Rita Storli skriver: – Flere ble tvunget inn i hardere turnuser, lengre vakter, jobb annenhver helg, folk ble flyttet rundt på avdelinger uten at de hadde noe de skulle ha sagt selv. Avtaler har blitt misbrukt, fordi helsevesenet ikke drifter med forsvarlig bemanning fra før. At noen i det hele tatt våger å kalle vår innsats for en dugnad, er så utrolig krenkende.

Ytringer må tas på alvor

Fagsjefen ved Sykehuset i Vestfold mener nok ikke at sykepleierne skal jobbe gratis, men hva mener han? Hvorfor er det så taust? Er det ikke å ta medarbeiderne på alvor å komme med en forklaring? 

Når sykepleiere ytrer seg, bør ledelsen lytte da de er nær pasienten hele døgnet, og er helt sentrale for at sykehuset skal kunne opprettholde driften. Det er et krav i oppdragsdokumentet fra Helse- og omsorgsdepartementet hvert år om økt kvalitet i tjenestene. Om det skal være mulig med en kvalitetsforbedring, må ytringer tas på alvor.

Kvalitet og stolthet er verdier som er nært knyttet sammen. Når verdiene – som er svært godt beskrevet i de yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere – ikke får plass i møte med pasientene, blir sykepleierne motløse og slitne. Stoltheten forsvinner.

Medarbeidere og pasienter er like verdifulle

Verdens beste yrke blir for tungt når budsjettkravene utfordrer både faglighet og verdighet. Følgene blir en uetisk praksis ingen vil ha, men det blir resultatet. Medisiner som administreres for sent, altfor liten tid til å observere virkninger og bivirkninger av behandling og den livsviktige praten uteblir. Det er ikke tid. Oppgaver forskyver seg til neste vakt. Det er til tider pasienter på korridor og taushetsplikten og andre lovpålagte krav brytes.

Dette er ikke hverdagen i alle enheter, langt ifra. Men medarbeiderne og pasientene er like verdifulle hvor enn de er, derfor bør interessen også favne de steder akilleshælen blør.

Innlegget ble publisert i Tønsbergs Blad 8. september 2020.

Sykepleien har blant annet publisert et innlegg som etterspør hvor «praksispengene» blir av i sykehusenes budsjett. 

Utfordringer med veiledning

Kolleger av meg fikk 26. august publisert en fagartikkel om behovet for nytenkning med hensyn til praksisplasser etter implementering av nye retningslinjer for sykepleierutdanningen. En annen fagartikkel viser til et prosjekt med kombinasjonsstillinger som viser at tettere samarbeid mellom universitet og sykehus gir bedre praksisstudier. Likevel «strander» mye av praksis på at studentene skal ha og trenger veiledede praksisstudier.

Både forskning, mine egne erfaringer og erfaringer jeg har fått kjennskap til, viser at det er mange utfordringer med veiledning. Jeg tenker at det viktigste med veiledning er at den er til det beste for pasienten.

Flere studier konkluderer likt

Vi har gjennomført en liten studie med intervjuer av studenter. Studentene beskrev utfordringer knyttet til veiledning, både med tanke på forberedthet, motivasjon til å være veileder, tid til veiledning og hva veiledning bør inneholde. Flere liknende studier er publisert, og de fleste konkluderer likt.

Ifølge de nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanning skal det etableres avtaler mellom utdanningsinstitusjon og praksissted: «Avtalen skal legge til rette for at veileder har kjennskap til utdanningen og lærer ved utdanningsinstitusjon har kjennskap til praksisstedet». Videre står det at «utdanningsinstitusjonen skal tilby opplæring i veiledning og partene skal samarbeide om plan for gjennomføring av veiledningsopplæring».

Sykepleiere er presset

Jeg vet at alle sykepleiere er presset. Pasientene er flere, eldre og sykere. Tilgjengelig tid er kortere, og antall ansatte er færre. Jeg hører stadig om veiledere som er «lei» og som ikke orker å «ha studenter».

Hvis alle har denne innstillingen vil det jo medføre at studentene ikke får nødvendig veiledning i praksis. Det kan føre til at deres kompetanse ikke kan imøtekomme de krav som stilles i helsetjenesten. Og det vil, i siste instans, gå ut over pasienten. Samtidig har jeg full forståelse for at alle kravene i helsetjenesten er utmattende. 

