fbpx Bloggarkiv | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Et arbeidsliv for alle?

Min selvstendig næringsdrivende far sa en gang: For guds skyld Gro, få deg jobb i det offentlige. Med det mente han ordnede forhold, sikker jobb, trygg framtid. Men er det å jobbe i offentlig sektor ensbetydende med det lenger? For å sitere en tillitsvalgt jeg kjenner; det hardner til. En kollega med mann i privat sektor fortalte at på hans arbeidsplass hadde de minst tre ansatte som antakelig ikke ville vært i jobb dersom de var ansatt i offentlig sektor. Jeg ble ikke overrasket, for vi hører mange historier.

Den nye IA-avtalen omfatter etter 2019 nå hele arbeidslivet, og ikke bare enkelte medlemsbedrifter slik det var tidligere. Ifølge regjeringen er IA-samarbeidets overordnede mål «å skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge sykefravær og frafall og på den måten øke sysselsettingen». Selvsagt heier vi på det, og organisasjonene deltar aktivt. Partssamarbeidet er en av suksessfaktorene, slik rapporten om IA-avtalen fra 2018 viste.

I praksis er erfaringen at sykehusene er så presset på økonomi at det kan være vanskelig å være ansatt hvis du ikke fungerer 100 prosent. Så det er sagt: mange ledere får til mye, og strekker seg enormt for å gi rom for ansatte med ulike behov. Men systemet er presset. I noen tilfeller der det trengs god tilrettelegging slik at den syke kan beholde en fot i arbeidslivet, er det vanskelig. Og det hjelper ikke med gode intensjoner, når realiteten er at økonomi og krav til effektiv drift gjør handlingsrommet for trangt.

Å legge til rette for god personalpolitikk i de ulike livsfasene blir krevende. Aleneforsørgere med små barn blir nesten presset ut av arbeidslivet fordi de ikke kan gå tredelt turnus med høy vaktbelastning. Alle forstår at sykehus driver døgndrift. Hvis noen ikke har barnepass og må være hjemme med unger, må andre ta disse vaktene og belastningen på dem blir større. Men hvor er omsorgen for den ansatte, og ansvaret for å bidra til at folk kan være på jobb? Hvor er sykehusbarnehagene (som ble solgt unna) med døgntilbud? Hvor er grunnbemanningen som er god nok til at vi har plass og råd til den som ikke kan gjøre alle arbeidsoppgavene, men som blir friskere for hver dag bare fordi han er velkommen på jobb?

Problemet privatiseres. Du må selv sørge for å finne noen som kan passe barnet ditt, enten du har familie rundt deg eller ikke, og en barnehageplass med åpningstider tilpasset åtte til fire-arbeidere på andre siden av byen. Du må selv sørge for å yte maksimalt når du er på arbeid, slik at du ikke blir for dyr i drift og en belastning for kollegene.

Vi kan ikke drive helsevesen på barnløse supermennesker. Arbeidslivet må gjøre folk friskere, ikke sykere. Og når folk ikke kan jobbe i det hele tatt, må vi ha et samfunn som tar vare på dem og ikke dytter dem ut i fattigdom fordi regjeringen sier at «det skal lønne seg å jobbe».

Folk vil jobbe, og vi trenger kompetansen deres. Helsepersonell, og særlig sykepleiere, er mangelvare, og driftskritisk personell. Vi trenger dem i framtida, og framtida har akkurat begynt.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 14/1

Skal 100-åringer virkelig sendes hjem mot sin vilje?

20. desember kunne vi lese på Sykepleien.no om Arne Arnesen på 100 år, som ble sendt hjem fra et helsehus- mot sin vilje. Det får meg til å undres over tjenestetilbudet til våre eldre- nok en gang. 

Jeg har gjennom en årrekke engasjert meg i sykehjemssituasjonen der jeg bor. Her er det bygget et stort, nytt sykehjem (på Østsiden)- med planer for utbygging. Her er det også fokusert på avansert velferdsteknologi, som jo ikke akkurat er gratis... Andre sykehjem er revet (Onsøyheimen), vurderes revet, eller driften nedlegges. Begrunnelsene er gammel bygningsmasse (til tross for at nevnte Onsøyheimen ble opprustet for millionbeløp for få år siden), som ikke oppfyller 2019-standarder. Det er planer for "nytt Onsøyheimen" men dette utsettes stadig på grunn av ressursmangel (og strengt tatt mistenker jeg det bortfaller til fordel for nybygget på Østsiden). Tilsvarende situasjoner beskrives andre steder i landet. Gammelt rives for å gi plass for nytt- før det nye er reist, og før man ser at budsjettene rekker til å ferdigstille. Dette synes jeg er en merkelig tilnærming? Hva blir resultatet? At de gamle/syke står uten sykehjemstilbud. De blir utrygge, kanskje sykere, pårørende blir mer utslitt, og hjemmesykepleien opplever at de ikke kan dekke behovet for tjenester. 

Beboere på sykehjem idag er så gamle og/eller syke at de ikke kan klare seg hjemme med de 6-8 besøkene hjemmesykepleien kan tilby per døgn (pluss eventuelt uttallige timer hjelp fra pårørende). Deres pårørende er ofte tilsvarende gamle. Sykehjemsdriften synes å sentraliseres- med de konsekvenser dette får med tanke på reisevei, reisekostnader og klimamessige hensyn. 

