På vakt 22. juli

Kirsti Hordvei satt og ga rapport fredag den 22. juli da katastrofealarmen gikk. Hun hadde vært på jobb siden halv åtte og planla å gå litt tidlig fordi hun skulle reise bort. Men hun kom seg aldri av gårde.

– Hva tenkte du da alarmen gikk?

– Jeg tenkte: Å, nei. Vi hadde en veldig hektisk uke på jobb bak oss, med smittevask og gassing av hele avdelingen, forteller hun.

– Når katastrofealarmen har gått tidligere, har det hendt at vi mobiliserer voldsomt med beredskap og masse adrenalin og så viser det seg likevel å være langt mindre omfattende enn man frykter.

Holdt oversikt

Men Hordvei skjønte raskt at dette var annerledes enn noe hun hadde opplevd tidligere.

– Pasientene kom inn fortløpende. Først fra regjeringskvartalet og etter hvert fra Utøya.

Hordvei har ansvaret for å fordele pasienter på de forskjellige intensivavdelingene og kartlegge hva slags overvåking de trenger.

– Det var veldig hektisk. Jeg løp mye frem og tilbake mellom avdelingene. Jeg måtte danne meg et bilde av hvor de forskjellige pasientene skulle være og forberede avdelingene på hva de kunne vente seg, sier hun.

Omfanget verst

– Vi måtte åpne en avdeling som var sommerstengt. I tillegg kom folk fra Rikshospitalet og Barneintensiv og hentet pasienter hos oss slik at vi fikk frigjort plass til flere. Alle stilte opp og hjalp der det trengtes.

– Hva gjorde mest inntrykk på deg?

– Omfanget. Det var fryktelig å se så mange unge mennesker som var så hardt skadet. De var så mange og skadene så stygge. Og så kom det nye, – nye hele tiden, forteller hun.

– Det vanskeligste var at vi ikke visste hva som kom.

Sterkt preget

Hordvei sliter likevel ikke med bildene i etterkant.

– Vi er jo vant til å se tragiske ting og til å jobbe hardt og mye. Vi er også vant til å bearbeide sterke inntrykk. Selv om dette selvfølgelig var veldig spesielt, legger hun til.

– Vi har sett unge med stygge skader før og av og til får vi inn folk med skuddsår. Men denne kvelden kom det inn ti unge mennesker på en gang som var skutt på. Også alle historiene som ble fortalt den kvelden … Stemningen på avdelingen var sterkt preget, forteller Hordvei.

– Vanligvis har vi mye humor selv om vi jobber med alvorlig syke mennesker. Men jeg hørte ingen le den natten.

Snakker med hverandre

Hordvei mener at mange bearbeider inntrykkene ved å snakke med kollegaer underveis.

– Vi organiserte debriefing i etterkant for dem som ønsket det. Noen takket ja, andre hadde ikke behov. Alle våre pasienter er kritisk syke. Vi har erfaring i å takle traumatiske ting. For noen er det nok å ha samtaler med andre kollegaer. De som var på jobb den kvelden var stort sett erfarne folk.

Først klokken to om natten kunne Hordvei dra hjem.

– Da hadde vi fått en slags oversikt over hvor mange pasienter som ville komme inn. Selv om de fremdeles lette etter overlevende i Regjeringskvartalet.