fbpx – Å tørre å være nær er også profesjonelt Hopp til hovedinnhold

– Å tørre å være nær er også profesjonelt

Astrid Weber, erfaringskonsulent UNN. Vinner av akuttpsykiatriprisen 2019
LYTTER MEST: – Jeg prøver å møte folk som folk, lytte og by på det jeg kan. Det som hjalp meg, er ikke nødvendigvis det en annen trenger, sier Astrid Weber. Hun har fått akuttpsykiatriprisen 2019.  Foto: Marit Fonn

– Jeg har kunnet bruke det vonde og vanskelige til noe bra, sier Astrid Weber. Hun ble ansatt i psykiatrien mens hun fortsatt var pasient. Nå har hun vunnet pris for sitt arbeid.

Astrid Weber jobber som erfaringskonsulent. Det gjør hun så bra at hun fikk akuttpsykiatriprisen 2019:

– Veldig kjekt at prisen går til noen som målbærer det perspektivet, sier hun.

Altså pasientens.

– Hva er en erfaringskonsulent?

– En som har erfaring som pasient eller pårørende – eller begge deler – fra psykiatri og rus, og som bruker erfaringen aktivt i jobben.

– Du er også utdannet sosionom?

– Ja, men da jeg trengte mest hjelp, var jeg allerede sosionom. Jeg lærte mye av å se verden fra en annen side etter utdanningen.

– De turte å satse på meg

Hun var pasient i psykiatrien til og fra i 12 år, fra hun var 19 år. Nå er hun 37.

Hun ble ansatt som erfaringskonsulent i 2008 på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Da var hun fortsatt i behandling.

– Å få den jobben har betydd mye. De turte å satse på meg da jeg fortsatt var i klinisk behandling. Jeg har kunnet bruke det vonde og vanskelige til noe bra.

Jobben har hun hatt i ti år.

Prisen ble hun tildelt 7. februar på Akuttpsykiatrikonferansen i Oslo.

– Over lang tid har Astrid Weber stått på og systematisk jobbet for å få erfaringskompetanse inn i tjenestene, sier Espen Gade Rolland, som delte ut prisen.

Han er spesialsykepleier og leder for Nasjonalt forum for akuttpsykiatri.

I begrunnelsen står det blant annet at Weber har «markert seg som foredragsholder, forfatter og som samfunnsdebattant lokalt og nasjonalt.»

Les hele begrunnelsen

Akuttpsykiatriprisen 2019
TI TUSEN: 10 000 kroner, kunst og diplom til Astrid Weber (i midten). Det mener Espen Gade Rolland at hun fortjener for sitt allsidige arbeid som erfaringskonsulent. Foto: Marit Fonn

Var alvorlig syk

Hun har erfart det meste: Dyp depresjon, sterk angst, alvorlig selvskading, selvmordsforsøk, grensepsykoser.

Hun var i behandling fra hun var 19 år. Høsten 2008 ble hun erfaringskonsulent.

– Det mest interessante er diskrepansen mellom hjelpen jeg ikke fikk da jeg ba om den, og hjelpen jeg etter hvert fikk, som har vært god. Nå møter jeg folk som står i det, sier hun.

– Jeg har lært utrolig mye av dem. De har ulike erfaringer. Noe er gjenkjennbart, noe ikke. Jeg er blitt mer allsidig. Å være erfaringskonsulent er et praktisk arbeid. Det handler om hvordan man møtes innenfor disse rammene, som kan være trange.

Fast ansatt på UNN

På Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN har Astrid Weber en full stilling fordelt på to avdelinger. Den ene er psykiatrisk avdeling som har sju sengeposter innen akutt-, sikkerhets- og alderspsykiatri. Den andre er en fagutviklingsenhet.

Fast ansatt har hun vært siden 2012. De er fire erfaringskonsulenter i klinikken.

– Du treffer vel en del sykepleiere også?

– Ja, alle slags yrkesgrupper. Psykiatere og psykologspesialister. Og ekstravakter. Alle trengs for å få det til å gå rundt.

Jeg ble nok sett som en pasient med nøkler i starten.

Astrid Weber

– Hvordan jobber du?

– Jeg prøver å møte folk som folk, lytte og by på det jeg kan. Og så prøver jeg å være ydmyk. Det som hjalp meg, er ikke nødvendigvis det en annen trenger.

– Hvorfor fikk du prisen, tror du?

