Det er lett å oppfatte det som at det er én som blir rammet av en krangel mens den andre er urimelig og får skylden for at diskusjonen eskalerte. Jeg har mange ganger fått høre fra døtrene mine: «men hun sa/gjorde det mot meg først!» og «Da er det ikke rart at jeg blir sint, eller tar igjen.»

Det er lett å bli revet med når man opplever at noen oppfører seg urimelig, eller sier noe som – i ens eget hode – fremstår som helt urimelig. Men uansett, på tross av hva den andre sier og gjør, så er man alltid 100 prosent ansvarlig for sine egne utsagn og handlinger.

Du har selv et ansvar

Er du med og bidrar til at krangelen utvikler seg, er det åpenbart at du selv må se på din deltakelse som medvirkende til krangelen.

For det er helt umulig å krangle alene.

Dersom en ikke lar seg rive med, og reagerer på reaksjonen, vil det bare være et tidsspørsmål før kranglefanten fremstår som latterlig og særlig om vedkommende fortsetter å angripe uten å få respons. Da er det lett å avsløre hvem som er «idioten». Dersom en selv unngår å kaste kvister, grener eller bensin på bålet, er det ingen tvil om hvem som står for hele flammen.

Ulike perspektiver

Når to stykker krangler er det alltid fordi partene har ulike perspektiv på en sak. Dét i seg selv er helt naturlig og ikke nødvendigvis problematisk. Alle er forskjellige. Vi kommer fra ulike miljøer og har ulike preferanser. Derfor vil vi ha ulike meninger om hva som er rett og galt i ulike situasjoner.

Det som derimot blir et problem, er når vi ønsker at andre skal se ting ut ifra vårt eget perspektiv. Og om vi mener vi selv har rett og den andre part likevel velger å mene noe annet … ja da dukker det gjerne opp tanker som at den andre part ikke vil en vel. Eller tanker om at vedkommende er sleip, dum eller utspekulert.

Å respektere at andre mennesker har en annen oppfatning enn en selv er det første – nødvendige – steget til en god diskusjon. Om diskusjonen skal ha noe for seg vel å merke.

Hold hodet kaldt

Nå mener jeg ikke at man skal akseptere å bli manipulert, lurt eller tråkket på. Jeg mener derimot at man skal stå veldig tydelig opp for seg selv og sine hjertesaker, alltid si fra når noe ikke går riktig for seg og at man skal tørre å – både – heve stemmen og stå på for egen sak.

Likevel tror jeg man er best tjent med å benytte argumenter og belyse saken slik man selv ser den fremfor å slenge dritt om andre eller andres synspunkter. Det bidrar ikke til annet enn å fjerne fokus fra en sak man i utgangspunktet bryr seg veldig mye om.

Ikke ta det personlig

Det er ikke alltid så lett å styre seg, og det er fort gjort å bli sint når andre er urimelig eller kommer med påstander som ikke hører hjemme noe sted. Men om du klarer å ikke ta det personlig og unngår å rakke ned på andre, så er det så mye enklere å være saklig og argumentere ut ifra ditt eget perspektiv. For om du rakker ned på andre, da har du helt enkelt «mistet hodet».

Det å unngå å ta andres utbrudd personlig – og reagere på dem – vil være den aller viktigste egenskapen når en selv vil belyse ens eget syn på saken. Og om du klarer å holde hodet kaldt, vil du til slutt komme seirende ut, spesielt dersom en tredjepart – som skal observerer det hele utenfra – skal ta en avgjørelse i saken, til slutt.

Da jeg i fjor på denne tiden bodde i London, observerte jeg flere ganger budbilsjåfører som leverte varer på dørene til folk. Budet hadde med seg en liten svart boks som liknet på en stor mobiltelefon av den gamle sorten – med en skjerm til å signere på. De parkerte bilen, ringte på en dør og noen åpnet og signerte. Budet løp videre. De var alltid raske. 

Den svarte boksen og de travle budene fikk jeg et gjensyn med da jeg i høst var på kino og så Ken Loach’ nyeste film «Sorry we missed you». Filmen handler om det såkalte «nye arbeidslivet» og hva det gjør med folks liv. I «det nye arbeidslivet» skal arbeidstakeren være fleksibel og styre sin egen hverdag. I «det nye arbeidslivet» er du din egen sjef. Så sier i alle fall reklamen. 

Sårbar på egen hånd

I filmen møter vi en kvinne som arbeider som hjemmehjelp. Hun får ikke lønn mellom oppdrag og vet aldri hvor mange timer hun får hver uke. Mannen hennes er såkalt «selvstendig franchisetaker» i et transportselskap. Han bærer all risiko selv. Er han syk, må han skaffe vikar. Og bilen må han finansiere på egen hånd.

Denne familiens løsning ble å selge bilen hun var avhengig av i sin jobb for å skaffe penger til varebilen han måtte ha. Uten varebil, ingen jobb. Og knuser den svarte boksen, må han betale tusenvis av kroner for en ny. Han jobber knallhardt for å få oppdrag. Sier han nei til ett, mister han flere. Tilværelsen ødelegger etter hvert familien. 

Institutt for samfunnsforskning har vist at der halvparten eller flere av de ansatte er fagorganisert, er lønna 10–15 prosent høyere enn der folk er uorganisert. Med høy organisasjonsgrad og tariffavtaler har man også flere rettigheter som ansatt: forhandlingsrett, innsynsrett, rett til medvirkning og rett til å bli hørt når avgjørelser angående arbeidshverdagen skal tas. Det gir sikkerhet. 

Det nye arbeidslivet

I Storbritannia hadde de et organisert arbeidsliv frem til Margaret Thatcher knuste fagforeningene på åttitallet. Og arbeidsløsheten som har fulgt i kjølvannet, nedbyggingen av industrien og innstrammingspolitikken etter finanskrisen har også ført til et enormt press på lønninger og framvekst av arbeidslivet vi ser i filmen. Når folk ikke har penger, trenger jobber og ingen fagforeninger beskytter de ansatte, står dette «nye» arbeidslivet klart og tar imot. 

Også i Norge foregår det aktiv fagforeningsknusing. I Klassekampen kunne vi 13. februar lese om en tidligere tillitsvalgt i XXL som forteller om hvordan ledelsen aktivt har gått inn for å frata de ansatte tariffavtale. De har gitt høyere lønn til uorganiserte for å få flere til å melde seg ut av fagforeningen.

Trusler mot det organiserte arbeidslivet

Delingsøkonomi – såkalte fleksible løsninger og aktører som Amazon – truer også det organiserte arbeidslivet i Norge. Den britiske journalisten James Bloodworth har beskrevet hverdagen som Amazon-arbeider, hjemmehjelp og Uber-sjåfør i England i boken «Innleid og underbetalt», utgitt på Res Publica forlag. 

Han gikk, slik som Günther Walraff gjorde på 1970-tallet, undercover hos ulike arbeidsgivere. Bloodworth skriver om rovdrift på ansatte og motstand mot fagorganisering. Han beskriver hvordan ansatte hos Amazon har en flaske til å tisse på bak reolene på lageret fordi de har for liten tid til å gå på toalettet.

Bloodworth beskriver også hvordan han – som Uber-sjåfør – slett ikke er så selvstendig som Uber sier at han er. Sjåførene kan velge hvilke oppdrag de tar, men sier de nei til flere enn Uber ønsker, blir de sparket ut og mister dermed inntekten sin. Blir de syke, har de ingen lønn, og ferie må de spare til på egen hånd. 

Her hjemme kjenner vi til anbudsregimer der virksomhetenes konkurransekraft ligger i det å tilby billigst mulige tjenester, og der innsparingen legger press på ansattes rettigheter, lønns- og pensjonsvilkår. 

Norske sykepleiere er heldige

Norske sykepleiere er heldige. Vi har i hovedsak et velorganisert arbeidsliv og høy organisasjonsgrad. Slik må vi fortsette å ha det. Vi har et fungerende tillitsvalgtapparat, en sterk organisasjon og engasjerte medlemmer. Det er ingen selvfølge. Vi har sett eksempler på useriøse aktører også i helsevesenet.

For ikke mange ukene siden kom jeg i snakk med en elektriker som kunne fortelle at hos dem ble alle nyansatte presentert for «klubben» og de tillitsvalgte med en gang de ble ansatt. Der var det ikke noe alternativ å ikke være organisert. Men han hadde også merket at interessen ikke alltid var like stor hos de unge, nye.

