Sykepleier ble empatiutmattet: – Problemene kommer snikende
Psykiatrisk sykepleier John-Arne Horn kjenner godt prisen av å bære andres smerte. To ganger er empatimuskelen hans blitt fullstendig utslitt.
– Vi har med oss jobblivet hjem og hjemmelivet på jobb. Sånn er det jo å være menneske. Av og til blir totalpakken for vanskelig, sier han.
Horn jobber i et samhandlingsteam på avdeling for psykose og rehabilitering ved St. Olavs hospital. Han har opplevd både panikkangst, søvnløshet og en følelse av emosjonell avstumpethet etter år i møte med mennesker i dyp krise.
Den første gangen han ble rammet av empatiutmattelse, skiftet han jobb – en løsning han tror mange velger. Noen år senere ble han empatiutmattet på nytt, for han hadde ennå ikke lært noen bedre strategi enn å bite tennene sammen.
Først etter lang tids kamp krevde han oppfølging og veiledning for seg selv og kollegene.
Startet med mareritt om pasientene
– Problemene kommer snikende, uten at du selv greier å se hva som skjer. Jeg husker at det begynte med at jeg hadde mareritt om pasientene mine. Så ble jeg søvnløs. Fikk anfall av panikkangst. Stort kontrollbehov. Ble en sånn venn som aldri syntes kompisers trøbbel var alvorlig. For sammenliknet med det jeg så på jobb, var jo for eksempel kjærlighetssorg ingenting. Du blir veldig kald når dette slår inn.
Han beskriver hvordan den psykiske belastningen etter hvert også satte seg fysisk i kroppen.
– Det var et voldsomt trykk i brystkassen. Jeg prøvde å løpe det av meg på tredemøllen, men det hjalp jo ikke.
Et heftig yrke
Gode kolleger holdt ham oppe en stund. Til slutt måtte han sykmeldes. Etter to måneder hjemme vendte han gradvis tilbake til jobb, nå med tydelige krav om debrief, veiledning og faglig påfyll.
– Vi har tråkket opp ei løype for oppfølging. Nå som det er på plass, krever det ikke så mye ressurser, og jeg er sikker på at arbeidsgiver med god margin tjener inn utgiftene til veiledning og faglig oppdatering gjennom å ha ansatte som holder seg friske, yter godt på jobb og dermed gir pasientene bedre tjenester.
Horn mener det ikke er mulig å stå i hjelperyrkene uten å snakke om følelsene.
– Vi som jobber i rus og psykiatri, står i et heftig yrke, med belastninger som verden utenfor ikke forstår. Uforutsigbarheten er enorm. Kan du drikke kaffe med pasienten i dag, eller får du kaffekoppen i hodet? Vil du bli ønsket en god dag eller truet med kniv og holdt som gissel?
Han har sett kolleger brenne ut, særlig dem som forsøkte å «være tøffe».
– Alle jeg kjenner som har valgt den strategien, er blitt ubrent. Det er nesten umulig å hjelpe seg selv når det røyner på.
– Det største bullshit-rådet som finnes
Norsk sykefraværsstatistikk viser at ansatte i helse- og sosialtjenestene har klart høyest fravær. Noen knytter det til den høye kvinneandelen i disse yrkene. Psykolog Per Isdal mener forklaringen like gjerne kan være det faktum at daglig kontakt med mennesker i lidelse og smerte er helsemessig belastende.
– «Ikke ta med jobben hjem», får mange hjelpere høre mens de er studenter. Det er det største bullshit-rådet som finnes.
Psykologen mener at et så dårlig råd burde være oppsigelsesgrunn for alle som underviser studenter i ulike hjelperyrker.
– Du må jo være en psykopat om du aldri tar med jobben hjem.
Isdal mener at sykepleierstudenter og andre heller bør få klar beskjed om at det i perioder vil bli helt umulig ikke å ta med jobben hjem. Og så bør undervisninga ruste dem for å håndtere dette.
Empatitretthet er yrkesrisiko
Isdal jobber med pasienter som utøver vold. Han har skrevet boka Smittet av vold om medfølelsens pris og holder også jevnlig foredrag om emnet. I etterkant blir han ofte kontaktet av tilhørere med egne erfaringer. Han husker godt barnesykepleieren som fortalte hvordan hun var blitt opplært på arbeidsplassen sin da hun var ny i yrket.
«Den dagen du ikke gråter når et barn dør, er du blitt profesjonell», hadde en eldre kollega sagt til henne.
– Det er jo en sjokkerende holdning, mener psykologen, som fastholder at det tvert imot er profesjonelt av en hjelper å våge å gråte, å våge å vise følelser. Han oppfordrer også til å være åpen om vanskelige følelser til kolleger, gjerne på tilrettelagte arenaer.