– Jeg fikk høre at det er fordi jeg har løftet frem verdien av erfaringskompetanse. Skapt forståelse for den.

Weber anslår at det er rundt 250 erfaringskonsulenter i landet.

– Jeg ble nok sett som en pasient med nøkler i starten. Som kunne låse seg inn på vaktrommet.

– Lytt og spør!

– Hvordan er forståelsen for din rolle blant fagfolk?

– Fortsatt er ikke fagfolk gode nok til å lytte til hva pasientene selv formidler om hvordan de har det, og hva de trenger. Det kan være vanskelig å gjøre seg forstått. Man kan mangle ordene, eller det lyttes ikke godt nok.

Hun tror det tar tid før dette sitter i ryggraden hos folk:

– Det virker på meg som at det anses lett å ta pasientens perspektiv – uten at pasienten er der, sier Weber.

– Fordi de tror de vet hva pasienten opplever?

– Ja. Vi ønsker jo at pasientene skal få hjelp som faktisk hjelper. Det forutsetter at man «tuner seg inn» på å lytte. På fint heter det å møte pasientene der de er. De skal ikke sitte alene i sitt strev.

– Hva bør personalet gjøre?

– Spørre «hva trenger du?». Noen formidler at de har det så vondt, at de ikke orker mer. Hvis pasienten ønsker å bli innlagt, kan man spørre «hva er det med en innleggelse du tror vil hjelpe deg?». Man utforsker ikke nok. Kanskje blir det innleggelse, og kanskje finner man sammen ut at en annen løsning er bedre, sier Weber.

«Har dere spurt pasientene?»

Weber har hatt – og har – mange jern i ilden: bokprosjekter, holder foredrag, skriver kronikker, underviser helsepersonell, arbeider for åredusere tvangbruk og bedre transporent av psykisk syke …

Hun møter fast i et lederteam og er ofte alene i rollen som erfaringskonsulent i fagmiljøene, der det er flere fra de andre profesjonene.

Dialogen er god, men hun må stadig minne om hvem som definerer hva:

– Kanskje evaluerer vi hvor gode vi er på for eksempel brukermedvirkning. Terningkast fire, vil mine kolleger si. Da spør jeg: «Har dere spurt pasientene? Kanskje har de et annet svar.»

– Flere forteller om sine erfaringer

– Hvordan står det til med åpenheten i psykiatrien?

– Åpenhet er oftere et tema. Det er flere enkelthistorier som fortelles, og det er flere som bruker sin erfaringskunnskap i fagdiskursene. Flere er bekvemme med å fortelle om sine erfaringer, sier hun.

– Men står du i det med begge beina, og du ikke orker å eksistere, er det ikke like lett å være åpen. Så der er vi nok ikke kommet så langt. For meg var det i hvert fall lettere etter at jeg ble friskmeldt.

– Når jeg snakker om mine egne erfaringer, er det ikke for å fremheve meg selv. Men ved å vise til egenerfaring og være åpen, ufarliggjør jeg det å streve, sier hun.

– Det er ikke alle forunt å komme hel ut på den andre siden. Jeg har jobbet med folk, og hatt medpasienter, som jeg har mistet i selvmord. Men det er også mange som ikke er plaget av psykisk lidelse lenger.

Selvskadet for å overleve

– Hva gjorde at du ble syk?

– Jeg hadde en ekstremt dårlig selvfølelse. Og en sårbarhet, skapt av emosjonelle og relasjonelle traumer. Jeg følte at jeg ikke hadde en berettigelse til å være i denne verden. Ved å erfare trygge relasjoner ble jeg kjent med mine egne følelser og grenser.

– Hva hjalp deg?

– Min tredje terapeut sa: «Jeg tror du trenger mer enn det jeg kan gi.» Hun drev med kognitiv terapi – det dreide seg mye om tanker og hodet. Men den psykiske smerten satt i kroppen. Smerten ble så vanskelig å håndtere at det var min egen kropp jeg gikk løs på.

Hun selvskadet for å overleve, for å unngå å gå helt i oppløsning – innvendig.

– Jeg jobber mye nå, men tross alt ikke 24/7. Men er du syk, så får du ikke fri, det står på 24/7. Da jeg jobbet med å få andre handlingsalternativer enn selvskading, tok sinnet et nytt krumspring – jeg ble grensepsykotisk.

