I kveld er det seks døgn siden jeg la meg i denne sengen for aller første gang. Da hadde jeg i løpet av tre dager fått beskjed om at jeg var kalt ut på oppdrag.

Jeg skled ned fra fjellet på ski, avklarte med alle som måtte avklares med, forberedt det som kunne forberedes på et par dager på Starum, pakket og reiste fra familien. Jeg reiste til Lombardia hvor vi ble fraktet til vårt nye jobbsted for de neste fire ukene; Ospedale Bolognini!

En krigssone

De siste ukene har vært som en krigssone. Koronaviruset har herjet fritt og slått til – hardt og brutalt – uten at noen fikk tid til å forberede seg. De har opplevd det vi hjemme har fryktet og satt i gang inngripende tiltak for å unngå. Jeg kjenner at jeg umiddelbart blir veldig glad for at Norge har valgt en sånn strategi.

Det italienske sykehuset minner mye om forholdene hjemme i Norge. Det gjør det ekstra skremmende – at dette også kunne ha skjedd hjemme i trygge, lille Norge.

Et helt område er hardt rammet

Vi er plassert på ulike avdelinger på sykehuset, selv om de aller fleste avdelingene nå behandler den samme pasientgruppen – covid-19-pasientene. Og dem er det mange av her! Dette grusomme og uforutsigbare viruset har herjet vilt her nede, og sykehuset har gjort en omorganisering intet mindre enn imponerende på kort tid.

Alle vi møter er rammet på en eller annen måte privat, men de har fortsatt å gå på jobb fordi det har vært behov for dem. Når vi spør om familien deres og om noen av deres egne har blitt syke, blir de alvorlige og tårene presser på. Så går de videre til neste oppgave. Til neste pasient.

Å møte døden alene

Å være syk med og dø av covid-19 er ekstra vanskelig fordi man ikke får ha sine nærmeste rundt seg. Både vi og de lokale sykepleierne steller godt med pasientene. De får god pleie, mat, oksygen i alle mulige former, medisiner og noen ganger bare lindring hvis den tid kommer. Men det er mange pasienter, og vi kan ikke være alle steder samtidig.

De små stundene hvor vi kan være litt ved sengen, formidle tilstedeværelse og omsorg så godt det lar seg gjøre med bare øynene bak brillene, fordi resten av oss er tildekket med smittevernutstyr, er gull verdt. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å telle respirasjonsfrekvensen i både to og tre minutter bare for å få litt ekstra tid med pasientene slik at de kan føle seg litt mindre alene og med en varm hånd på brystet.

Som den korte og rørende stunden da en av mine pasienter fikk vinke til, og se sine nærmeste, på en liten iPad-skjerm gjennom to lag plastfolie som var tullet rundt skjermen. Han fikk se sine nærmeste – kanskje – for siste gang. På veggen, rett foran sengen, hang det en tegning av en medalje, og under tegningen sto det skrevet «il miglior nonno del mondo»: Verdens beste bestefar!

Stolt sykepleier

Det er overveldende å være her og se krisen på nært hold. Heldigvis har vi et sterkt og stødig team med en varm og trygg ledelse og et støtteapparat som tar godt vare på oss slik at vi kan ta vare på dem vi møter på sykehuset – både pasienter og personalet. 

Jeg er så stolt over å være med i dette teamet som kan bidra i kriser som dette, og av å være fra Norge som bidrar når andre trenger hjelp mer enn oss – og ikke minst er jeg stolt av å være sykepleier. Jeg har verdens beste jobb!   

 

Norge er i krise, Sykehuset er i beredskap. Nyhetene blir dominert av korona-krisen. Vi som står i fronten, er stolte av jobben vår. Vi skal klare dette, med hjelp av andre ansatte på sykehuset som ikke er sykepleiere, hjelp av pensjonister og medisinstudenter. Mer enn noen gang viser det at vi er en bra sammensveiset gjeng. Vi står skulder mot skulder. Hele sykehuset.

Fint med støtte

Folk klapper for oss som står i fronten. Det er kjempesnilt, og hyggelig. Det er fint med støtte fra alle i samfunnet. For å vise alvor står jeg frem på Instagram. I gul drakt, min nye uniform, som er ubehagelig varm. Svetten renner ned armene og ryggen. Munnbind er så tett på at jeg selv har vanskeligheter med å puste. Hatt, vernebriller og hansker, alt dette til beskytte meg mot Covid-19. Jeg kan stå i flere timer inne på et smitterom, uten å kunne gå på do, drikke vann eller spise litt. Det er viktig at vi ikke går mer enn nødvendig ut av rommet på grunn av smittefare. Det sparer også smittefrakk og munnbind.

Krisepakker

Er vi blitt vant til dette? Ja det er vi. Liker vi det? Nei. Det blir bare mer og mer. Derfor er det vfint at alle rundt oss skjønner at vi har det vanskelig på sykehuset. Regjeringen har kommet med en krisepakke til det næringslivet. Det er viktig at vi passer på økonomien. Viktig at regjeringen sikrer Norge sin fremtid.

Men, det er også viktig at regjeringen tar stiling til helsevesenet og risikoen vi står for. Det er ikke bare nå at vi står i faren, og tar risiko. Vi har økt risiko for å bli smittet. Ofte vet vi ikke hvem som har Covid-19 når pasienter kommer inn på sykehuset. Belastningen har blitt dobbelt så mye. Det blir tatt for gitt, at vi gjør jobben vår. Vi får ikke lov til å forlate landet, ferie er sannsynligvis bare en drøm. Overtidsbestemmelser er utvidet, 16 timersdager og langvakter kan bli nødvendige. Bytte vakt eller avspasering er uaktuelt.

Risikotillegg

Det er på tide å tenke nytt om risikotillegg. Jeg er klar over at det er fy fy å skrive om dette akkurat nå. Norge og resten av verden står i brann. Men dette er bra anledning til å endre fokus og tankemåte. Og at vi snakker om det akkurat nå. Gudskjelov er det ikke bare meg som tenker sånn. Elise Fiske som ble intervjuet av NRK, var veldig klar i sin mening: Ting må endres.

Risikotillegg har vi ikke ennå, smusstillegg kan vi fortsatt bare drømme om. Lønnsforhandlingene til sykepleiere er lagt på is. Samtidig jobber mange sykepleiere ufrivillig deltid, og har en stilling på kanskje 50% til tross for ekstravakter som tilsvarer 100% og vel så det.

Rettigheter

Hva om vi får korona og et komplisert forløp? Er det riktig at det forventes at vi skal gå situasjonen imøte uten å få kompensert for det? Når innbyggerne klapper for helsepersonell, hva gjør myndighetene, helseforetakene, kommunene og hva gjør NSF? Vi trenger mer enn et «takk» fra talerstolen. Vi trenger lønn som står i samsvar med jobben vi gjør, og den risikoen vi tar.

Smitte

Vi står på. Klapping fra publikum og en takk fra sykehusdirektøren er fint.
Men det er bare et tidsspørsmål om når vi blir smittet på jobb.

I hele desember var jeg i Samoa og jobbet med et norsk medisinsk team for å bidra under en mesling epidemi som rammet det lille landet hardt. Da jeg satt på flyet hjem igjen, tenkte jeg at jeg er jammen heldig som bor i et trygt og forutsigbart land som Norge… 

Oppriktig takknemlig

Et land hvor folk stort sett tar vaksinene sine, som en kollektiv forsikring for hele befolkningen. Hvor vi har et helsevesen som riktignok er presset for tiden, men som har utstyr nok til at vi kan gjøre utrolig mye for pasientene våre, vi kan strekke oss langt for å redde liv og hjelpe folk til å leve bedre og lenger. Hvor staten stort sett sørger for at vi har det aller nødvendigste. Jeg var så oppriktig takknemlig for å kunne reise hjem til familien min og vennene mine som jeg ikke hadde fått sett eller klemt på lenge, og for å kunne spise fritt og drikke fra springen uten å være bekymret for hva jeg fikk i meg av bakterier. Trygge og forutsigbare Norge!

Uvirkelig

Plutselig befinner vi oss i en helt uvirkelig situasjon som minner mye om de første dagene på Samoa. De folketomme gatene, de nyopprettede avdelingene for smittepasienter, smittefrakker, doble hansker, følelsen av være på jobb eller klar for jobb hele tiden. Frivillige og restauranter som kommer til sykehuset med mat til sultne arbeidere, takknemligheten til helsepersonell, akkurat som på Samoa!

Jeg satt og reflekterte over hvor neste oppdrag kunne bli da vi var på vei hjem...men aldri hadde jeg vel trodd at det kom til å bli her hjemme, i et trygt og forutsigbart land som Norge.

Vi gjør alle så godt vi kan, eller?

Likevel må jeg si at vi igjen har trukket vinnerloddet. Vi har ressurser til å håndtere denne pandemien bedre enn de fleste andre land i verden. Vi har myndigheter som tar nødvendige grep og maner befolkningen til å gjøre sitt for å minimere smittespredningen. Vi har et velfungerende helsevesen. Vi har helsepersonell som ikke stiller krav eller spørsmål, men som står klar til å løse oppgaven og jobber sammen om å finne de beste løsningene, selv om dette er så nytt for oss alle at ingen av oss har fasiten enda. 

Akkurat nå

Vi gjør så godt vi kan. Alle gjør vi så godt vi kan akkurat nå. Noen klarer ikke tenke på noe annet enn å komme seg på hytta i påsken - la oss håpe at de etter hvert kan gjøre bedre enn det... 

La oss håpe at alle etter hvert tar gode valg, hver dag, for å bidra til at denne krisen blir så kort som mulig, og så lite omfattende som mulig. Om vi tar de rette valgene, kan "Alt bli bra" igjen.

Jeg skal gå på jobb på sykehuset så ofte og så lenge som det kreves, og jeg skal ta så gode valg som jeg kan, hver dag, inntil dette er over. 

Gode valg

Jeg ønsker meg fra alle andre at dere også tar gode valg, hver dag, inntil dette er over. Hjelp en venn, en nabo, en ukjent. Hold fysisk avstand, men vis nærhet på alle andre måter. Ta vare på hverandre og ta vare på landet vårt - sånn at vi igjen kan oppleve det som trygt og forutsigbart - når alt dette er over!

Jeg ser tegninger fra barn overalt i sosiale medier for tiden hvor det står “Alt blir bra”. Det ga plutselig veldig mening å kalle barna for “de håpefulle”.

Hvis alle vi som har et valg, tar det rette valget hver gang vi har muligheten, følger de råd myndighetene gir, og tar vare på hverandre i stedet for å angripe hverandre, ja da blir alt bra igjen! 

Styresmakter kritiseres flere steder for å iverksette tiltak for sent og for utydelig. Samtidig har vedtakene ikke bare innvirkning på smitterelaterte forhold. De har betydning for økonomi, utdanning og arbeidslivet til den enkelte.

Det aller viktigste i slike tider er å lytte til dem som kan komme med kunnskapsbasert informasjon. «Kunnskapsbasert» inkluderer både forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap, samt bruker-/pasienterfaringer.

En nasjonal standard

Folkehelseinstituttet (FHI) er en nasjonal kompetanseinstitusjon innen, blant annet, smittevern, psykisk og fysisk helse, helsefremmende/forebyggende tiltak og internasjonal helse. FHI sitt samfunnsoppdrag er å produsere, oppsummere og kommunisere kunnskap for å bidra til godt folkehelsearbeid og gode helse- og omsorgstjenester.

Vi bør ha tillit til at FHI sine anbefalinger er basert på solid, oppsummert forskning der dette er tilgjengelig. FHI setter en nasjonal standard.

Må ha tillit

Man kan finne forskning som støtter eller motstrider en praksis. Forskning kan ha varierende kvalitet og inkludere enormt mange mennesker, eller svært få. Det innebærer en risiko å utøve en praksis basert på enkeltpersoners uttalelser, eller basert på funn fra enkeltstudier og aller verst; basert på noens «mening og synsing».

I disse dager må vi faktisk ha tillit til dem som har beslutnings- og anbefalingsmyndighet. Profetier kan selvsagt treffe, eller de kan avkreftes. Men, det er noe vi kun kan si med sikkerhet i etterpåklokskapens lys.

Det klappes for helsepersonell, for ansatte i transportbransjen, i butikkbransjen og i underholdningsbransjen. Når de siste «klappene» skal utdeles i etterkant av denne krisen, håper jeg alle vil huske på hvor lett det er å komme med svaret når man allerede sitter med fasiten!

​Vi skriver historie i dette øyeblikk. Korona-epidemien er over oss. Det kan oppleves som en uvirkelig tid og at vi lever i en film. At vi er med i første episode i en ny, og litt for spennende påskekrim.

Den vante hverdagen slik vi kjenner den, har stoppet opp. Hele landets skoler og barnehager er stengte og dermed sitter skole- og barnehagebarn koronafaste hjemme. Foreldre sitter koronafaste med hjemmekontor. Mannen min kunne ikke akkurat skryte på seg stor produktivitet første dagen med hjemmekontor med fire barn til stede hvor yngste er 10 måneder og eldste er 12 år. Skolebarna skal jo også ha oppfølging med hjemmeskole.

Jeg jobber i full stilling som sykepleier på sykehjem og kan derfor ikke hjelpe til med ungene hjemme. Ikke noe hjemmekontor på sykepleiere. Og godt er det! Jeg har alltid vært glad i jobben min som sykepleier. Å være til hjelp og støtte for pasienter, pårørende og kollegaer. Å få utøve omsorg.

Mange kaller sykepleiere for engler. Men hva vil egentlig det si? Engler ser vi enten for oss som lubne små barn med små søte vinger på ryggen. Eller som en stor lysende skapning som kommer med et budskap til mennesker om håp og fred i bibelfortellingene. Engler minner om jul. Noe som er søtt og koselig som vi pynter stua med i adventstiden. Hvis jeg skal være en engel, så skal jeg i alle fall være en engel med sykepleiefaglig kompetanse. En engel som er «tydelig, modig og stolt» og som er pasientenes advokat. Som sier ifra om urett på pasientenes vegne. 

I en tid som nå kjenner jeg ekstra på stoltheten over å være sykepleier. At jobben min kommer inn under kategorien «samfunnskritiske funksjoner». At samfunnet ikke kan unnvære oss som jobber innen helse og omsorg. Vi sitter koronafaste i eget hjemland, vi forbys å reise utenlands. Offentlig transport skal vi også være forsiktige med.

Det har blitt skrevet og sagt mye godt om både solidaritet og dugnadsånd i denne krevende tiden vi er inne i. Slik mange av oss helsearbeidere tar influensavaksinen i solidaritet hvert år for å beskytte våre eldre pasienter på sykehjem. Denne gangen kan vi ikke ta en influensavaksine mot koronaviruset SARS-CoV-2/ COVID-19 som er et helt nytt virus som ble identifisert av kinesiske leger i desember 2019. Da må andre grep tas i bruk.

God hoste- og håndhygiene reduserer risikoen for å få luftveisinfeksjoner, inkludert infeksjoner med koronavirus. Dette er alltid riktig å gjøre, uansett om det finnes en influensavaksine tilgjengelig eller ikke. Et annet viktig tiltak er å redusere strømmen av mennesker ut og inn av institusjonene til et minimum. Ingen skal oppsøke sykehjemmene mer enn nødvendig. Helsedirektoratet anmoder om å ikke besøke personer i institusjoner med sårbare grupper.

Eldre mennesker med flere kroniske sykdommer er i aller høyeste grad en sårbar gruppe. Derfor vil jeg si til de pårørende: selv om det er tøft og vanskelig å ikke få gå på besøk så ofte som du pleier, så kan det å IKKE gå på besøk også være en kjærlighetshandling. Da blir pasienten utsatt for en mye lavere smitterisiko. Det er utbredt smittespredning i hele landet vårt nå og vi må alle ta vår del av dugnaden.

Kjære pårørende: vit at pasientene er i gode, kompetente hender. Vi kan jobben vår og vi bryr oss om pasientene. Mange av oss har et godt forhold til pasientene og gjør det vi kan for at de skal ha gode dager. Dette er tiden for å ta telefonen fatt. Selv om du som pårørende sitter koronafast hjemme, så kan dere snakke med hverandre over telefonen. Hvis ikke pasienten selv kan snakke for eksempel på grunn av demenssykdom eller hjerneslag, så kan likevel pasienten få høre stemmen din gjennom telefonen. Det kan kjennes trygt og godt å få høre en kjent stemme.

Dette er dessverre ikke tiden for besøk, håndhilsing og klemming. Dette er tiden for å vise omsorg på andre måter. I mellomtiden skal vi som helsepersonell ta vare på pasientene så godt vi kan med våre varme hjerter og kompetente hender. Solidaritet og dugnadsånd. Det er også to viktige ord vi vil ta med oss fra år 2020. Nå er tiden for å løfte blikket og SE hverandre. Å LYTTE til hverandre. Å SMILE til hverandre. Vi skal klare dette. Sammen.

Samhandlingsreformen var et politisk initiativ som ble implementert uten at helsetjenesten var rustet til å håndtere den. Kommunene skulle overta ansvaret for pasientbehandling, men erfarte at kompetansen ikke var på plass. Dette medførte høy grad av reinnleggelser og stor grad av usikkerhet blant helsepersonell.

Nå – åtte år etter implementeringen – er det en rekke kommuner som for eksempel nedbygger et av de viktigste tiltakene i reformen: de kommunale akuttavdelingene.

Behov for forskning

Politikere leter desperat etter løsningen på helsetjenesteutfordringene. Sykehusene bygges mindre fordi meningen er at pasienten skal ivaretas i kommunene. Dette er jo en sannhet med modifikasjoner belyst i mediene og vist gjennom forskning.

Digitale løsninger fremmes som en løsning på personalknapphet. Likevel vet vi at implementering av digitale løsninger er ressurskrevende. Det kan fungere idet det introduseres, men så fortsetter man å arbeide på samme måte som før. Ikke alle pasienter kan nyttiggjøre seg teknologien. Fremdeles er det behov for forskning som viser til effekter, men så er det også viktig at forskningsfunnene kan tas med i videreutviklingen.

Krever spesialkompetanse

På Sykepleien.no den senere tiden har vi kunnet lese om stamcelletransplanterte som mottar sykehusbehandling i hjemmet. Kravet for å kunne motta tilbudet er en pårørende til stede 24/7. Videre vises det til at pårørende i denne situasjonen ofte må ta ut sykmelding, eller at de mottar støtteordninger som ikke fullt kompenserer for inntektstapet.

Departementet anser det ikke som aktuelt å utvide retten til å få kompensert tapt arbeidsinntekt i forbindelse med pårørendeoppgaver. For det første fordrer altså dette at hjemmesykehuspasienten har pårørende. For det andre at familiens økonomi tillater inntektstap. Videre er det i gitte saker påpekt noen svakheter som er søkt utbedret, som for eksempel det å få tak i sykepleier per telefon og det å kunne legges inn raskt ved behov (og hvem definerer behovet?).

Videre er det også satt søkelyset på hjemmesykehus for barn – et tilbud som er vellykket drevet gjennom flere år. Suksesskriteriene er at man har holdt hjemmesykehuset hos noen få, legene er håndplukket og sykepleierne har søkt. Man har gitte kriterier for om pasientene kan få reise hjem og når de må tilbake på sykehuset. Pasient eller pårørende har hatt mulighet til å avbryte, og også å takke nei. Det vil si at tilbudet om hjemmesykehus krever spesialkompetanse innen aktuell pasientgruppe og baseres på frivillighet.

Ikke vanlig hjemmesykepleie

Folkehelseinstituttet (FHI) utga i 2018 rapporten «Hjemmebasert behandling som alternativ til behandling på sykehus». Rapporten viser at det er utført mye forskning på hjemmesykehus: hele 49 systematiske oppsummeringer er presentert.

Spesifiseringen av tilbudet FHI har benyttet er «Behandling og oppfølging i hjemmet av sykehuspersonell for pasienter med sykdommer eller tilstander som vanligvis behandles på sykehus». Dette er en viktig påpeking: det er sykehuspersonell som reiser ut fra sykehuset. Det vil si at dette ikke er «vanlig» hjemmesykepleie. Det er personell som har erfaring og kompetanse innen sykehusbehandling.

Av de inkluderte systematiske oversiktene handlet flest om kronisk obstruktiv lungesykdom (7 oversikter). Andre diagnosegrupper var nyresykdom (5), kreft (4), fødselsrelaterte diagnoser (sondenæring for premature, svangerskapskomplikasjoner, gulfeber) (3), og akutte eller kroniske sykdommer (3), mental helse (2), cystisk fibrose (1), diabetes (1), dyp venetrombose (1), hiv/aids (1), hjertefeil (1), osteoartritt (1), palliativ behandling/ End of life-care (2) og slag (1). Dette er altså utprøvd på en rekke pasienter internasjonalt, ofte med positive resultater. Felles for alle er at pasientene ivaretas av personell fra sykehuset med spisset kompetanse til å vurdere og behandle de gitte pasientgruppene.

Ved Oslo universitetssykehus påpeker man at «en forutsetning for hjemmebasert sykehusbehandling er at behandlingen skal være forsvarlig, frivillig, forutsigbar og av høy kvalitet».

Ingen kan alt

Jeg har en oppfatning av at politikere tror at en sykepleier er en sykepleier og at en sykepleier kan jobbe med alle slags forskjellige typer pasienter, sykdommer og tilstander. I sykehus er avdelingene spisset. Legene er spesialiserte, tilsyn har avdekket at pasienter som behandles på annen avdeling enn moderpost ikke mottar forsvarlig behandling. Ingen kan alt. I hjemmesykepleien jobber man bredt, men det er mulig nettopp fordi pasienter som mottar tjenester i hjemmet ikke har behov for spesialisthelsetjenester. De er ikke akutt, kritisk syke, men mer stabile.

Det jeg umiddelbart blir redd for er at hjemmesykehus skal fremmes som den nye løsningen på sykehusutfordringene i Norge. Videre at det implementeres på samme måte som samhandlingsreformen; uten nasjonale føringer for tilbudet, uten kompetanseheving i forkant, uten risikovurderinger og uten grundig utredning av hvilke pasienter det egner seg for og hvilke det ikke egner seg for.