Ny kinofilm om tvang: – Jeg har kjent på så mye avmakt

Gjennom 30 år som pårørende har filmskaper Ellen Ugelstad tenkt mye på hva tvang gjør med folk. 

– Lillebroren min har vært inn og ut av psykiatrien det meste av livet sitt. Han har vært underlagt mye tvang, og jeg har kjent på så mye avmakt, forteller hun til Sykepleien.

– Min erfaring er at mennesker som blir utsatt for tvang, først og fremst er redde.

En personlig og politisk film

5. april er det norsk kinopremiere på hennes nye film «The Recovery Channel», der søkelyset rettes mot bruk av og alternativer til tvang i norsk psykisk helsevern.

– Det er både personlige og politiske årsaker til at jeg har laget filmen, forteller hun.

Ugelstad filmdebuterte i 2011 med et portrett av broren sin, kalt «Indian Summer – Du skal ha gode nerver for å være indianer».

Siden har hun laget en rekke kortfilmer og dokumentarer der psykisk helse har stått sentralt. Hun har lenge vært opptatt av tvangsbruk, men slitt med å nærme seg temaet kunstnerisk.

– Tvang er et tungt og vanskelig tema. Jeg tenkte mye på hvordan jeg kunne gå frem, sier hun.

I «The Recovery Channel» blandes fiksjon, dokumentar og ulike fortellerstiler. I sentrum står en fiktiv tv-kanal med samme navn som filmen.

– Psykiatri og tvang dekkes sporadisk i mange medier, men det blir ofte overflatisk, mener Ugelstad.

– Jeg fikk etter hvert ideen om en tv-kanal som utelukkende dekket feltet og dermed kunne gå mer i dybden. Det ga meg et utgangspunkt for å fortelle flere historier med ulike grep.

Sykepleier i hovedrollen

Da de ulike rollene skulle besettes, underla Ugelstad seg et dogme om kun å ha med folk som hadde personlig erfaring fra psykiatrien, enten som pasient, personell eller pårørende.

Hovedrolleinnehaver Turid Synnøve Rivertz Vatne er både sykepleier, medieviter, tidligere journalist, sanger og skuespiller.

Hun spiller Randi, som er ankerkvinne i filmens tv-kanal og, i likhet med Ugelstad, storesøster til en psykiatrisk pasient.

Vatne forteller til Sykepleien at hun som sykepleier har jobbet flere steder der tvang ble benyttet.

– Mitt første møte med psykiatrien var i praksis som andreårs sykepleierstudent, sier hun.

– Jeg ble plassert et sted der det var eldre mennesker på tvang. Blant annet var det en kvinne med mani som skulle skjermes og ikke fikk lov av personalet å gå lenger enn til dørstokken.

Som ivrig student tenkte Vatne at hun skulle skape dialog og være nysgjerrig. Hun spurte de ansatte hvorfor de hadde satt grensen akkurat der.

– Det ble ikke tatt så godt imot. Jeg tror ikke de hadde reflektert så mye over saken og følte seg truet av at noen stilte spørsmål. Jeg fikk ikke noe svar. I stedet sa de at jeg ikke forsto faget, og jeg sto i fare for å stryke.

For å bestå praksis følte Vatne at hun måtte innordne seg systemet uten å stille spørsmål.

– Det var en påkjenning for meg personlig, men verst var det naturligvis for pasientene.

Hva vi trenger når vi er redde

Erfaringen fra praksisperioden tente en ild i Vatne.

– Pasienter innen psykisk helsevern er blant de mest sårbare blant oss, og som helsepersonell har vi mye makt. Da må vi aldri slutte å reflektere rundt vår egen rolle.

I filmen sier hennes rollefigur Randi det slik: «Vi er nødt til å slutte å fokusere på hva slags diagnoser folk har og heller spørre dem hva de har opplevd som gjør at livet deres føles ganske hardt akkurat nå.»

Videre kritiserer hun «strenge husregler, umyndiggjørende grensesetting, poengsystemer for oppførsel og tvangsbruk».

– Jeg mener det er viktig å tenke over hvordan vi selv ønsker å bli møtt når vi er sårbare og redde, sier Vatne til Sykepleien.

Hun synes også det kunne vært lagt bedre til rette for at pasienter kan få utløp for følelser, heller enn å dempe dem.

