Slik reduserte kommunen bruken av overliggerdøgn med over 90 prosent

Det hopet seg opp i Tønsberg.

Utskrivningsklare pasienter ble liggende lengre enn nødvendig på sykehuset, siden alle korttidsplasser i kommunen var opptatt.

Korttidsplassene ble fylt opp av pasienter med ulike typer vedtak. Noen lå med et standardisert vedtak om opphold på minimum tre uker, uavhengig av hva de egentlig trengte. Andre hadde vedtak om langtidsopphold. Enkelte kunne vente – opptil flere måneder – på bolig.

Det skulle mye til at noen ble sendt hjem før tiden.

– Alle ansatte gjorde en flott innsats for sine pasienter. En av de største utfordringene var derimot at ingen i utøvertjenesten hadde et overordnet ansvar for å koordinere eller vurdere pasientenes behov, og at det var minimal samhandling mellom tjenestene.

Slik oppsummerer koordinerende sykepleier ved Træleborg sykehjem i Tønsberg, Charlotte Bjørnsen, situasjonen før det ble tatt grep for et par år siden.

150.000 ekstra døgn på sykehus

Når utskrivningsklare pasienter blir liggende på sykehus i påvente av et kommunalt tilbud kalles det overliggerdøgn. For slike døgn fakturerer norske helseforetak kommunene et fast beløp. I 2021 er prisen fastsatt til 5167 kroner per døgn.

I 2019 gjennomførte Sykepleien en kartlegging av slike overliggerdøgn, og fant at norske kommuner hadde blitt fakturert for over 150.000 slike ekstra sykehusdøgn de foregående tre årene.

Omfanget varierte kraftig mellom kommunene, og Tønsberg befant seg i det øvre sjiktet sett i forhold til innbyggertallet. I toppåret 2016 ble det ifølge tall innhentet fra helseforetakene, fakturert over 1600 overliggerdøgn for kommunens innbyggere.

(Artikkelen fortsetter nedenfor grafen.)

Flaskehalsen på Træleborg

Tønsberg kommune har 56 korttidsplasser ved Træleborg sykehjem, og her hadde det dannet seg en trang flaskehals i systemet.

Sykepleier Bjørnsen forteller at pasienter tidligere pleide å få tre ukers vedtak før de ble overført fra sykehus til kommunen.

– Slike vedtak ble en hvilepute. Uavhengig av reelle behov og ønsker, ble de fleste liggende tiden ut.

Ifølge Bjørnsen fantes det heller ingen enhetlig informasjonskanal mellom sykehjemmet og sykehuset. Beslutninger ble fattet fortløpende av pasientansvarlig sykepleier den dagen.

– Da jeg begynte her i 2019, var dessuten 25 av 36 plasser på en av korttidsenhetene belagt av pasienter med langtidsvedtak, forteller Bjørnsen.

– Og når et langtidsvedtak først er fattet, blir pasienten hos oss til det åpner seg en plass et annet sted i kommunen. I praksis må man da som regel vente til noen dør på et sykehjem.

Når en langtidsplass først ble ledig, kunne det så gå dagevis før pasienten ble flyttet dit, siden det ifølge Bjørnsen ikke var etablert noen praksis for hvordan og hvor raskt overføringen skulle foregå. Dermed opptok pasienter to kommunale plasser samtidig, mens andre lå på sykehus og ventet på korttidsplassen.

Det kunne ikke fortsette.

Mye løst på kort tid

Mot slutten av 2018 ble det satt i gang et prosjekt på Træleborg som var ment å vare tre måneder. Her ble blant annet en ordinær sykepleierstilling omgjort til å ha koordinerende funksjon. Dette er stillingen Bjørnsen har hatt siden februar 2019.

Bjørnsen forteller at noe av det første hun gjorde, var å strukturere informasjonsflyten.

– Vi fikk definert en kanal inn og en ut for å få bedre oversikt. Dette løste veldig mye på kort tid.

Et annet viktig tiltak var ifølge Bjørnsen opprettelsen av tverrfaglige team for å vurdere hver enkelt pasients behov før det ble gjort vedtak om oppholdets lengde og hvilken oppfølging det er behov for.

Det tverrfaglige teamet, som består av lege, sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut, møtes to ganger ukentlig for å koordinere sine vurderinger og planlegge det individuelle pasientforløpet.

– Før kunne tildelingskontoret fatte vedtak ved innleggelse uten å møte eller vurdere pasienten direkte. Vedtakene ble da kun basert seg på informasjon fra sykehuset. Nå observerer og vurderer vi nye beboere i tre dager, før det tas en tverrfaglig avgjørelse.

Bjørnsen forteller at de nå i mye større grad koordinerer med hjemmetjeneste, samt fysioterapeut og ergoterapeut ute i kommunen for videre oppfølging av pasienter som skal hjem.

– Vi har rett og slett gått fra standardiserte til individuelle vedtak.

Tidligere måtte pasientansvarlig sykepleier på avdelingen selv vurdere om hjemreise var forsvarlig for enkelte pasienter.

– Hvis det da oppsto uenigheter med pårørende, kunne det være tøft å stå alene. Med en grundig og tverrfaglig teamavgjørelse i ryggen, blir det mye lettere og tryggere.

Lite dialog med sykehuset

– Da jeg begynte her, var det lite direkte dialog mellom oss og sykehuset. De kommuniserte først og fremst med tildelingskontoret i kommunen i tråd med bestiller-utfører-modellen.

For å snu litt på flisa tok Bjørnsen direkte kontakt med samhandlingssjefen ved Tønsberg sykehus, og etter et møte skal de ha blitt enige om at sykehuset skulle sende daglig kopi til Bjørnsen av gårsdagens overliggerstatistikk automatisk generert av DIPS.

– Dermed kunne vi jobbe mer målrettet med overliggerproblematikken.

Bjørnsen understreker at de uansett ikke sender hjem noen som trenger å være hos dem.

– Om noen ønsker det eller vurderes å være i stand til å dra hjem før tiden, kan vi nå legge til rette for det, og frigjøre plassen for overliggere, sier hun.

En viktig forutsetning for dette, forteller Bjørnsen, er at kommunen klarer å levere sykeseng, ganghjelpemidler og rullestoler på dagen. Det kunne man ikke før, men slikt utstyr er nå innkjøpt og eies av kommunen. Dermed blir det ingen ventetid på hjelpemidler fra NAV.

– Med knappe ressurser er det viktig å være rettferdig. Nå blir vurderingene mer objektive faglig, juridisk og etisk.

Interesse fra andre

En utilsiktet bieffekt ser ifølge Bjørnsen ut til å være reduksjon av sykefraværet.

– Jeg tror i alle fall det henger sammen med at vi klarte å etablere disse rutinene og rammene. Det ble mindre telefoner å ta for hver enkelt sykepleier på vakt, og det aller meste av kommunikasjon mellom Træleborg, sykehuset og tildelingskontoret går nå via koordinerende sykepleier.

Tiltakene på Træleborg har vekket interesse også utenfor kommunens grenser.

– Etter at vi fikk til saker og ting har andre kommuner i Vestfold blitt nysgjerrige, forteller Bjørnsen, har delt med seg av erfaringene til blant annet Færder, Sandefjord, samhandlingsutvalget for Vestfold-kommunene og portalen Kompetansebroen.no.