– Vi må dele følelsene med noen. Vi trenger at noen lytter til vår sorg, vårt sinne, vår følelse av avmakt. Vi må få komme til et metaforisk leirbål der vi våger å ta frem det vi bærer på, og det må sitte noen der som viser medfølelse med vår medfølelsestretthet. Uten et leirbål kan vi bli ganske kjipe hjelpere, som ikke egentlig orker folk lenger.
Syntes alle var idioter
Han snakker av egen erfaring. Etter ti år som terapeut oppdaget Per selv at han var mye sint hjemme, kranglete på jobb og at han generelt syntes at alle rundt ham var idioter.
– Jeg orket ikke lenger å omgås folk, men ville heller være alene og se drit på tv, forteller han.
Typiske symptomer på empatitretthet er utmattelse, høyt blodtrykk, smerter i rygg , nakke og skuldre, konsentrasjonsvansker, problemer med fordøyelse, søvn, sexlyst og følelsesregulering.
Hos legen vil man ofte få tilbud om symptombehandling, men sjelden ta praten om hvordan det er mulig å redusere den emosjonelle belastninga på jobb.
– Vi må ha et språk for det som skjer, for symptomene og sammenhengene. Hvis vi skjønner hva som foregår, kan vi reagere og forebygge før det går for langt, sier psykologen.
Relatert
KI endrer sykepleieryrket: – Gir rom for mer empati og skjønn
Sykepleie er blant yrkene som vil bli mest påvirket av kunstig intelligens, i
Dette må du vite om langvakter
– En del forutsetninger må være på plass hvis langvakter skal lykkes, påpeker
– Kan man finne fred i møte med sykdom?
Vi som sykepleiere må ha et fokus på eksistensielle og åndelige behov i
Sykepleiere fra generasjon Z krever mer: – Det er jo det som gjør det artig å være leder også
Unge sykepleiere stiller nye krav.
Mest lest
19 Kommentarer
Heidi Janne Müller
,Takk for at dere tematiserer dette.
Henny Hellerdal
,Enig, dette er viktig ! Har sett dette skje med kolleger uten helt å forstå
Camilla
,Dette emnet i faget vår har vært totalt mangel på å ta med ut på arbeidsplassene våre. For ikke å snakke om tema underveis i utdanningen. Drømmer om at håndtering av stress og belastning i nær fremtid kommer inn som del av systematisk HMS arbeid og som en selvfølge både i avd.rus, psyk.og somatikk. Jeg tror at å få hjelp til å håndtere stress og belastning på jobb som del av arbeids oppgavene våre er en del av det å beholde og også da å rekruttere inn i helsesektoren. På høy tid at det tas med.
Sofia
,Takk for at dere belyser et så viktig tema! Det er alt for mange som preges av omsorgstretthet og ikke orker mer fordi de ikke kjenner seg selv igjen tilslutt. Det har blitt alt for høy arbeidsbelastning de siste årene og det finnes ikke rom for etisk refleksjon, kompetanseutvikling, eller bl.a snakke om noe annet i lunsjen. Utrolig trist utvikling.
Marie
,Tusen takk for at du belyser dette.
Mille
,Så bra at dere tar dette opp! Håper det blir mer fokus på dette i fremtiden. Dette er grunnen til at jeg (og mange andre) har sluttet å jobbe i helsevesenet. Jeg elsket jobben min, men jeg klarer ikke tanken på å jobbe så tett med sårbare mennesker lengre. Veiledning og andre viktige tiltak ble avsluttet på jobben grunnet økonomi. Det ville nok ha hjulpet på sikt.
Unni Fonneland
,Så viktig tema, på høy tid at det blir belyst og problematisert. Det er ingen tvil om at mange sliter seg ut pga, total mangel på oppfølging i forhold til utslitthet/utbrenthet/empatitomhet. Håper dette blir et tema med mye større fokus, både i utdanningen og ikke minst, i praktisk arbeid. Som student er det vanskelig å forstå hva vi kommer til å møte, derfor må fokuset settes inn på arbeidsplassen. Videreutdanning/veiledning/faglig påfyll er mange steder en mangelvare.
Solveig Mo
,Takk for at dere tar opp dette tema! På min arbeidsplass snakket vi ofte om sjels slitasje, vi var heldig, hadde jevnlig veiledning og debrief etter vanskelige opplevelser. Vi brukte uttrykket også i lønnsforhandlinger!
Linda
,Så viktig at dette kommer frem!! Forebygging av utbrenthet og sykmeldinger..
Stine Dahl
,Takk for artikkel❤️
Amalie
,Veldig viktig og fin artikkel! Meget relevant.