Jeg undres: oppfyller tilstanden i disse eldres hjem 2019-standarder? Vil det ikke være bedre for disse menneskene å motta heldøgnstjenester i et eldre sykehjemsbygg- enn ikke i det hele tatt? Er det værre for helsepersonell å arbeide i et eldre bygg- enn i den eldres hjem? Er vi kommet dithen i velferdsstaten Norge at vi ikke kan tilby 100 år gamle mennesker plass på institusjon? Når de ønsker dette selv?  (jfr Bent Høies "Pasientens helsetjeneste")

Kanskje er disse utfordringene bare her og nå (anno 2019)? Kanskje kan de løses med digitalisering, oppgavegliding, omorganisering?  Likevel undres jeg over om det ikke vil være bedre å opprettholde drift i eksisterende sykehjem- bygge nytt- for så å flytte beboerne direkte over i det nye? Eventuelt å drifte både det gamle og det nye- slik at fler får tilbud om sykehjemsplass? Problemene forskyver seg jo- de eldre havner på sykehus eller på akuttavdelinger på helsehus istedet. Her opptas plasser som er tiltenkt aktiv medisinsk behandling- til heldøgns omsorg. Sykehjemsbeboere anno 2019 har kanskje ikke det største behovet for avansert velferdsteknologi- ihvertfall ikke som erstatning for menneskelig omsorg? 

Spørsmålene er fler enn svarene. Jeg kan tenke meg svar på ett av dem: skal virkelig syke, hjelpeløse 100-åringer sendes ut av institusjon- og hjem - mot sin vilje? 

 

Skal 100-åringer virkelig sendes hjem mot sin vilje?

20. desember kunne vi lese på Sykepleien.no om Arne Arnesen på 100 år, som ble sendt hjem fra et helsehus- mot sin vilje. Det får meg til å undres over tjenestetilbudet til våre eldre- nok en gang. 

Jeg har gjennom en årrekke engasjert meg i sykehjemssituasjonen der jeg bor. Her er det bygget et stort, nytt sykehjem (på Østsiden)- med planer for utbygging. Her er det også fokusert på avansert velferdsteknologi, som jo ikke akkurat er gratis... Andre sykehjem er revet (Onsøyheimen), vurderes revet, eller driften nedlegges. Begrunnelsene er gammel bygningsmasse (til tross for at nevnte Onsøyheimen ble opprustet for millionbeløp for få år siden), som ikke oppfyller 2019-standarder. Det er planer for "nytt Onsøyheimen" men dette utsettes stadig på grunn av ressursmangel (og strengt tatt mistenker jeg det bortfaller til fordel for nybygget på Østsiden). Tilsvarende situasjoner beskrives andre steder i landet. Gammelt rives for å gi plass for nytt- før det nye er reist, og før man ser at budsjettene rekker til å ferdigstille. Dette synes jeg er en merkelig tilnærming? Hva blir resultatet? At de gamle/syke står uten sykehjemstilbud. De blir utrygge, kanskje sykere, pårørende blir mer utslitt, og hjemmesykepleien opplever at de ikke kan dekke behovet for tjenester. 

Beboere på sykehjem idag er så gamle og/eller syke at de ikke kan klare seg hjemme med de 6-8 besøkene hjemmesykepleien kan tilby per døgn (pluss eventuelt uttallige timer hjelp fra pårørende). Deres pårørende er ofte tilsvarende gamle. Sykehjemsdriften synes å sentraliseres- med de konsekvenser dette får med tanke på reisevei, reisekostnader og klimamessige hensyn. 

Jeg undres: oppfyller tilstanden i disse eldres hjem 2019-standarder? Vil det ikke være bedre for disse menneskene å motta heldøgnstjenester i et eldre sykehjemsbygg- enn ikke i det hele tatt? Er det værre for helsepersonell å arbeide i et eldre bygg- enn i den eldres hjem? Er vi kommet dithen i velferdsstaten Norge at vi ikke kan tilby 100 år gamle mennesker plass på institusjon? Når de ønsker dette selv?  (jfr Bent Høies "Pasientens helsetjeneste")

Kanskje er disse utfordringene bare her og nå (anno 2019)? Kanskje kan de løses med digitalisering, oppgavegliding, omorganisering?  Likevel undres jeg over om det ikke vil være bedre å opprettholde drift i eksisterende sykehjem- bygge nytt- for så å flytte beboerne direkte over i det nye? Eventuelt å drifte både det gamle og det nye- slik at fler får tilbud om sykehjemsplass? Problemene forskyver seg jo- de eldre havner på sykehus eller på akuttavdelinger på helsehus istedet. Her opptas plasser som er tiltenkt aktiv medisinsk behandling- til heldøgns omsorg. Sykehjemsbeboere anno 2019 har kanskje ikke det største behovet for avansert velferdsteknologi- ihvertfall ikke som erstatning for menneskelig omsorg? 

Spørsmålene er fler enn svarene. Jeg kan tenke meg svar på ett av dem: skal virkelig syke, hjelpeløse 100-åringer sendes ut av institusjon- og hjem - mot sin vilje?