Kjønnslemlestelse: – Nye metoder går under radaren

– Skal vi klare å bekjempe kjønnslemlestelse, må vi vekk fra skremselspropaganda og heller styrke helsepersonells kompetanse og kulturelle sensitivitet.

Det sier samfunnsdebattant, forfatter og tidligere Ap-politiker, Ubah Aden, til Sykepleien.

Under radaren

– Jeg har møtt helsepersonell fra alle deler av tjenestene. Mange, ikke minst utenfor de store byene, føler at de kommer til kort. De frykter ofre for kjønnslemlestelse kan gå under radaren, sier Aden.

Hun påpeker at det har utviklet seg nye former for kjønnslemlestelse, som prikking og små kutt på kjønnsleppene.

– Dette kan være vanskelig for helsepersonell å avdekke, sier Aden.

– Det er viktig at helsepersonell er oppdaterte på disse nye metodene, slik at de kan være kompetente og i stand til å gjenkjenne og håndtere situasjoner på riktig måte.

Strafferamme på opptil 15 år

6. februar markeres den internasjonale dagen for nulltoleranse for kvinnelig kjønnslemlestelse.

Ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon, lever det i dag over 200 millioner kvinner og jenter i verden som har blitt utsatt for dette. Praksisen har vært forbudt i Norge siden 1996, og grove tilfeller har en strafferamme på opptil 15 år. 

Aden har lenge vært engasjert i tematikken gjennom ulike roller, men understreker at hun her uttaler seg som privatperson.

Sensitivt tema

Behovet for kunnskap om tematikken blir også vektlagt i en norsk studie foretatt blant 222 fastleger.

Riktignok mente et klart flertall av fastlegene at de hadde nok kunnskap om kulturelle aspekter ved kjønnslemlestelse, men kun 53 prosent hadde fått opplæring i helseproblemer knyttet til slik praksis. Rundt 3 av 4 ønsket mer kunnskap om norsk lovgivning på feltet.

Aden er opptatt av at helsepersonell får bedre redskap til å forstå den kulturelle og historiske bakgrunnen for praksisen og at de tar innover seg hvor sensitivt temaet kan være.

– Det er mye berøringsangst som vi må bekjempe gjennom åpen dialog og kunnskapsdeling på tvers av tjenester, miljøer og frivillige organisasjoner. Ellers vil vi ikke klare å avdekke alvorlige saker.

Ifølge Aden kan kvinner utsatt for kjønnslemlestelse være både dobbelt og trippelt traumatisert, noe som kan gjøre det svært krevende å hjelpe dem.

– Praksisen i seg selv er traumatisk. I tillegg kan kvinnene opplevd krig og vold i hjemlandet. Så kommer de til et fremmed sted der de risikerer å møte mer fordømmelse enn forståelse.

Foreslår informasjonsskriv

Aden etterlyser blant annet bedre tilgang på kulturtolker i helsetjenesten, altså tolker med flerkulturell kompetanse som deler språk, opprinnelse, kultur og tradisjon med pasientene.

– Slike tolker bør aller helst være kvinner, siden det er risiko for at menn ikke tør å oversette alt direkte. Som sagt er dette svært sensitivt for mange.

En situasjon som kan skape bekymring og avmaktsfølelse hos blant annet helsesykepleiere, er når de får kjennskap til at unge jenter skal besøke land der kjønnslemlestelse er utbredt. 

– Selv om foreldrene her i Norge kan være sterke motstandere av kjønnslemlestelse, kan besteforeldre og annen slekt i opprinnelseslandet utsette familien for stort press, sier hun.

Aden tar derfor til orde for utarbeidelse av informasjonsskriv på ulike språk, som foreldre kan ta med seg på slike reiser.

– Selv om moren ikke vil, klarer hun ikke alltid å stå imot sin egen mor, påpeker hun.

Aden mener et slikt skriv bør tydeliggjøre at praksisen er forbudt i Norge.

Ifølge straffeloven har kjønnslemlestelse en strafferamme på seks år, men faller handlingen inn under definisjonen av «grov kjønnslemlestelse», kan den medføre opptil 15 års fengsel.

– Denne typen informasjon kan redde barn fra et grusomt og unødvendig inngrep, noe de vil måtte lide med resten av livet, sier Aden.

Hun mener det også vil kunne hjelpe foreldre i Norge som ønsker å beskytte sine barn, samtidig som de unngår å bringe skam til egne foreldre i sitt hjemland når de forteller om forholdene i Norge.

– Kjønnslemlestelse har overlevd som praksis fordi det er dypt forankret i kulturen og gjerne har blitt pakket inn i religion.

– Mye å gå på

– Jo flere som får informasjon om kjønnslemlestelse, desto lettere bli det å stoppe det, sier Ann Karin Swang til Sykepleien.

Lederen for Helsesykepleierne NSF synes forslaget til Aden om informasjonsskriv beregnet på utenlandsreiser, høres ut som en svært god idé.

– Det kan absolutt ha noe for seg, og jeg skal ta det med i vårt neste møte med Helsedirektoratet, lover hun.

– Familien i hjemlandet forholder seg gjerne til dette på en annen måte, og det er vi veldig oppmerksomme på. Generelt har norsk helsevesen mye å gå på når det gjelder å få ut informasjon til målgrupper på relevante språk.

Swang understreker at hennes medlemmer allerede gjør mye for å forebygge kjønnslemlestelse, men at de alltids kan bli bedre. 

Hun minner om at helsesykepleiere ofte jobber alene og skal holde seg oppdatert på et digert fagfelt om brukergrupper som spenner fra 0 til 25 år.

– All kunnskap må holdes varm, og dette er et særlig krevende område.

– Overraskende og skremmende

Swang forteller om en rundebordskonferanse hun deltok på, der kjønnslemlestelse var tema.

– Der kom det frem at mange tilfeller oppdages først når kvinnen skal føde sitt første barn i Norge. For meg var det både overraskende og skremmende. Jeg trodde vi var kommet lenger.

Aden etterlyser blant annet større forståelse blant helsepersonell om hvor sensitiv problematikken kan være. 

Swang påpeker at helsesykepleiere er godt trent i å ta opp krevende tema.

– Veldig mye av det vi helsesykepleiere snakker om, er sensitivt og utfordrende, sier hun.

– Det er viktig å ta opp tematikken på en kultursensitiv måte slik at folk tør å si noe om det. Det mener jeg vi er gode på. Vi er også opptatt av å fortelle at vi vet at det skjer, men at det er forbudt i Norge, samt hvorfor det er forbudt.

Swang påpeker at det kan være enda mer utfordrende å skape tillit når man har tolk som et ekstra element i rommet, ikke minst når miljøene er små og det kan kjennes utfordrende å ivareta personvernet.

– For mange kommuner kan dette også være et økonomisk spørsmål, for tolketjenester er dyre, men ofte helt nødvendige, sier hun.

Bruk av telefontolk fra andre deler av landet kan både redusere kommunens kostnader og minske uroen for at konfidensiell informasjon spres i lokalmiljøet.

– En utfordring her, er at man kan gå glipp av vesentlig informasjon da man mister den nonverbale kommunikasjonen. Aller helst ser vi at man bruker fremmøtt tolk, sier Swang.