg, men det er ikke så avsindig lenge siden vi fikk en ferielov som baserte seg på at barn fra mørke vintre skulle få rett til å oppleve lys og varme, og produsere vitamin D i lys av sola om sommeren. Kroppen reagerer annerledes i mørketid.

Har noen glemt alt dette?

Det regjeringsnedsatte utvalget som har sett på arbeidstid tenker ikke mye på dette. Det er faktisk slik at retten til 8 timers sammenhengende søvn nå kan bli truet. For turnusarbeidere i helse- og omsorgssektoren er dette realiteten som ligger i innpakkede vendinger fra utvalget. Reisetid til og fra jobb, samt noen praktiske omsorgsoppgaver i eget hjem, fratar mange (særlig kvinner) denne muligheten om arbeidstid skal strekkes lenger på kveld og i helg.

Å legge et større ansvar på den enkelte arbeidstaker og frata makt fra de tillitsvalgte som kan være veivisere for flere, er ikke løsningen på deltidsproblematikken eller rekrutteringsutfordringene. Vi trenger økt forståelse for hverandres behov. Hva om vi ble enige om tilrettelegging og tilpasning, der målsettingen er å skape en arbeidssituasjon hvor flere kvinner i helsesektoren skal jobbe heltid. Skal vi rekruttere og beholde, må vi gi ordet «fleksibilitet» et nytt innhold. Ikke bare fleksibilitet til å smøre arbeidstimer tynt utover et helt døgn. En 100 prosent stilling blir ikke større av at den strekkes ut over lengre deler av dag og uke. Skal vi beholde folk i jobb, må vi også ivareta arbeidshelsa.

Det inkluderer å sikre seg uthvilte, friske arbeidstakere. Retten til 8 timers søvn må ikke ende opp som vår drøm og regjeringas mareritt.

"Fint! Eg kan laga ei liste over når eg kan jobbe, sånn at tida mi ikkje brukast opp på feil folk. Kan eg ikkje velge noko sjølv? Du, men då må eg vere for mykje borte frå alle dei aktivitetane eg likar. Det går ikkje, det. Då kan eg like godt jobbe på kjøpesenteret der borte. Eg tener meir der."

Det er ofte snakk om arbeidsmiljøet, om det er godt eller dårlig, om det er fruktbart eller begrensende, om det er tøft eller ivaretakende. Ofte er det ulike meninger om hvordan et arbeidsmiljø er og hvordan det skal være, og også hvem som har ansvaret for at et arbeidsmiljø fungerer som vi ønsker.

Så hva er egentlig dette arbeidsmiljøet? Eksisterer det på egen hånd? Har det et liv for seg selv? Er det i det hele tatt påvirkelig av noe eller noen utenfra? Er det konstant eller i konstant endring?

Jeg tror arbeidsmiljøet til enhver tid eksisterer som et symptom på den tilstand alle i arbeidsstokken er i. Symptomene til majoriteten i flokken vil være mest framtredende. Det vil si at dersom størstedelen av flokken kjenner på noe, enten det er glede eller frustrasjon, vil dette vises i størst grad. Andre symptomer vil være tilstede hos enkeltpersoner og dermed ikke så synlige i forhold til de andre. I likhet med kroppen vår, er det noen symptomer som går over av seg selv, uten at noen tiltak er gjort, eller behandling er gitt. Andre symptomer forsvinner ikke så lett, og trenger tiltak for å lindres eller behandles.

Arbeidsmiljøloven legger noen rammer som skal sikre oss et optimalt arbeidsmiljø. Det skal sikre oss at vi er uthvilte når vi kommer på jobb, at vi får i oss mat og drikke i løpet av arbeidsdagen og at vi er ivaretatt gjennom ytre regulereringer. Vi er heldige som lever i et land hvor disse rammene er satt og ivaretar de mest grunnleggende behov. Utenfor dette er det stort rom for tolkning i alle retninger på hva som er godt nok og hva som er mulig å få til i en travel hverdag.

Spesielt i helsevesenet har jeg ofte kjent på kroppen at de krav som stilles til meg ikke alltid er forenlig med god ivaretakelse av meg selv. Jeg går ofte på akkord med meg selv for å hjelpe pasienter som trenger meg. Da kan det hende jeg ikke får spist før mot slutten av vakta, eller må holde meg i stedet for å gå på do når jeg har behov for det. Slike omstendigheter har en tendens til å slite oss ut og når vi har lengre perioder med høyt arbeidspress eller store endringer på arbeidsplassen har vi mindre kapasitet til å se andres situasjon og kjenner mest på hva vi selv har behov for.

