fbpx Dette er sykepleiernes fire stemmer Hopp til hovedinnhold
Hvordan snakker du til pasienter og pårørende?

Dette er sykepleiernes fire stemmer

Off

Svenske Anette Johnsson har forsket på hvordan sykepleiere snakker til pasienter og pårørende. Hun kom frem til at sykepleiere bruker fire ulike stemmer på jobb. Tre av de fire stemmene brukes gjerne samtidig, den fjerde er heldigvis minst brukt.

Filosofidoktor og sykepleier, Anette Johnsson, som har skrevet studien, er lektor innen pleie- og omsorgskunnskap og helse. Hun er postdoktor på institusjonen for helsevitenskap på Högskolan Väst i Trollhättan, to timers kjøretur fra norskegrensen i sør.

Johnsson sier at spesielt tre av de fire stemmene ofte brukes samtidig. Dette er den medisinske stemmen, pleiestemmen og den pedagogiske stemmen.

Den fjerde er maktstemmen, en mer usosiale stemme en sykepleier kan bruke.

– Stemmene skifter i orientering og situasjon. En sykepleier kan bruke ulike stemmer i en og samme situasjon, og det avhenger helt av den situasjonen man er i, skriver hun.

Fakta
De fire sykepleierstemmene
  • Den medisinske stemmen: Monoton og rask. Løsningsorientert og tar utgangspunkt i sykdomsbildet. Sykepleieren står ofte oppreist og forblir stående et stykke unna pasienten og pårørende. Holder øyekontakt med pasienten og pårørende.
  • Pleiestemmen: Vanlig, hverdagslig tone. Sykepleieren er bekreftende overfor pasienten. Sitter gjerne på huk, eller på en stol.
  • Den pedagogiske stemmen: Vanlig stemmeleie. Sykepleieren jobber for å oppnå felles forståelse av situasjonen og sykdommen. Mye kroppsspråk. Sitter på huk eller på en stol.
  • Maktstemmen: Distansert og ekskluderende tone. Understreker visse ord. Står oppreist og har begrenset øyekontakt med pasient og pårørende.

Kilde: Creating and establishing a positive care relationship between nurses, patients and relatives, Anette Johnsson

– Hva kan man bruke dette til?

– Jeg har delt opp kommunikasjonen i ulike stemmer for å skille ulike metoder og mål man bruker for å oppnå en vellykket samtale mellom sykepleieren, pasienten og de pårørende, forteller hun.

– Det handler til syvende og sist om pasientsikkerhet, følgene av medisineringen og omsorgsbehandlingen. Pasienten og pårørende skal bli sett og hørt i møtet med oss.

Hun tror mange vil kjenne igjen seg i situasjonene beskrevet under. Der kan du lese og se eksempler på de fire stemmene hun fant. Alle eksemplene er fra behandlingen av eldre på svenske sykehus. 

Sykepleien har fått en skuespiller til å gjengi de ulike stemmene. Hallvard Holmen er ansatt ved Det norske teater i Oslo og har medvirket i blant annet serien «Himmelblå» og et stort antall andre serier og filmer i tillegg til teateroppsetninger. 

Fakta
Om studien

Det var fire formål med hele avhandlingen til Anette Johnsson, de fire stemmene kommer fra delstudie nummer 2:

  1. Forklare relasjonen i triademøtet mellom pasienter, pårørende og sykepleiere på et sykhjem.
  2. Beskrive hvordan sykepleiere kommuniserer med eldre pasienter og pårørende.
  3. Utforske og beskrive inneholdet i kommunikasjonen på et sykehjem.
  4. Utforske de sosiale samhandlingene på sykehjemmet.

40 situasjoner ble analysert. Fulgt av 40 uformelle intervjuer med sykepleiere og 40 intervjuer med pasienter og samme antall intervjuer med pårørende. 

– Når første delen av analysen var klar gjorde jeg ytterligere fem litt lengre intervjuer med sykepleiere, for å kontrollere at analysen stemte, forteller Johnsson.

