Pasientene vi aldri glemmer Vi inviterte sykepleierne til å skrive sine egne historier.Vi inviterte sykepleierne til å skrive sine egne historierNyheterHusker du meg, Anne? Debatt– Pasienten jeg fulgte inn i døden, har blitt med meg videreSYKEPLEIERE SKRIVEREtter første møtet med eldre med demens på sykehjem, følte hun skamSYKEPLEIERE SKRIVEROmsorg kan være vanskelig: – Vi snakket aldri med hverandreSYKEPLEIERE SKRIVERAvdelingslederen får være både coach, mentor og uoffisiell «kontorpsykolog» for kollegaeneSYKEPLEIERE SKRIVEREn magisk julaftenSYKEPLEIERE SKRIVER– Jeg blir både ydmyk og takknemlig. Og rasendeSYKEPLEIERE SKRIVER– Du våget å vise meg tillit på en stubbe i tåkaSYKEPLEIERE SKRIVERSykepleiernes egne historier: – En skikkelig førjulsnøttSYKEPLEIERE SKRIVER– Tok jeg livet av ham nå?SYKEPLEIERE SKRIVER– Hvordan skulle jeg få henne ned trappen og opp i kista?SYKEPLEIERE SKRIVER– Noen netter har man mer adrenalin i blodet enn kaffe. Men i natt er det helt stilleSYKEPLEIERE SKRIVER– Demensdiagnosen kom som et sjokk for dem beggeSYKEPLEIERE SKRIVERSykepleiernes egne historier: En helt vanlig dag på jobbSYKEPLEIERE SKRIVER– Han har gitt beskjed om at han er klar for å dø. Dette blir hans siste bursdagSYKEPLEIERE SKRIVER– Livet tok en vending. Nå trenger hun sårt hjelp for å leveSYKEPLEIERE SKRIVERSjukepleiaranes eigne historier: – Visste borna at bestemor skulle døy?SYKEPLEIERE SKRIVERDen pårørende var sint og misfornøyd med alt. Etter samtalen med sykepleieren endret alt segSYKEPLEIERE SKRIVERSykepleiernes egne historier: – Pasienten jeg aldri glemmerSYKEPLEIERE SKRIVERJeg vil alltid huske Mari, skriver Lill Sverresdatter LarsenDebatt
Avdelingslederen får være både coach, mentor og uoffisiell «kontorpsykolog» for kollegaeneSYKEPLEIERE SKRIVER
– Noen netter har man mer adrenalin i blodet enn kaffe. Men i natt er det helt stilleSYKEPLEIERE SKRIVER
Den pårørende var sint og misfornøyd med alt. Etter samtalen med sykepleieren endret alt segSYKEPLEIERE SKRIVER
