fbpx Ønsket å leve, men legen sa nei Hopp til hovedinnhold

Ønsket å leve, men legen sa nei

Illustrasjonsfoto Colourbox

Er det tilfeldig hvem som blir tilbudt livreddende behandling på sykehjem, spør Laila Fodnes Sidselrud.

For noen uker siden døde en eldre slektning av meg. Han hadde da bodd på et alders- og sykehjem et par års tid etter at beina­ begynte å svikte. Kognitivt var han imidlertid ­oppegående. Han hadde et klart hode, og kommuniserte greit med omgivelsene. Så fikk han lungebetennelse. Første dagen klarte han både­ å spise og å ta medisiner, men deretter klarte han ikke å svelge. Sykehjemslege bestemte at det ikke skulle gis intravenøs næring, væske eller medisiner. De pårørende ba om at han i det minste burde­ få væske, men dette ble avslått med henvisning til at man ikke la ned så stor innsats for å holde gamle folk i live. 

Kost/nytte

Medisinsk vitenskap har nådd langt, og vi kan i dag behandle langt flere sykdomstilstander enn for noen år siden. Enkelte behandlingsformer er arbeidskrevende og kostnadskrevende. Det er derfor forståelig at behandling nå vurderes ut fra kost/nytte, og slike vurderinger må ­sikkert i enda større grad gjøres i framtiden. Ett vurderingskriterium er alder. Man vil sette inn mer ressurser for å helbrede yngre folk. Men hva er aldersgrensen for å få behandling? Jeg vil tro at en ressurs og kostnadskrevende behandling ikke vil bli gitt til folk langt oppi åttiårene, men hvor går grensen for å få en forholdsvis lite kostnadskrevende behandling for en infeksjon?
Da søsteren min, som er intensivsykepleier, kom tilbake på jobb etter bisettelsen, var hennes første pasient en 95 år gammel mann som hadde­ fått pacemaker. Sett i lys av prosessen rundt vår slektning virker det tilfeldig hvem som blir tilbudt livreddende behandling. Bør det være helt opp til behandlende lege hvilke tiltak som skal iverksettes?

Han ønsket å leve

Et vurderingskriterium for om behandling skal gis er også pasientens livskvalitet. Har det livet man behandler en pasient tilbake til en så god kvalitet at det er verdt å leve? 
Hva er god livskvalitet? De fleste av oss er slik skrudd sammen at vi foretrekker det livet vi selv lever. Kriteriene for god livskvalitet vil derfor ­forandre seg igjennom livets faser og er ulike for forskjellige personer. Hvem skal da bestemme om pasienten har en god livskvalitet?
Min slektning ønsket selv å leve. Han gjentok dette ønsket flere ganger de siste dagene. Han hadde et sterkt hjerte og sterke lunger, men etter fem døgn uten væske, næring og medisin, og stadig økende doser med morfin, måtte selv han gi tapt. Jeg tror mulighetene for at han hadde­ kommet seg gjennom lungebetennelsen hadde vært gode hvis intravenøs antibiotikabehandling hadde startet tidlig. Slik dette utviklet seg, er jeg svært usikker på om han døde av lungebetennelse eller om han døde av uttørking. Mangelen på medisinsk hjelp ligger i grenselandet mot aktiv dødshjelp til en som ikke ønsket å dø. 

Kjenner du til lignende eksempler eller har du synspunkter som kan bidra til å belyse dette temaet? Skriv til redaksjonen@sykepleien.no

 

Lillian Lillemoen og Per Nortvedt ved  Senter for medisinsk etikk ved UIO, skrev nylig en artikkel i  Sykepleien  som berører noe av det samme. «Fru Hansen» bor ved et syke­hjem og har fått lungebetennelse. Den siste tiden har det vært vanskelig å få henne til å spise og drikke. Pleiepersonell oppfatter dette som et mulig ønske om å avslutte livet. Pårørende ønsket en fortsatt behandling. ­Ingen vet imidlertid hva fru Hansen mener om saken. Som Lillemoen og Nortvedt påpeker, hadde en forberedende samtale med beboer på et tidligere tidspunkt vært på sin plass. De påpeker samtidig at ansvar og endelig avgjørelse om behandling ligger hos ansvarlig behandler.

Må vite beboers ønske

Jeg er enig i at ansvarlig behandler­ bør ta den endelige avgjørelsen, men ansvarlig behandler bør samtidig ta hensyn til beboers ønsker. 
En gang vil kanskje jeg også flytte inn på et alders- og sykehjem. Jeg vil da vite at dette etter all sannsynlighet er endestasjonen. Jeg håper syke­hjemmet, lenge før det blir min tur til å flytte inn, innfører rutiner med «bli kjent»-samtaler, der ­temaet behandling ved eventuell sykdom også blir tatt opp. Sykehjemmet kan da orientere om hvilken behandling beboer kan forvente å få, og han eller hun kan selv velge hva de ønsker å motta av behandling. Livssituasjonen kan forandre seg mens man bor på et alders- og sykehjem, så det må være lov å forandre ønsker eller ta temaet opp på nytt, men alders- og sykehjemmet vil da vite hva som er beboers ønske om behandling hvis man kommer i en situasjon der behandling kreves for å opprettholde livet. Endelig beslutning om behandling vil fortsatt ligge hos ansvarlig­ behandler, men hvis beboers ønsker avviker fra ansvarlig behandlers beslutninger, burde beslutningen også blitt sett på av en annen lege. 
Denne innflytelsen ønsker jeg å ha over eget liv og død. Hva ønsker du?