Eksemplene under er reelle samtaler fra studien, som Johnsson har plukket ut.

Alle er anonymiserte. Navn, alder, diagnoser og avdeling er endret for å beskytte pasient og pårørende:

1. Den medisinske stemmen

Sykepleieren står oppreist. Har øyekontakt, men er litt monoton og snakker med rask stemme. Sykepleieren formidler et budskap uten å forvente et svar.

Anna, pasient, 85 år, briller, hjerteproblemer, infeksiøst leggsår, begge bena er bandasjerte, det piper i brystet.

Amina 40 år, pårørende, gift med sønnen.

Sykepleieren heter Britt.

Klokka er tre. Pasienten, Anna sitter på sengekanten i et enkeltrom. Kaffe og kake på bordet. Halvfull urinpose.

– Hei, jeg heter Britt og jobber som sykepleier her i kveld.

Anna og Amina nikker og sier hei samtidig.

– Ja, som du vet så ble det tatt en del prøver av deg i dag, Anna.

Anna nikker, sykepleieren graver frem en lapp.

– Hm, ja, alle prøver er bedre nå. Vi venter fortsatt på svar om det er infeksjon i såret. Du har jo fått antibiotika gjennom drypp under noen dager og vi fortsetter med det en stund til. Vi har sendt en rekvisisjon på lungerøntgen ettersom det piper når du puster. Ja, sånn er det. Vi får se hvordan det blir, men du kommer jo til å være hos oss en stund til.

Britt smiler til Anna.

– Hvor lenge må jeg være her, spør Anna?

– Det kommer an på blodprøvene og røntgenbildene og hvordan bena dine leges. Vi får nesten bare vente og se, sier Britt.

Sykepleieren putter hendene i lommene og sier:

– Ja, det var alt. Jeg er her hele kvelden og kommer og ser til deg igjen, og neste gang har jeg med medisinene dine.

Anna og Amina nikker og ser sykepleieren forsvinne ut av rommet.

2. Pleiestemmen

Sykepleieren er bekreftende. Setter seg ned på kne for å få øyekontakt og for å forsikre seg om at pasienten og pårørende er med i samtalen. Sykepleieren nikker bekreftende på det de har å si. Tonen er vennlig.

Klokka er to. Vinduet er åpent. Pasienten Bertil (82 år) sitter i en sofa og ser ut av vinduet sammen med en nabo som er innom på besøk. Bertils kone døde i fjor. Etter det har han hatt vanskelig for å klare seg hjemme alene.

Ali som er på besøk fant Bertil i trappen. Bertil var forvirret og Ali ringte etter ambulanse. Ali er naboen til Bertil.

Bertil har en pose rundt benet. Han har urinveisinfeksjon. Han hadde høy feber da han kom inn, var forvirret og hadde vondt i magen. Nå har han blitt bedre.

Han bor på et dobbeltrom, men har rommet alene. Ali hilser med et nikk når sykepleieren kommer inn. Ali sitter på huk og har en hånd på armlenet der Bertil sitter.

– Hei, Bertil, jeg heter Ole, sier sykepleieren.

– Hei, Ali, vi møttes jo der ute i korridoren.

Ali nikker tilbake og smiler.

– Jeg jobber her i ettermiddag som sykepleier. Hvordan er det med deg, Bertil?

Sykepleieren har øyekontakt med Bertil. Bertil nikker.

– Jo takk, nå er det bra. Men jeg husker ikke hvordan jeg kom hit. Jeg må ha vært surrete en stund, eller?

Sykepleieren nikker forstående og bekrefter det Bertil sier.

– Ja, så fint at du føler deg bedre. Jeg jobbet i går da du kom hit med ambulansen. Ali, naboen din (de nikker til hverandre) traff på deg i trappen der du bor. Du visste ikke hvor du var og hadde vondt i magen. Han ringte ambulansen. Du hadde høy feber og vondt i magen da du kom hit.

– Vi tok ulike blod- og urinprøver og kom frem til at du har urinveisinfeksjon. Nå har du blitt behandlet for det siden i går.

