Norsk sykepleier er verdens øyne i Nord-Gaza: – Det er ingen andre som ser det vi ser

Lørdag kjørte norske Alice Skår og resten av teamet fra Norwegian Aid Comittee (Norwac) inn i Nord-Gaza.

– Det var helt utbombet, forteller hun på telefon fra al-Awda-sykehuset, som ligger mellom Beit Lahiya og Beit Hanoun.

– Som om det hadde falt en atombombe.

Kjørte kolonne

Skår og legekollegene Geir Stray Andreassen, Odd Arild Ågedal og Fadi Kabbouli satt i pansret bil i en kolonne organisert av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Først så de ingen mennesker. Så kom de frem fra overalt, desperate etter mat.

– De hoppet opp på panseret, banket på ruten, forteller Skår.

– Mens de pekte på munnen.

Ifølge WHO er underernæringen i Nord-Gaza spesielt ekstrem.

Teamets anestesilege, Fadi Kabbouli, som snakker arabisk, ropte i ropert at de bare hadde med medisinsk utstyr, ikke mat.

Vasker instrumenter for hånd

På al-Awda-sykehuset, som tidligere var privat, er de to første etasjene ødelagt av bomber. Alice Skår beskriver tydelige skuddhull i vinduene, hull i veggene og tak som er skadet. Der hun sitter, drypper det fra taket.

I Nord-Gaza, hvor det er rundt 300 000 mennesker, er det to sykehus i drift, al-Awda og Kamal Adwan.

På al-Awda, der Skår er, er sterilsentralen ødelagt. De vasker alle instrumenter for hånd inne på operasjonsstuen. Til sterilisering har de to små autoklaver som fungerer, større instrumenter må sendes til sterilisering på Kamal Adwan-sykehuset to kilometer unna.

Måtte amputere

To operasjonsstuer er i drift på al-Adwa, og det norske teamet gjør for det meste ortopediske operasjoner.

De opererer hofter, ankler, overarmer. Fikser feilstillinger og reviderer sår etter stygge krigsskader. Amputerer.

– I går hadde vi en ung kvinne med et åpent, infisert sår det ikke var mulig å hele. Hun måtte vi amputere over kneet.

De gjør seks-sju inngrep om dagen. Starter på morgenen og jobber til de er ferdige.

Erfaring med krigskirurgi

Alice Skår fikk spørsmål om å reise til Gaza fordi hun har erfaring med krigskirurgi. Tidligere har hun blant annet jobbet i Medevac-teamet på Ullevål som opererer krigsskadede ukrainske soldater.

– Til dette oppdraget ville de ha med folk som har opplevd krig før, sier hun.

– Men det var ikke bare å reise, jeg måtte ha familien med på det. Samtidig følte jeg det vanskelig å si nei. Skal jeg med min fagkompetanse bare sitte å se på denne humanitære katastrofen?

Nå tenker hun at hun gjerne vil reise hit igjen.

Hun og resten av teamet bor på sykehuset, det gjør også flere av de ansatte. Mange bor også i de utbombede hjemmene sine, der noen bare har tre vegger.

Alice Skår forteller at de hører bomber, og ser droner over området.

– Det var visst en del bombing i natt, sier hun.

– Da jeg lå og leste før jeg sovnet, ristet det skikkelig.

Men inne på sykehuset, under tak og bak vegger, er hun ikke redd. 

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, sier hun.

– Men man kan ikke gjøre dette hvis man går rundt og er redd.

– Ingen andre ser det vi ser

Planen er at Norwac-teamet skal være på stedet i to uker, så skal de erstattes av et nytt. 

Skår forteller om sykehusets egne ansatte, som har lagt ned enormt med jobb de siste månedene. Fra desember til nå har de drevet sykehuset på 20 liter diesel i døgnet. Heisene står, i mangel på elektrisitet. De bærer pasienter i trange trapper opp og ned etasjer.

– De er trøtte. Men det er også de som smiler. Jeg spør hvordan de klarer det. De svarer «hvis jeg ikke klarer det, går jeg til grunne». De er nødt til å holde det gående.

– Hva bør sykepleiere vite om det du ser?

– For WHO er vi ikke her bare for å operere, men for å være «eyes on the ground», sier hun.

– Det er ingen andre som ser det vi ser. Nord i Gaza er det ingen journalister. 

– Dere er verdens øyne her?

– Ja, det er det viktig for WHO å poengtere.