Slapp å være motivert

Men så ble hun tilbudt noe nytt:

– En terapeut sa: «Du trenger ikke være motivert. Vil du gi oss en sjanse?». Det var en gave. Jeg ble ikke avkrevd motivasjon mens jeg var i eksistensiell krise. Og de ba meg om å gi dem en sjanse. Ser du at det snur aktør-rollen?

Hun trodde opplegget skulle vare i halvannet år, en avskrekkende evighet – da.

– Men så tok det seks år. Tenk om det var pakkeforløp i psykiatrien på den tiden, da hadde jeg neppe fått tiden jeg trengte!

Da hun fikk de mest alvorlige merkelappene, «emosjonell ustabil» og «kronisk suicidal», fikk hun høre noe avgjørende: Alle som står under ekstremt press over tid, risikerer å kvalifisere for en eller annen personlighetsforstyrrelse.

– Deretter sa terapeuten: «La oss kalle det en arbeidsdiagnose. Den kan du jobbe deg ut av, og jeg skal gå med deg.

Diagnosen ble hun kvitt:

– Min siste prat med behandleren var i 2013, sier hun.

– Medpasientene var mine viktigste terapeuter

Hun forteller at medvandrerne eller mederfarerne, det vil si medpasientene, var hennes viktigste terapeuter:

– Vi heiet på hverandre og var opptatt av «hva vil det si å ha et liv som er verdt å leve, for meg og for deg».

Selv om hun er rik på erfaring, tar hun ikke for gitt at pasientene har tillit til henne.

– Mye av det jeg gjør på jobb, er å lytte. Rett før jul la meg på gulvet sammen med en pasient som var akuttinnlagt. Det tror jeg ikke er så vanlig at ansatte gjør. For de fleste er det kanskje mer naturlig å strekke ut en hånd for å hjelpe pasienten opp.

Hun tilføyer:

– Jeg spurte pasienten om det var greit. Vi reiste oss – sammen – etter en stund. Noen pasienter trenger en klem, og noen trenger «space». Jeg kan spørre: «Skal jeg sette meg i den andre sofaen eller nærmere?» De har behov for å ha anledning til å regulere avstand og nærhet ut fra hva de selv trenger.

– Sykepleiere må jobbe med miljøterapi

– Hva vil du si til sykepleierne?

 – At det trengs flere av dem. Men som i alle yrkesgrupper fins det både dyktige og mindre dyktige. Det er viktig at de jobber aktivt med miljøterapi og bidrar med å fylle dagene med noe som er meningsfullt for pasientene. Og ikke minst klargjøre hvorfor de gjør som de gjør. Å ha en skjult agenda er sjelden noen god idé, uansett hvor mye den andre strever, sier erfaringskonsulenten.

– Omsorgsbegrepet ligger dypt i sykepleierne. Det er bra, og innebærer raushet og kjærlighet, i den form at man synes om folk og vil dem vel.

– Man skal være profesjonell og ryddig, men tørre å være nær er også profesjonelt, mener Weber.

Det har ikke vært en enkel vei, men hun syns hun har vært heldig:

– Arbeidsgiver tar godt imot hvis jeg tar opp noe. Jeg trenger ikke bli omfavnet for alt. Vi kan være uenige, bryne oss på hverandre, men en god leder støtter oppunder.

Synliggjorde frykten for tvang

Hun trekker frem et arbeid om tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold.

– Det innebærer ofte også tvangsmedisinering. Vi fant ut at pasientene var redde for den potensielle tvangen, at intensjonen var uklar og at de opplevde sin identitet truet når de ble utsatt for stor inngripen mot deres vilje.

Dette kom frem i evalueringen gjort med metoden «Bruker Spør Bruker».

– Det arbeidet er jeg stolt over, fordi det synliggjør noe som ikke tas på alvor.

Av og til lurer hun på om det går framover i feltet.

– Heldigvis er det mange som ser at det er nyttig å ha erfaringskonsulenter, sier prisvinneren.

Hun mener det viktigste med å vinne prisen er anerkjennelsen av erfaringskunnskapens rettmessige plass som likeverdig med annen helse- og sosialfaglig kunnskap.

– Den utfordrer annen kunnskap. Slik kan vi forstå mer. Intensjonen med å ansette erfaringskonsulenter er jo at vi skal bidra til å endre til det bedre fra innsiden av tjenestene, sier Astrid Weber.

Prisen består av et kunstverk, et diplom og en sjekk på 10 000 kroner.