Hvordan kan dette løses?

1. Bevilgende myndigheter må innse at det koster penger å: a) sikre veiledningskompetanse. Det må frikjøp til for å kunne delta på opplæring, b) sikre nok ansatte på jobb, slik at veileder faktisk kan avse tid til å veilede og reflektere, c) planlegge og opprette veilederopplæring (+++). Så hadde det ikke skadet med et økonomisk insentiv for dem som veileder ala den som tilbys andre steder (blant annet lærerutdanningen).
    
2. Vi kan løse det med kombinasjonsstillinger. Samtidig vet vi at det er en rekke utfordringer for dem som innehar slike stillinger. Blant annet ved å ha to arbeidsgivere som kjemper for å få innfridd sine behov med hensyn til tilhørighet, oversikt og så videre. Det nevnte prosjektet over tenker jeg at noe av suksesskriteriet var at de som hadde kombinasjonsstilling var fullt ansatt ved universitetet. 
    
3. Andre tiltak kan, blant annet, være «gruppeveiledning» – at studentene går sammen to og to.

Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning utlyser i disse dager ut midler med tanke på flere og bedre praksisplasser for sykepleierstudenter i kommunehelsetjenesten. Å finne «fasit» vil ta tid. I mellomtiden håper jeg at alle dere som veileder husker på at dere veileder for pasientens skyld!

Tusen takk! 

Norsk Sykepleierforbund, Østfold, skrev følgende i et Facebook-innlegg den 30. juni 2020:

«Det nye sykehuset på Kalnes som østfoldingene måtte vente på i flere tiår, er for lite, for upraktisk og for knapt bemannet. Det viser en fersk rapport som har evaluert sykehusutbyggingen og erfaringene med å drifte Norges nyeste sykehus. – De ansattehadde rett hele tiden, sier Sykehuset Østfolds direktør Hege Gjessing. Det er kostbart, men helt nødvendig lærdom at myndigheter, sykehusutbyggere og arbeidsgivere lærer både å lytte til de ansatte og ta deres innspill og innvendinger på alvor.»

Innlegget var en kommentar til en artikkel som ble publisert på NRK.no samme dag.

Sykehuset Kalnes ble åpnet i 2015. Allerede flere år før åpningen varslet ansatte – det vil si fagfolk ved sykehuset – at det nye sykehuset ble planlagt for lite. Etter åpningen av sykehuset i 2015 mente helseminister Bent Høie at sykehuset Kalnes kunne være et foregangssykehus som Norge kunne lære av ved senere sykehusutbygginger.

Nå ser vi altså hva dagens administrerende direktør Gjessing, ved sykehuset i Østfold, våger å si etter evalueringen. Sykehuset er for trangt, og det er minst 20 prosent for lite. Man skulle ha hørt på de ansatte mye mer, for de hadde rett hele tiden.

At en direktør i et helseforetak går offentlig ut og medgir at de tok feil, det er ikke hverdagskost, nei. Langt mindre er det hverdagskost at en direktør virkelig sier at de ansatte burde ha blitt lyttet til. Da er det også betimelig å påpeke at Gjessing ikke var direktør for sykehuset i Østfold da det ble bygget. Direktør på den tid var Just Ebbesen som nå har ansvaret for byggingen av det nye Oslo universitetssykehus.

Er ikke det et faktum som bør få varselklokker til å ringe hos våre folkevalgte politikere på Storting og i regjering?

Er det lov å håpe at uttalelsene nå er første skritt på veien mot et norsk helsevesen som atter vil sette kvalitet for pasientene i sentrum og gode arbeidsforhold for helsefaglig personell først? For hva innebærer de siste årenes effektivisering? Foruten rovdrift på helsepersonell, er de siste årenes helseledelse synonymt med systemer med masse sjekklister som skal krysses av så ingen får ansvar? Det er krysset ut, så da har man gjort sitt. 

Men kvalitet kommer fra kunnskap og kompetanse. Det medfører at fagfolk stadig tester ut sine kunnskaper, erfaringer og meninger og stiller uendelig mange kritiske spørsmål mot egne meninger og mot relevant kunnskap. Å bekrefte egen tro er lett, men det gir ingen sikker kunnskap. Egen tro må bekreftes ved å vise at det er sannsynlig at det motsatte ikke kan bekreftes for å kalle det kunnskap.

