Sykepleier ble empatiutmattet: – Problemene kommer snikende
Psykiatrisk sykepleier John-Arne Horn kjenner godt prisen av å bære andres smerte. To ganger er empatimuskelen hans blitt fullstendig utslitt.
– Vi har med oss jobblivet hjem og hjemmelivet på jobb. Sånn er det jo å være menneske. Av og til blir totalpakken for vanskelig, sier han.
Horn jobber i et samhandlingsteam på avdeling for psykose og rehabilitering ved St. Olavs hospital. Han har opplevd både panikkangst, søvnløshet og en følelse av emosjonell avstumpethet etter år i møte med mennesker i dyp krise.
Den første gangen han ble rammet av empatiutmattelse, skiftet han jobb – en løsning han tror mange velger. Noen år senere ble han empatiutmattet på nytt, for han hadde ennå ikke lært noen bedre strategi enn å bite tennene sammen.
Først etter lang tids kamp krevde han oppfølging og veiledning for seg selv og kollegene.
Startet med mareritt om pasientene
– Problemene kommer snikende, uten at du selv greier å se hva som skjer. Jeg husker at det begynte med at jeg hadde mareritt om pasientene mine. Så ble jeg søvnløs. Fikk anfall av panikkangst. Stort kontrollbehov. Ble en sånn venn som aldri syntes kompisers trøbbel var alvorlig. For sammenliknet med det jeg så på jobb, var jo for eksempel kjærlighetssorg ingenting. Du blir veldig kald når dette slår inn.
Han beskriver hvordan den psykiske belastningen etter hvert også satte seg fysisk i kroppen.
– Det var et voldsomt trykk i brystkassen. Jeg prøvde å løpe det av meg på tredemøllen, men det hjalp jo ikke.
Et heftig yrke
Gode kolleger holdt ham oppe en stund. Til slutt måtte han sykmeldes. Etter to måneder hjemme vendte han gradvis tilbake til jobb, nå med tydelige krav om debrief, veiledning og faglig påfyll.
– Vi har tråkket opp ei løype for oppfølging. Nå som det er på plass, krever det ikke så mye ressurser, og jeg er sikker på at arbeidsgiver med god margin tjener inn utgiftene til veiledning og faglig oppdatering gjennom å ha ansatte som holder seg friske, yter godt på jobb og dermed gir pasientene bedre tjenester.
Horn mener det ikke er mulig å stå i hjelperyrkene uten å snakke om følelsene.
– Vi som jobber i rus og psykiatri, står i et heftig yrke, med belastninger som verden utenfor ikke forstår. Uforutsigbarheten er enorm. Kan du drikke kaffe med pasienten i dag, eller får du kaffekoppen i hodet? Vil du bli ønsket en god dag eller truet med kniv og holdt som gissel?
Han har sett kolleger brenne ut, særlig dem som forsøkte å «være tøffe».
– Alle jeg kjenner som har valgt den strategien, er blitt ubrent. Det er nesten umulig å hjelpe seg selv når det røyner på.
– Det største bullshit-rådet som finnes
Norsk sykefraværsstatistikk viser at ansatte i helse- og sosialtjenestene har klart høyest fravær. Noen knytter det til den høye kvinneandelen i disse yrkene. Psykolog Per Isdal mener forklaringen like gjerne kan være det faktum at daglig kontakt med mennesker i lidelse og smerte er helsemessig belastende.
– «Ikke ta med jobben hjem», får mange hjelpere høre mens de er studenter. Det er det største bullshit-rådet som finnes.
Psykologen mener at et så dårlig råd burde være oppsigelsesgrunn for alle som underviser studenter i ulike hjelperyrker.
– Du må jo være en psykopat om du aldri tar med jobben hjem.
Isdal mener at sykepleierstudenter og andre heller bør få klar beskjed om at det i perioder vil bli helt umulig ikke å ta med jobben hjem. Og så bør undervisninga ruste dem for å håndtere dette.
Empatitretthet er yrkesrisiko
Isdal jobber med pasienter som utøver vold. Han har skrevet boka Smittet av vold om medfølelsens pris og holder også jevnlig foredrag om emnet. I etterkant blir han ofte kontaktet av tilhørere med egne erfaringer. Han husker godt barnesykepleieren som fortalte hvordan hun var blitt opplært på arbeidsplassen sin da hun var ny i yrket.
«Den dagen du ikke gråter når et barn dør, er du blitt profesjonell», hadde en eldre kollega sagt til henne.
– Det er jo en sjokkerende holdning, mener psykologen, som fastholder at det tvert imot er profesjonelt av en hjelper å våge å gråte, å våge å vise følelser. Han oppfordrer også til å være åpen om vanskelige følelser til kolleger, gjerne på tilrettelagte arenaer.
– Vi må dele følelsene med noen. Vi trenger at noen lytter til vår sorg, vårt sinne, vår følelse av avmakt. Vi må få komme til et metaforisk leirbål der vi våger å ta frem det vi bærer på, og det må sitte noen der som viser medfølelse med vår medfølelsestretthet. Uten et leirbål kan vi bli ganske kjipe hjelpere, som ikke egentlig orker folk lenger.
Syntes alle var idioter
Han snakker av egen erfaring. Etter ti år som terapeut oppdaget Per selv at han var mye sint hjemme, kranglete på jobb og at han generelt syntes at alle rundt ham var idioter.
– Jeg orket ikke lenger å omgås folk, men ville heller være alene og se drit på tv, forteller han.
Typiske symptomer på empatitretthet er utmattelse, høyt blodtrykk, smerter i rygg , nakke og skuldre, konsentrasjonsvansker, problemer med fordøyelse, søvn, sexlyst og følelsesregulering.
Hos legen vil man ofte få tilbud om symptombehandling, men sjelden ta praten om hvordan det er mulig å redusere den emosjonelle belastninga på jobb.
– Vi må ha et språk for det som skjer, for symptomene og sammenhengene. Hvis vi skjønner hva som foregår, kan vi reagere og forebygge før det går for langt, sier psykologen.
Relatert
KI endrer sykepleieryrket: – Gir rom for mer empati og skjønn
Sykepleie er blant yrkene som vil bli mest påvirket av kunstig intelligens, i
Dette må du vite om langvakter
– En del forutsetninger må være på plass hvis langvakter skal lykkes, påpeker
– Kan man finne fred i møte med sykdom?
Vi som sykepleiere må ha et fokus på eksistensielle og åndelige behov i
Sykepleiere fra generasjon Z krever mer: – Det er jo det som gjør det artig å være leder også
Unge sykepleiere stiller nye krav.
Mest lest
27 Kommentarer
Heidi Janne Müller
,Takk for at dere tematiserer dette.
Henny Hellerdal
,Enig, dette er viktig ! Har sett dette skje med kolleger uten helt å forstå
Camilla
,Dette emnet i faget vår har vært totalt mangel på å ta med ut på arbeidsplassene våre. For ikke å snakke om tema underveis i utdanningen. Drømmer om at håndtering av stress og belastning i nær fremtid kommer inn som del av systematisk HMS arbeid og som en selvfølge både i avd.rus, psyk.og somatikk. Jeg tror at å få hjelp til å håndtere stress og belastning på jobb som del av arbeids oppgavene våre er en del av det å beholde og også da å rekruttere inn i helsesektoren. På høy tid at det tas med.
Sofia
,Takk for at dere belyser et så viktig tema! Det er alt for mange som preges av omsorgstretthet og ikke orker mer fordi de ikke kjenner seg selv igjen tilslutt. Det har blitt alt for høy arbeidsbelastning de siste årene og det finnes ikke rom for etisk refleksjon, kompetanseutvikling, eller bl.a snakke om noe annet i lunsjen. Utrolig trist utvikling.
Marie
,Tusen takk for at du belyser dette.
Mille
,Så bra at dere tar dette opp! Håper det blir mer fokus på dette i fremtiden. Dette er grunnen til at jeg (og mange andre) har sluttet å jobbe i helsevesenet. Jeg elsket jobben min, men jeg klarer ikke tanken på å jobbe så tett med sårbare mennesker lengre. Veiledning og andre viktige tiltak ble avsluttet på jobben grunnet økonomi. Det ville nok ha hjulpet på sikt.
