Skrikende behov for spesial­sykepleiere!

Nei, sier dere det? Dette var noe nytt! Ble skikkelig overrasket da jeg leste denne overskriften igjen, nesten like overrasket som når jeg leser en overskrift med ordet «eldrebølgen» i seg.

Ja, det vil bli et sabla rabalder når dagene kommer og pasienter dør fordi operasjonssykepleierne har blitt neglisjert i så mange år og blitt for få til å ta seg av den akutt syke pasienten. Eller når han eller hun som trengte traumekirurgi ikke blir dypt nok og nok smertelindret under operasjonen fordi det ikke er lønnsomt nok til at det blir utdannet nok anestesisykepleiere. Eller når familien Nordmannsen må se sin syke far dø i smerter og uro fordi den palliative sykepleieren ikke finnes. Faktisk har hele sykehistorien til Nordmannsen vært et helvete da han på tross av sin metastaserende cancer coli aldri har fått møte den onkologiske sykepleieren eller den psykiatriske sykepleieren som har sin spisskompetanse på hans problemfelt. De fantes en gang ... 

Jeg er selv en helt vanlig sykepleier på medisinsk sengepost, men når lønnsforhandlingene i 2016 starter, er jeg i gang med min videreutdanning. 

Hvorfor velger man en videreutdanning? For mitt vedkommende har det ene og alene med faget i seg selv å gjøre. Jeg ønsker å få jobbe med det feltet innen sykepleien jeg synes virker mest spennende, som gir de største utfordringene og som jeg tror vil bidra til å utvikle meg selv til en bedre sykepleier. Det er ikke noe kall, det er ingen religiøs overbevisning eller en skyldfølelse som er årsaken, men selve faget. 

Jeg er så heldig at jeg får støtte av arbeidsgiver (fremtidig) til å ta en videreutdanning. Uten det hadde det nok vært vanskelig å kunne forsvare det å ta et dypere dykk innenfor fagfeltet jeg skal bli knakende god i. Økonomien hadde vært bremsen. 

Videreutdanning

Norsk Sykepleierforbund (NSF) kommer stadig med varskoer om at det vil være mangel på det og mangel på det. De setter i gang kampanjer à la «et pennestrøk er nok». Det diskuteres å endre navn på spesialtitler. En kan endre navn på jordmor eller helsesøster til det en vil. Jeg tror ikke det er det som hindrer menn i å søke. De prater om lønn og utjevning av lønn. Lik lønn for likt arbeid, og den tralten der. Men det har ikke båret så veldig mange frukter ennå, selv om NSF skal ha kreditt for at de klarte å få gjennom at sykepleiere får 80 prosent lønn under videreutdanning (sett at en får avtale med arbeidsgiver). 

Det er mange tiår siden folk tok utdanning som sykepleier fordi de hadde fått et kall. Dette må forbundet fortelle norske politikere og styrer i helseforetakene. Norske sykepleiere må også slutte med å nikke, neie og logre så fort et sparetiltak blir foreslått. Vi må opp, vi må gi beskjed og vi må fortelle allmennheten at vi er lei av å bli tatt for gitt. 

Den viktigste personen på et sykehus er pasienten. Den nest viktigste er sykepleieren. Vi er uerstattelige, men selv om en milliard sykepleiere utenfor våre grenser skulle drømme om norsk autorisasjon, vil ikke pasientene våre få den helsehjelpen de har krav på, forventer eller fortjener uten at utenlandske sykepleiere har eminente språkkunnskaper. 

En må faktisk innse at vi kommer til å måtte få mange flere sykepleiere hentet inn til våre helseforetak fra utlandet fremover. Dette fordi vi har helsetopper og politikere med et fremtidsperspektiv omtrent til nesetippen. På tross av advarsler og stadige oppslag er det sparing, sparing og sparing som er hovedfokus i den norske helsepolitikken i 2015. Det er hele tiden et spørsmål om hvordan ting kan gjøres mere effektivt, mer økonomisk forsvarlig og helst så hurtig som mulig.

Viktig jobb

Det første som må gjøres er at nyutdannete får faste jobber i fulle stillinger. På denne måten vil også tiden fra man er ferdig utdannet sykepleier til man kan starte på en videreutdanning gå ned.

Det er ikke brått sikkert at det er dumt med mange år på baken før en tar en videreutdanning, men det blir ikke akkurat lagt opp til at det skal være mulig. MEN jeg mener bestemt at man må ha jobbet en viss tid for å opparbeide seg basisferdigheter, klinisk blikk og kommunikasjonskompetanse for i det hele tatt å kunne bli vurdert som skikket til å ta en spesialisering. 

Det andre som må gjøres er at samfunnet faktisk forteller oss som er sykepleiere, spesialsykepleiere, eller de av oss som tenker å bli det, at «dere gjør en utrolig viktig jobb, og vi er fullstendig avhengig av dere for at vi skal kunne opprettholde gode helsetjenester her i landet». Dette gjør en ikke ved å drukne oss i innsparingstiltak, midlertidige ansettelser eller en lønn som er til å emigrere til de private av. 

Vi står på for pasientene hvert bidige minutt hver eneste dag, året gjennom. Det er mange tusen av oss som ikke får feiret jul med våre kjære i år heller, vi er på jobb når andre har fri.