Liv-Hege Heill
,Dette traff meg virkelig! Svært viktig tema. Jeg tror at dette er hovedgrunnen til at mange gir seg i helsevesenet. Den mentale belastningen er det tyngste å stå i, og når man tynes til det ytterste på «effektivitet» og «produksjon» blir svaret for mange at man blir utmattet og/eller slutter. Jeg har opplevd «effektiviseringstiltak» som økte ukentlig arbeidstid til 37,5 t/uke, til tross for samtidig turnus. Vi jobber full uke og kveld, helg og helligdag. I helgene jobber vi alene i psykiatrisk akuttvakt… Ingen pustepauser, ingen steder å hente seg inn. Dette gir økt sykefravær og tanker om å gi seg. I vårt yrke tror jeg veien å gå er i motsatt retning; redusert ukentlig arbeidstid og mere veiledning/tid til refleksjon, hvis vi skal ha en sjans til å bevare egen helse. Vi er ikke maskiner, men kvaliteten på arbeidet vårt måles i såkalt produksjon. Håper dette kan bli en av NSFs kampsaker; redusert ukentlig arbeidstid og mer rom for ivaretakelse av de ansatte også🙏🏻
Linda
,Så BRA at dette emnet blir belyst!! Desverre så kjenner jeg meg igjen i det som bli skrevet. Det er utrolig mye stress, og følelse av for lite bemanning. Kjenner på kroppslige smerter. Blir lett irritert. Ønsker ikke/orker ikke å være så mye sosial, men kjenner samtidig på at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke får møtt familie og venner som jeg ønsker. Føler meg rett og slett sliten. Har en utrolig dårlig turnus, og at jeg er på jobb når andre har fri.
Nora Kristiansen
,Da jeg starta i 1993 fikk vi fast veiledning gjerne i grupper. det va som å restarte, finne tilbake gnist og mestring. Så mistet vi tilbudet om veiledning og forresten også og velferdspengene våre , til slunken kommunekasse. Helt slutt tok det vel tidlig 2000-tall. Er egentlig imponert over at hjelperne orker sin jobb. Veldig givende men prisen ligger i at du betaler med egen "Psyke og Soma". Utmattelse, høyt blodtrykk, smerter i rygg , nakke og skuldre, konsentrasjonsvansker, problemer med fordøyelse, søvn, sexlyst og følelses-regulering. Tøff pris å betale og de fleste symptomene er gjenkjennbare hos de aller fleste vet jeg. Så det å ha faste veiledninger for personell i helsevesenet er en viktig løsning for å unngå å miste disse flinke varme menneskene til andre yrker evt uførhet.
Anne
,Dette snakkes ikke nok om. Mange leders holdninger er at man kanskje er «svak psykisk» om man ikke takler dette. Men sannheten er jo at dette påvirker jo oss i høyst grad. Selv vurderer jeg å bytte yrke nå pga mareritt om pasienter og økte søvnproblemer.
Lala
,Jeg forstår hva du mener.
Jeg anbefaler COACHING, COACHING, & COACHING.
Det hjelper meg masse.
Jeg bruker det hverdag i jobben min både til meg selv & til pasienter.
ANBEFALES.
Ane
,God artikkel! Også i kommunene, særlig i arbeid med mennsker med demens, kan hverdagen være krevende med tanke på den psykiske slitasjen. God kollegastøtte er nøkkelen for meg, men empatitrøtthet kan definitivt skje hos oss også. Skulle gjerne hatt fast veiledning, særlig i krevende perioder.
Anett
,Tusen takk for fin artikkel om et utrolig viktig tema i vårt yrke. Etter 20 år på onkologisk sengepost kjenner jeg på det samme. Følelseslivet blir avstumpet fordi ingenting er ille sammenlignet med det en står i og ser på jobb. Da kommer man desverre dit at det ikke er mer å gi. Med mer fokus på det artikkelen belyser tror jeg vi kan forebygge utbrenthet og flukt fra yrket.
Robert Claeson
,Huvudtemat (med flera viktiga underteman) som artikeln belyser är mycket viktigt att ha förståelse för OSS ALLA som arbetar med/för människor i människonära yrken. Vikten av att kontinuerligt ges/få professionell handledning för att inte själva riskera att bli känslomässigt handikappade/stumma. Att vi via våra arbetsgivare/samhället strukturerat på alla nivåer (i grundutbildning, under yrkeslivet och vid vidareutbildning) får möjlighet att samtala, reflektera kring de känslor vi möter i oss själva och de vi är till för att hjälpa. Jag blev mycket berörd av artikeln. Ett så viktigt ämne på så många sätt inte minst för att kunna behålla som rekrytera nya kollegor och förhindra förlusten av andra…STORT TACK TILL artikelförfattaren Gulo Kulset Merakerås samt John-Arne Horn och Per Isdal för att ni delade med er av era erfarenheter.