– Det er så bra at du føler deg bedre allerede.

– Kjenner du igjen meg, vi pratet sammen i går kveld? spør sykepleieren.

– Ikke akkurat, sier Bertil. Jeg var så surrete i hodet, husker ikke noen ting.

Sykepleieren ser på ham og nikker.

– Bertil, det er helt vanlig at det kan bli slik når man har urinveisinfeksjon og høy feber. Det var jo bare i går dette skjedde.

– Tenk så bra at Ali hjalp deg så du kom deg hit. (Sykepleieren ser bort på Ali og smiler)

– Kan jeg hjelpe deg med noe, spør sykepleier Ole vennlig, samtidig som han legger hånden på Bertils panne.

– Nei, jeg vil bare sitte her og få frisk luft. Jeg var ikke til bry da? spør Bertil.

– Du har ikke vært til besvær for noen, skal vi prate i morgen om du kanskje trenger litt hjelp hjemme. Kan du tenke på det til i morgen. Hva slags hjelp du trenger?

– Takk, det skal jeg gjøre, svarer Bertil og nikker.

3. Den pedagogiske stemmen

Sykepleieren er belærende og jobber for at pasienten og pårørende skal forstå budskapet. Ofte sitter sykepleieren på en stol. De bruker hele kroppsspråket og har en vennlig tone.

Klokken er 11. Pasienten, Tarek (80 år), har ligget inne på lungeavdelingen med pustebesvær. Han har fått behandling for høyt blodtrykk og lungebetennelse. Han har lagt fra seg høreapparatet på bordet og brillene henger i et snøre rundt halsen. Kona hans er død. Han har to sønner, Kim (50) har tatt fri fra jobben og er til stede. Han sitter ved siden av sengen og leser en avis.

I rommet ligger også en annen pasient, Axel, som snorker høyt.

Sykepleieren Karin kommer inn i rommet, hun kikker på Axel og deler rommet med et draperi. Tarek våkner til og nikker gjenkjennende til Karin, de har truffet hverandre før.

Karin trekker frem en stol og setter seg ved siden av sengen.

– Hei, Tarek! Vi pratet jo med hverandre i går. Jeg heter Karin, men det vet du jo allerede. Au da, jeg ser at høreapparatet ditt ikke er i. Kan du sette inn det?

Karin peker mot sitt øre og peker på høreapparatet.

– Kan du hjelpe ham, Kim?

– Jeg forsøker å få det til, sier Tarek.

Han nikker og får på seg brillene.

– Nå ser jeg hvem som er her, sier Tarek.

– Vakre Karin!

– Det snorkes så fælt her, så jeg tar ut høreapparatet av og til, sier Tarik.

Han blunker med det ene øyet, peker på høreapparatet og nikker mot naboen i rommet.

– Ja, sånn kan det være, sier Karin og smiler.

– Tarek, du skal reise hjem i dag. Føles det bra? spør Karin.

– Men jeg skal jo på øyeavdelingen. Når var det? Jeg husker ikke slike detaljer, svarer Tarik.

– Jeg har skrevet ut en lapp med tid og sted. Her er den. Kim nikker og sier:

– Så bra, den kan jeg passe på, jeg legger den i min lomme pappa, så henger vi den på kjøleskapet når vi kommer hjem.

Tarek nikker.

– Er det noe du lurer på, jeg tenkte på det vi snakket om i går, at du var veldig syk da du kom og at du nå har blitt bedre?

– Ja, jeg forstår at jeg var veldig syk ettersom jeg ikke husker noe fra de første dagene. Men nå kjennes det som jeg har kontroll. Takk!

– Jeg er også veldig fornøyd med at du har ordnet med litt hjelp til meg der hjemme, så slipper mine sønner å følge med på meg hele tiden.

Han ser på Kim og blunker.

– Det går bra, pappa, sier Kim.

– Men det er bra noen følger med på deg, vi jobber jo hele dagen.

Samtalen fortsetter i en vennlig tone.

4. Maktstemmen

Sykepleieren er ekskluderende og distansert til den ene parten i samtalen. Ofte står sykepleieren oppreist med fysisk distanse og begrenset øyekontakt. Sykepleieren betoner også visse ord.

Pasienten Elsa (95 år) hører og ser bra tross høy alder. Hun er kvikk, men trøtt i kroppen. Hun har litt vanskelig for å uttrykke seg. Hun snakker langsomt. Hun har i det siste vært bekymret for hjertet, det slår raskt. Hun er urolig for dette og hun blir fort trøtt. Hun vil ikke gå ut av sengen, fordi hun er redd for å falle. Elsa ligger på enkeltrom.

I dag er hennes eneste barn, Reidun, på besøk. Reidun er pensjonist og forteller om barnebarna. Hun står ved siden av sengen. Elsa smiler tilbake, hun ligger i sengen. Klokka er tre. Alarmen henger over hodet til Elsa.

Sykepleieren kommer inn i rommet. Sjekker rundt og stiller seg på andre siden av sengen, hun tar tak i sengegrinden, ser på datteren Reidun og nikker.

– Hei, jeg jobber her i kveld som sykepleier. Hvorfor ligger Elsa i sengen?

– Jeg vet ikke, svarer Reidun.

– Hun lå slik da jeg kom, men jeg antar hun føler seg trøtt. Jeg kom akkurat nå, sier datteren.

Reidun ser litt urolig ut, som om noe er feil. Hun ser bort på sykepleieren.

– Vi får forsøke å få henne opp. Er du datteren? spør sykepleieren.

– Ja, jeg er Elsas datter.

Elsa kikker frem og tilbake på personene som står ved sengen. Hun prøver å følge samtalen. Hun vinker litt mot dem, men de prater over hodet på henne.

– Alle prøver som er tatt i dag er bra, sier sykepleieren, som fortsatt bare ser på Reidun.

– Så bra. Ja, vi er jo litt urolige for hvordan det skal bli i fremtiden for mamma.

– Først og fremst så får vi forsøke å få henne opp i denne stolen. Hun kan ikke bare ligge ned hele tiden.

Elsa forsøker å få oppmerksomhet.

– Hallo, roper hun. Hallo!

Datteren holder i mammaens hånd, men slipper ikke blikket fra sykepleieren.

– Ja, vi får nok planlegge et behandlingsprogram for henne, sier sykepleieren.

– Hallo, roper Elsa. Se på meg!

– Pleier hun å være så urolig, spør sykepleieren.

– Nei, sier Reidun.

Nå snur samtalen seg. Reidun henvender seg til moren.

– Hva er det mamma? Vil du si noe? Hun ser på mammaen og smiler.

– Ja, jeg finnes her, sier Elsa.

Sykepleieren ser på Elsa for første gang. Samtalen vender. Elsa forteller hvorfor hun ligger i sengen i dag.

Metaforer

Anette Johnsson understreker at de fire stemmene er metaforer for en kommunikasjonsstil og fremgangsmåte.

Til nettavisen Vårdfokus forteller Johnsson at da hun startet som sykepleier på 80-tallet sa en eldre kollega: «Du kan ikke bare stå og prate med pasienten, du må gjøre noe samtidig. Hente vann. Riste puten. Om de pårørende spør om noe så skal de prate med legen».

– I dag er sykepleieryrket helt annerledes. Man vet godt at kommunikasjon er avgjørende for hvordan pasienten og pårørende opplever behandlingen, sier Johnsson.

– Man kan ikke prate bort et hjerteinfarkt, men man kan hjelpe pasienten og pårørende til å forstå hvordan man kan håndtere sykdommen og de rådene som gis.

Mangel eller feil på kommunikasjonen

Hun forteller at når pasienter eller pårørende sender inn klager på sykehusbehandlingen er det som regel mangel eller feil på kommunikasjonen som er årsaken.

– De fleste sykepleiere mener de har gitt korrekt informasjon, likevel oppstår det misforståelser. Det viser hvor komplekse møter mellom mennesker er, mener Johnsson.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse