Sykepleiere i krig, kjærlighet og kinosal

I krigsfilmer fungerer oftest sykepleiere som bifigurer heltene kan betas av og bli pleiet omsorgsfullt av etter harde påkjenninger ute i felten.

Selvsagt finnes det unntak. I noen filmer står faktisk krigens sykepleiere i handlingens sentrum og deres innsats hylles. Om enn ikke alltid like realistisk eller politisk korrekt, sett med nåtidens øyne.

Her er en håndfull filmer der både krig og sykepleiere spiller relativt sentrale roller.

«Den engelske pasienten» (1996)

• Regi: Anthony Minghella
• Sentral sykepleier: Hana (Juliette Binoche)

– Why are you so determined to keep me alive?

– Because I’m a nurse.

I et utbombet kloster i Italia under andre verdenskrig gir den franskkanadiske sykepleieren Hana palliativ pleie til en sterkt skadet og forbrent mann (Ralph Fiennes) med delvis hukommelsestap

Gjennom tilbakeblikk avdekkes den tragiske historien til pasienten, som tross sin engelske aksent viser seg å være en ungarsk kartograf og adelsmann ved navn László Almásy. 

Mot slutten av filmen skyver Almásy hetteglass med morfin mot Hana som en oppfordring til å la ham få slippe lidelsene, og sykepleieren må ta et valg.

«Den engelske pasienten» er et stjernespekket, episk og romantisk krigsdrama, der plottlinjer og sterke skjebner flettes sammen med historiske hendelser.

Filmen, som er basert på en roman av Michael Ondaatje, ble nominert til tolv Oscar. Den vant ni, deriblant for beste kvinnelige birolle til Juliette Binoche.

Fremstillingen av sykepleie i både bok og film har blitt analysert av flere akademikere, blant annet Mark Welch i tidsskriftet Nursing Inquiry.

«M*A*S*H» (1970)

• Regi: Robert Altman
• Sentral sykepleier: Margaret Houlihan (Sally Kellerman)

– Give me at least one nurse who knows how to work in close without getting her tits in my way.

Selv om handlingen er lagt til Koreakrigen (1950–1953), regnes Robert Altmans mørke krigskomedie som en kommentar til Vietnamkrigen (1957–1975), som herjet da filmen hadde premiere.

Tittelen er en forkortelse av Mobile Army Surical Hospital og skildrer tilværelsen til personellet ved et slikt feltsykehus, der livet veksler fort mellom blodig alvor og fjas.

Filmen ble laget et par generasjoner før #metoo-bevegelsen, og det merkes.

Gutta boys tyvlytter for eksempel på oversykepleier Margret Houlihans teltsex med kirurg Frank Burns (Robert Duvall) ved hjelp av skjulte mikrofoner.

Det er for øvrig fra denne scenen og replikken «oh, Frank, my lips are hot, kiss my hot lips», at Houlihans kallenavn «Hot Lips» stammer.

Senere opplever en naken Houlihan at veggene i dusjteltet dras vekk fordi kule Hawkeye (Donald Sutherland) og kompisene har veddet om hvorvidt hun er en «ekte blondine». Når hun varsler ledelsen, får hun beskjed om at hun kan slutte hvis hun vil.

Tross utdatert kvinnesyn regnes filmen blant tidenes beste krigsfilmer. Den fikk fem Oscar-nominasjoner og vant hovedprisen under filmfestivalen i Cannes.

TV-serien med samme navn som fulgte i filmens kjølvann, var også en stor suksess. Det ble laget elleve sesonger, og da bladet Rolling Stones kåret tidenes beste situasjonskomedier, havnet «M*A*S*H» på en hederlig sjette plass.

«So Proudly We Hail!», 1943

• Regi: Mark Sandrich
• Sentrale sykepleiere: Janet «Davy» Davidson (Claudette Colbert), Joan O’Doul (Paulette Goddard), Olivia Darcy (Veronica Lake)

– I’m supposed to be a nurse, and that's all.

– No. There's more than that now that we're at war.

Filmen følger opplevelsene til tre amerikanske sykepleiere som bli sendt til Filippinene under de innledende fasene av andre verdenskrig (1939–1945). 

Krigens grusomheter, moralske dilemmaer og enorme offer tematiseres.

En av sykepleierne var forlovet med en mann som ble drept under angrepet på Pearl Harbor. Hun har sverget på å drepe så mange japanere hun kan, men makter likevel ikke å gjøre sine ord til handling når hun blir satt til å pleie krigsfanger. En annen ofrer livet ved å la seg sprenge i luften for å redde kolleger fra den fremrykkende fienden.

Filmen skildrer også bombing av ambulanser og sykehus og utfordringene ved å yte gode helsetjenester i jungelen der det aller meste mangler.

Goddard ble nominert til Oscar for sin rolle.

«Florence Nightingale» (1985)

• Regi: Daryl Duke
• Sentral sykepleier: Florence Nightingale (Jaclyn Smith)

– I used to think I was called to heal, now I’m certain of it. But I have to learn.

Livet til Florence Nightingale (1820–1910) har vært gjenstand for en rekke filmatiseringer, første gang allerede i 1915, kun fem år etter hennes død.

I denne versjonen fra 1985 spilles sykepleierpioneren av Jaclyn Smith, nok bedre kjent som en av de originale «Charlie's Angles» i tv-serien ved samme navn. 

Den avviste beileren til frøken Nightingale, Richard Milnes, blir på sin side gestaltet av Timothy Dalton. Dette var for øvrig en av de siste filmene Dalton laget før han debuterte som James Bond i «The Living Daylights» (1987).

Siden hun vokser opp som engelsk overklassejente på 1800-tallet, forventes det at Nightingale gifter seg med en passende mann. Milnes er nettopp det, men hans utkårede har andre og større ambisjoner for livet enn å bli en lydig hustru. Hun vil lære, og hun vil hjelpe.

Filmen følger Nightingales karriere, blant annet under Krimkrigen (1853–1856). Der ledet hun en gruppe britiske sykepleiere ved et feltsykehus i utkanten av Istanbul.

Dette er både et romantisk kostymedrama om kjønn og klasse i Jane Austen-stil, og samtidig en skildring av krigens brutalitet og Nightingales bidrag til sykepleiefagets utvikling.

«Nurse Edith Cavell» (1939)

• Regi: Herbert Wilcox
• Sentral sykepleier: Edith Cavell (Anna Neagle)

– How can we stop? When any of these men are in need of our help, we must go on.

Klokken sju om morgenen 12. oktober 1915 ble sykepleieren Edith Cavell stilt opp foran eksekusjonspelotong på åtte tyske soldater.

Da hennes lik fire år senere kom hjem til England, deltok selveste Kong Georg V under minnegudstjenesten i Westminster Abby. 

Under første verdenskrig pleiet hun sårede fra begge sider på Røde Kors’ lasarett i Brussel. Samtidig hjalp hun allierte soldater og sivile med å flykte fra tyskokkuperte Belgia. For dette ble hun dømt til døden.

Cavell er portrettert flere ganger på film og fjernsyn. I denne versjonen fra 1939 er det Anna Neagle som spiller tittelrollen mens Herbert Wilcox har regi. 

De to ble gift i 1943 og samarbeidet både før og siden på en rekke filmer. Blant annet skildret de livet til en annen britisk sykepleierlegende, nemlig Florence Nightingale, i «The Lady With the Lamp» (1951).

«In Love and War» (1996)

• Regi: Richard Attenborough
• Sentral sykepleier: Agnes von Kurowsky (Sandra Bullock)

– Nurses came from all over the United States […] and I was one of them, and as eager for adventure as the boys who volunteered

Sykepleieren Agnes von Kurowsky skal ha vært inspirasjonskilden for den kvinnelige hovedkarakteren i Ernest Hemingways roman «Farvel til våpnene» (1929).

Filmen tar for seg følelsene som oppsto mellom Hemingway (Chris O’Donnell) og Kurowsky da forfatterspiren i en alder av kun 19 år var innlagt på et Røde Kors-sykehus i Milano under første verdenskrig (1914–1918).

Han hadde jobbet som ambulansesjåfør og var blitt skadet i beinet, som Kurowsky gjør hva hun kan for å redde. Etter en operasjon går det fremover.

De to forelsker seg, kommer fra hverandre og møtes igjen, men som det heter i dag: «It’s complicated».

Filmen gjorde det greit på kino, men ble heller dårlig mottatt av kritikerne. Anmelderen fra USA Today mente for eksempel at filmen var på sitt beste når den viste urørlige objekter, «som arkitektur, trær og sengeliggende soldater».

Så altfor mye sykepleierfaglig er det heller ikke å hente her.