fbpx Hvorfor trenger barn egne sykepleiere? Hopp til hovedinnhold

Mangel på barnesykepleiere: Hvorfor trenger barn egne sykepleiere?

Bildet viser Hilde Silkoset.
KRITISK KOMPETANSE: Hilde Silkoset mener mangelen på barnesykepleiere går utover kvaliteten på behandlingen til barn på sykehus. Foto: Nina Hernæs

– Det er bekymringsfullt at politikerne ikke er mer opptatt av vår kompetanse, sier barnesykepleier Hilde Silkoset.

At vi trenger intensivsykepleiere, anestesisykepleiere og operasjonssykepleiere, er for de fleste nokså opplagt. Ikke minst har koronapandemien satt søkelys på at sykehusene mangler intensivsykepleiere. 

Men hvorfor trenger barn egne sykepleiere?

Prioriterer voksne foran barn

Hilde Silkoset, barnesykepleier og tidligere leder i Barnesykepleierforbundet, mener svaret er opplagt.

Hun peker på anslag som viser at ti prosent av barn og unge mellom 0 og 18 år har en funksjonsnedsettelse. 3500 har til enhver tid behov for palliativ oppfølging.

Hun mener kritisk, alvorlig syke og langtidssyke barn trenger spesialutdannet personell.

– Likevel snakkes det lite om dette på politisk hold. Jeg synes det er rart og bekymringsfullt at politikerne ikke er mer opptatt av vår kompetanse, sier hun.

– Noe av grunnen tror jeg er at vi representerer en pasientgruppe som ikke roper høyt nok i den politiske debatten.

Silkoset trekker frem koronapandemien for å illustrere:

– Da det ble klart at voksenintensivavdelingene kunne bli fylt med covid-19-pasienter, ble for eksempel barnesykepleiere ved Oslo universitetssykehus omplassert fra de medisinske barneavdelingene og brukt som ressurspersonell i intensivavdelingene.

De barna som «måtte» ligge på sykehus i denne perioden hadde hatt behov for en barnesykepleier, mener hun.

– Men det virker som om politikere og helsemyndigheter synes det er greit å prioritere voksnes helse fremfor barns helse i en sånn situasjon.

Sykepleierne Tonje Hallan Kristiansen og Iselin Sørlie kler seg i smittevernutstyr. Infeksjonsposten for barn, Ullevål sykehus
BARN HAR KRAV PÅ PERSONELL MED SPESIALKOMPETANSE: Etter fire år som sykepleier tok Tonje Hallan Kristiansen (til venstre) videreutdanning i barnesykepleie. – Jeg trengte mer kunnskap, sier hun. – Det krever erfaring og kompetanse å observere, vurdere og sette i gang tiltak hos syke barn. Ofte er signalene de gir, diffuse. Her med kollega Iselin Sørlie på infeksjonsposten for barn på Ullevål sykehus. Arkivfoto: Marit Fonn

Ingen vet hvor mange de er, eller hvor de jobber

Barnesykepleie er en av spesialutdanningene i sykepleie, som før var sykehusinterne. De blir ofte forkortet til ABIOK (Anestesi, Barn, Intensiv, Operasjon og Kreft).

Det finnes ikke veldig mange barnesykepleiere, men faktum er at ingen vet nøyaktig hvor mange de er.

– Det er heller ikke satt noen faglig bemanningsnorm på hvor mange barnesykepleiere som bør være ansatt på de forskjellige barneavdelingene, opplyser Hilde Silkoset.

 Barneavdelingene har heller ingen krav om å ansette barnesykepleiere. Det er en utfordring for å få anerkjennelse for vår kompetanse.

– Er det fordi sykehusene ikke helt ser nødvendigheten av barnesykepleiere?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er det som er ekstra rart, sier hun.

– Barnesykepleiere er en ettertraktet yrkesgruppe. Kollegaene våre ser at vi har en unik kompetanse og vil gjerne ha flere av oss. Problemet er at det er få av oss, gjennomsnittsalderen er høy, og det utdannes færre i dag, enn for bare noen år siden. Det er et paradoks.

Utdannes færre enn før

Ifølge Silkoset er det bare fem utdanningssteder som tilbyr barnesykepleie. For få år siden var det sju. Å flytte på seg for å ta utdanning, kan være vanskelig når man for eksempel har stiftet familie, slik mange har når de kommer dit at de skal spesialisere seg.

Hun trekker frem mangel på utdanningsstillinger betalt av arbeidsgiver, og et begrenset antall praksisplasser som sterkt medvirkende årsaker til det lave antallet barnesykepleiere som utdannes.

– Myndighetene har overlatt til det enkelte helseforetak og den enkelte utdanningsinstitusjon å bestemme utdanningskapasiteten av barnesykepleiere. Så lenge det ikke er lovpålagt å ansette barnesykepleiere, prioriterer helseforetakene de utdanningene de må ha for å drive operasjonsprogrammet, sier Hilde Silkoset.

Hopper av

I tillegg erfarer hun at mange slutter som barnesykepleier ved barnesengepost.

– Fra mitt kull på 18 sykepleiere i 2015, har flere sluttet å jobbe klinisk som barnesykepleier. Noen har blitt helsesykepleiere, andre har blitt ledere eller begynt i annen jobb som ikke er pasientnær.

– Hvorfor det?

– Det er nok flere grunner. En grunn kan være at det er utfordrende å ha så mye ansvar, og kanskje være den eneste barnesykepleieren i avdelingen. Jo mer kunnskap og kompetanse man tilegner seg, jo tøffere er det å kjenne på ansvaret. Noen ganger føles det ikke riktig sier Silkoset.

– Og det er ingen god følelse.

– Vil du si at mangel på barnesykepleiere er kritisk for at helsehjelpen til barn er god nok?

– Ja, det vil jeg påstå, sier Silkoset.

– Jeg forstår ikke hvorfor det ikke satses mer på barn og unge i helsevesenet.

Bildet viser Nina Kynø, barnesykepleier som er opptatt av å avdekke mishandling av barn.
EN SPESIALUTDANNING ER Å FORDYPE SEG: – Å lære mer om barn er helt grunnleggende, mener Nina Kynø. Hun er både barnesykepleier og intensivsykepleier, og har doktorgrad i utviklingspsykologi. – Man lærer om barns utvikling, barns væremåte og hvordan barn er syke. Kynø trekker også frem hvor viktig det er å ha kompetanse og kunnskap til å hjelpe foreldre, slik at de kan være en best mulig støtte for sitt syke barn. Nå underviser hun i barnesykepleie ved Oslomet. Arkivfoto: Stig Weston

Lærer lite om barn i grunnutdanningen

– Men man kan innvende at syke barn bare skal ha en behandling for det som feiler dem, akkurat som voksne?

– For det første har ikke sykepleiere nok kunnskap og kompetanse etter endt bachelorutdanning til å ta ansvar for alvorlig og eller kritisk syke barn, sier Silkoset.

Og peker på at barna som behandles i spesialisthelsetjenesten i dag, har mer komplekse tilstander og er sykere enn for bare få år siden.

– Dette stiller økte krav til sykepleierens kompetanse. Videreutdanning i barnesykepleie er den eneste utdanningen som gir spesialisert kompetanse til akutt og/eller kritisk syke barn og unge, sier hun.

Barn er ikke små voksne

Det er også en enorm bredde i pasientgrunnlaget.

– Fra de aller minste premature barna til de store 18-åringene. Det sier seg selv at tilnærmingen og sykepleien til et prematurt barn, en toåring, en tiåring og en 18-åring er ekstremt forskjellig. Barn er ikke små voksne.

I tillegg kan også barns fysiologi og sykdomsforløp være krevende å forstå, ifølge Silkoset:

– For eksempel er rask pust og puls tidlige tegn på respirasjonssvikt. Jo yngre barnet er, jo raskere kan barnet få alvorlig svikt. Små kropper har ikke mulighet for å kompensere for respirasjonssvikt særlig lenge, fordi de har så små oksygenlagre å ta av. Når kroppen blir utslitt, går respirasjonen og pulsen ned. Om man ikke har kompetanse og trening i å observere dette, kan man tro at barnet er på bedringens vei, mens det i realiteten er det motsatte som er tilfelle.

Bildet viser Cathrine Iren Iversen som holder en oksygenmaske.
HAR JOBBET MED BARN SIDEN 1996: Etter 15 år som sykepleier tok Cathrine Iren Iversen videreutdanning i barnesykepleie. – Barn krever en helt spesiell klinisk kompetanse, sier hun. Hun hadde stor utbytte av spesialiseringen selv med lang klinisk erfaring. – Den ga meg dybdekunnskap i et sterkt fagmiljø. Selv om jeg burde tatt den før, gjorde erfaringen at jeg hadde mange knagger å henge det jeg lærte på. Iversen er barnesykepleier og fagutviklingssykepleier på barne- og ungdomsklinikken på Sykehuset Østfold, Kalnes. Arkivfoto: Nina Hernæs

Diffuse symptomer og tilstander

Barn kan også få raskere forverring i tilstanden sin enn voksne. Symptomene og sykdommene kan derfor fremstå mer diffus.

– Vi må derfor gjøre nøyaktige observasjoner, kontinuerlige vurderinger og justeringer i sykepleien til barna. I tillegg må vi kunne beherske avansert medisinsk teknisk utstyr, påpeker Hilde Silkoset.

For å opparbeide en slik kompetanse, mener hun det er avgjørende at sykepleiere har spesialutdanning i barnesykepleie.

– For eksempel tåler barn dårligere å bli dehydrert enn voksne, og går raskere i sjokktilstander. Dette kan være livstruende.

Barnesykepleiere har ifølge Silkoset, kompetanse til å se tidlige tegn på en slik utvikling.

– Vi vurderer respirasjon, sirkulasjon, hudfarge, vitalitet og bevissthetsnivå – og om nødvendig – starter behandling som å gi oksygen og intravenøs væske.

Barns kropper utvikles hele tiden

Anatomien er også til dels annerledes hos barn. De er i kontinuerlig vekst og utvikling og anatomien endrer seg deretter.

– Små barn har for eksempel store og tunge hoder i forhold til resten av kroppen, halsen er kort, og luftveienes diameter er små. Dette er det viktig å ha kunnskap om for å kunne gi riktig sykepleie, og i verste fall for å kunne utføre livredning korrekt, sier hun.

Silkoset legger også vekt på at barn kan ha andre sykdommer enn voksne.

– Vi utøver avansert sykepleie til premature fra fødsel i uke 23. Vi ivaretar barn med medfødt hjertefeil, komplekse medfødte misdannelser og funksjonsnedsettelser for å nevne noe.

Hun sier barnesykepleierne har kunnskap om ulike funksjonshemninger og hvordan de påvirker risiko for komplikasjoner ved undersøkelser og inngrep. De skal også hjelpe barna å leve med for eksempel en funksjonsnedsettelse.

– Foreldrene kjenner barnet best, og vi samarbeider alltid med dem for å finne de beste løsningene for hvert enkelt barn.

Bildet viser Mads Bøhle med to barn som ligger i en sykehusseng.
BARNESYKEPLEIER: - Ved å ta videreutdanning får man et bredere perspektiv på teoretisk kunnskap om barn, sier Mads Bøhle, barnesykepleier ved St. Olavs hospital i Trondheim. – Som barnesykepleier må man ha evnen til å bruke hele seg i møter med barn og ungdom. Man må bruke den teoretiske referanserammen, men også egen livserfaring og ha en reflekterende og undrende tilnærming. Foto: Privat

Avdekke omsorgssvikt

Barnesykepleiere har også mye kunnskap om symptomer hos barn som er utsatt for omsorgssvikt.

– Vi gjør systematiske observasjoner av kroppslige symptomer, atferd, og samspill med foreldrene. For eksempel blåmerker på uvanlige steder, skader som ikke passer med foreldrenes forklaring, gjentatte innleggelser med diffuse plager uten å finne årsak, endret sinnsstemning eller atferd hos barnet, manglende oppfølging i medisinsk behandling av foreldrene og foreldre som ikke evner å ivareta barnets behov, sier hun.  

Silkoset forteller at barnesykepleierne er ekstra gode på å tolke barns signaler ved mangelfullt utviklet språk og barns uttrykk for smerte.

– Vi er på mange måter barnas talerør når de ikke har en egen stemme sier Silkoset og gir følgende eksempel:

– Tenk deg så grusomt det må være å ha smerter uten å være i stand til å formidle det! Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1980-årene hvor syke nyfødte ble operert uten smertestillende, fordi man mente at nervesystemet ikke var utviklet nok til å kjenne smerte.

Barn har også, ifølge barnesykepleieren, en egen evne til å avlede seg selv når de har smerter.

Derfor er det ikke alltid så lett å fange opp at de har vondt – men de har like fullt smerter. Det kan kreves spesialkompetanse å fange opp barnas smerter, og ikke minst for å kunne gi riktig smertebehandling.

 Hjemmesykehus

Å ivareta langtidssyke barns behov for helsehjelp ved å tilby avansert hjemmesykehus, er også en oppgave barnesykepleierne har.

– Det er av enorm betydning for barn som for eksempel får kreft, at så mye som mulig av behandlingen kan gjøres hjemme så livet blir mest mulig normalisert, sier Silkoset.

– Barn kan ikke sette livet sitt på vent til sykdommen er kurert, de skal vokse og utvikle seg samtidig, sier hun.

Barnesykepleiere har en viktig oppgave i å ivareta det friske i barnet underveis i behandlingsforløpet. For at det skal kunne skje, må de ifølge Silkoset, få være i sitt vante miljø med familien rundt seg.

– Tidsperspektivet er annerledes for barn og ungdom, enn hos oss voksne. Et år, eller kanskje bare en uke, kan føles som en evighet for et barn, mens vi voksne tåler å sette på pauseknappen ved sykdom på en helt annen måte.

Bildet viser Nina Granum Lycke og Marianne Weiby.
BARN ER I UTVIKLING: - Det jeg synes er viktig i jobben er å ta hensyn til at barn er i vekst og utvikling, sier barnesykepleier Nina Granum Lycke ved avansert hjemmesykehus for barn ved Oslo universitetssykehus. – Og det vet vi barnesykepleiere godt. Vi ser ikke bare det syke barnet, men barnet som utvikler seg, og som skal få gå på skolen og som skal få leke. Her med kollega og helsesykepleier Marianne Weiby. Arkivfoto: Nina Hernæs

Kommunikasjon er viktig

Helsehjelp til, og kommunikasjon med, barn og unge, må tilpasses alder, utvikling, kunnskap og vekst.

– Barn er i rask og kontinuerlig vekst og utvikling fysisk, sosialt og mentalt. Sykdom kan forstyrre denne utviklingen. Man må vite hva som er normalt for å fange opp avvik og sykdom. Derfor har barna behov for barnesykepleiere med særlig barnefaglig kompetanse, sier Silkoset.

Barn er prisgitt at voksne rundt dem forstår og ivaretar deres behov da de ikke alltid kan kommunisere behovene sine selv.

– Å forberede barn i ulike aldre til undersøkelser og for eksempel kirurgiske inngrep, er noe barnesykepleiere har inngående kompetanse til. Hvordan skal du forklare for en treåring at det er nødvendig å sette inn et venekateter? Hvordan møter du en 10-åring som har fått en kreftdiagnose? Hvordan ivaretar du en 16-åring som ikke følger opp insulinbehandlingen sin?

Å kommunisere med, informere og forberede barn på hva de skal igjennom på en måte som gjør at de forstår, er noe barnesykepleierne har inngående kunnskap om og trening i, ifølge Silkoset.

– Vi har også kunnskap om hvor uheldig det er at barn blir utsatt for tvang ved for eksempel å bli holdt fast under undersøkelser og behandling, og kompetanse til å unngå det. Vi ivaretar de syke barna på deres premisser ved å ta hensyn til alder, vekst og utvikling. Dette er svært viktig for barn og unges psykiske helse.

Redder stadig flere

Når et barn blir sykt, påvirkes hele familien. Det er ikke bare det syke barnet som må ivaretas.

– Barn er helt avhengige av foreldrene sine når de blir syke, og foreldrene trenger kunnskap, opplæring og støtte. Barnesykepleiere har familieperspektiv og kompetanse til å ivareta familier i kriser og utfordrende livssituasjoner.

Stadig flere for tidlig fødte og alvorlig syke barn overlever, men mange har behov for langvarig helsehjelp og oppfølging.

– Etter hvert som vi blir bedre på å behandle skader og sykdom, øker også kompleksiteten i sykdomsbildet. Sykepleien blir mer og mer spesialisert. Barn som i dag er innlagt på sengeposter er dårligere og pasientene kommer raskere tilbake til sengepost fra intensiv, sier hun.

– Det stiller høye krav til kompetanse hos sykepleierne, og denne kompetansen tilegner en seg ved å ta spesialutdanning i barnesykepleie.

Bildet viser Hilde Silkoset.
MER OG MER SPESIALISERT SYKEPLEIE: Hilde Silkoset jobber ved simuleringssenteret på Oslo universitetssykehus, Ullevål. Her er hun instruktør når leger og sykepleiere blant annet skal øve på akutte situasjoner med barn. Foto: Nina Hernæs
Hva er en barnesykepleier?

Har spesialutdanning for å ivareta syke barn mellom 0 og 18 år og deres familier.

Barnesykepleie er en videreutdanning (tre semestre) eller master (fire semestre), som bygger på bachelor i sykepleie. Krav om minst to års praksis som sykepleier.

Har spesialkompetanse på blant annet:

  • Barn som fødes for tidlig
  • Barn som fødes med sykdom eller misdannelser
  • Barn som er rammet av ulykker, akutt og/eller kritisk sykdom
  • Barn som har funksjonsnedsettelser eller er langtidssyke
  • Barn som er utsatt for omsorgssvikt
  • Ungdom som pasient

Jobber disse stedene:

  • I barnesengeposter og -poliklinikker, nyfødt intensiv og barneintensiv på sykehus
  • I voksensengeposter med sengeplasser for barn
  • I habilitering, kommunehelsetjeneste og i barne- og ungdomspsykiatri

Kilde: Utdanning.no og Barnesykepleierforbundet

Mangel på barnesykepleiere: – Vi har mange barn med komplekse diagnoser, og de er helt prisgitt vår kompetanse

Bildet viser Kjersti Langmoen, på barnekirurgisk avdeling på Rikshospitalet.
TALER BARNAS SAK: Kjersti Langmoen sier at hun ikke skjønte hvor viktig spesialkompetanse på barn er, før hun ble leder for en barneavdeling. Foto: Erik M. Sundt

– Har vi ikke spesialkompetanse på barn, har vi ikke kunnskapen til å ivareta de aller skjøreste pasientene, sier avdelingsleder Kjersti Langmoen.

Kjersti Langmoen har ansvar for 70 heldøgnsplasser og en dagenhet i kirurgisk avdeling for barn i Oslo universitetssykehus (OUS). Her jobber det totalt 190 sykepleiere. Rundt 30 av dem, godt under 20 prosent, er barnesykepleiere.

– Har du nok barnesykepleiere?

– Absolutt ikke, sier hun.

– Jeg er langt unna målet om 60 prosent barnesykepleiere.

Jobber med kompetansen

– Bekymrer det deg?

– Kompetansen i mine seksjoner er noe jeg hele tiden er oppmerksom på, og som vi aldri slipper taket i, sier Kjersti Langmoen og presiserer:

– Jeg har kjempeflinke ansatte, og ønsker flere med spesiell kompetanse på barn. Har vi ikke spesialkompetanse på barn, har vi ikke kunnskapen til å ivareta de aller skjøreste pasientene.

Hun legger til:

– Vi har mange barn med komplekse diagnoser, og de er helt prisgitt vår kompetanse.

Bildet viser en dukke og et førstehjelpsskrin laget av et pussbekken, som ligger i en sykehusseng.
ET UNDERKJENT FAG: - Jeg mener barnesykepleie er et eget fag, et viktig fag og et underkjent fag, sier Kjersti Langmoen. Foto: Erik M. Sundt

Var arrogant

Selv er hun utdannet intensivsykepleier, og har lang erfaring med voksne intensivpasienter, faget intensivsykepleie og intensivmedisin. Hun innrømmer at hun tidligere hadde en arrogant holdning til andre spesialiteter, som barnesykepleie.

– For meg var intensivsykepleie gullstandarden, sier hun.

Men så ble hun leder for en barneavdeling.

– Da oppdaget jeg at intensivsykepleieren ikke nødvendigvis er Guds gave til pasienten, sier hun med et lite glimt i øyet.

– Jeg lærte mer om barnas ulike utviklingsfaser og hvilke behov de har. Spekteret var mye bredere enn jeg trodde, og jeg så at sykepleie til barn rommer så mye mer enn sykepleie til voksne.

– Hva mener du?

– Jeg innså at jeg selv ikke hadde kompetanse på alt som følger med barn på sykehus. Ikke minst hvilken betydning kunnskap om barns ulike utviklingsstadier og kulturelle kontekster har.

– Det er så klart viktig for voksne også, men på en helt annen måte.

– Har du hatt én aha-opplevelse?

– Det er stadig masse ting jeg ikke har tenkt på. Som hvor konkret barn tenker, og ikke minst hvor viktig det er med gode forberedelser. Som intensivsykepleier er jeg vant til å kurere smerter og ubehag med medikamenter. Men barn kan man ta med på for eksempel fantasireiser. Jeg har også sett hvor viktig lek er, både som avledning og behandling.

Bildet viser Kjersti Langmoen sammen med Daniel Spade og Stine Alviniussen Christensen.
KVELDSVAKT PÅ BARNEKIRURGEN: Kjersti Langmoen vil ha flere barnesykepleiere, men understreker at hun har kjempeflinke sykepleiere. Her med Daniel Spade og Stine Alviniussen Christensen. Foto: Erik M. Sundt

– Ikke dill

Hun tror det er lett å tenke «gud, så mye dill».

– Men det er ikke dill, det er å møte barnet på alvor. Dette er kunnskap som erverves gjennom utdanning og kultiveres gjennom erfaring. Det er ikke lett.

Langmoen peker også på at det er store fysiologiske forskjeller mellom barn på 0 og 18 år.

– Å vite hvor raskt små barn blir dårligere, og hvor fort det svinger, er kjempeviktig, sier hun.

– Det er ørsmå forskjeller og endringer, som det kreves spesialkunnskap for å kjenne igjen. Det er blant annet dette barnesykepleiere har spesialkompetanse på, og som virkelig bidrar til å forebygge komplikasjoner, i tillegg til å redusere traumatiske opplevelser for barn i sykehus.

Bildet viser Kjersti Langmoen.
BARN SOM OVERVÅKES: Kjersti Langmoen viser vei inn på en intermediærstue. Flere og flere av barna kommer rett fra operasjonsstue til sengepost. Foto: Erik M. Sundt

Flere kommer rett på post

Av de 70 heldøgnssengene på avdelingen, er 25–30 postoperative eller intermediære. Det innebærer at barna kommer rett fra operasjon, eller de krever en grad av overvåkning som ligger mellom vanlig sengepost og intensivavdeling.

Langmoen sier trenden er at flere og flere postoperative barn kommer direkte inn i hennes sengeposter.

– Barna som ligger på sengepost er mye dårligere enn før, og behandlingen de får er stadig mer spesialisert, sier hun.

– Er du bekymret for kvaliteten når færre enn 2 av 10 av dine sykepleiere har videreutdanning i barnesykepleie?

– Vi har så god kvalitet vi kan ha, med de systemene og spesialsykepleierhjemlene vi har, sier hun.

– Jeg mener kvaliteten er bra, og at vi hele tiden skal strekke oss etter at den skal opprettholdes, og bli enda bedre. Det er klart flere med spesialutdanning vil være et sterkt bidratt til det, ikke minst fordi det vil bidra til mer kunnskapsdeling i seksjonene.

Langmoen sier dette er noe det jobbes med hele tiden.

– Vi kan ikke ta oppmerksomheten bort ett sekund.

Det innebærer å rekruttere, argumentere for flere utdanningsstillinger og sette i verk tiltak for å heve kompetansen.

For eksempel har holder tre av barnesykepleierne på med doktorgrad, og flere tar mastergrad, samtidig som de jobber klinisk.

– Hvor lett er det å rekruttere barnesykepleiere?

– Nesten umulig. Det utdannes, og er blitt utdannet, altfor få over lang tid. Å finne barnesykepleiere på markedet er vanskelig. Men det er lett å rekruttere til utdanningsstillinger, og jeg har mange kjempeflinke sykepleiere i våre seksjoner som ønsker å ta videreutdanning i barnesykepleie.

Bildet viser Kjersti Langmoen som snakker med Stine Alviniussen Christensen.
VIL BLI BARNESYKEPLEIER: Kjersti Langmoen i prat med Stine Alviniussen Christensen, som ønsker å videreutdanne seg i barnesykepleie. – Men nåløyet er trangt, det er altfor få studieplasser, sier hun.  Foto: Erik M. Sundt

Tørt marked

Langmoen har hjemler til å besette 20 til 30 prosent av sykepleierstillingene med barnesykepleiere.

– Vil du kunne ansette flere barnesykepleiere enn det, dersom du fikk tak i dem?

– Ja. Det er anerkjent i min klinikk at vi trenger flere. Problemet er ikke hjemler, men at det er tørke der ute.

Å ha 100 prosent barnesykepleiere er likevel ikke et mål.

– Det har vi ikke økonomi til, og det er også viktig å tenke rett kompetanse på rett sted. Målet er, som sagt, 60 prosent barnesykepleiere.

– Må se behovet

Denne høsten har seks av sykepleierne på avdelingen startet på videreutdanning i barnesykepleie. Det er Langmoen svært glad for. I hennes klinikk, klinikk for hode, hals og rekonstruktiv kirurgi, var det barnesykepleie som fikk flest utdanningsstillinger i år.

– Hvordan klarte du det?

– Jeg er vel tydelig. Jeg har en klinikkleder som anerkjenner behovet for flere spesialsykepleiere i våre seksjoner, og som meg er opptatt av å videreutvikle den fine kompetansen vi allerede har.

Likevel er det ikke nok til å nå målet om 60 prosent barnesykepleiere.

Langmoen sliter med at ferdig utdannede flytter ut av Oslo, og hun må igjen ut å rekruttere i et tomt marked.

– Og så er jeg livredd for at videreutdanningen på Oslomet skal bli nedlagt. Det er den eneste utdanningsinstitusjonen på østlandet som tilbyr barnesykepleie, og som har den helt nødvendige oppmerksomheten på de akutt, kritisk syke barna. Det er kritisk at denne utdanningen består.

22 studenter begynte der i høst. 6 kommer fra Langmoens avdeling.

– Men 22 totalt, med opptak hvert halvannet år, er altfor lite, sier Kjersti Langmoen.

– Vi må se behovet for, og nødvendigheten av, barnesykepleiere i våre barneavdelinger.

Hun sier dette behovet har druknet i det like store behovet for intensiv- og operasjonssykepleiere.

– Men det betyr ikke at det er mindre viktig. Snarere tvert imot. Barna er fremtiden vår, sier Kjersti Langmoen.

– Vi er forpliktet til å sørge for minst like god spisskompetanse på barn og ungdom på sykehus, som på voksne.

Bildet viser Kjersti Langmoen.
MANGE PASIENTER ER BARN: Kjersti Langmoen mener det ikke er helt erkjent hvor mange barn som ligger på sykehus i Norge. – På OUS er 20 prosent av pasientene barn, sier hun. Foto: Erik M. Sundt

Stor mangel

I en undersøkelse Sykepleien har gjort, svarer åtte av ti ledere for norske barneavdelinger at de mangler barnesykepleiere. Her kommer det også frem at dette er den kompetansen de sliter mest med å rekruttere.

Les mer om undersøkelsen her: 8 av 10 barneavdelinger har for få barnesykepleiere

Lederen for Barnesykepleierforbundet, Kirsti Egge Haugstad, kaller tallene sjokkerende, men ikke overraskende.

Hun mener mangelen på barnesykepleiere går ut over pasientsikkerheten.

I undersøkelsen svarer også åtte av ti ledere at de er enige, eller delvis enige, i påstanden: «Barnesykepleiernes kompetanse er viktig for at helsehjelpen på vår avdeling skal være forsvarlig».

Les også:

Hvorfor trenger barn egne sykepleiere?

Sykepleierstudentene: Noen får bare én forelesning om sykepleie til barn

Barnelegene: Viktig for kvaliteten med flere barnesykepleiere

Hadde tre sykepleiere klare til å begynne på barnesykepleie, men de måtte si fra seg plassen

Fryktet å få en barneavdeling uten barnesykepleiere

Har beskrevet barnesykepleierens spesielle kompetanse

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.