fbpx En sykepleier på Sundvollen Hopp til hovedinnhold

Ti år etter terroren: En sykepleier på Sundvollen

Sykepleier Gunvor Olafsbye Unelsrød var på Sudvollen hotell etter 22. juli-angrepene.
HJALP TERROROFRE: Sykepleier Gunvor Olafsbye Unelsrød har fortsatt sterke minner fra de tre dagene hun tilbrakte på Sundvollen hotell rett etter terrorangrepet på Utøya. Foto: Ingvald Bergsagel

I dagene etter terrorangrepene bisto sykepleier Gunvor Olafsbye Unelsrød overlevende og pårørende på Sundvollen hotell. – Vårt viktigste bidrag var kanskje ikke behandling av småskader og sår, men at vi var til stede og viste omsorg.

Fredag 22. juli 2011 følger Gunvor Olafsbye Unelsrød, som de aller fleste andre i landet, de uvirkelige nyhetene fra regjeringskvartalet og Utøya.

Selv skal hun ha fri denne helgen fra jobben på Drammen legevakt. Sammen med mann og et vennepar er planen teatertur med overnatting. Slik skal det ikke gå.

Halv seks lørdag morgen blir hun vekket av en telefon. Det er fra jobben. Kan hun være på Sundvollen hotell klokken åtte?

Forsøkte å forberede hverandre

Få minutter senere kjører hun mot Drammen sentrum. Derfra tar hun og to sykepleierkolleger legevaktbilen videre mot Sundvollen hotell.

– Jeg tror de spurte oss tre fordi vi var godt voksne sykepleiere med mange års erfaring, sier Unelsrød.

Sundvollen hotell ligger noen få kilometer nord for den vesle hjerteformede øya som i løpet av natten er blitt sentrum for hele verdens oppmerksomhet.

Hotellet har raskt blitt etablert som senter for overlevende og pårørende etter skytemassakren som skulle kreve 69 liv. Her er det også satt opp et midlertidig pressesenter. Kongefamilien, statsministeren og andre ledende politikere er blant dem som møter opp.

Det var veldig god støtte i det å reise sammen med noen

Gunvor Olafsbye Unelsrød, sykepleier

I bilen oppover forsøker de tre sykepleierne å forberede hverandre på det som kan vente dem.

Men hvordan forberede seg på noe slikt?

– Det var veldig god støtte i det å reise sammen med noen, minnes Unelsrød.

– Vi kjente hverandre godt og hadde vært kolleger i 10–15 år.

Les også: På vakt 22. juli

Unelsrød har aldri vært på Utøya, men mye på andre sommerleirer for ungdom på grunn av sine egne barns engasjement i 4H.

– Det hjalp meg kanskje til en forståelse av kaoset som ventet og ikke minst den fortvilte situasjonen til de voksne som hadde hatt ansvaret for ungdommene der ute.

Kledd i hvitt

Sykepleierne kommer seg forbi politisperringer og frem til hotellet. Der blir alle sjekket nøye og spurt om ID-kort. På denne tiden har ikke de ansatte på legevakten slike kort, men de tre blir likevel klarert og sluppet inn.

De ser mennesker overalt. I hvitt legevakttøy skiller sykepleierne seg ut i kaoset. I ettertid har Unelsrød tenkt at det var lurt at de gjorde seg så synlige på det viset.

Sundvollen hotell dagen etter terrorangrepet på Utøya.
VOKTERNE: Politi og mannskap fra Sivilforsvaret holder vakt ved Sundvollen hotell etter skytemassakeren på Utøya like ved. Hotellet ble en midlertidig base for overlevende og pårørende etter terrorangrepet i 2011 som rystet en hel verden. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

Hun husker rom fylt av ungdommer. Mange av dem sitter rundt på gulvet, trøster hverandre og gråter.

Hun ser fortvilte foreldre som har fått den verst tenkelige beskjeden eller venter i usikkerhet.

