De som leter og finner

Vinteren er på hell, men et noe uventet lag nysnø har bredd seg ut over Østmarka i Oslo. Ved en rødmalt hytte står en gjeng kledd i oransje jakker tett sammen over et nettbrett.

Mann (41) er meldt savnet.

– Ok, det er fare for nedkjøling og ingen tid å miste!

Det var her ved hytta han sist ble observert. Selvmordsrisikoen vurderes som høy. Meldingen mannen sendte til kona, gir klare indikasjoner på det. Han har nylig mistet jobben og sliter også med andre ting. Mannen skal ha tilgang på alkohol og medikamenter. Det er kaldt i skogen.

Snart blir det mørkt.

– Kom igjen, vi har liv å redde!

Viktig informasjon

Denne ganger er det heldigvis bare snakk om en øvelse, men alvoret er aldri langt unna. Mens øvelsen pågår, ser vi på Twitter at politiet søker etter en savnet mann (76) med demens på den andre siden av byen. Gjengen i Østmarka kan fort bli bedt om å bidra.

Søk- og redningsaksjoner i Norge bygger på utstrakt samarbeid mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner og private virksomheter.

I fjor bidro Norsk Folkehjelp i over 400 aksjoner landet rundt. Ofte er det snakk om søk etter personer med økt selvmordsfare, slik som i denne øvelsen. Rus og psykiatri kan være medvirkende, og personer med demens utgjør en betydelig del av statistikken.

– Noe som dessverre ofte undervurderes, er at eldre med demens også kan ha depresjon og økt selvmordsrisiko, forteller Harald Wisløff.

Han er en av Norsk Folkehjelps operative ledere i Follo-laget og deltar på kveldens øvelse.

Både fysisk og psykisk tilstand hos savnede har betydning for hva som er effektiv letestrategi. Det finnes etter hvert mye statistikk og kunnskap på feltet, som benyttes aktivt for å begrense og effektivisere søket.

Letemannskap er avhengig av etterrettelig informasjon fra dem som kjenner savnede, og sykepleiere og annet personell fra helseinstitusjoner kan ofte være viktige kilder til informasjon.

– Det første vi spør om er helsetilstand, forteller Wisløff.

 – Hvor langt er det sannsynlig at den savnede kan ha kommet, til fots eller på andre måter?

Ofte har de ikke kommet særlig langt.

Spisset og taktisk søk

I oppstartsfasen benyttes gjerne den såkalte sykkelhjulmodellen som utgangspunkt for taktiske disposisjoner.

Letemannskapet legger da opp søk ut fra et initialt planleggingspunkt (IPP), som er det mest sannsynlige stedet den savnede kan ha forsvunnet fra. Det kan være snakk om en konkret observasjon, egen bopel eller helseinstitusjon, en forlatt bil, en bussholdeplass og så videre.

En betydelig andel savnede blir funnet i umiddelbar nærhet til IPP, ikke minst når det er snakk om eldre med demens og begrenset mobilitet.

Ut fra IPP vil letemannskap så kunne identifisere eiker, såkalte ledelinjer, den savnede kan ha fulgt, som stier, elveleier, kraftlinjer og overganger mellom skog og hogstfelt.

Letemannskap vurderer også det man kaller reflekser, som gir pekepinn om områder savnede kan tenkes å oppsøke. Det være seg steder personen har et forhold til fra tidligere, faste ruter de pleier å gå, naturskjønne omgivelser, mulige gjemmesteder, utsiktspunkter, steder å hoppe fra, vann og så videre.

Jo mer informasjon om savnede og området, jo større sjanse for raskt funn. Og tid er viktig.

– Vi leter mye mer spisset og taktisk nå enn for bare får år siden, opplyser Wisløff.

– Å gå i søkekjede, en såkalt manngard, regnes for eksempel som gammeldags og lite effektivt.

Øver sammen

Den oransjekledde gjengen i Østmarka består denne gangen av frivillige fra Norsk Folkehjelps lokallag i Follo, Oslo og Lørenskog.

Slike øvelser, der det terpes på detaljer, taktikk og kunnskap, er svært viktige, forteller Wisløff.

– Vi har blitt flinkere til å øve sammen. Både ulike lokallag og ulike organisasjoner og etater. Det er bra. I reelle situasjoner jobber vi jo uansett sammen. Vi har forskjellig utstyr og kompetanse.

Økten starter inne i den røde hytta, som tilhører Norsk Folkehjelp Oslo. Her går øvelsesleder Dag-Erling Jensen gjennom dagens program og letestrategier.