Forståelsen av fagorganisering og hvor viktig det er for et godt arbeidsliv, er ikke der hos alle. Og i det organiserte arbeidsliv vi har mange steder i Norge, kan det være lett å glemme at det ikke alltid har vært ordnede forhold. Derfor har vi, som er tillitsvalgt, et spesielt stort ansvar for å spre informasjon og kunnskap og gi de nye et innblikk i arbeidslivshistorien. 

«Det nye arbeidslivet» kjenner vi nemlig allerede. Det likner et arbeidsliv vi har sett før – for 120 år siden. Derfor er fagorganisering viktig. Virkemidlene er blant annet fordelene det gir: kollektive lønnsforhandlinger, rett til medbestemmelse og sosiale sikringsordninger. Vi må jobbe hardt for at det skal bestå. Ikke bare hos oss, men i alle deler av samfunnet.

En kortere versjon av denne teksten stod først på trykk i Klassekampen 18. februar. 

Forskning er nødvendig for fagutvikling, kvalitetssikring, kvalitetsforbedring og innovasjon, og det er et verktøy for å utvikle master-, doktorgrads- eller professorkompetanse. Min store bekymring i dagens helsetjeneste er at det tilsynelatende legges mest vekt på «drift» i vid forstand. Alt annet synes å måtte vike, og det er vanskelig å få helsepersonell til å delta i eller bidra med forskning.

På grunn av høyt arbeidspress er jeg redd for at «forskningsvegring» skal få lov til å utvikle seg. 

Ulik kultur

Jeg hører stadig at masterstudenter har problemer med å rekruttere helsepersonell til sine prosjekter. I mitt eget doktorgradsprosjekt var formålet å inkludere alle pasientene som oppfylte inklusjonskriteriene. Kun 30 prosent ble invitert. Denne trenden har vedvart i senere forskningsprosjekter. 

Kulturen for forskning varierer nasjonalt. Min erfaring er ikke at det nødvendigvis er universitetssykehusene som prioriterer forskning høyest. I ett av mine prosjekter bidro kolleger aktivt med å inkludere pasienter ved to av studiestedene, mens medforsker selv måtte inkludere alle pasientene ved det tredje sykehuset. I en annen studie etterspørres det lønn til deltakere i intervjuer. 

Forskning må til

Forskning er en av kjerneoppgavene i helsetjenesten på linje med utdanning og pasientbehandling. I henhold til de nye retningslinjene for sykepleierutdanning, skal sykepleiere kunne «anvende faglig kunnskap og relevante resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid i teoretiske og praktiske problemstillinger og kan treffe begrunnede valg i tråd med kunnskapsbasert praksis», samt «planlegge og gjennomføre prosjekter».

På masternivå skal man kunne «initiere og lede utviklings- og forbedringsarbeid med utgangspunkt i relevant fag- og forskningskunnskap, brukerkunnskap og erfaringskunnskap». For å drifte utdanningene kreves det master-, doktorgrads- og professorkompetanse. Vi mangler sykepleiere, mastersykepleiere og undervisningspersonell for disse utdanningene. Forskning må til!

For pasientens beste

Florence Nightingale er et suverent eksempel på forskningens sentrale rolle. Hun konsentrerte seg om sykepleie, på systematisk kartlegging og analyse for å utvikle faget. Allerede i 1858 publiserte hun «Notes on matters affecting the health, efficiency and hospital administration of the British army». Forskning – for å avdekke hva som påvirker helse, effektivitet og sykehusdrift.

Jeg er redd for at de som ikke forsker selv, tror at forskningen «eies av forskeren» for at forskeren skal oppnå noe for egen vinning. Min innstilling har alltid vært forskning for pasientens beste. Forskning for å kartlegge forbedringsområder innen behandlingstilbud, organisering av helsetjenestene og kompetanse til helsepersonell. Publisering internasjonalt er et krav, men jeg tilstreber å følge opp med en norsk fagartikkel, kronikk eller et politisk innspill. 

Utfordrende arbeidsdager

Jeg vet godt hvilke utfordringer sykepleiere og annet helsepersonell står ovenfor i dagens og fremtidens helsetjeneste. Jeg vet det er travelt, det er få på jobb, pasientene er syke og plassen knapp. I en presset hverdag må man prioritere det viktigste først. Og da kommer selvsagt pasienten først. Derfor er det nå opp til politikere og ledere: sørg for å sette forskning på agendaen, muliggjør forskning i alle avdelinger ved at det er tilstrekkelig bemanning, fagdager med muligheter for forskningsfokus og stillinger til forskere i avdelingene nasjonalt.

