Artist og sykepleier Marthe Valle: – Jeg bruker stemmen for å berolige urolige pasienter

Marthe Valle (36) er en sykepleier med mange talenter.

«Drømmejobben er å være 50/50 musiker sykepleier», sa hun til Sykepleien i 2012. Da var hun fersk sykepleierstudent.

– Er det blitt sånn?

– Nå er det mer musikk enn sykepleie, sier hun.

Siste album, med tittelen Ro/Uro, kom sist høst, inspirert av jobben i psykiatrien. For tiden reiser hun rundt og holder musikkforedrag om ungdom og psykisk helse. Og hun formidler hvorfor flyktningkrisen angår oss alle, og særlig helsearbeidere.

– Alt – sykepleien, musikken og solidaritetsarbeidet – handler om humanitært engasjement. Det er en slags rød tråd i det, sier hun.

Jobber på psykosepost og rusakutten

Marthe Valle er fra Harstad, men bor i Bergen. Der har hun en 20 prosent fast stilling i psykiatrien. Nærmere bestemt på psykosesengeposten i Stiftelsen Betanien, som er et distriktspsykiatrisk senter. Der har hun vært siden hun var nyutdannet i 2015.

Hun har også jobbet på rusakutten på Bergen legevakt i flere år.

– Det er fint med den akuttbiten, så jeg ikke glemmer viktige prosedyrer, sier hun.

– Fortsetter du med begge deler, sykepleie og musikk?

– Så lenge det går. I perioder er det på grensen. Det har blitt mer og mer musikk de siste årene.

Ble inspirert av medisinskjemaet

– Du bruker sykepleien i musikken?

– Jeg henter mye inspirasjon fra sykepleierjobben når jeg lager låter. Den forrige platen min handler om indre uro, om hvordan vi møter pasientenes uro, og uroen i oss selv.

– Hvordan takler man den indre uroen?

– Jeg tror at både i psykiatrien og ellers bruker vi mer energi på å distansere oss fra uroen, enn å kjenne etter hva den handler om.

Platens navn, Ro/Uro, er hentet direkte fra jobben:

– Jeg så på medisinskjemaene at uro var det mest brukte ordet for å begrunne hvorfor det ble gitt beroligende medisiner, sier Valle.

– Er det for lett å medisinere?

– Av og til tenker jeg at det skulle vært et alternativ til medisiner. Vi tyr gjerne til det vi kjenner til. Vi er ofte ikke flinke nok til å stole på våre menneskelige egenskaper som sykepleiere. Vi går ikke alltid inn i uroen når vi vet at det er medisiner å gi.

– Pasienter blir bedre av musikkterapi

Valle har i det siste fått flere musikkterapeuter som kolleger. Hun er glad for at musikkterapi er inkludert i de nasjonale retningslinjene for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.

– Særlig pasienter med schizofreni har stor nytte av musikkterapi. Det sier forskningen, og jeg ser det selv også. Jeg har sett pasienter som lenge har hatt konvensjonell behandling med medisiner og samtaleterapi, men etter å ha fått musikkterapi, har de opplevd stor bedring.

– Hvorfor, tror du?

– Musikk har en egen kraft til å sette ord på vanskelige følelser. Musikk er et språk som får historiene fram, enten det handler om flyktningarbeid eller private hendelser. Musikken åpner for meg som formidler og for dem som lytter. Musikk er helt uslåelig, ikke minst i psykiatrien.

Bruker stemmen for å berolige

– Bruker du musikken selv på jobb?

– Ja, frem til vi fikk musikkterapeutene. De har fem års utdanning, og jeg har stor respekt for den profesjonen. Men jeg bruker stemmen min for å berolige urolige pasienter. Jeg er bevisst på toneleiet eller klangen i stemmen. Det gjelder å flytte deres oppmerksomhet til stemmen min. Det kan være god trening på tilstedeværelse.

– Sier du ganske enkelt «lytt til stemmen min nå»?

– Ja, hvis pasienten har tankekjør eller er motorisk urolig. Når pasienten opplever kaos, og ikke klarer å konsentrere seg, kan stemmen være et fint fokuseringspunkt, sier hun.

Jobbet i flyktningleir

I januar var Valle på den greske øyen Lesbos for tredje gang, sammen med de to legevennene Hanne Heszlein-Lossius og Anne Cecilie Tvedten.

– Vi jobbet på den eneste klinikken som er igjen i flyktningleiren Moria i to uker.

– Hva var jobben din?

– Jeg triagerte dem som kom til klinikken. Det var mye sårstell, jeg hadde mange samtaler med pasienter og jeg assisterte legene. Stort sett gjaldt behandlingen sykdom som kunne tilskrives leiren de bor i.

– Både psykisk og fysisk sykdom?

– Ja, det var infeksjonssykdommer, som følge av bo- og sanitærforholdene. Det var mye skabb. Og mye selvskading, også, blant unge helt ned i 15-årsalder. Selvmordsforsøk. Masse syke barn.

– Barna lekte ikke

– Det var katastrofalt når det kom til mental helse. Det verste jeg har sett, og jeg har reist i Midt-Østen flere ganger. En ekstrem situasjon, både fordi forholdene er dårlige, og fordi usikkerheten om hvor lenge de skal leve slik, er så stor.

Det er dokumentert at noen av dem ikke får sitt første asylintervju før i 2023, ifølge Valle.

– Hvor kommer flyktningene fra?

– Hovedsakelig fra Syria, Afghanistan og ulike afrikanske land. De fleste har opplevd krig og traumer på nært hold, og de lever videre i et pågående traume i disse leirene, sier Valle.

– Det er vanskelig å forklare hva det gjør med deg når du holdes i leir og blir behandlet som dyr. Jeg så apati og frustrasjon. Ungene oppførte seg ikke som unger. Ikke lekte de, ikke smilte de.

– Flyktningkrisen er overhodet ikke over

– Det verste er at det er en politisk villet situasjon. Menneskene lider, men de holdes igjen i leirene. Ved å være inhumane skremmes andre fra å komme til Europa. Det er i strid med menneskerettighetene, sier Valle.

I januar kom det over 2000 båtflyktninger til de greske øyene, opplyser hun.

– Flyktningkrisen er overhodet ikke over, selv om vi ikke hører så mye om den for tiden. Tvert imot er det er blitt verre, mener hun.

– Vi dro for å sette dette på dagordenen.

– Har du blitt hørt?

– Jeg føler det. Jeg har fått snakket i ulike aviser, på radio, på tv i programmet Lindmo. Vi vil gjerne få til en endring, ikke bare et blaff.

– Helsepersonell har et ansvar

Valle mener at som helsepersonell har man et ekstra ansvar:

– Særlig når man er vitne til denne menneskeskapte katastrofen, har man plikt til å si fra. Det er usolidarisk å la grekerne håndtere dette alene, og de greier det heller ikke. Flere land må gå sammen om å evakuere de greske flyktningleirene.

Det er over 68 millioner på flukt i verden, ifølge FN. (Tall fra 2018.)

– I leiren Moria er det nærmere 6000 i det som er et transittmottak i et gammelt fengsel, beregnet på under 2000. Der lever både barnefamilier og enslige mindreårige.

Mødre har nok med å prøve å overleve

Valle har selv en datter på ni år.

– Derfor blir det en ekstra dimensjon å se barna i leiren.

Hun leste seg opp om psykisk helse for barn før hun dro, om hva de trenger for å og utvikle seg normalt.

– Men er du mor i en leir, har du nok med å prøve å overleve. Du har ikke kapasitet til å gjøre mer enn det absolutt nødvendige. Jeg lurer på hva slags mennesker som skapes ved å holde barn i disse leirene, sier Valle.

– Det er frivillige som holder liv i leirene nå. Ikke EU, ikke de greske myndigheter.

Håper datteren blir stolt

Valle vil fortsatt bruke yrket sitt til å reise ut i verden.

– Ikke bare lett, du er alenemor?

– Ja, det er mye logistikk. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å være mye borte. Forhåpentlig er det noe hun vil være stolt av senere. Beste måten å lære barn verdier, er å leve etter dem selv. Hun har allerede en oppegående rettferdighetssans.

Heldigvis bor barnefaren Marco Elsafadi, tidligere basketballspiller og vinner av Mesternes mester, i nærheten.

– Uten hadde det ikke gått, sier Marthe Valle.