Det var bare å finne seg en plass å være og se hva vi kunne bidra med

Gunvor Olafsbye Unelsrød, sykepleier

– Lørdag morgen var det ennå ikke opprettet noe organisert helsetilbud. Jeg kan ikke huske at noen tok oss imot eller ga oss instruksjoner. Det var bare å finne seg en plass å være og se hva vi kunne bidra med.

De hardest skadde er fraktet direkte til Ullevål eller Ringerike sykehus. Sykepleieroppgavene på Sundvollen består derfor primært av sårstell og behandling av småskader. De hjelper også til med å skaffe til veie nødvendige ting, som tannbørster og bind.

Sykepleierne deler dessuten ut smertestillende, og Unelsrød ordner medisin til en far som hadde kastet seg rett i bilen.

– Jeg så det betydde mye for ham.

Base bak resepsjonen

Etter hvert oppretter de en slags base i et rom bak resepsjonen. Alle som trenger helsehjelp, eventuelt bare noen å prate med, kan komme dit.

Sykepleierne går også rundt i fellesarealer for å se hva som trengs hos dem som ikke selv makter å oppsøke tilbudet. De blir dessuten hentet av hotellets ansatte eller pårørende for å se til enkelte på hotellrommene.

Et slags journalsystem med papir og blyant blir etablert for å holde en viss oversikt og orden.

Vårt viktigste bidrag var kanskje ikke behandling av småskader og sår, men at vi faktisk var til stede og viste omsorg

Gunvor Olafsbye Unelsrød, sykepleier

Alle de tre sykepleierne har fartstid fra overgrepsmottak. Selv om dette er helt annerledes, så har de erfaring med å møte mennesker i krise kort tid etter traumatiske opplevelser.

– Vårt viktigste bidrag var kanskje ikke behandling av småskader og sår, men at vi var til stede og viste omsorg. At de hadde noen å prate med. Det var mye omsorg bak hvert plaster.

Kaos og stillhet

Hun husker stemningen som en blanding av kaos og stillhet.

– Det var underlig. Noe man ikke opplever andre steder.

Det er mye stille gråt, men også høylytte utbrudd innimellom.

Selv om jeg var utrolig sliten, kjentes det godt å få snakket ut

Gunvor Olafsbye Unelsrød, sykepleier

Det blir en lang økt. I bilen hjemover lørdag kveld snakker de tre kollegene om opplevelsene og gir hverandre en slags uformell debrifing. Unelsrød er hjemme rundt elleve og snakker så i telefon med sin leder en times tid.

– Selv om jeg var utrolig sliten, kjentes det godt å få snakket ut.

Sykepleier Gunvor Olafsbye Unelsrød og hunden Enya
ALENE MED HUNDEN: Da Gunvor Olafsbye Unelsrød kom utslitt hjem etter første dag på Sundvollen, var det ingen hjemme utenom hunden Trixie, men det var godt å ha den som selskap, minnes hun. Trixie lever ikke lenger, og på bildet er det ni år gamle Enya som får matmors oppmerksomhet. Foto: Ingvald Bergsagel

Hun vet ikke når hun sovner, men i sekstiden søndag er det opp igjen. Klokken åtte møter hun nok en gang opp på Sundvollen. Det samme mandag.

– Det opplevdes godt å få reise tilbake dit. Vi følte vi fikk fulgt opp dem vi var i kontakt med. Noen oppsøkte oss på ny, og vi møtte stadig på mange i fellesområdene.

Et par ganger om dagen er det pressekonferanse på Sundvollen der politiet redegjør for antall omkomne og andre nye ting som dukker opp.

– Vi var til stede om noen trengte oss der, eller vi kunne følge dem opp i etterkant. Stemningen i den salen er også noe jeg husker godt.

Da de passerer Utøya på vei hjemover en av kveldene, ser de kjølecontainerne og likbilene som står på rekke og rad. Det gjør inntrykk.

Tårer overalt

De tre dagene på Sundvollen kommer Unelsrød aldri til å glemme.

Det var tårer overalt. Tårer skapt av både bunnløs fortvilelse, men også uendelig lettelse. Enkelte pårørendeansikt har brent seg inn på netthinnen.

I 2018 kom en studie som viste at innsatspersonell som bidro etter terroraksjonene 22. juli, fikk større tro på egen mestring. Unelsrød kan delvis kjenne seg igjen.

– Du har en erfaring som alltid vil ligger der. Opplevelsene har nok trygget meg i troen på at jeg kan klare å bidra og vil våge å melde meg til tjeneste i en katastrofesituasjon.

Les også: Tiden etter 22. juli

Tilbud om debrifing

Kort tid etter terroraksjonene blir det organisert en slags debrifing for alle ansatte på legevakten. Mange vil være med. Unelsrød synes det er for mange til at hun selv får noe særlig ut av det.

Det kommer også tilbud om debrifing for alle som bidro på Sundvollen, men den dagen har Unelsrød seinvakt og må stå over.

– Vi kunne si fra på jobben om vi ville ha mer oppfølging, men jeg benyttet meg ikke av det.

Jeg tenker at debrifing ikke bare bør være noe frivillig som man må oppsøke selv

Gunvor Olafsbye Unelsrød, sykepleier

I ettertid har hun tenkt at hun nok burde takket ja, men det er ikke alltid så lett å innse hva man selv trenger etter en dramatisk opplevelse.

– Jeg tenker at debrifing ikke bare bør være noe frivillig som man må oppsøke selv. Noen ganger kan det være lurt å kalle inn, sier Unelsrød.

– Som helsepersonell har vi nok ofte lett for å tenke at dette skal vi klare. At de vi har forsøkt å hjelpe, tross alt har hatt det verre.

Sykepleier Gunvor Olafsbye Unelsrød var på Sundvollen hotell dagene etter terrorangrepet på Utøya
DEBRIFING: I ettertid har Unelsrød tenkt at hun nok burde takket ja til tilbud om mer oppfølging og at debrifing etter dramatiske hendelser ikke alltid bør være frivillig. – Som helsepersonell har vi nok ofte lett for å tenke at dette skal vi klare. Foto: Ingvald Bergsagel
Terrorangrepene 22. juli 2011
  • 22. juli 2011 ble Norge utsatt for terrorangrep i Oslo og på Utøya i Tyrifjorden.
  • Angrepene var planlagt og ble utført av nordmannen Anders Behring Breivik. Han plasserte og sprengte først en bombe i regjeringskvartalet i Oslo sentrum før han gjennomførte en omfattende skytemassakre på AUFs sommerleir på Utøya.
  • 8 mennesker døde i bombeangrepet, mens totalt 69 ble drept i Utøya-massakren.
  • Et drøyt år senere, 24. august 2012, ble Breivik dømt til 21 års forvaring for angrepene.
  • Innsatspersonell fra politi, helsevesen, sivilforsvar, brannvesen og andre etater, samt sivile hjelpere hadde krevende og uforutsigbare timer og dager i kjølvannet av terroren.
  • I en studie publisert i 2018 ble det konkludert med at innsatspersonell som bidro, gjerne hadde fått større tro på egen mestring i liknende situasjoner etter terrorhandlingene mens nivået av posttraumatiske symptomer generelt var lavt.
Les også:

– Hvis én pasient faller, ryker hele tidsplanen

Rullator og rullestol i tom sykehjemskorridor
LIV OG HELSE: Sykepleierstreiker har en rekke ganger blitt avbrutt med begrunnelsen at de kan utgjøre en fare for liv og helse. Mange sykepleiere opplever at bemanningen helg, natt og i ferier også utgjør en slik fare. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

To av tre kommunalt ansatte sykepleiere mener helgebemanningen på deres arbeidsplass har satt liv og helse i fare.

8. juni kom leder av Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, med følgende hjertesukk på Twitter:

«Om et streikeuttak som tilsvarer helgebemanning betyr fare for liv og helse, så ønsker jeg @Helsetilsynet velkommen på tilsyn hver eneste helg, helligdag og ferie framover.»

Overfor Sykepleien utdypet hun saken slik samme dag:

– Den tvungne lønnsnemnden setter egentlig en bemanningsnorm. Nå er det vist at her er grensen for liv og helse. Altså ved helt vanlig helgebemanning.


 

Risikabel bemanning

Stemmer dette? Setter virkelig vanlig helgebemanning rundt om i Helse-Norge liv og helse i fare?

Vel, i en fersk spørreundersøkelse gjennomført av Sykepleien svarer to av tre sykepleier ansatt i kommunehelsetjenesten at de har opplevd dette. En av fire mener det skjer ofte på deres arbeidsplass.

Det var i overkant 900 sykepleiere som besvarte disse spørsmålene i undersøkelsen. Nærmere 90 prosent av dem oppga at de jobbet på sykehjem eller i hjemmesykepleien.

Artikkelen fortsetter under diagrammet.


 

I undersøkelsen spurte vi også om bemanning på natt og i ferier. Også her var det et flertall av sykepleierne som hadde opplevd at bemanningsnivået kunne være faretruende lavt.

Kun 16,6 prosent av respondentene mente feriebemanningen hos dem aldri satte liv og helse i fare.

En av sykepleierne kommenterte situasjonen slik:

«Bemanningen på natt, helg eller ferie er beregnet på at alt går etter planen og at alle jobber like effektivt. […] Hvis én pasient faller, ryker hele tidsplanen.»

En annen beskrev det slik:

«De gangene vi har flere dårlige pasienter samtidig, kun én sykepleier på jobb og lav bemanning totalt sett, kan liv og helse bli satt i fare.»

(Se flere situasjonsbeskrivelser fra sykepleiere i egen ramme nederst i denne saken.)

Tvungen lønnsnemnd

Bakgrunnen for NSF-lederens Twitter-utspill overfor var at to streiker som involverte sykepleiere, denne våren var blitt stoppet med tvungen lønnsnemnd og begrunnelsen «fare for liv og helse».

I det ene tilfellet var det riktignok streikende operatører organisert i Maskinistforbundet og brannfare ved et forbrenningsanlegg som utløste tvungen lønnsnemnd.

Det andre tilfellet handlet derimot om sykepleiere fra hjemmetjenesten i streik i Oslo kommune

I det avgjørende brevet Helsetilsynet sendte til Helsedepartementet 7. juni, beskrives situasjonen som førte til tvungen lønnsnemnd slik:

«Enkelte pasienter kan legges inn i sykehus som avbøtende tiltak, men det vil likevel være mange pasienter som ikke vil få nødvendig helsehjelp, som administrering av insulin, intravenøs behandling og annen medisinering, stell av stomi og stell av sår, i tillegg til andre oppgaver som personlig hygiene og måltider.

Bydelen vurderer at antallet enkeltpersoner dette vil gå ut over, er så omfattende at bydelen ikke har kapasitet til å flytte disse pasientene inn på sykehjem for å avbøte konsekvensene av streiken med tanke på liv og helse.»

Samtidig har arbeidstakersiden i konflikten ved flere anledninger understreket at de tok utgangspunkt i vanlig helgebemanning i sitt streikeuttak og sine vurderinger av dispensasjonssøknader.

Med sykepleiernes egne ord

I spørreundersøkelsen ba vi sykepleierne om å utdype eller gi et eksempel hvordan de mener liv og helse er blitt satt i fare på grunn av redusert bemanning.

Rundt 240 hadde noe på hjertet, og her er et lite utvalg av hva de skrev:

  • Døende pasienter har ikke fått medisiner på grunn av manglende sykepleiere på nattevakt.
  • Bemanningen på natt, helg eller ferie er beregnet på at alt går etter planen og at alle jobber like effektivt. […] Hvis én pasient faller, ryker hele tidsplanen.
  • Pasienter med store hjelpebehov og medisinske problemstillinger blir ofte ikke fanget opp på grunn av lav bemanning med lite kompetanse og for få sykepleiere på vakt.
  • Bemanningen er så marginal at det skal ikke mer til enn at én pasient blir dårlig før pasientene på min fløy ikke får medisiner, mat, stell og toalettbesøk når de trenger det.
  • I ferier med få faste på jobb har det skjedd at pasienter har blitt glemt i mange timer. Vårt seneste eksempel er en pasient som ble funnet av nattevakta etter klokken 22 sittende oppreist i sengen med matbrettet (fra klokken 19) foran seg. Vedkommende var helt utslitt, satt vondt og hadde bleien full av størknet avføring.
  • Bemanning i helgene er satt ned med to pleiere. […] Pasienter ligger ofte lengre i senga i helgene, delvis hele helga.
  • Dårlig opplæring av vikarer og hektiske dager, som gjorde at medisiner ble glemt, som igjen var årsak til kraftig epileptisk anfall og sykehusinnleggelse.
  • Oppstår ein akuttsituasjon så står du aleina, for dei du arbeider med, har ingen utdanning innen helse.
  • Sykepleier som ikke tar alarmer eller som nekter å dra til terminale pasienter på grunn av dårlig bemanning og lang kjørevei.
  • Arbeidsbelastningen er større i helger og helligdager. Det gir over tid økt belastning på personal og fører til sykefravær. Da kommer vikarer inn og har ikke de samme egenskapene og kunnskapen i yrket som de fast ansatte. De får to til tre opplæringsvakter. Da blir belastningen på de faste ansatte som er i arbeid, økt, og så blir de sykemeldt. Slik går det i sirkel og arbeidsmiljøet påvirkes, standarden påvirkes og kvaliteten på helsehjelp påvirkes.
  • Vi er ofte bare én sykepleier på natt, og én ansatt per avdeling. Om det skjer flere ting samtidig så rekker vi ikke rundt.
  • De gangene vi har flere dårlige pasienter samtidig, kun én sykepleier på jobb og lav bemanning totalt sett, kan liv og helse bli satt i fare. Noen pasienter er urolige og kan skade seg selv eller andre. Når andre pasienter som er syke, får en akutt forverring samtidig, må man velge hvem man skal hjelpe. Sykepleieren kan ikke være alle steder samtidig.
  • Vi greier ikke å fange opp og forhindre fall og forverringer med så dårlig bemanning. […] Pasienter har falt med hoftebrudd og først blitt funnet når blodet har størknet.
  • Har vært borti at ufaglærte har ansvar for terminale pasienter på sykehjem, ikke fått beskjed om å ha hyppigere tilsyn enn annenhver time. Ansatte som ikke snakker og forstår godt nok norsk, får ansvar for dårlige pasienter og utfører oppgaver de i utgangspunktet har fått beskjed om å ikke gjøre.
  • Med én sykepleier på vakt er det vanskelig å prioritere dersom det er flere pasienter som får en forverret tilstand samtidig.
  • Pasienter med delir som er til fare for seg selv og andre, som ikke får fastvakt. Pasienter som faller ut av sengen med hoftebrudd og som først får tilsyn etter fire timer.
  • Man må konstant prioritere hvilke pasienter man skal løpe til og håpe at man kommer i riktig tid. Det hender at man ikke rekker, og konsekvensen kan være at pasienter dør alene, at noen ikke får dose med antibiotika til riktig tid, at noen må ligge en stund før vi oppdager fall og et smertefullt lårhalsbrudd.
  • For få på jobb, for mange nye vikarer og assistenter. Men de gjør så godt de kan. Mange flinke, men mangler kompetanse og erfaring. Kan også være språkproblemer.
  • Ved akutte hendelser har man ikke andre sykepleiere å spille på. Man har heller ikke noen til å dobbeltkontrollere potente legemidler som gis intravenøst.
  • Vi har alarmmottak. På natt er bemanningsplan tre nattevakter. Her blir det bevisst unngått å leie inn ved sykdom og langtidsfravær, slik at det ofte er kun to nattevakter. Det sier seg selv at når man fjerner en tredjedel av bemanningen, så blir det merkbart.
  • Jeg har opplevd at det kom alarm på to ulike pasienter med behov for sykehusinnleggelse samtidig, når man som sykepleier egentlig skulle vært hos en terminal pasient for å gi morfin i livets sluttfase. Det er vanskelig å skulle måtte prioritere mellom pasienter i en slik situasjon.
  • Grunnet manglende dekning med sykepleiere fanges ikke kritisk forverring av sykdomsbildet til pasienter opp.
  • Oppfølging av sår er ofte uforsvarlig i helger og ferier, tross skrevne prosedyrer.
  • Lang tid mellom måltider på grunn av lite bemanning på helg. For eksempel frokost først klokken 10.30 på grunn av for mange arbeidsoppgaver på de få på vakt. Det gir nattfaste på 16 timer.
  • Flere vakter uten sykepleiekompetanse. Dårlig grunnbemanning gjør at det er flere ufaglærte vikarer på jobb. Dette påvirker hvilket klinisk blikk som ser og om faresignaler blir fanget opp.
  • Én sykepleier på 16 pasienter med alvorlig utfordrende atferd og høy voldsfare. Ofte 19–20 år gamle assistenter med tre dagers opplæring og ingen erfaring fra helse til å gjøre observasjoner. Alene med medisiner. Ingenting blir delt ut til riktig tid. Fare for andre feil grunnet høyt stress. Assistenter som ender med å stelle med tvang uten forutsetning for å ta denne avgjørelsen. Pasienter som utagerer fordi assistenter ikke har kjennskap til demens eller miljøterapi eller dempende atferd. Pasienter får ikke såroppfølging. Pasienter immobiliseres og gjøres inkontinente lenge før det er nødvendig. Kort sagt forebyggende sykepleie og helsehjelp blir ikke utført. Lav kunnskap om mat og drikke, fare for feil og underernæring, samt dehydrering. Avvik føres ikke. Mye blir da ikke ført statistikk over og forblir usynlig i systemet. Dermed blir ikke tiltak iverksatt.
  • Stor fallfare og fleire fall i avdelinga på grunn av for lite personale på jobb, spesielt på natt og helg. Manglande signering på gitt medikament, medikament blir gitt til feil tidspunkt eller ikkje gitt. Pasientar blir obstipert på grunn av manglande dokumentasjon/oppfølging/tiltak.
  • Man er for få og har ikke anledning til å observere godt nok og være til stede nok. Mange vikarer har ikke erfaring nok til å oppdage forandring i tilstand og vurdere når de bør varsle sykepleier.
  • Har for eksempel måttet kontakte politi på kveldsvakt da utfordrende beboer var urolig og voldelig. Personalet hadde ikke kapasitet til å ta vare på både denne beboeren og de andre i avdelingen.
  • Behov pasienter har for pleie og omsorg er kontinuerlig, mens bemanningen blir redusert på helger.
  • Pasient ble kritisk syk, men sykepleier var fast i et stelleoppdrag. Ingen annen sykepleier var på vakt.
  • Ingen sykepleier i 1,5 time før det kommer nattevakt.
  • Kun én sykepleier på vakt med ansvar for nær 100 pasienter på natt. Sykepleieren måtte i tillegg forlate huset for å bli med hjemmesykepleien ut for sette morfin på terminal pasient. Tilbake på institusjonen var det kun helsefagarbeidere og assistenter. Det har skjedd flere ganger.
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.