Forskning må til for å endre arbeidsformene vi benytter i dag, for innovasjon av tjenestene og for kvalitet i alle ledd. På denne måten får vi et mer effektivt helsevesen hvor rett kompetanse kan tilbys rett tjeneste til rett pasient, på rett sted og til rett tid!

Vi ble varslet 48 timers før vi skulle møtes på Gardemoen hvor vi skulle briefes om vårt aller første store oppdrag med teamet vårt; Nor EMT. 

Nor EMT står for Norwegian Emergency Medical Team. Helseteam ble initiert av FN som en respons på mange ukoordinerte og kaotiske hjelpeaksjoner etter større og mindre katastrofer på 1900-tallet. 

For å sikre seg en struktur og kontroll i slike situasjoner ble det opprettet et sertifiseringssystem hvor hvert enkelt land må opprette og sertifisere sine team som kan sendes ut ved forespørsel fra land i krise og når det er unntakstilstand. 

Vårt team hadde trent i om lag to år på å sette opp camp, ta imot pasienter, klare oss i kalde omgivelser, håndtere usikre og annerledes forhold enn det vi er vant til i våre – til daglig – trygge sykehusmiljø. 

Nå var altså tiden inne for utreise, og dét til en stillehavsøy som jeg måtte google da jeg hørte navnet «Samoa».

Et stort meslingutbrudd hadde utspilt seg på Samoa – et sted bestående av flere små øyer, med et samlet folketall på cirka 200 000 – litt større enn Trondheim.

Vi fikk beskjed om at mange var smittet – flere tusen. Smitten spredte seg raskt fordi mange ikke hadde blitt vaksinert mot meslinger. Landet hadde erklært «State of emergency» og bedt verdenssamfunnet om bistand til å håndtere krisen. 

En svært uheldig hendelse – hvor to barn døde etter en menneskelig feil ved utblanding av vaksinen – var årsaken til den lave dekningsgraden av vaksinasjon i landet. En tragedie som skapte en historie om at det var farlig å vaksinere barna. Denne historien levde dessverre videre og ble brukt som argument av vaksinemotstandere som reiste rundt og advarte feilaktig mot dette potensielt dødelige og uhyre smittsomme viruset. 

Meslinger er ingen uskyldig barnesykdom. Den rammer hardt, og vi må aldri slutte å vaksinere barna våre mot disse sykdommene som vi vet har rammet hardt opp gjennom tidene. 

Heldigvis kunne Norge respondere på henvendelsen og sende 20 stykk fra Nor EMT til andre siden av kloden på kort tid. Teamet vårt landet i Samoa 4. desember – etter en todagers reise. Vi ble møtt av et land i fullstendig lockdown. Alle ble bedt om å holde seg innendørs, og vaksinasjonsteam var igang med å prøve å minimere antall nye smittede. Det var et kappløp med et virus som hadde en forrykende fart og som rammet de skjøreste i det samoanske samfunnet; de aller minste barna.

Vi ble plassert rundt om på ulike avdelinger på sykehuset i Apia ut ifra deres behov for ressurser og vår kompetanse.

Det å komme inn i et allerede godt etablert helsevesen, å skulle forholde seg til nye folk, nye diagnoser, nytt språk, nye omgivelser og nytt utstyr (eller mangel på utstyr) var utfordrende. Men den takknemligheten og gjestfriheten som det samoanske folket viste oss, gjorde det lett å komme inn i rutiner, finne sin plass og være i stand til å bidra til et personale som var helt utslitt etter å ha jobbet «døgnet rundt» i flere måneder. 

De hadde 200 prosent belegg på sykehuset i Apia, jobbet doble og triple vakter og sov på ledige rom på sykehuset før de gikk på neste vakt. Likevel smilte de og ønsket oss velkommen.