Unni Fonneland
,Så viktig tema, på høy tid at det blir belyst og problematisert. Det er ingen tvil om at mange sliter seg ut pga, total mangel på oppfølging i forhold til utslitthet/utbrenthet/empatitomhet. Håper dette blir et tema med mye større fokus, både i utdanningen og ikke minst, i praktisk arbeid. Som student er det vanskelig å forstå hva vi kommer til å møte, derfor må fokuset settes inn på arbeidsplassen. Videreutdanning/veiledning/faglig påfyll er mange steder en mangelvare.
Solveig Mo
,Takk for at dere tar opp dette tema! På min arbeidsplass snakket vi ofte om sjels slitasje, vi var heldig, hadde jevnlig veiledning og debrief etter vanskelige opplevelser. Vi brukte uttrykket også i lønnsforhandlinger!
Nina
,Tusen takk for at dette tema endelig belyses ! Og det er en glede å lese alle de fine svarene her som vitner om engasjerte helsearbeidere med stort hjerte og veldig mye empati. Jobbet selv i 40 år i helse og elsket jobben, og kjenner meg igjen i temaet empati utmattelse. I utdanningen lærer vi at mennesket består av fysisk, psykisk, åndelig og sosial dimensjon - vi har en sjel, og den sjelen må vi ta vare på !
Hadde ofte med meg sykepleier studenter, disse ofte unge som ga stor inspirasjon, deres friske syn på temaer, og selv følte jeg at dager med en student ga ny glede og engasjement i jobben. Er det noen jeg beundrer mest i arbeidslivet, så er det de menneskene som velger å utdanne seg innen helse i utøvende praksis. For det må nå bli en anerkjennelse av at også helse arbeider er mennesker, som verken har mer "supermakt" eller andre mennesker - uansett om det er sykdom eller fravær av sykdom. Men en "usynlig" sykdom er oftest det man fokuserer mindre om, og det er når den som skal hjelpe og betrygge en som er syk (pasient) selv blir "usynlig syk" - men forventes å fortsatt prøve å hjelpe. Det sier vel seg selv hvor det bærer ?
Dette yrket kan ikke sammenlignes med å tegne et hus, for så å sette noen håndverkere i gang med å bygge det og så ser man fremgang og resultater for hver dag.
Slik er det ofte i det daglige for den som jobber med syke mennesker, ofte er ikke målbar helse å se, ofte må man "vedlikeholde", "reparere", lindre og støtte-
man kan gå hjem etter stressende dag og føle at man ikke "ser resultater på bedring", tenke "på hva man kan gjøre annerledes eller bedre neste dag" eller "hva vil hjelpe"...?
Og så gjemmer man å hjelpe seg selv.. og så er man sliten etter ugunstig arbeidstid, der man strever hjem etter kveldsvakt kanskje på overtid der de hjemme allerede sover, og man vet at man skal tidlig opp neste morgen uten nok søvn og tilslutt "må man ta skippertak" med alt for "begeret flyter over".
Ledere som sitter og "tegner disse helse husene" bør nå i fremtiden tenke mer annerledes på hvordan utøverne innen disse " helse husene" skal ivaretas.
Yrket er ikke noe " Florence Nightingale" lenger ! Helsearbeidere må anerkjennes på et helt annet nivå enn de hittil er blitt ! Lønn må heves betraktelig ! Arbeidstidene må sees på, slik at det er mulig å kombinere familie og sosialt nettverk med jobb. Individuelle turnuser i livssykluser mennesker går igjennom, mulighet for helsearbeidere å ha lønn slik at de kan skaffe bolig i rimelig avstand til arbeidssted.
Gi helsearbeidere den empatien de fortjener så inderlig for de er stolte av jobben sin, men ikke gjør dem syke !
Linda
,Så viktig at dette kommer frem!! Forebygging av utbrenthet og sykmeldinger..