Les også:

Selvskading Skadet seg for å lette på trykket

Oddveig Andersen, sykepleierstudent
UTEN BEDØVELSE: Oddveig Andersen har opplevd både livreddende sykepleie, ekstremt dårlig sykepleie og leger som syr uten bedøvelse. Foto: Marit Fonn

– Jeg skammet meg hver eneste gang, forteller sykepleierstudent Oddveig Andersen om selvskadingen. 

Første gang var med blyantspisseren. Hun skrudde den opp. Pillet ut det lille bladet. Snittet i huden på armen. Små overflaterisp. Hun var så vidt tenåring.

Hvordan finner et barn ut at det skal skade seg selv? Oddveig Andersen vet det fortsatt ikke.

– Alle spør sånn: «Foreldrene dine da? Stoppet de deg ikke?» Jeg har verdens beste foreldre. De kunne ikke ha hindret det. Jeg ble ekspert på å skjule det. Jeg tror det er vanlig.

– Fungerte kuttingen?

– Det lindret vonde tanker. Jeg kunne ikke uttrykke følelser.

Visste det var feil

Nå er Oddveig 30 år og sykepleierstudent på andre året. Hjemme i leiligheten i Haugesund har hun fyrt opp i peisen. Ute stormer og regner det.

Hun har allerede fortalt sin historie til kullet sitt.

– Jeg kunne ikke har gjort det i første semester. Jeg var redd de ville ta avstand fra meg før de kjente meg, psykiatri er jo forbundet med mye tabu. Men det bør være like greit å fortelle at man har vært innlagt i psykiatrien som at man har vært på sykehus fordi man har brukket noe.

Oddveig Andersen skjuler ikke arrene sine. Hun går gjerne med kortermet T-skjorte på sommerstid.

Medstudentene hadde mange spørsmål.

– Hva lurte de på?

– Hvorfor jeg skadet meg mens jeg var i behandling, selv om jeg visste at det var feil. Jeg sa det var min måte å mestre følelser på. En overlevelsesstrategi. Fortalte at jeg skammet meg etterpå, følte meg mislykket. De spurte om jeg alltid skammet meg. Eller om jeg gjorde det på trass; «haha, jeg klarte det, selv om jeg er innlagt». For min del føltes det utelukkende som et nederlag: Jeg greide ikke å takle det normalt denne gangen heller.

Oddveig forteller hvorfor hun selvskadet:

Tankekjør og angst

Det var harmløst til å begynne med.

– Du skadet deg bare lite grann?

– Ja.

Hun har fortsatt lett for å si: «Det går fint.»

– Men da jeg var yngre, holdt jeg alltid alt inni meg. Og jeg hadde høye krav til meg selv.

På videregående var det lite selvskading. Men på folkehøyskole ble det noen nye sår. «Ka e det der på armen din?» sa en medelev. «Å, herregud, er du en av de, du.»

– Det var første gang jeg ble møtt dømmende.

Hun begynte på lærerstudiet på Stord. Det ble feil:

– Jeg mestret det ikke. Jeg likte jo verken matte eller religion. Skulle jeg stå der uengasjert foran klassen?

Nå tok selvskadingen seg virkelig opp.

– Med blyantspisser?

– Jeg brukte kniv. Kjøpte en tapetkniv og tok ut bladet.

Hun sov lite, hadde tankekjør. Hun isolerte seg. Hadde angst, men klarte ikke sette ord på det. Hun holdt ut første skoleåret, men tok ikke alle eksamenene. Framtidsplanene gikk i vasken. «Alt er ødelagt. Hva blir det av livet mitt nå?» kvernet det.

Hun så seg selv stå nede i en hule. Oppe i daglyset var det folk som prøvde å få henne opp. De klarte det ikke. Hun hadde noen korte innleggelser.

Sydde uten bedøvelse

– Jeg kjente ikke den fysiske smerten da jeg skar. Det var deilig fordi det lettet trykket inni.

Hun ble en kjenning på legevakten. Det var nedtur hver gang å ta den telefonen: «Det er meg, jeg må sys. Har kutta meg. Hvordan? Har gjort det sjøl.»

Noen besøk var verre enn andre: Sykepleieren i skranken var hyggelig. Men innenfor tok en lege og en ukjent sykepleier imot. Legen begynte å sy.

«Skal du ikke bedøve?» spurte Oddveig.

«Nei, for du vil jo ha det vondt.»

«Jeg tror jeg besvimer.»

«Bra, for da kan jeg bli fort ferdig.»

Sykepleieren sa ingenting. I ettertid er det henne Oddveig reagerer mest på.

– Du har makt som helsepersonell. Du skal ikke utsette noen for skade, men være der for pasientene.

I nesten et år var hun innlagt på distriktspsykiatrisk senter. Hun skjønte ikke hva hun hadde der å gjøre. Da hun ble utskrevet, ble det verre.

– Jeg måtte sy masse.

FRYKTLØS: – Jeg har gått gjennom så mye at jeg ikke lenger er redd de utfordringene jeg møter, sier Oddveig Andersen.

Følte seg trygg på akuttposten

Valen sykehus ble et alternativ. Hun vegret seg, sykehuset hadde et rykte: «Det er hull i gjerdet på Valen», sa folk når noen oppførte seg annerledes. Skulle hun dit?

På et tidspunkt var hun klar.

– Så det ble frivillig innleggelse. Men egentlig frivillig tvang, jeg kunne ikke så mye om de der paragrafene.

Hun ble på akuttposten i ni måneder.

– Der knyttet jeg meg til personalet. Endelig var det trygt, selv om det var gjennomstrøm av pasienter.

Hun fikk medisiner, noen til hjelp, noen ikke. Epilepsimedisinen gjorde at Oddveig ikke var Oddveig.

– Jeg fikk dem fordi jeg hadde veldig dårlig impulskontroll.

– Skadet du andre?

– Nei, nei. Jeg sa ting før jeg tenkte. Rett ut. Det gjør jeg egentlig fortsatt. Andre oppfatter meg forferdelig direkte.

Smuglet knivblad inn på sykehuset

Hun fortsatte å skade seg selv om hun var innlagt.

– Jeg var kreativ av en annen verden. Det verste som kunne skje var å miste muligheten til å skade meg. Jeg så ikke hvordan jeg skulle leve med det.

På permisjon delte hun tapetknivbladet i to, puttet den ene delen i en sigarettpakke. Ingen sjekket 20-pakningen. Eller hun teipet knivbladet på kroppen.

– De gikk gjennom tingene mine, men jeg var alene da jeg måtte skifte klær.

På tur plukket hun opp et glasskår når personalet ikke så det. Hun skrudde ut lyspæren i lampen på rommet. Etter hvert fikk hun ikke ha pære i lampen lenger.

Søkte ikke smerte

– Var skadingen en avhengighet?

– Ikke som en vanedannende avhengighet. Ikke lengtet jeg etter smerte. Det ga ingen glede, det var kun for å lette på trykket. Jeg overlevde sånn. Det høres fælt ut når jeg snakker om det nå. I dag kan jeg ikke forstå at jeg har vært der.

En natt hun hadde skadet seg på Valen, måtte hun bli sydd på sykehuset. Da sykepleieren som var på vakt fikk vite det, sa hun: «Her får du all den hjelpen du trenger, og du skader deg likevel. Jeg er så skuffa over deg, Oddveig».

– Men jeg var jo så skuffa over meg selv. Jeg visste jo godt at det ikke skulle skje. Hun straffet meg med enda mer skyldfølelse, det ble dobbel straff. Det er ekstremt dårlig sykepleie.

– Jeg var ikke noe hyggelig

Hun hadde fire primærkontakter på Valen: Tre kvinnelige sykepleiere og en mannlig helsefagarbeider.

Nå kaller hun dem unike, den gangen skjelte hun dem ut. Ba dem dra til et visst sted. Ble provosert fordi de ikke skjønte at det var best at hun var død.

– Huff. Jeg var ikke noe hyggelig. Men de ga seg aldri.

De satte seg på gulvet sammen med henne. Var der uansett.

Helsefagarbeideren klarte å lokke ut den tverre pasienten:

– Han hadde masse humør. «Kom an Oddveig, vi tar en tur ut!» Det var det siste jeg hadde lyst til. Men jeg ble med. Det ble et avbrekk. Det gjorde at jeg ikke skadet meg den dagen.

Livreddende sykepleie

En gang stakk hun av. Hun var lei av å bli kontrollert. Hun satte seg på en buss og slo av telefonen. Etter mange timer slo hun den på. Da var kontaktsykepleieren på tråden med en gang. Litt sint, men mest bekymret.

«Herlighet», tenkte Oddveig, «det er fem timer siden hun var ferdig på vakt og hun er fortsatt på jobb fordi hun er redd for meg.»

Neste dag var Oddveig tilbake. Nå var hun sikker på at sykepleieren ville være sint. Hun hadde jo jobbet hele dagen og ikke kommet seg hjem til familien fordi Oddveig hadde rømt.

– Men så fikk jeg verdens beste klem. Hun var ikke sur, bare glad for at jeg var trygt tilbake.

Oddveig kaller det livreddende sykepleie.

– Hun brydde seg. Istedenfor å være sint, som i og for seg kunne vært fortjent, så viste hun meg kjærlighet. Hun fulgte ikke bare prosedyrehåndboken. Hun viste at jeg var verdt noe, til tross for at min handling ikke var så veldig bra for progresjonen i behandlingen …

Oddveig Andersen mener det jobber mange i psykiatrien som ikke burde være der.

– Noen pleiere forventet takknemlighet fordi de var på jobb. De ble fort hissig. Men sykepleie er å gi, så kan man heller være glad hvis noen takker deg. Man må ville det litt ekstra for å kunne gi god pleie i psykiatrien.

– Som sykepleier, spesielt i psykiatrien, kan du påvirke. Så mye at det kan bety hele forskjellen for pasienten.

Til sykepleiere fra Oddveig:
  • Ikke jobb på legevakt hvis du ikke klarer å stoppe legen som syr uten å bedøve.
  • Ikke vær i psykiatrien hvis du ikke orker å stå i det.
  • Ikke velg sykepleien fordi oljen går dårlig.
  • Stå fjellstøtt med pasienten.

Ble presset

Sakte gikk det framover på Valen sykehus. Hun stolte på psykiateren sin. Hun lærte å gjenkjenne følelser. De fire pleierne fikk henne til å tro at det kunne gå bra. Bare hun tok de små skrittene.

På Stord hadde hun sluppet unna med «jeg vet ikke». Her ble hun presset til å bli kjent meg seg selv. Siden hun var på frivillig tvang, kunne hun ikke bare dra. Hun måtte stå i det. De gangene alt så svart ut, ble hun fotfulgt dag og natt.

– De tok grep når jeg mistet det.

Andre pasienter kom og dro, noen var innlagt flere ganger. En dame var tre-fire dager innlagt, så ut. Det gikk en stund, så var hun tilbake. Og ut igjen.

– «Oj, shit», tenkte jeg, jeg så meg selv. «Er det meg om tjue år? Nå må det snu.»

Ikke lenge etter var hun utskrevet. Gradvis ble livet lysere. Hun kunne legge planer.

Ble personlig trener

Hun utdannet seg til personlig trener og tok bachelor i ernæring. Men det var skjær i sjøen. Etter en praksisperiode i Tanzania ble hun febersyk. Hun fryktet det var malaria og dro til legevakten.

– Jeg hadde ingen ferske arr på kroppen. Legen, en godt voksen mann, ville måle blodtrykket. Da sa han: «Å, du er sånn, du. Jeg ser jo hva du gjør.»

Jeg reiste meg og gikk, ble redd jeg skulle bli tvangsinnlagt. Skal dette forfølge meg, tenkte jeg.

En annen gang gikk det bedre da blodtrykket skulle måles. Klok av skade viste hun fram arrene sine.

«De bryr ikke jeg meg om», sa legen. Oddveig ble overrasket, for hun ble ikke dømt.

Men i dag er det fortsatt vanskelig å gå på legevakt. Hun foretrekker fastlegen sin.

Oddveig Andersen, sykepleierstudent
SER FRAM: Oddveig Andersen traff sykepleiere som aldri ga opp. – Jeg er dem evig takknemlig, sier hun. Nå skal hun selv bli sykepleier. Her er hun på skolen i Haugesund. Foto: Marit Fonn

Går rundt grøten

Høsten 2015 begynte hun på sykepleierstudiet. Hun har jobbet på sykehjem siden hun var 18 år og har vakter på sykehuset. Hun syns både studenter og ansatte ofte går om grøten når de snakker til pasientene.

– Jeg tror jeg stiller spørsmål som ikke alle andre tør.

– Er det fare for at du overfører egne erfaringer på pasientene?

– Jeg forteller ikke om meg selv når jeg er på jobb.

En gang på vakt var det en pasient som spiste så lite.