Det er nok det sterkeste inntrykket fra dette oppdraget; samholdet og den varmen som ble utvekslet mellom et samfunn i nød og verdenssamfunnet som bidro fra alle verdens hjørner. Og team som jobbet tett sammen til tross for svært ulik bakgrunn og kultur. Helsepersonell som fant en vei sammen for å hjelpe pasienter rammet av alvorlig sykdom. Hvor vertene fikk styre retningen og legge premissene samtidig som ekspertise fra alle verdens hjørner ble nyttiggjort. Det hele foregikk under en paraply av varme og omsorg som skapte de aller beste rammene for å stå i de tøffe inntrykkene og opplevelsene sammen.

Etter tre uker på Samoa kunne vi se at kurven gikk nedover både på antall nye smittede og pasienter som døde av meslinger. Før vi reise hjem hadde landet opphevet sin «State of emergency», og sykehuset nærmet seg normal drift igjen. 

Jeg kom hjem 4. januar uten å ha hatt den tradisjonelle julefeiringen og uten å ha gjort alle de tradisjonelle juleaktivitetene jeg setter stor pris på og gleder meg til hvert eneste år. Men jeg kom hjem med noe mye større og viktigere i bagasjen. 

Jeg kom hjem med en følelse av å jobbe godt sammen med ukjente og opplevelsen av å stå sammen mot en sykdom som rammet et lite samfunn hardt. Jeg kom hjem med en følelse av samhold på tvers av kulturer og religioner og en trygghet om at når man står sammen om å gjøre noe godt, kan man få til så utrolig mye mer enn om man er alene.

For meg er dette julestemningen som jeg vil ta med meg videre i livet og bidra til å skape overalt i livet – både i krisetid og fredstid og til alle årstider. 

Det hjelper alltid å stå sammen <3

Den nye IA-avtalen omfatter etter 2019 nå hele arbeidslivet, og ikke bare enkelte medlemsbedrifter slik det var tidligere. Ifølge regjeringen er IA-samarbeidets overordnede mål «å skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge sykefravær og frafall og på den måten øke sysselsettingen». Selvsagt heier vi på det, og organisasjonene deltar aktivt. Partssamarbeidet er en av suksessfaktorene, slik rapporten om IA-avtalen fra 2018 viste.

I praksis er erfaringen at sykehusene er så presset på økonomi at det kan være vanskelig å være ansatt hvis du ikke fungerer 100 prosent. Så det er sagt: mange ledere får til mye, og strekker seg enormt for å gi rom for ansatte med ulike behov. Men systemet er presset. I noen tilfeller der det trengs god tilrettelegging slik at den syke kan beholde en fot i arbeidslivet, er det vanskelig. Og det hjelper ikke med gode intensjoner, når realiteten er at økonomi og krav til effektiv drift gjør handlingsrommet for trangt.

Å legge til rette for god personalpolitikk i de ulike livsfasene blir krevende. Aleneforsørgere med små barn blir nesten presset ut av arbeidslivet fordi de ikke kan gå tredelt turnus med høy vaktbelastning. Alle forstår at sykehus driver døgndrift. Hvis noen ikke har barnepass og må være hjemme med unger, må andre ta disse vaktene og belastningen på dem blir større. Men hvor er omsorgen for den ansatte, og ansvaret for å bidra til at folk kan være på jobb? Hvor er sykehusbarnehagene (som ble solgt unna) med døgntilbud? Hvor er grunnbemanningen som er god nok til at vi har plass og råd til den som ikke kan gjøre alle arbeidsoppgavene, men som blir friskere for hver dag bare fordi han er velkommen på jobb?

Problemet privatiseres. Du må selv sørge for å finne noen som kan passe barnet ditt, enten du har familie rundt deg eller ikke, og en barnehageplass med åpningstider tilpasset åtte til fire-arbeidere på andre siden av byen. Du må selv sørge for å yte maksimalt når du er på arbeid, slik at du ikke blir for dyr i drift og en belastning for kollegene.

Vi kan ikke drive helsevesen på barnløse supermennesker. Arbeidslivet må gjøre folk friskere, ikke sykere. Og når folk ikke kan jobbe i det hele tatt, må vi ha et samfunn som tar vare på dem og ikke dytter dem ut i fattigdom fordi regjeringen sier at «det skal lønne seg å jobbe».

Folk vil jobbe, og vi trenger kompetansen deres. Helsepersonell, og særlig sykepleiere, er mangelvare, og driftskritisk personell. Vi trenger dem i framtida, og framtida har akkurat begynt.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 14/1