Stine Dahl
,Takk for artikkel❤️
Amalie
,Veldig viktig og fin artikkel! Meget relevant.
Liv-Hege Heill
,Dette traff meg virkelig! Svært viktig tema. Jeg tror at dette er hovedgrunnen til at mange gir seg i helsevesenet. Den mentale belastningen er det tyngste å stå i, og når man tynes til det ytterste på «effektivitet» og «produksjon» blir svaret for mange at man blir utmattet og/eller slutter. Jeg har opplevd «effektiviseringstiltak» som økte ukentlig arbeidstid til 37,5 t/uke, til tross for samtidig turnus. Vi jobber full uke og kveld, helg og helligdag. I helgene jobber vi alene i psykiatrisk akuttvakt… Ingen pustepauser, ingen steder å hente seg inn. Dette gir økt sykefravær og tanker om å gi seg. I vårt yrke tror jeg veien å gå er i motsatt retning; redusert ukentlig arbeidstid og mere veiledning/tid til refleksjon, hvis vi skal ha en sjans til å bevare egen helse. Vi er ikke maskiner, men kvaliteten på arbeidet vårt måles i såkalt produksjon. Håper dette kan bli en av NSFs kampsaker; redusert ukentlig arbeidstid og mer rom for ivaretakelse av de ansatte også🙏🏻
Linda
,Så BRA at dette emnet blir belyst!! Desverre så kjenner jeg meg igjen i det som bli skrevet. Det er utrolig mye stress, og følelse av for lite bemanning. Kjenner på kroppslige smerter. Blir lett irritert. Ønsker ikke/orker ikke å være så mye sosial, men kjenner samtidig på at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke får møtt familie og venner som jeg ønsker. Føler meg rett og slett sliten. Har en utrolig dårlig turnus, og at jeg er på jobb når andre har fri.
Nora Kristiansen
,Da jeg starta i 1993 fikk vi fast veiledning gjerne i grupper. det va som å restarte, finne tilbake gnist og mestring. Så mistet vi tilbudet om veiledning og forresten også og velferdspengene våre , til slunken kommunekasse. Helt slutt tok det vel tidlig 2000-tall. Er egentlig imponert over at hjelperne orker sin jobb. Veldig givende men prisen ligger i at du betaler med egen "Psyke og Soma". Utmattelse, høyt blodtrykk, smerter i rygg , nakke og skuldre, konsentrasjonsvansker, problemer med fordøyelse, søvn, sexlyst og følelses-regulering. Tøff pris å betale og de fleste symptomene er gjenkjennbare hos de aller fleste vet jeg. Så det å ha faste veiledninger for personell i helsevesenet er en viktig løsning for å unngå å miste disse flinke varme menneskene til andre yrker evt uførhet.
Anne
,Dette snakkes ikke nok om. Mange leders holdninger er at man kanskje er «svak psykisk» om man ikke takler dette. Men sannheten er jo at dette påvirker jo oss i høyst grad. Selv vurderer jeg å bytte yrke nå pga mareritt om pasienter og økte søvnproblemer.
Lala
,Jeg forstår hva du mener.
Jeg anbefaler COACHING, COACHING, & COACHING.
Det hjelper meg masse.
Jeg bruker det hverdag i jobben min både til meg selv & til pasienter.
ANBEFALES.
Ane
,God artikkel! Også i kommunene, særlig i arbeid med mennsker med demens, kan hverdagen være krevende med tanke på den psykiske slitasjen. God kollegastøtte er nøkkelen for meg, men empatitrøtthet kan definitivt skje hos oss også. Skulle gjerne hatt fast veiledning, særlig i krevende perioder.
Anett
,Tusen takk for fin artikkel om et utrolig viktig tema i vårt yrke. Etter 20 år på onkologisk sengepost kjenner jeg på det samme. Følelseslivet blir avstumpet fordi ingenting er ille sammenlignet med det en står i og ser på jobb. Da kommer man desverre dit at det ikke er mer å gi. Med mer fokus på det artikkelen belyser tror jeg vi kan forebygge utbrenthet og flukt fra yrket.
Robert Claeson
,Huvudtemat (med flera viktiga underteman) som artikeln belyser är mycket viktigt att ha förståelse för OSS ALLA som arbetar med/för människor i människonära yrken. Vikten av att kontinuerligt ges/få professionell handledning för att inte själva riskera att bli känslomässigt handikappade/stumma. Att vi via våra arbetsgivare/samhället strukturerat på alla nivåer (i grundutbildning, under yrkeslivet och vid vidareutbildning) får möjlighet att samtala, reflektera kring de känslor vi möter i oss själva och de vi är till för att hjälpa. Jag blev mycket berörd av artikeln. Ett så viktigt ämne på så många sätt inte minst för att kunna behålla som rekrytera nya kollegor och förhindra förlusten av andra…STORT TACK TILL artikelförfattaren Gulo Kulset Merakerås samt John-Arne Horn och Per Isdal för att ni delade med er av era erfarenheter.
Jeanette Schulstad
,Takk! Skal sykepleierflukten bremses, trengs verktøy for å prosessere inntrykk. Jeg har videreutdanning som mentor og veileder, men er usikker på effekten. Jeg bruker drodling og skissing som refleksjons verktøy, og tror dette kan være nøkkelen til Resilience også hos andre hjelpere. Jeg maler eldrebølgen, traumer og lidelse, men også ressurser, farger og glede. Jeg tror alle som har lyst får til å uttrykke noe i en fargeklatt, men å synke inn i den kreative dimensjon gir mye kraft. (Hinz, D. L. (2022) Clarifying the Creative level of the Expressive Therapies Continuum: A different dimension.) Jeg er igang med master i kunstterapi på OsloMet og praktiserer gruppeterapi for voksne.
Janne
,Når en går i eigen kvardag, kan tanken om eigen utilstrekkeligheit ta over. Berre det å skumme gjennom denne artikkelen hjelper uhorvelig mykje.
Eg vert frustrert kvar gong sjukefråvær debatten kjem i media. Der må no vere nokon "kloke hoder" i system forvaltninga som kan fange opp ein årsakssammenheng og sette inn tiltak.
Sandra
,Tema omtales som i forskningslitteratur
Mia
,En viktig artikkel som belyser et svært aktuelt tema. Dette er realiteten for mange helsearbeidere.
Jeg har tiltro til at mine kollegaer kjenner både sine behov og begrensninger, og at de innehar mange av de viktige verktøyene for å håndtere disse utfordringene. Hemskoen for at de får benyttet disse verktøyene når behovet melder seg, er nok at de fleste er empatiske, samvittighetsfulle mennesker som brenner for jobben sin, og bryr seg inderlig om pasientene sine. Hvorfor er det en hemsko, spør du. Fordi den offentlige helsetjenesten er presset til randen. Sykefraværet er høyt, budsjettene er sprengt, ventelistene er lange, fristbruddene hoper seg opp, helsepersonellet mangler. På jobb løpes det fra én pasient til den neste, uten pause. Å velge én ting betyr å velge bort noe annet. Det siste man trenger er flere oppgaver! Når man så blir fortalt at man må ta tak i dette selv, oppleves det som svært vanskelig for den enkelte.
Dette må det tas tak i på et høyere nivå. For at det er nødvendig med bedre psykososiale rammer, tiltak og vilkår kan ingen betvile. Det må bevilges mer penger til helseforetakene, disse må øremerkes, og det må inn i arbeidsmiljøloven.
Camilla Danielsen
,Er så glad for at dette temaet er belyst, og ser det måtte en mannlig sykepleier til for å ta det frem i lyset. Tusen takk!