I perioder med høyt press er dette ofte situasjonen for både arbeidstaker og arbeidsgiver og man kan havne i en situasjon hvor en begynner å peke fingre på hverandre som årsak til at arbeidsdagen oppleves som slitsom. Denne runddansen kan skape mye støy som gir mange symptomer hos arbeidsflokken. Dersom et arbeidsmiljø preges av mye støy i form av baksnakking, frustrasjon, å ta tilbakemeldinger veldig personlig, å lete etter ”feil” hos andre, å ikke lytte til hva staben har å si fordi det oppleves som ”klaging” osv. Både hos arbeidsstokken og ledere kan alle disse symptomene oppstå i større eller mindre grad.

Like fullt er det støy som tapper oss for krefter og forverrer situasjonen vi allerede befinner oss i, i fellesskap! For til syvende og sist sitter vi alle i samme båt og må jobbe sammen for å holde oss flytende. Gjennom å bare se hva som er støy og ikke, tror jeg en lettere kan få tak i hva som er symptomer man faktisk MÅ gjøre noe med, og hva en kan la gå over av seg selv. Dersom en er fanget i sitt eget støy er det ikke alltid så lett å skille alvorlige symptomer fra mindre alvorlige og forbipasserende symptomer. Noen ganger kan det kjennes ut som om en er prisgitt hva verden rundt en presenterer for en. Jeg tror nøkkelen ligger i å se at det er våre egne tanker om det som skjer rundt oss som skaper hele vår opplevelse av verden vi ser.

Dersom jeg kommer på jobb og ser at hele venterommet er fullt av pasienter og jeg får høre at sykehuset er fullt, blir jeg akutt sliten og motløs i forhold til vakta jeg skal til å ta fatt på. Dette er for meg selve beviset på at det er slik det hele fungerer. Jeg har jo ikke begynt på jobb enda og likevel blir jeg akutt sliten og motløs. Det vil si at det er mine tanker om hvordan vakta kommer til å bli som jeg blir sliten av, ikke selve jobben i seg selv. Det kan hende at jeg kommer til å bli veldig sliten i løpet av vakta, men det kan også hende at det hele løser seg lett og at jeg ikke blir det. Det som er sikkert er i alle fall at når jeg ser at det er mine egne tanker om situasjonen som skaper min opplevelse, så kan dette gi en umiddelbar lettelse og jeg er ikke lenger et ”offer” for situasjonen, men kan i stedet bruke min energi i hvert enkelt pasientmøte.

Å bli kvitt alt støyet jeg skaper i mitt eget hode, gir meg større kapasitet og mulighet til å sortere hva som haster å få gjort noe med og hva som kan vente. Prioritering er en viktig del av min jobb som akuttsykepleier og jeg har best mulighet til å prioritere riktig når jeg har et klart hode. På samme måte har vi alle best mulighet til å se hva som må og kan gjøres noe med i forhold til arbeidsmiljøet og hvilken rolle vi selv spiller i det, når vi har et klart hode, fritt for støy.

Flakstad kommune har virkelig gjort en stor flause. En 92-åring blir sendt hjem rett før jul og nektes å feire høytiden sammen med sin ektefelle gjennom 40 år. Hun er for frisk til å få sykehjemsplass, men hun er for syk til at sykehjemmet vil ha henne over julen sammen med mannen, fordi man mener man ikke har ressurser til å ivareta henne. Verdig eldreomsorg? Etisk? Lovlig? Er det slik vi vil ha det? Jeg blir både forbannet og skuffet, det er ikke slik vi skal drive omsorg i landet vårt. I denne saken er det mangel på vilje, innsikt og forståelse for hvordan situasjonen kunne vært ivaretatt.

Med enkle grep kunne man løst dette på en fin måte og ivaretatt det eldre paret. Jeg mener det handler om dårlig dømmekraft og dårlig ledelse. Ledere på alle nivåer er helt nødt til å tørre å stå foran og ta beslutninger som kan hende går i mot det noen ved en skrivepult sier skal gjøres. I denne saken ville jeg som leder aldri, og da understreker jeg aldri, latt denne damen reise hjem. Lett å være etterpåklok, "forståsegpåer" og arrogant, mener kanskje du? Jeg er ikke det, svarer jeg da. For dette handler om å ta grep og ta beslutninger deretter. I denne saken mener jeg at rådmannen over hodet ikke ser eller forstår hva som skal gjøres. Jeg jobbet som avdelingssykepleier i over 5 år, og tok en del lignende beslutninger. De falt ikke alltid i god jord, men jeg tok dem med god samvittighet fordi jeg ivaretok min lojalitetsplikt for pasienter, ikke for systemet. Et system jeg tidligere har uttalt meg om som et råttent og ødeleggende system. Lilly, som damen heter, ble sendt hjem med hjemmesykepleie. Hvorfor tok ikke sykehjemmet kontakt med dem og ba dem om å møte opp på sykehjemmet for å ivareta henne, hvis de ikke selv hadde mulighet til å gjøre det? Hvorfor trillet man ikke inn en ekstra seng på rommet til ektemannen, slik at de fikk være sammen? Hvorfor bestilte/laget man ikke en ekstra porsjon middag til Lilly i høytiden? Hvordan kan man sende henne av gårde og tenke at dette er i orden?

Du kan lese artikkelen og leserbrevet med Synne Bernhardt som hovedforfatter på nrk.no. (Her er saken omtalt i Lofotposten) Jeg har tidligere skrevet blogginnlegg på sykepleien.noog stilt spørsmål ved ledelse, og sagt at ledere sviker pasientene ved ikke å tørre å stå opp og si fra. Det mener jeg fortsatt at de gjør. Lojalitetsplikten går over stokk og stein, og bidrar som i denne saken til lovbrudd. Jeg oppfordrer til ulydighet, for pasientene og for faget. Ja, jeg gjør faktisk det. I Stavanger kommune presenterte man inntil nylig et bilde av en labrador da man ville vise hva man la i arbeidstakers lojalitetsplikt. Liknelsen med lojaliteten til en labrador er riktignok moderert i etterkant av store oppslag i Stavanger Aftenblad, men hvordan ser lojalitetsplikten ut idag? Lilly skulle aldri vært sendt hjem. Så enkelt er det. Det er faktisk ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. Hun og mannen er blitt sviktet på det groveste, og nå refses kommunen kraftig.

Jeg håper og ber om at dette får etterspill og at det lages presedens slik at dette ikke kan skje uten konsekvenser i fremtiden.

Jeg møtte blikket hans. En bunnløs fortvilelse nådde meg. Han skalv på hånda, som kavet i lufta i håp om å finne en trygg hånd. 

Jeg la hånda mi forsiktig i hans. Og holdt den i et fast grep, mens jeg prøvde å formidle trygghet og omsorg.

Så sier han: "Jeg må si at jeg vet ikke helt hvor jeg er. Jeg vet jo at jeg er på sykehuset, men det så stort og jeg har aldri vært her før."

Jeg nikker og smiler mot ham. Bøyer meg ned, og sier lavt at jeg synes også det er fryktelig stort og at jeg selv visste bare veien fra inngangsdøra og til min egen avdeling. "Så du er ikke alene om å synes det er stort og uoversiktlig, men nå er du her hos meg. Og jeg, sammen med flere sykepleiere, skal passe på deg. Hele tiden. Det lover jeg." 

Han smilte mildt tilbake. Som om det nå var oss to mot resten. Vi var på samme lag! Han holdt fast i hånda mi. Og han holdt den fast helt til han sovnet av narkosemidlene som gradvis lammet pust og kraften i den gamle kroppen. Han skulle igjennom en større operasjon. Og der sto jeg, som endel av et stort team, og skulle passe på ham. Sørge for at han kom trygt igjennom forløpet hos oss. Og det er ikke lite å passe på. Derfor kan vi bare ha ansvar for denne ene pasienten, akkurat da. Vi kan ikke spre oss på flere. De må vente. Og så blir det deres tur til å ha hele vårt fokus. Vi kan ikke gjøre feil. Skal ikke gjøre feil. Det finnes ikke tabbekvoter i vår jobb.

Dette var jo bare en av mange mange pasienter. Men altså, noen fester seg. Og denne mannen gjorde det. Han minnet meg på noe vesentlig. Noe jeg alltid var veldig klar over. Og som jeg holdt fast ved. Og fremdeles holder fast ved. 

DET ER MENNESKER VI PLEIER OG TAR VARE PÅ

Det er ikke diagnoser, legemsdeler. De er alle unike på hver sin måte. Ingen kan møtes på akkurat samme måte.  
For oss handler det ikke om penger, og at vi må skynde oss å bruke tida riktig. Man kan ikke skynde seg å trøste, skynde seg å vise omsorg, skynde seg å skape tillit, skynde seg å pleie.

Ingen av oss kan være to steder på en gang. Det tar den tiden det tar. Men når våre rammer består av penger og av ledere som vil ha sykepleien unnagjort i en fei, slik at man når over flere, så blir det konfliktfylt. Det skal være kostnadseffektivt! 

Dette tidspresset genererer frustrasjoner. Frustrasjoner jeg mange ganger har hørt, og hører fra kolleger. Frustrasjoner jeg selv har kjent på, og til tider kjenner på.

Det kan synes som om sykepleien skal måles i penger. Og de som bestemmer at det skal være slik, de kan umulig skjønne hva vi holder på med. Helsesøsteren på barneskolen, kreftsykepleieren som tar seg av en døende og hennes barn, operasjonssykepleieren som passer på hver muskel, hver en sene, hvert et ledd, ja hele pasienten som ikke er i stand til noenting, hjemmesykepleieren som får spørsmål om å koke et egg etter sårstellet.

Ingen kan trøste på to steder samtidig. Ingen kan følge to pasienter inn i døden samtidig. Ingen kan legge inn to katetere samtidig. Vi kan ikke dele oss i to, eller tre for den del. Det handler om verdighet. 
Den gang jeg jobbet som sykepleier på post var det utenkelig at en døende lå alene. Det ble leid inn fastvakter som satt inne hos pasienten. Som våket over den døende. På natta var det alltid en sånn lunhet i dette. Denne tryggheten, vi visste at der alltid var noen inne hos pasienten. Mens vi gjorde unna diverse sykepleieoppgaver ute i avdelingen. Så leser jeg at dette er på vei ut. Folk må dø alene. Jeg velger å tro at dette ikke stemmer. At det slett ikke er gått så langt at man opphever verdighetsaspektet på pengesekkens dystre alter! 

Tilbake til han som søkte trygghet i ei hånd. 

Han var nesten 100 år gammel. Skulle inn på operasjonavdelingen.

Og HER venter ikke vi på pasientene, her skal pasientene vente på OSS! Står pasientene klar på gangen, så får vi dem unna - ja, som på et samlebånd faktisk. Redd? Vel, vi får håpe de på posten har gitt pasienten nok beroligende da. 

Denne gamle mannen var en av disse som skulle stå og vente i ventehallen. Mens vi gjorde oss klar til å ta ham i mot. 
- Men han er jo en utrolig godt voksen mann, nesten 100 år gammel! Kan ikke han få vente på rommet sitt da? Trygghet, vet du. Vi kan vel legge vekk regelboka en eneste gang vel?
- Nix, ring ham opp, han skal vente, ikke vi. Du kan passe på ham.
- Men jeg er jo opptatt med en pasient som skal våkne opp fra narkosen. 
- Da får han klare seg alene, vi som går forbi kan se litt til ham. Det går bra, hva kan gå galt? Ingenting. 

" Da får han klare seg alene, vi som går forbi kan se litt til ham"

Hva slags sykepleie er dette da? Et gammelt menneske, langt hjemmefra. Og bare travle, fremmede mennesker rundt seg. Tar han vanndrivende? Må han på toalettet mens han venter? Våger han å tiltrekke seg nok oppmerksomhet til å få hjelp til å gå på toalettet? Hadde det vært min gamle mormor så hadde hun overhodet ikke våget å forstyrre noen. Ikke om det sto om livet! Jeg stolte ikke på at "vi som går forbi kan se litt til ham". Alle har det travelt. Og fokuserer på sine pasienter. 

Så jeg ble værende på to steder samtidig. Som så ofte før. Det blir venstrehåndsarbeid. Ingen av pasientene fikk hele min fulle oppmerksomhet.Og på operasjonsavdelingen blir det feil. Der skal vi ha hele vår oppmerksomhet rettet mot den pasienten vi der og da har ansvaret for. Fordi det er så mye å passe på. Hele tiden. Ingen av oss skal stå igjen alene på en operasjonsstue med en pasient liggende i narkose. Eller en pasient som er i ferd med å våkne. For mye står på spill.

Så det ble halvveis. Og det beste jeg klarte å gi utfra forutsetningene - litt her, litt der. Og gjør man dette ofte nok, ja så får man nok. Det er ikke tilfredsstillende å jobbe slik, og det kan ikke bli bra sykepleie for den som ligger der og trenger oss fullt og helt.

Og det er jo ikke dette jeg har lært. Og ikke stemmer det overens med hva jeg helt klart mener er riktig. 

Når kan vi slå i bordet med våre kunnskaper, når kan vi forlange å bli hørt i detter rotteracet som for det meste handler om penger og endel mindre om SELVE pasienten? Altså det mennesket med hele seg, følelser, tanker, kropp, sjel, pårørende, sykdom, yrke. Ja, alt. Hele seg. 

Jeg har sagt fra. Dette er uforsvarlig, og dette er jeg ikke med på. Det strider mot alt det jeg har av kompetanse. 

Å sette grenser kan handle om alt fra å protestere på nok en pålagt vakt etter å ha jobbet 3 uker i strekk, og hvor man er dønn sliten. Da kan man ikke passe godt nok på! Da MÅ man si fra. Uforsvarlig (og ulovlig?). For mange krevende arbeidsoppgaver samtidig kan føre til at noe går galt. Fortere enn man aner. 
Skjer det noe, så er det vi, den enkelte sykepleier som blir ansvarliggjort. Og de det i alle fall går ut over er pasientene. Og vi vet at feil skjer. Det er bare å se til Norsk Pasientskadeerstatning. Utbetalingene derfra er formidable. 

Det hjelper ikke å fylle ut skadeskjema, det hjelper ikke å tenke at dette skal aldri skje igjen. Uten at man tar fatt i grunnene til at feil skjer. Noen ganger er det ren og skjær tankeløshet. Men jeg våger den påstand at når en skal gjøre jobben man før var to til å utføre, da er vel risikoen for at en og annen feil blir begått vel? Jeg skulle likt å vite hvor mange feil som begås på grunn av tidspress. 

Ser vi på en annen yrkesgruppe, og en spesiell sak, så var det altså tidspress som gjorde at det holdt på å gå fullstendig galt, da disse to ungdommene på UNN fikk 40 ganger mer Metotrexat, enn det de skulle ha (det er bare å google, metotrexat ungdommer UNN). To liv kunne gått tapt. Fordi man ikke har nok folk på jobb. Til dobbeltsjekk. Til å gjøre jobben. 

Hva med å bare la oss få være sykepleiere, la oss få gjøre jobben vår ordentlig. Og sette rammene deretter!
Sykepleie kan ikke være på billigsalg. Enten gjør man det ordentlig og det tar den tiden det tar, eller så blir det til at vi må vi skynde oss. Og vi strekker oss. Langt. For å klare å yte sykepleie av god kvalitet. Men hvor lenge orker man? Hvor lang tid tar det å brenne ut en sykepleier som jobber om kapp med tiden? Og som må jobbe på en "kostnadseffektiv måte"? Pasientene blir uansett salderingsposten. Og det er ikke noe fint å se på. Det strider mot alt vi noen gang har lært.

Hvor lang tid tar det? 

Fra tid til annen kommer jeg over artikler som omhandler depresjoner.

I det siste har jeg lest mer enn vanlig om dette. Og det gjør at jeg husker tilbake. Jeg har vært der. En gang var jeg der, jeg også. Hvor depresjonen lå som et truende mørke over meg, i ferd med å kvele meg.

Så derfor har jeg sånn en sympati med de som sliter med dette, for jeg vet hvor mørkt det kan bli. Jeg vet hvor farlig det kan bli. Jeg vet.

Depresjon er farlig. Og depresjon er vanskelig å få behandling til - fordi den ikke finnes enkelt tilgjengelig, med mindre du har flere tusen kroner til overs etter at alt annet er betalt. De private psykologene. Der timene koster masse penger! Og det å behandle en depresjon kan faktisk ta tid. Og da bli dyrt.

Jeg synes det er så himla rart at det fokuseres så lite på psykisk helse. Disse lidelsene utgjør jo en temmelig stor del av sykemeldingene her i landet.

Men ingen politikere tar skikkelig grep, viser vilje og handlekraft til å gjøre behandling for psykiske lidelser like lett tilgjengelig som behandling for andre lidelser er. Å få time hos fastlegen for bihulebetennelse er ikke så vanskelig. Å få behandling for diabetes er heller ikke spesielt utfordrende. Eller migrene, eller ørebetennelse. Eller, eller og eller. Lista er lang. 

Mens en som går der og føler at livet bare er svart, som ikke klarer å forholde seg til verden, som ikke orker å gå på jobb - han/hun kan gjerne bare få beskjed om å "ta seg sammen", av fastlegen. Av arbeidsgiver, av familie, venner og gudene vet hvem som nå egentlig ikke vet hva de snakker om.

Kan man si det? Ta deg sammen, til en med en brukket fot? Kan man be en med diabetes, cøliaki, allergi om å bare ta seg sammen? Vel, hvis vi skulle gjort det, så ville jo dødstallene på for eksempel pasienter med diabetes skutt i været.

Er du allergisk mot vepsestikk og man bare sier "ta deg sammen" om vepsen har stukket, så vet vi jo at dette kan føre til døden.

Så vi behandler. Vi iverksetter og vi jobber mot å forebygge for tidlig død.

Men når det kommer til å få redusert dødstallene hos de som sliter med en eller flere psykiske lidelser - se DER snakkes det ikke så mye om å forebygge. Joda, i visse fora, og man har så fine intensjoner fra politisk hold. Men derfra og til konkret og virkelig handling er det snakk om lysår. Virkelig. 

Det er jo bare å se på statistikken det. Tallene der forteller oss at det gjøres altfor lite for å få ned dødstallene.

Når fastlegene river seg i håret og bare kan si til pasienter som sliter at det ER umulig å komme inn til psykolog igjennom det offentlige helsevesen - hva da? Hva skal en fortvilet stakkar da gjøre? Ta seg sammen? 

Hvis en med en mild depresjon vet at det er vanskelig å komme inn til psykolog, til en pris man har råd til, så kan det vel lett hende at dette mennesket lar være å oppsøke hjelp. Det nytter jo ikke. Og hva da om denne milde depresjonen utvikler seg til å bli moderat? Alvorlig?

For det kan bli virkelig svart! Og da kan jeg love deg at det ikke bare er å ta seg sammen! Ikke i det hele tatt. For er det noe man vil, så er det ut av det mørket. Men man finner ikke utgangen...

Når jeg leser dødsannonser hvor det står at "xxxx valgte å forlate oss", så lurer jeg på om dette mennesket følte at der var flere valgmuligheter igjen? Vi som står utenfor vet jo at det er det, men den som kaver i mørket alene, uten hjelp, klarer kanskje ikke å se dette? Da MÅ man ha behandling og hjelp. Før utgangen blir så fatal. Før det får utviklet seg til å bli så mørkt og så svart at man ikke finner veien.

Jeg har i grunnen ikke vært så åpen omkring min egen depresjon. Men kanskje det er på tide? Kanskje jeg skal si noe om det? For å være med å kaste lys over et viktig helsemessig anliggende!

Jeg føler jeg kan snakke med tyngde og autoritet når det gjelder dette - fordi jeg har vært der selv! Jeg VET hvor forbanna tungt dette er! Og jeg blir sint og frustrert når jeg ser at der stadig ikke gjøres stort for å lette tilgjengeligheten til hjelp for den som sliter med for eksempel en depresjon.

Strikken i mitt liv ble strukket for langt. Kapasiteten min til å håndtere livet og de krav som ble kastet på meg, forsvant. Og jeg beveget meg sakte, men sikkert inn i dette mørket jeg synes depresjonen dreier seg om. 

Jeg hadde en lege som forsto, han ba meg ikke bare om å ta meg sammen. Jeg hadde en fantastisk leder som forsto, og som heller aldri bare ba meg ta meg sammen.

Og jeg klarte etter lang tid å få hjelp hos psykolog. Jeg gikk til psykolog i omtrent ett år. For å bearbeide tidligere hendelser, det handlet om så mye som jeg bare hadde parkert og ikke gjort noe med. Reaktiv depresjon heter det når det er på grunn av utenforstående hendelser. Endogen heter det visst, om det ikke er noen åpenbare hendelser som bidrar til depresjonen. Jeg er ikke så inne på dette, men jeg er fullstendig klar over hva som utløste min depresjon. 

Det var på høy tid at jeg kom inn, og det sa psykologen min også: "Jeg sitter her og tenker at du skulle vært her for lenge siden." Det sa hun. Og hun hadde rett. Men å komme igjennom det nåløyet der var ikke lett. Men omsider klarte jeg det. Og fikk behandling.

Men så skal det legges til, og dette er viktig. Det var ikke bare det å gå til psykolog som stablet meg på bena igjen.

Arbeidsgiveren min var en svært sentral faktor her. Min nærmeste leder.

Hun hadde alltid en åpen dør for meg. Jeg kunne sitte på kontoret hennes og gråte ut min fortvilelse over at jeg ikke orket å jobbe. At jeg følte meg helt udugelig. Hun lyttet med omsorg. Hun klandret meg aldri for at jeg var ute av dansen.

Men det hun gjorde, som jeg tror var avgjørende hva meg og jobben angikk, var å stille ett eneste krav. Kom på jobb - litt! Noen få prosent. Du trenger ikke jobbe engang sa hun. Bare være her! Så jeg var for det meste sykemeldt 90 prosent denne perioden. 10 prosent på jobb. Fordi jeg visste at dette ble på mine premisser. Jeg var ikke i stand til å jobbe, men jeg var i stand til å VÆRE på jobb! Oppholde meg der, ti prosent! 

Tenk å ha en slik sjef? Tenk så mye omsorg det lå i dette kravet? Som jeg egentlig syntes var pyton. Kunne jeg ikke bare få være i fred? Helt i fred. Men i ettertid ser jeg verdien av dette at hun ikke lot meg være i fred.

Men uansett hvor mye jeg ønsket å være i fred, så fanget jeg likevel opp at dette var krav stilt i ren skjær omsorg. Ikke for at hun skulle få en eller annen vaktplan til å gå opp. For jeg var ikke i stand til å bidra så mye på jobb på denne tiden. Men hun skjønte at jeg trengte å komme meg ut døra hjemmefra. Og hun skjønte at dette ville gjøre veien tilbake lettere når det kom til å skulle bli fullt arbeidsdyktig igjen. For er du borte lenge lenge lenge, så kan jeg forstå at man nærmest får angst av å skulle møte jobben igjen. 

Jeg hadde jo en kort periode der jeg var 100 prosent sykemeldt. Men da kalte sjefen meg inn for å bare snakke med henne. Så en gang i uka, igjennom 100% sykemeldingsperioden min, så måtte jeg inn på teppet hos sjefen. Men på en god måte. 

Så veien mot målet kan man vel nå på mer enn en måte.

Men først og fremst må man kunne tilby behandling til den som er syk. Så bør kanskje arbeidslivet også ha plass til de som er i knestående? For det tror jeg nemlig det ikke er overalt. Det er ikke alle som har en sjef i samme kaliber som det min sjef er i.

Uansett hvilken type jobb man har, om det er i det offentlige eller privat - er man syk, så er man det! Og da kan jo arbeidsgiveren velge sin strategi deretter. Arbeidsmiljøloven er som den er, men til syvende og sist er det lov å være medmenneske også. 

Og til den som er syk, til den som sliter, så vil jeg også si, som andre som har vært der jeg har vært, vil si. Ikke gi opp! Om ikke hjelpen er der umiddelbart og så enkelt tilgjengelig som den er når du er fysisk syk, så finnes den der. Man må bare ikke gi opp. For gir du opp så finnes det jo ingen angrefrist ...

Er det noe som kan skje alle, så er det å bli rammet av en depresjon - livet kan snu på sekunder, så betaler du prisen for det kanskje mange år etterpå. For slik kan en psykisk lidelse utarte seg. Og noen kan rammes lettere enn andre. Jeg er blitt betegnet som sterk, en som tåler mye, en med såkalt høy resiliensfaktor eller hva det nå ikke heter. Og jeg ble rammet. Så dette kan skje hvem som helst. Det kan kanskje være en slags trøst for de som sliter. Og det kan kanskje bidra til å fjerne noe av tabuene omkring psykiske lidelser.

Fordelen med å ha vært der jeg har vært, er at jeg kjenner signalene. Det gjør ikke du som aldri har vært der. Det er forskjellen på oss. 

Selv om ikke det fra politisk hold er spesielt stor interesse og engasjement for å gjøre helsehjelpen lettere tilgjengelig, kan ikke vi bare bli enige om at det der med å be folk med depresjoner, om å bare ta seg sammen er fåfengt, respektløst og helt bak mål? Takk, da er vi enige.

(innlegget er første gang publisert på min egen blogg: www.mayforsberg.blogg.no)