Men det er fjernt fra der vårt helsevesen er i dag.

Avkrysning for «utført» kan nok duge i en Toyotafabrikk. Men mennesker, og aller minst syke mennesker, er ingen Toyota.

Mennesker er individer. Biologi, fysiologi og naturvitenskap er én ting. Men mennesket er mer komplekst enn naturvitenskap.

Siden helseforetaksloven ble innført i 2001, ser vi at systemet er alt. Og systemet er resistent mot kritikk. Man følger skjema, og ingen kritiske spørsmål når frem. Den som fremmer kritiske spørsmål blir destruert slik vi ser i historien om Heidi Follett, i Klassekampen, den 01.07.2020. Follett jobbet med Nav og fremmet kritikk. Men uavhengig om det er i Nav, helseforetak eller kommunale pleie- og omsorgstjenester, så får den som stiller kritiske spørsmål lide. Systemene er ikke mottakelige for kritikk.

Den 4. august i år måtte imidlertid statsråd Torbjørn Røe Isaksen likevel offentlig erkjenne at systemfeil kan finne sted. Systemer kan svikte. I rapporten vedrørende Nav-skandalen var systemsvikt hovedkonklusjonen. Men hvem skaper og har ansvaret for systemet, spør jeg?

Systemene som er utviklet de seneste år, blant annet i helseforetakene, men altså også på flere andre offentlige tjenesteområder, har dreid på maktstrukturer og pleid en tro på at ledelse som eget fag, med markedstenkning som overordnet fokus, er det som tjener samfunnet. Når øverste ledelse har bestemt, så blir det sånn, og all motstand, alle kritiske argumenter overhøres som uvesentlige. Deltakelse fra tillitsvalgte i sykehusstyrene er minsket, og de overkjøres lett.

Målet for sykehus/helseforetak er overskudd. For Nav var målet å ta misbrukere. Men er det rette hovedmålet for sykehus og for Nav?

Effektiviseringsmål er det viktige. Som Gjedrem uttalte i 2019, er planene for det nye Oslo universitetssykehus at det skal spares flere hundre sykepleierstillinger der.

De seneste årene, etter innføringen av helseforetak, er det neppe lønninger til fagfolk som gir for store lønnskostnader i sykehusene. Utbetalinger av lønn og etterlønn til direktører, godtgjøringer til styremedlemmer og kjøp av konsulenttjenester er de områder som gir økende kostnader i helseforetakenes regnskaper. Og en indre sirkel med foretrukne personer i ledelse, slik vi ser med tidligere direktør ved sykehuset i Østfold som nå er flyttet til sykehuset i Oslo, forteller noe om en smal maktbastion i foretakene.

Slik ser vi igjen og igjen. Systemene vil ikke ha kvalitet. 

Helseforetakene, kommunehelsetjeneste, Nav og så videre … det er ikke rom for å lytte til kritiske argumenter. «Vi venner oss nok til det», som statsminister Erna Solberg svarte da NSB skulle skifte navn til Vy.

Men det blir ikke kvalitet av sånt.

Og vi har da ikke råd til å drive noe sånt som ikke innebærer kvalitet i Norsk helsetjeneste?

Derfor er Hege Gjessing, administrerende direktør ved Sykehuset Østfold, sine ord her så lovende, så håpefulle. Er vi på vei til å få helseforetak og direktører som våger å innrømme feil?

Det er jo første skritt på veien mot kvalitet i helsetjenestene det?

I Aftenposten 22. juli var følgende å lese: – Legemiddellisten i PLL bestemmes av fastlegen eller av spesialist på sykehuset. PLL er en genial løsning som vil spare tusenvis av sykepleierårsverk i kommunene og på sykehusene (for abonnenter).

Jeg deler så et kort gjensvar i samme avis, og etterspør hvilket datagrunnlag beregningen er bygget på. Det er to forhold som ligger meg på hjertet. For det første må det ikke gis feilaktige opplysninger om innsparinger. For det andre må alle vi som er interessert i utviklingen av helsetjenestene, trygges på at valgene av IKT-prosjekter er så gode at ytterligere krasjlandinger som koster dyrt, kan stoppes.