Husker min mor alltid sa, 'det viktigste i omsorgsyrket er å ha empati'. Hun var hjelpepleier, jeg ble sykepleier, og vi hadde empati, og gikk tom, mange ganger. Vi ble utbrent og syk. Den empatien er ikke noe man skrur av og på hverken på jobben eller hjemme. Er du pårørende så vet du godt hvordan instinktene drar deg imot å hjelpe de man er glad i, det er sånn det er å være menneske. Er man ute på fest, og de man møter får høre at man er sykepleier, så kommer jo sykehistoriene på rekke og rad, og så sitter vi der og lytter, igjen. Jeg har jobbet med veldig syke mennesker, både barn og voksne, og vet at for meg var det lettere å skru av empati-krana når jeg var i kortere møter med pasientene, eller ikke identifisert meg med dem. Det var også lettere å jobbe med pasienter som ønsket å lære om noe jeg hadde erfaring med, pustebevisstheten i yoga og meditasjon. Da fikk jeg ugleøyer av kollegaer som ikke så verdien av det jeg kunne lære bort til f.eks. ryggmargskadepasienter, om å bevege bevisstheten innover, og hvile i sin egen pust og energi. De hadde sterke opplevelser med å finne indre ro og styrke, men jeg ble heller kritisert enn oppmuntret for det jeg delte med de som ønsket det. En sykepleierkollega sa ifra til leder fordi jeg hadde ventet ti minutter med å gi en pasient 1 gram paracet, fordi jeg var litt opptatt med å veilede 10 andre pasienter i pust og avspenning. Dette var i 2015, jeg ble først sykemeldt pga egen utmattelse og sykdom. Motarbeidinga av det jeg opplevde som et effektivt initiativ og bidrag til bedring både i meg selv og hos pasientene hadde kanskje ikke skjedd i dag. Jeg gav da opp, og har utviklet kronisk utmattelse pga å ha gått for lenge og gitt til andre uten å gi til meg selv, eller blitt sett for hva jeg sto i og trengte. Ofte er det vi trenger selv, det samme som pasientene våre trenger, men man kan ikke tvinge folk til å gjøre yoga eller meditere, og de 'vanlige' sykepleier oppgavene må utføres.
Helsepersonell må få lov til å hente seg inn, hvile, spise i ro og fred i arbeidstida. det må jobbes for bedre turnusordninger, arbeidstiden må kortes ned og stykkes opp, og lønna må opp! Dette med at vi skal selv besørge at vi ikke brenner ut, og blir empati-utmatta mener jeg ikke er hele løsningen. Det må legges opp til å ha mer rom og økonomi for egentid og selvpleie i arbeidstida. Det faktum at det ofte er slik at vi ikke får ta ut ferie når det er ønsket, at man må 'trå til' for å sørge for bemanningen på arbeidsplassen er dekka, 'lette byrden' for andre, og i tillegg får dårligst betalt i samfunnet, det gjør jo at man ikke føler at man er verdt noenting.
Verdi + Fri = Empati - Jo høyere verdi en sykepleier føler, og jo mer frihet til å gi til seg selv, jo mer rom skapes for empati.
Nina
,Camilla, likte den du skrev på slutten: Verdi+Fri=Empati
Samtidig tenker jeg at empati både kan være enkelt og mange ganger i løpet av kun en arbeidsdag- feks om man har 20-30 pasienter som forventer å møte en terapeutisk og empatisk helsearbeider..
Det føles mange ganger utopisk og virkelighetsfjerne at en helsearbeider i en stressende arbeidshverdag skal klare å sette seg inn i løpet av kort tid i en annens følelser og situasjon. Det er her alarmen burde gå for alle ! Hvordan fordrer man at helsearbeidere er "skrudd sammen"? Empati må ikke forveksles med sympati- en mer overfladisk tilnærming som i gitte situasjoner noen ganger gjør det "enklere" å overleve mentalt- men som også kan være farlig fordi det blir overfladisk og i verste fall stå mellom liv og død.
Egentlig i ideell situasjon burde enhver helsearbeider vite at DE HAR SÅ STOR VERDI ved valget de har tatt at det blir unødvendig å finne bekreftelse fra andre. Men vi er bare mennesker og trenger bekreftelse fra "flokken" /anerkjennelse - slik at vi samtidig ikke blir grenseløse og syke.
Tusen takk, Du tar opp slik tema. Det påvirker mange yrkesgrupper.
I alle jobb skal du beskyttes men ikke I helse. Dårlig mennesker adferd akseptere fordi de er syk.