– Bruk blikket aktivt. Se bakover. Søk i flankene, ikke bare tett inntil ledelinjene. Se forbi nærmeste busk og under grener, råder han.

– Det er også viktig å stanse opp. Synet vårt oppfatter bevegelse, og om vi selv er i bevegelse hele tiden, blir det vanskeligere.

Jensen minner om at egensikkerhet må ikke glemmes. Det gjelder ikke bare ved leteaksjoner i farlig terreng eller krevende vær.

– Dersom det kan være skytevåpen, kniv eller sprøyter i bildet, må man ta hensyn til det når man nærmer seg.

Det er også viktig å vite når man selv bør gi seg.

– Det er ingen skam i å si at du ikke orker mer. Er du sliten, vil du uansett gjøre dårlige søk.

Markør

De oppmøtte, oransjekledde deles inn i grupper som får tildelt hver sin teig av skogen.

Området skal først rekognoseres, vurderes og diskuteres. Hvordan burde et reelt søk her bli lagt opp? Hvilke steder er av særlig interesse? Hvilke ledelinjer finnes? Hva med reflekser?

Etter at gruppen har studert kart på et nettbrett og utforsket teigen, blir en av dem sendt ut for å legge seg til som markør. Deretter skal en annen gruppe inn og lete.

Igjen studeres kartet nøye, men ikke for lenge. Tid er som nevnt, en vesentlig faktor. Og det er kaldt.

– Da er det en ledelinje som går langs kanten der. Vi følge den rundt høyden og tilbake på andre siden, med flanker på høyre og venstre side.

Sykepleier i beredskap

Norsk Folkehjelp har rundt har 2000 frivillige redningsmannskaper i beredskap. De har alle typer bakgrunn, og med på dagens øvelse er også sykepleier Mina Løken.

– Jeg meldte meg som frivillig fordi jeg ønsker å kunne bidra, forteller hun.

Det er ingen direkte forbindelse mellom hennes yrkesvalg og engasjement som frivillig, men indirekte ser hun flere.

– Jeg tar ting jeg lærer som redningsmannskap, med i jobben som sykepleier, og motsatt, forteller hun.

– En måned etter førstehjelpskurs med Norsk Folkehjelp opplevde jeg for eksempel en pasient med hjertestans på jobben. Da var det godt å ha fersk kunnskap.

– Jeg lærer også ting om psykisk helse som jeg kan ta med i samtaler med pasienter.

Beredt på funn

Skumringen siger på. Det gjør leting ekstra vanskelig. Lykter kan lyse kraftig opp, men i et begrenset synsfelt. Alt utenfor lyskjeglen blir desto vanskeligere å se. Terrenget er kupert, tettvokst og isete.

Hva så når man finner noen? Det er også noe letemannskap må være forberedt på. Ikke bare for å kunne yte rask og riktig førstehjelp. Hvordan nærmer man seg et menneske på sitt mest sårbare og desperate?

– Før var vi redde for å spørre om selvmordstanker, men nå er vi mer direkte, forteller Eileén Bové, som i likhet med Wisløff er operativ leder i Follo-laget og blant de mer erfarne av øvelsens frivillige.

– Ved å spørre «hadde du tenkt å ta livet ditt» oppnår vi flere ting, forteller hun.

– For det første opprettes en relasjon. Personen vil kunne føle at her er det noen som ser dem, og dessuten kan det forløse nyttig informasjon. Du kan for eksempel få vite om personen har inntatt noe, eller om du trenger å sikre vedkommende fra å hoppe eller bruke våpen på seg selv.

Letemannskap må også være beredt på å gjøre opprørende funn.

– Tenk gjennom om du er klar for det som kan møte deg, råder Bové.

– Se for deg det verste, før du ser det. Det kan dempe sjokket.

Et rop i natten

Mørket har etter hvert senket seg over Østmarka, og kulden er i ferd med å trenge inn gjennom lagene med klær, tross mye trasking i bratt terreng.

– Ligger du rett på bakken, kan du fort bli nedkjølt. Også sommerstid, advarer Harald Wisløff, som har lett etter savnede i all slags vær og til alle årstider.

En blek månesigd gir begrenset lys, men kraftige lykter flerrer mørket på kryss og tvers mellom snøtunge grantrær.

Mann (41) er fortsatt savnet.

Så brått, fra en høyde noen stupbratte meter fra en islagt bekk lyder et rop.

Et enkelt ord som kan romme en bunnløs tragedie eller enorm lettelse:

«Funn!»