– Å tørre å være nær er også profesjonelt

Astrid Weber, erfaringskonsulent UNN. Vinner av akuttpsykiatriprisen 2019
LYTTER MEST: – Jeg prøver å møte folk som folk, lytte og by på det jeg kan. Det som hjalp meg, er ikke nødvendigvis det en annen trenger, sier Astrid Weber. Hun har fått akuttpsykiatriprisen 2019. 

– Jeg har kunnet bruke det vonde og vanskelige til noe bra, sier Astrid Weber. Hun ble ansatt i psykiatrien mens hun fortsatt var pasient. Nå har hun vunnet pris for sitt arbeid.

Astrid Weber jobber som erfaringskonsulent. Det gjør hun så bra at hun fikk akuttpsykiatriprisen 2019:

– Veldig kjekt at prisen går til noen som målbærer det perspektivet, sier hun.

Altså pasientens.

– Hva er en erfaringskonsulent?

– En som har erfaring som pasient eller pårørende – eller begge deler – fra psykiatri og rus, og som bruker erfaringen aktivt i jobben.

– Du er også utdannet sosionom?

– Ja, men da jeg trengte mest hjelp, var jeg allerede sosionom. Jeg lærte mye av å se verden fra en annen side etter utdanningen.

– De turte å satse på meg

Hun var pasient i psykiatrien til og fra i 12 år, fra hun var 19 år. Nå er hun 37.

Hun ble ansatt som erfaringskonsulent i 2008 på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Da var hun fortsatt i behandling.

– Å få den jobben har betydd mye. De turte å satse på meg da jeg fortsatt var i klinisk behandling. Jeg har kunnet bruke det vonde og vanskelige til noe bra.

Jobben har hun hatt i ti år.

Prisen ble hun tildelt 7. februar på Akuttpsykiatrikonferansen i Oslo.

– Over lang tid har Astrid Weber stått på og systematisk jobbet for å få erfaringskompetanse inn i tjenestene, sier Espen Gade Rolland, som delte ut prisen.

Han er spesialsykepleier og leder for Nasjonalt forum for akuttpsykiatri.

I begrunnelsen står det blant annet at Weber har «markert seg som foredragsholder, forfatter og som samfunnsdebattant lokalt og nasjonalt.»

Les hele begrunnelsen

Akuttpsykiatriprisen 2019
TI TUSEN: 10 000 kroner, kunst og diplom til Astrid Weber (i midten). Det mener Espen Gade Rolland at hun fortjener for sitt allsidige arbeid som erfaringskonsulent.

Var alvorlig syk

Hun har erfart det meste: Dyp depresjon, sterk angst, alvorlig selvskading, selvmordsforsøk, grensepsykoser.

Hun var i behandling fra hun var 19 år. Høsten 2008 ble hun erfaringskonsulent.

– Det mest interessante er diskrepansen mellom hjelpen jeg ikke fikk da jeg ba om den, og hjelpen jeg etter hvert fikk, som har vært god. Nå møter jeg folk som står i det, sier hun.

– Jeg har lært utrolig mye av dem. De har ulike erfaringer. Noe er gjenkjennbart, noe ikke. Jeg er blitt mer allsidig. Å være erfaringskonsulent er et praktisk arbeid. Det handler om hvordan man møtes innenfor disse rammene, som kan være trange.

Fast ansatt på UNN

På Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN har Astrid Weber en full stilling fordelt på to avdelinger. Den ene er psykiatrisk avdeling som har sju sengeposter innen akutt-, sikkerhets- og alderspsykiatri. Den andre er en fagutviklingsenhet.

Fast ansatt har hun vært siden 2012. De er fire erfaringskonsulenter i klinikken.

– Du treffer vel en del sykepleiere også?

– Ja, alle slags yrkesgrupper. Psykiatere og psykologspesialister. Og ekstravakter. Alle trengs for å få det til å gå rundt.

– Hvordan jobber du?

– Jeg prøver å møte folk som folk, lytte og by på det jeg kan. Og så prøver jeg å være ydmyk. Det som hjalp meg, er ikke nødvendigvis det en annen trenger.

– Hvorfor fikk du prisen, tror du?

– Jeg fikk høre at det er fordi jeg har løftet frem verdien av erfaringskompetanse. Skapt forståelse for den.

Weber anslår at det er rundt 250 erfaringskonsulenter i landet.

– Jeg ble nok sett som en pasient med nøkler i starten. Som kunne låse seg inn på vaktrommet.

– Lytt og spør!

– Hvordan er forståelsen for din rolle blant fagfolk?

– Fortsatt er ikke fagfolk gode nok til å lytte til hva pasientene selv formidler om hvordan de har det, og hva de trenger. Det kan være vanskelig å gjøre seg forstått. Man kan mangle ordene, eller det lyttes ikke godt nok.

