Tiden etter 22. juli

Massedrap er en sjeldenhet i Norge. Bare 5 prosent av nordmenn dør en unaturlig død. Den 22. juli endret dette bildet seg, og drapsstatistikken enda mer, skriver Weiseth.

Dette er bok som engasjerer og fyrer i gang tanker og følelser knyttet til terrorangrepet. Boken er utarbeidet av fageksperter som har jobbet tett med å bygge opp en forsvarlig modell som kan fange opp traumerammete personer. I tillegg har ekteparet Linaker delt sin gripende familiehistorie om foreldres verste mareritt i møte med hjelpeapparatet.

Boken åpnes med presentasjon av en proaktiv modell for psykososial oppfølging som ble valgt av Helsedirektoratet. Forfatterne påpeker at det er interessant at Helsedirektoratet velger å gå imot alle nasjonale og internasjonale retningslinjer, watchfull waiting, når det gjelder krisehåndtering. Det begrunnes med at denne ikke fanger opp sårbare personer som ikke søker hjelp selv. Derfor ble det valgt en todelt handlingsorientert modell: en bedriftshelsetjenestemodell for oppfølging av de rammete i Regjeringskvartalet og en kommunemodell for oppfølging av Utøya-rammete. Modellen har fått mye oppmerksomhet, men klare forskningsresultater er ikke kommet.

Forfatterne mener modellen fanget opp de som ble direkte rammet av terroraksjonen i en akutt fase. Jeg savner en del i boken som forteller om disse terrorrammete flere år etter terrorangrepet. Klarer de å fungere i hverdagen? Klarte de å få fullført videregående skole og følge opp sine drømmer? Boken ville blitt styrket hvis den inneholdt en del hvor den kommunale helsetjenesten blir evaluert etter 22. juli.

Begrepet «psykologisk vekst» introduseres. Det vekker oppmerksomhet og nysgjerrighet, men blir dessverre overflatisk behandlet og i liten grad satt i 22. juli-kontekst. Det lykkes ikke å formidle hvordan en person kan oppnå psykologisk vekst etter en slik traumepåkjenning.

Fra sjokk til mestring er skrevet av dyktige fagfolk som har vært med på å håndtere den nasjonale krisesituasjonen. Dette er trygge fagpersoner som tør å ta nye veier, og de gir god oversikt over hvordan denne krisen ble håndtert på alle helsetjenestenivåer. De appellerer til at kriseteamene bør trene regelmessig for å kunne bli forberedt for en eventuell ny terrorsituasjon. Samtidig inviterer de ledelse til å jobbe med å utarbeide gode strategier i håndtering av krisesituasjoner.

Fra sjokk til mestring anbefales til helsepersonell som jobber i det kommunale kriseteamet, helsepersonell som jobber med traumer og alle som er interessert i å reflektere over helsemyndighetenes håndtering av 22. juli og selv bearbeide det nasjonale traumet.