Sykepleierstudenter risikerer ulik sluttkompetanse
Valg av studiested skal ikke ha betydning for hva sykepleiere kan etter fullført utdanning, men det har det nå, ifølge ny rapport. – Veldig uheldig, mener NSF Student.
– Vi synes det er veldig uheldig at resultatet er som det er.
Det sier leder av NSF Student, Edel Marlèn Taraldsen, etter å ha lest rapporten «Lik sluttkompetanse – visjon eller virkelighet?»
Rapporten er produsert av Vista Analyse på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund (NSF).
Les også: Sykepleie versus medisin
– Rapportens konklusjoner viser at det blir større forskjeller mellom utdanningene enn det var før RETHOS trådde i kraft. NSF Student mener det ikke skal ha noe å si hvor i landet du tar din sykepleierutdanning, understreker Taraldsen.
– Det er blant annet derfor vi har kjempet gjennom en felles, nasjonal deleksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi.
En minstestandard
Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning trådte i kraft sommeren 2019 og ble implementert i utdanningene året etter. Forskriften inngår i RETHOS (nye nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene), som skal definere sluttkompetansen som skal være en minstestandard for ulike utdanninger, deriblant sykepleie.
Ifølge formålsparagrafen skal forskriften «sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå, slik at kandidatene som uteksamineres, har en felles sluttkompetanse, uavhengig av utdanningsinstitusjon». Med andre ord skal det ikke ha faglig betydning hvor i landet man tar sin sykepleierutdanning.
Slik er det ikke, ifølge den ferske rapporten.
13 utdanningsinstitusjoner tilbyr bachelorutdanning innen sykepleie her i landet. Etter en gjennomgang av studie- og fagplaner og intervjuer med representanter fra de ulike skolene, konkluderer rapportforfatterne med at samtlige utdanningsløp vil gi kompetente sykepleiere, men at forskjeller likevel kan få betydning for sluttkompetansen.
Uklare «lubber»
– NSF student trodde og håpet at RETHOS ville føre til en mer enhetlig utdanning, men slik ser det ikke ut til å bli, sier studentleder Taraldsen.
– Siden skolene først implementerte RETHOS fra høsten 2020, vet vi ennå ikke hvordan sluttresultatene vil bli hos de uteksaminerte, men allerede gjør forskjellene at det blir vanskeligere for studenter å bytte studiested underveis i løpet.
Les også: Høy strykprosent etter omdiskutert anatomieksamen
Noe som ifølge rapporten bidrar til ulikhet, skal være forskriftens mange og til dels uklare læringsutbyttebeskrivelser, de såkalte lubbene.
Forskriften inneholder totalt 75 slike lubber, og ulik tolkning, operasjonalisering, vektlegging og sammensetning av undervisnings- og fagområder gir ifølge rapporten forskjeller på tvers av institusjonene.
Fornøyd utdanningsminister
– Rapporten fra Vista Analyse viser at universitetene og høyskolene har lagt ned en stor innsats for å lage nye studieplaner, det er bra, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim til Sykepleien.
– Så er det ikke slik at felles sluttkompetanse betyr helt lik sluttkompetanse, slik det kan se ut til at de som har laget rapporten mener. Det skal være rom for ulikheter for å sikre lokale tilpasninger og variasjoner.
Asheim forteller at Kunnskapsdepartementet så langt er fornøyd med implementeringen av RETHOS, og at de har gitt Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) i oppdrag å evaluere arbeidet som er gjort.
– Gjennom RETHOS samarbeider helsetjenestene og utdanningsinstitusjonene om hva studentene skal kunne når de er ferdigutdannet og skal ut i jobb. Det er bra for studentene, pasientene og for helsetjenestene.
Vil ha mest mulig likt
Det nye regelverket innebærer en overgang fra en innsatsbasert til en utbyttebasert styringslogikk, og rapportens informanter fra de ulike utdanningsinstitusjonene setter spørsmålstegn ved om styringen fungerer når lubbene er såpass uklare og gir så stor frihet til tolkning og operasjonalisering.
Rapportforfatterne viser til hvordan studiestedene gjøre store, lokale tilpasninger til kravene EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv (2005/36/EF) stiller til praksisstudier, og at dette bidrar til forskjeller mellom utdanningsstedene. Antallet eksamener og eksamensform varierer også mye, ifølge rapporten.
– Om målet er at utdanningsstedene skal være mest mulig like, risikerer man ikke da at tilbudene graviterer mot et minste felles multiplum oppnåelig for alle studiesteder?
– Vi vil ha det mest mulig likt, men de skolene som gjør det ekstra godt, vil kunne gi andre noe å strekke seg etter, sier Taraldsen i NSF Student.
– Kvalitet trumfer uansett alt.
0 Kommentarer