Hun tror det tar tid før dette sitter i ryggraden hos folk:

– Det virker på meg som at det anses lett å ta pasientens perspektiv – uten at pasienten er der, sier Weber.

– Fordi de tror de vet hva pasienten opplever?

– Ja. Vi ønsker jo at pasientene skal få hjelp som faktisk hjelper. Det forutsetter at man «tuner seg inn» på å lytte. På fint heter det å møte pasientene der de er. De skal ikke sitte alene i sitt strev.

– Hva bør personalet gjøre?

– Spørre «hva trenger du?». Noen formidler at de har det så vondt, at de ikke orker mer. Hvis pasienten ønsker å bli innlagt, kan man spørre «hva er det med en innleggelse du tror vil hjelpe deg?». Man utforsker ikke nok. Kanskje blir det innleggelse, og kanskje finner man sammen ut at en annen løsning er bedre, sier Weber.

«Har dere spurt pasientene?»

Weber har hatt – og har – mange jern i ilden: bokprosjekter, holder foredrag, skriver kronikker, underviser helsepersonell, arbeider for åredusere tvangbruk og bedre transporent av psykisk syke …

Hun møter fast i et lederteam og er ofte alene i rollen som erfaringskonsulent i fagmiljøene, der det er flere fra de andre profesjonene.

Dialogen er god, men hun må stadig minne om hvem som definerer hva:

– Kanskje evaluerer vi hvor gode vi er på for eksempel brukermedvirkning. Terningkast fire, vil mine kolleger si. Da spør jeg: «Har dere spurt pasientene? Kanskje har de et annet svar.»

– Flere forteller om sine erfaringer

– Hvordan står det til med åpenheten i psykiatrien?

– Åpenhet er oftere et tema. Det er flere enkelthistorier som fortelles, og det er flere som bruker sin erfaringskunnskap i fagdiskursene. Flere er bekvemme med å fortelle om sine erfaringer, sier hun.

– Men står du i det med begge beina, og du ikke orker å eksistere, er det ikke like lett å være åpen. Så der er vi nok ikke kommet så langt. For meg var det i hvert fall lettere etter at jeg ble friskmeldt.

– Når jeg snakker om mine egne erfaringer, er det ikke for å fremheve meg selv. Men ved å vise til egenerfaring og være åpen, ufarliggjør jeg det å streve, sier hun.

– Det er ikke alle forunt å komme hel ut på den andre siden. Jeg har jobbet med folk, og hatt medpasienter, som jeg har mistet i selvmord. Men det er også mange som ikke er plaget av psykisk lidelse lenger.

Selvskadet for å overleve

– Hva gjorde at du ble syk?

– Jeg hadde en ekstremt dårlig selvfølelse. Og en sårbarhet, skapt av emosjonelle og relasjonelle traumer. Jeg følte at jeg ikke hadde en berettigelse til å være i denne verden. Ved å erfare trygge relasjoner ble jeg kjent med mine egne følelser og grenser.

– Hva hjalp deg?

– Min tredje terapeut sa: «Jeg tror du trenger mer enn det jeg kan gi.» Hun drev med kognitiv terapi – det dreide seg mye om tanker og hodet. Men den psykiske smerten satt i kroppen. Smerten ble så vanskelig å håndtere at det var min egen kropp jeg gikk løs på.

Hun selvskadet for å overleve, for å unngå å gå helt i oppløsning – innvendig.

– Jeg jobber mye nå, men tross alt ikke 24/7. Men er du syk, så får du ikke fri, det står på 24/7. Da jeg jobbet med å få andre handlingsalternativer enn selvskading, tok sinnet et nytt krumspring – jeg ble grensepsykotisk.

Slapp å være motivert

Men så ble hun tilbudt noe nytt:

– En terapeut sa: «Du trenger ikke være motivert. Vil du gi oss en sjanse?». Det var en gave. Jeg ble ikke avkrevd motivasjon mens jeg var i eksistensiell krise. Og de ba meg om å gi dem en sjanse. Ser du at det snur aktør-rollen?

Hun trodde opplegget skulle vare i halvannet år, en avskrekkende evighet – da.

– Men så tok det seks år. Tenk om det var pakkeforløp i psykiatrien på den tiden, da hadde jeg neppe fått tiden jeg trengte!

Da hun fikk de mest alvorlige merkelappene, «emosjonell ustabil» og «kronisk suicidal», fikk hun høre noe avgjørende: Alle som står under ekstremt press over tid, risikerer å kvalifisere for en eller annen personlighetsforstyrrelse.

– Deretter sa terapeuten: «La oss kalle det en arbeidsdiagnose. Den kan du jobbe deg ut av, og jeg skal gå med deg.

Diagnosen ble hun kvitt:

– Min siste prat med behandleren var i 2013, sier hun.

– Medpasientene var mine viktigste terapeuter

Hun forteller at medvandrerne eller mederfarerne, det vil si medpasientene, var hennes viktigste terapeuter:

– Vi heiet på hverandre og var opptatt av «hva vil det si å ha et liv som er verdt å leve, for meg og for deg».