Bli verdsatt

Men vi er sykepleiere, vi skal ha betalt for den jobben vi gjør, og vi skal ha betalt slik at det faktisk er fristende for dagens ungdom å velge det samme sporet som vi allerede har valgt. Lønnsforskjellen på en sykepleier med full ansiennitet og en spesialsykepleier med full ansiennitet er så lav og lite fristende at en skulle tro videreutdanningen var to helgeseminarer.

Lønna for spesialsykepleieren må opp! Om jeg ikke husker feil, lønner Sykehuset Innlandet sine spesialsykepleiere med cirka 469 000 kroner i grunnlønn. En sivilingeniør har 5 år på høyskole – hvor mange av dem har 469 000 kroner i grunnlønn med full ansiennitet? 

Det genereres masse penger til den norske stat med trykkontroll av dyser innenfor oljenæringen, men hvem skal sørge for at ingeniøren og arbeidsgiveren hans er trygge på at han kan fortsette med dette om han skulle bli syk eller detter ned ei trapp og knekker ankelen? Hvor lønnsomt er det at ingeniøren må vente 8 måneder i kø, få sykepenger etc. i påvente av at han skal få den operasjonen som får ham tilbake i arbeidslivet? Hva med rehabiliteringen han trenger etter operasjon?

Ja, jeg skriver nå som om sykepleieren er den viktigste yrkesgruppen i samfunnet, og det er vi! Men vi er «dessverre» eller kanskje en skal si «heldigvis» bare det for den syke, for den døende, for den nyfødte og for den med ukontrollert tankespinn.

Vi er ikke det for helsetoppene og helsepolitikerne. For dem er vi bare en av mange som møter pliktoppfyllende på jobb, utfører jobben vår på en eminent måte og går hjem igjen etter endt arbeidstid. 

Er du frisk og rask og har en familie som også er det, reflekterer du ikke så mye over jobben som legges ned blant personell i hvitt, grønt eller blått. Men etter en tid på medisinsk sengepost har jeg mange ganger fått høre, spesielt av pasienter, men også av pårørende: «Dere som gjør en så god og viktig jobb, hvordan kan dere stå i dette med så dårlig betalt»?

Tatt for gitt

Saken er vel den at vi får ingen anerkjennelse fra samfunnet, vi blir tatt for gitt, og det er jeg pisslei av! Jeg elsker allikevel jobben min og vet ikke om jeg ville byttet den ut for noe annet. Men jeg ønsker meg en lønn det går an å leve godt av. Jeg har 3-årig høyskoleutdannelse for å kunne være i stand til å yte god helsehjelp til trengende. Jeg skal i gang med en 1,5 årig videreutdanning for å kunne yte dette til en ny pasientgruppe. Det er ramaskrik etter meg, både som mann og som spesialsykepleier, og da synes jeg jaggu meg jeg skal få igjen noe annet enn utrolig gode kolleger, pen omtale i diverse medier og det å føle at en har utgjort en forskjell for et medmenneske i dag. 

Får spesialsykepleierne et fortjent og realt lønnshopp, er jeg overbevist om at enda flere søker seg til grunnutdanning og derav flere som senere vil ta en videreutdanning i geriatri, psykiatri, onkologi, anestesi eller kardiologi, for å nevne noen spesialiteter. Lønn forteller om du blir satt pris på eller ikke. I mitt hode er det dette som må til. Noen mumler om eldrebølger og komplekse helsetilstander. Snart er vi der, og da er det for sent. Ting må gjøres, og det må gjøres NÅ. 

Jeg stoler på at NSF vil være villige til å sette hardt mot hardt og sørge for at den politiske ledelse blir realitetsorientert og kommer seg ut av det deliriet den har gått i de siste tiårene. Vi kan ikke ha et helsevesen som har som hovedoppgave å gå med overskudd og stadig sette verdensrekorder i innsparing. Helse koster penger, det har alltid kostet penger og det SKAL koste penger. Det er tross alt menneskers ve og vel vi her har med å gjøre hver bidige dag, i enhver pasientkontakt, i enhver samtale med pårørende, hver gang en trekker opp en injeksjon. Det er ikke antall syltetøyglass eller aluminiumsfelger som kommer på rullebåndet hvert minutt vi håndterer. Det er et menneske i en eller annen form for krise, det er pårørende og venner til dette mennesket, og disse har krav på å bli tatt på alvor, ikke få en strekkode og beskjed om at «deg tjener vi så og så mye på, deg taper vi så og så mye på». 

Helse koster

Innse at i dagens samfunn er det lønn, status og arbeidsvilkår som fører til rekruttering! Ei jente på 19 år som er ferdig med videregående og har tenkt å søke seg til universitet/høyskole, reflekterer nok en del rundt hva hun vil bruke de neste 40 årene av livet sitt til. Vil hun feire jul med kolleger eller vil hun feire med familien sin? Vil hun sove om natten eller vil hun være våken? Vil hun gå i 17. mai-tog med barnet sitt? Sjansen for at hun vil velge en grunnutdanning i sykepleie og deretter en spesialisering er nok mye større om hun faktisk føler hun får noe igjen for det hun må ofre: Tryggheten i en fast full stilling, gode arbeidsvilkår og en lønn hun kan leve av. Med dette hadde det kommet så nært opp til perfekt som overhodet mulig. Tross alt har vi et utrolig givende yrke!