– Kanskje alle psykiatrisk avdelinger kunne hatt et polstret, lydtett rom hvor folk kan rase fra seg uten at noen blir skadet? Og muligheter for musikk og kunstuttrykk, fysisk bevegelse og sanserom eller sansehage hvor man både kan uttrykke seg og finne ro?

Ugelstad nikker samtykkende og mener det kan være mye å hente i selve utformingen av institusjonene.

– Jeg har sett mye kalde, hvite vegger og lysstoffrør. Det første innlagte ser, er gjerne beltesenga.

Hun forteller om et besøk hun foretok på et høysikkerhetsfengsel, der hun ble overveldet av fasiliteter og aktivitetstilbud.

– Der var det treningsrom, bibliotek, gangsteryoga og mye annet.

– Det er mye fokus på diagnoser og utfordringer, men minst like viktig er det å få tak i den enkeltes ressurser, utfyller Vatne.

– Hva med å kartlegge pasientenes evner og kompetanse? Hva de kan, liker og ønsker. Hvem de faktisk er utenom sin diagnose.

Ugelstad forteller at hun kun én gang i løpet av 30 år som pårørende har møtt en psykiater som har spurt hvem broren hennes er når han ikke er innlagt.

– Ofte blir det til at man betrakter mennesket gjennom et trangt vindu av forståelse, sier hun.

Vatne skulle gjerne sett at det ble lagt mer vekt på tilbakemeldinger fra pasientene.

– De burde ha rett til å uttale seg om hva som har vært bra og dårlig i forbindelse med innleggelse og tvang.

Ugelstad sier seg enig.

– Hele samfunnet vårt ellers er jo nå lagt opp som en feedback-kultur. Så fort du får en pakke, så kommer det inn meldinger som ber om tilbakemelding på hvordan du opplevde postleveringen. Slik er det ikke i helsevesenet.

Tvangsbruken øker

Ifølge en rapport fra Helsedirektoratet økte antallet tvangsinnleggelser med 17 prosent fra 2016 til 2022.

Økningen var vesentlig større enn befolkningsveksten i samme periode, og rapporten viser også til en økning i antall klager på vedtak om bruk av tvang.

Men én ting er hva som blir registrert. Noe annet er de reelle tallene, og i filmen settes det spørsmålstegn ved hva som offisielt regnes som tvang. 

En pasient formulerer det slik: «Jeg har aldri blitt utsatt for det man på papiret kaller tvang, men med det de sa, så hadde jeg egentlig ikke noe valg. Jeg må ta de medisinene. For ellers hadde jeg blitt utsatt for tvang. Og truing er også tvang.»

Ugelstad understreker at hun har møtt veldig mange fine, dyktige ansatte i psykisk helsevern som virkelig ønsker å hjelpe. Samtidig mener hun systemet ikke er godt nok tilrettelagt for å lykkes.

– Jeg etterlyser mer mangfold av tilbud og alternativer til tvang. At det legges til rette for flere steg på veien. Og det må ikke være slik at uenighet blir tolket som illojalitet.

I filmen trekkes Lovisenberg Diakonale Sykehus frem, med sin åpen dør-praksis og medisinfrie tilbud. Overfor Sykepleien nevner Ugelstad i tillegg blant annet Jaakko Seikkulas terapiretning «åpne samtaler» og modellen Safewards som inspirasjonskilder.

– Det er ikke nødvendigvis mye som skal til. Vi ser at institusjoner som iverksetter tiltak for å redusere bruken av tvang, lykkes.

Ut på norgesturné

Allerede før kinopremieren 5. april har Ugelstad vist filmen på seks festivaler i inn- og utland. 

Hun har også hatt spesialvisninger for helsepersonell, pasienter og pårørende. Nylig var hun dessuten i Genève og presenterte filmen i forbindelse med et toppmøte i WHO der også FNs menneskerettighetsråd var til stede.

Nå legger hun ut på en lengre norgesturné og skal de neste åtte månedene reise land og strand rundt for å vise og diskutere filmen i ulike sammenhenger.

– Jeg er opptatt av å skape kontekst og vil møte folk direkte, sier hun.

Ugelstad håper «The Recovery Channel» kan bidra til å trekke diskusjoner om tvang ut av lukkede fagmiljøer og frem i lyset.

– For en hammer ser alt ut som en spiker. Jeg tror mange på innsiden kan ha godt av å ta noen skritt tilbake og tenke nytt.