– Det ble snakket voldsomt om det på personalrommet. De kunne jo spurt pasienten: «Vi ser at du spiser lite, vi er bekymret, for du trenger næring etter operasjonen, er det noe vi bør vite?»

Ingen gjorde det. Da gikk hun selv. Det viste seg at pasienten hadde bestilt pizza, hun likte ikke sykehusmaten.

Jenter kan øse hverandre opp

– Noen mener selvskading kan bli en mote blant unge jenter?

– Jeg har ikke opplevd at man lærer hverandre opp. Sånn lett selvskading har jeg ikke kjennskap til. De jeg kjenner er i psykiatrien. De har samme strategi som jeg hadde, det handler om å takle følelser.

Men hun fraråder å la fire innlagte jenter som selvskader bo på samme avdeling:

– Jeg tror de kan øse hverandre opp ved å fortelle historier om hva de har gjort.

Hun reagerer når noen sier: «Vi fikk inn igjen hun der selvskaderen.»

– Det er en person med en historie som kommer. Det verste jeg hører er «du gjorde det bare for å få oppmerksomhet».

– Hvorfor tror du mange tror det?

– Fordi selvskading er vanskelig å forstå. Vanskelig for dem som ikke har vært der. Jeg synes det selv også. Det er jo ekstremt.

Har verktøy til å takle stress

Behandling kan ta sin tid:

– I somatikken forventer man ofte bedring, for eksempel etter en ortopedisk operasjon. Men i psykiatrien kommer pasientene tilbake. Og tilbake. Å bli frisk tar kanskje like lang tid som sykdomsperioden varte. Ikke tro at selvskadingen er over fordi du er i behandling, slik det også er med rus og spiseforstyrrelser.

Oddveig føler seg heldig.

– Det er ingen selvfølge at jeg er frisk. Jeg tenker på medpasientene mine: En gutt er død. Noen er fortsatt syke. Noen er rusmisbrukere. Noen går det helt fint med.

– Er du redd for tilbakefall?

– Man skal aldri si aldri, jeg har vært veldig syk. Når noe står på i dag, kan jeg tenke: Begynner jeg å bli dårlig? Men så har jeg bare en stressa periode. Og nå har jeg verktøy. Jeg kan oppsøke hjelp. Jeg har en god fastlege som jeg kan komme fort til. Og nå kan jeg kjenne om jeg er fortvilet, sint eller trist. Jeg kan sette ord på følelsene.

– Hva syns familien?

– Det er jo kjipt å ha et familiemedlem som er så syk. Du er dårlig til å ta imot hjelp når du er syk. Jeg trodde at jeg ville gjøre dem en tjeneste hvis jeg døde.

To ganger prøvde hun.

– Jeg har alltid hatt gode venner, og familien støtter meg. Det er jeg takknemlig for. Psykisk sykdom er jo skremmende for mange.

Ingen spør om arrene

Oddveig har blitt sydd med over tusen sting.

– Jeg har jobbet på sykehus i to år, ennå har ingen pasienter spurt meg om armene. Men en kollega spurte hva som hadde skjedd. Da måtte jeg takke henne.

– Er det bra å spørre?

– Ja, man ser jo om det er gamle arr eller nye sår.

– Ønsker du arrene vekk?

– Nei. De er en del av meg. De har aldri vært noe av problemet. Jeg tror jeg har god evne til å sette meg inn i andres situasjon. Jeg vet hvordan det er å ha det vanskelig. Jeg ville valgt samme liv om igjen. For nå er det verdt det.

Vedkubben har brent ned. Himmelen har lysnet og stormen har stilnet. Oddveig tar på seg en solgul regnfrakk. Klar for all slags vær.

Selvskading
  • Selvskading er skade en person har påført seg med vilje, men uten intensjon om å dø.
  • Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning – fra overflatiske småskader til livstruende skader.
  • 18 prosent unge og 4 prosent voksne oppgir at de har skadet seg selv med vilje.
  • Forekomsten er høyest blant kvinner i tenårene.
  • Problemer med å mestre ubehagelige følelser, som angst og tristhet, er vanlig blant dem som selvskader.
  • Kan være en effektiv mestringsmåte på kort sikt, men problematisk på lang sikt.

Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging 

Dette er forsiden på Sykepleiens papirutgave, der artikkelen ble publisert våren 2017. For den fikk fotograf og journalist Marit Fonn og grafiker Monica Hilsen Fagpressens forsidepris for 2017. (Dette bildet er lagt inn i saken 8. juni 2018.)