Susanne Prøsch har god kompetanse på dette området, da hun er leder av faggruppen for elektronisk pasientjournal og elektronisk samhandling i Norsk forening for allmennmedisin, og hennes kronikk viser at hun har oversikt. Det blir derfor interessant å høre hvilket datagrunnlag som er utgangspunktet for hennes beregning.

Med en mangel på over 6000 sykepleiere er det av stor betydning at de som sitter på toppen mottar riktig informasjon. Legemiddellister er kun en av svært mange arbeidsoppgaver en sykepleier har ansvaret for gjennom arbeidsdagen. Jeg undrer: Er det sykepleiere med i faggruppen som Susanne Prøsch leder? Hver yrkesgruppe må selv definere sine behov, ellers treffer ikke løsningene. Ingen kan tillate seg bare å tenke på egen faggruppe.

Et etisk dilemma

Etisk refleksjon har som mål å bevisstgjøre hvilke verdier som utfordres, ved ulike avgjørelser. I dydsetikken spør vi etter hva den kloke ville ha gjort. Det er fint om vi evner å stoppe litt opp. Vi har ideelle verdier, altså det vi ønsker å få til, noe som i seg selv er prisverdig. Men det er også helt nødvendig å uttale det som ble de faktiske verdiene, altså det som ble resultatet.

Det er innlysende at vi behøver gode elektroniske systemer i helsetjenestene, men det er ikke lett å forstå at milliardene renner ut når resultatene uteblir. Mange av oss som har jobbet på travle sengeposter, i sykehjem eller i hjemmesykepleien, har erfart et helt uakseptabelt krav til effektivitet – en effektivitet som rammer brukere, pasienter og medarbeidere. Penger er i denne sammenhengen en viktig verdi.

Gigantsummer

Ifølge Dagens Medisin 15. mars 2019 signerte Helse Midt en kontrakt på 3,3 milliarder kroner. Systemet skal løse utfordringen både for kommunene og sykehusene i regionen. Samtidig har Direktoratet for e-helse sitt gigantprosjekt, hvor det er estimert å bruke mellom 20 og 30 milliarder i løpet av de neste ti årene for å utvikle et system for kommunene. (Bergens Tidende, for abonnenter.)

Riksrevisjonen slaktet i 2018 Helse Sør-Øst sitt IT-prestisjeprosjekt som har kostet 6,2 milliarder.(Aftenposten, for abonnenter.) De kom til den slutningen at det ikke hadde gitt noen effekt. Informasjonen her er nesten ikke til å forholde seg til. Vi er vel vant med at veiprosjekt og store monumentbygg overskrider sine budsjetter, men som trøst har vi iallfall et resultat: en vei eller et bygg. Feilslåtte IT-prosjekter levner kanskje ingen verdi tilbake, de blir bare borte, og nye konsulenter overtar stafettpinnen.

Magne Jørgensen ved Simula, Universitetet i Oslo, har forsket på IKT-løsninger i offentlig sektor, og fant allerede i 2015 at de store prosjektene var overrepresentert blant dem som ikke lyktes (regjeringen.no, 31. mai 2015). Om vi ikke har lyktes bedre de fem siste årene, er det på tide med en grundig evaluering.

Veien videre

Sykepleiere er lei av å logge inn og logge ut. Det er ulike passord for pasientdokumentasjon, for å registrere avvik, og om vi skal bestille ambulanse eller taxi, varer eller medisiner. Og i tillegg er det en rekke andre systemer. Vi logger inn og vi logger ut. Dette er tidstyver som må bort. Vi behøver sårt en endring.

Gode IKT-løsninger er helt avgjørende for sikker pasientbehandling fremover, og det er viktig å legge vekt på en bred involvering fra ulike yrkesgruppene. Hvordan er sammensetningen i styringsgruppen for e-helse og de andre prosjektene? Legene har som regel en plass, men hva med helsesekretærene, sykepleierne og psykologene? Involvering av dem som kjenner hverdagen, er en av suksesskriteriene.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) har jobbet for økt lønn for sykepleiere i tiår. Med Eli Gunhild By i spissen ble NSF i 2018 enige med Spekter om en minstelønn for sykepleiere på 500 000.

NSF forsøkte også å få gjennomslag for en egen kode og stige for sykepleiere med mastergrad. Det fikk de ikke. Ifølge NSF var det uaktuelt for Spekter å etterkomme et slikt krav i et mellomoppgjør.

I en sak på karrierestart.no om lønnsforhandlinger anbefaler forbrukerøkonom Elin Reitan i Nordea at «man legger lokk på følelsene sine og heller fokuserer på saken når man går inn i lønnsforhandlinger». Hun mener at dette sannsynligvis vil øke sjansene for at man får frem gode argumenter.

Reitan uttaler: «Flere kan med fordel bli bedre på å fremheve sine resultater og skryte mer av seg selv i lønnsforhandlinger. Dette kan for mange oppleves som ubehagelig. Det er imidlertid ikke gitt at lederen din er klar over alle oppgaver du utfører eller har fått med seg dine suksessmeritter. Du må derfor selv trekke disse frem i lyset.»

Reitan trekker frem flere argumenter for lønnsøkning, blant annet:

• Hard og ekstraordinær jobbing gir resultater.
• Høyere lønn kan igjen stimulere til økt innsats.
• Større ansvarsområder bør belønnes.

Mange har gjort en fantastisk innsats under pandemien. Sykepleiere og spesialsykepleiere har vært tydelige på egen innsats, på hvor hardt de har måttet jobbe, hva situasjonen har krevd, og hvilket ansvar som er pålagt dem.

Men: Dette er ikke en ny situasjon som kom med pandemien. Dette er en situasjon som har vært en realitet i årevis!

Sykepleiere og spesialsykepleiere får nye og utvidede ansvarsområder, det kuttes i bemanning, pasientene blir flere, pasienter i kommunehelsetjenesten blir sykere. Den samme innsatsen kan garantert tilskrives annet helsepersonell.

Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor i all verden det skal være feil å fremheve en så stor gruppe som sykepleierne? Pandemien har kun vært en katalysator for å kunne «bevise» for «mannen i gata» / uinnvidde i yrket hvilken rolle sykepleiere faktisk spiller. Og ikke minst hvilken (utvidet) rolle spesialsykepleiere spiller.

Annet helsepersonell (jeg vil ikke gå i samme fella som leder i Fagforbundet Mette Nord) har forhandlet seg frem til svært gode risikotillegg. Dette har så vidt meg bekjent ingen sykepleier gått ut i mediene med og hevdet at disse ikke fortjener …

Lønn virker rekrutterende. Vi trenger flere sykepleiere. NÅ!

Jeg ønsker meg en lønnsforhandlingssituasjon hvor grupper krever lønn for utdanning og rolle – uten å trekke frem at andre grupper IKKE skal få!!!

Dagens situasjon bringer tankene mine tilbake til novellen «The Tunnel Ahead» fra 1961 av Alice Glaser, som vi leste på ungdomsskolen. Novellen er et dystert framtidsscenario, der et ekstremt overbefolkningsproblem blir løst uten diskriminering, men også uten nåde:

En tunnel på veien inn til en storby stenges med ujevne mellomrom. Menneskene i bilene som blir sittende fast inne i tunnelen, blir gasset i hjel. Alle vet at det skjer. Likevel tar foreldrene barna ut av byen for å se hav og strand. Det er en sjanse en må ta …

Covid-19 er en pandemi. Vi har ikke kontroll på viruset. Ny informasjon tilkommer stadig, basert på forskning og erfaringer. Munnbind anbefales først ikke, så innføres påbud. Smitten skal først ikke forekomme via luft, unntatt ved «aerosoldannende prosedyrer» – deretter hevdes det at viruset kan eksistere i luft i timesvis/døgn.

Tilsynelatende skulle det være eldre og sårbare som har høyest risiko – likevel dør yngre og friske, og også helsepersonell. 

15. juli trådte regjeringens nye reiseråd i kraft – etter måneder med total nedstenging av grensene. Det ble da åpnet for feriereiser til flere europeiske land. Natt til 25. juli ble det i flere media presentert innreise fra Spania, og hvorvidt de reisende ville rekke tidsfristen kl. 24.00 for å unngå å måtte sitte i karantene.

Grensene til områder i Sverige er åpnet – og butikkene overstrømmes av kjøpeglade nordmenn. 

De som reiste til Østerrike i februar/mars, hadde nok ingen tanker om risiko for smitte og sykdom …

Flere land er nå på vei inn i en ny smittebølge, og stenges ned igjen etter først å ha blitt åpnet. 

Hvem er villig til å ta sjansen?