Selv om hun er rik på erfaring, tar hun ikke for gitt at pasientene har tillit til henne.

– Mye av det jeg gjør på jobb, er å lytte. Rett før jul la meg på gulvet sammen med en pasient som var akuttinnlagt. Det tror jeg ikke er så vanlig at ansatte gjør. For de fleste er det kanskje mer naturlig å strekke ut en hånd for å hjelpe pasienten opp.

Hun tilføyer:

– Jeg spurte pasienten om det var greit. Vi reiste oss – sammen – etter en stund. Noen pasienter trenger en klem, og noen trenger «space». Jeg kan spørre: «Skal jeg sette meg i den andre sofaen eller nærmere?» De har behov for å ha anledning til å regulere avstand og nærhet ut fra hva de selv trenger.

– Sykepleiere må jobbe med miljøterapi

– Hva vil du si til sykepleierne?

 – At det trengs flere av dem. Men som i alle yrkesgrupper fins det både dyktige og mindre dyktige. Det er viktig at de jobber aktivt med miljøterapi og bidrar med å fylle dagene med noe som er meningsfullt for pasientene. Og ikke minst klargjøre hvorfor de gjør som de gjør. Å ha en skjult agenda er sjelden noen god idé, uansett hvor mye den andre strever, sier erfaringskonsulenten.

– Omsorgsbegrepet ligger dypt i sykepleierne. Det er bra, og innebærer raushet og kjærlighet, i den form at man synes om folk og vil dem vel.

– Man skal være profesjonell og ryddig, men tørre å være nær er også profesjonelt, mener Weber.

Det har ikke vært en enkel vei, men hun syns hun har vært heldig:

– Arbeidsgiver tar godt imot hvis jeg tar opp noe. Jeg trenger ikke bli omfavnet for alt. Vi kan være uenige, bryne oss på hverandre, men en god leder støtter oppunder.

Synliggjorde frykten for tvang

Hun trekker frem et arbeid om tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold.

– Det innebærer ofte også tvangsmedisinering. Vi fant ut at pasientene var redde for den potensielle tvangen, at intensjonen var uklar og at de opplevde sin identitet truet når de ble utsatt for stor inngripen mot deres vilje.

Dette kom frem i evalueringen gjort med metoden «Bruker Spør Bruker».

– Det arbeidet er jeg stolt over, fordi det synliggjør noe som ikke tas på alvor.

Av og til lurer hun på om det går framover i feltet.

– Heldigvis er det mange som ser at det er nyttig å ha erfaringskonsulenter, sier prisvinneren.

Hun mener det viktigste med å vinne prisen er anerkjennelsen av erfaringskunnskapens rettmessige plass som likeverdig med annen helse- og sosialfaglig kunnskap.

– Den utfordrer annen kunnskap. Slik kan vi forstå mer. Intensjonen med å ansette erfaringskonsulenter er jo at vi skal bidra til å endre til det bedre fra innsiden av tjenestene, sier Astrid Weber.

Prisen består av et kunstverk, et diplom og en sjekk på 10 000 kroner.

Les også:

Selvskading Skadet seg for å lette på trykket

Oddveig Andersen, sykepleierstudent
UTEN BEDØVELSE: Oddveig Andersen har opplevd både livreddende sykepleie, ekstremt dårlig sykepleie og leger som syr uten bedøvelse.

– Jeg skammet meg hver eneste gang, forteller sykepleierstudent Oddveig Andersen om selvskadingen. 

Første gang var med blyantspisseren. Hun skrudde den opp. Pillet ut det lille bladet. Snittet i huden på armen. Små overflaterisp. Hun var så vidt tenåring.

Hvordan finner et barn ut at det skal skade seg selv? Oddveig Andersen vet det fortsatt ikke.

– Alle spør sånn: «Foreldrene dine da? Stoppet de deg ikke?» Jeg har verdens beste foreldre. De kunne ikke ha hindret det. Jeg ble ekspert på å skjule det. Jeg tror det er vanlig.

– Fungerte kuttingen?

– Det lindret vonde tanker. Jeg kunne ikke uttrykke følelser.

Visste det var feil

Nå er Oddveig 30 år og sykepleierstudent på andre året. Hjemme i leiligheten i Haugesund har hun fyrt opp i peisen. Ute stormer og regner det.

Hun har allerede fortalt sin historie til kullet sitt.

– Jeg kunne ikke har gjort det i første semester. Jeg var redd de ville ta avstand fra meg før de kjente meg, psykiatri er jo forbundet med mye tabu. Men det bør være like greit å fortelle at man har vært innlagt i psykiatrien som at man har vært på sykehus fordi man har brukket noe.

Oddveig Andersen skjuler ikke arrene sine. Hun går gjerne med kortermet T-skjorte på sommerstid.

Les også: