fbpx – I dag ser vi ut som spørsmålstegn om foreldrene ikke er med barna på sykehuset Hopp til hovedinnhold

– I dag ser vi ut som spørsmålstegn om foreldrene ikke er med barna på sykehuset

Bildet viser Aud Torild Bjerke som avduker et banner om barns rettigheter på sykehus.

Aud Torild Bjerke jobbet som sykepleier da barn lå alene på Sophies Minde.

I 1984 begynte Aud Torild Bjerke å ta ekstravakter på barneavdelingen. Fra 1986 jobbet hun der som sykepleier. Da var barna uten foreldrene sine.

Var på stuen hele dagen

Hun forteller at barneavdelingen hadde fire stuer med åtte senger i hver. Avdelingen hadde to toaletter på gangen, men ingen dusj. Barna ble badet eller vasket i sengen.

– Vi var alltid to sykepleiere eller hjelpepleiere på hver stue, og vi var der inne nesten hele dagen. Vi stelte dem, skiftet på sår og spiste alle måltider sammen med dem. Jeg opplever at de som jobbet der, brydde seg veldig om barna. Men det var forskjell på oss.

Les også: Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være barn på sykehus

Husker de savnet foreldre

– Tenkte du over at de var der uten foreldre?

– Jeg husker at de gråt fordi de savnet mamma eller pappa, og at vi trøstet dem. Samtidig var vi flinke til å gjøre ting for dem som var hyggelige. Som å flette hår og å lakkere negler. Eller ta med barn på Peppes Pizza eller Ringen kino, som lå på Carl Berner.

– Stilte dere spørsmål til lederne om hvorfor foreldre ikke var der?

– Nei. Det var heller ikke fasiliteter for å ha foreldre der.

Les også: – Jeg fikk følge henne inn på rommet, så måtte jeg gå

Også et spørsmål om økonomi

Til Sophies Minde, som var et spesialsykehus, kom barn fra hele landet. De kunne komme fra steder langt unna Oslo. Bjerke husker en gutt som var operert i ryggen og skulle hjem til en øy langt nord. Han måtte transporteres liggende, først i bil ut til flyplassen, så i fly, videre i båt, før faren møtte ham på kaia og fikk han hjem med traktor.

– Ham snakket vi mye om.

Barna som kom langveis fra, fikk gjerne besøk ved langfri. De som bodde nærmere, som i Oslo eller Fredrikstad, kom i helgene.

Å komme på besøk var også et økonomisk spørsmål. Flybilletter var dyrt, og det var ingenting som het pleiepenger.

– Men heldigvis lå de færreste i veldig lange perioder, sier Bjerke.

– Selv om noen, som de med skoliose, måtte være der i over et år fordi de måtte gjennom strekkbehandling før operasjon.

Syntes noen var for strenge

Det fins historier om barn som fikk beskjed om ikke å gråte på natten, fordi de vekket de andre barna.

– Kan du forstå at de som var barn den gangen, kan ha sånne minner?

– Jeg tror det. Den gangen var det faste nattevakter, og jeg husker jeg kranglet med dem fordi jeg syntes de var for harde med barna. Men jeg husker ikke akkurat hva jeg reagerte på.

– Fortalte barna noe om nattevaktene?

– Ikke som jeg kan huske. Men disse barna hadde mye vondt. Leger var hardhendte når de gikk visitt. De røsket av bandasjene, og det var ikke alltid vi rakk å gi smertestillende før de kom, forteller hun.

– Men det kan være vi var hardhendte også. Vi måtte snu dem når de var nyopererte og bytte stikklaken og laken når vi måtte skifte under dem. Det er klart det gjorde vondt. Og da var de der uten foreldrene.

Et strengere hierarki

Legene hadde også en annen autoritet. Det var ikke snakk om å tiltale dem med annet enn etternavn.

– En gang kom jeg til å omtale en av dem med fornavn til en pasient, sier Bjerke.

– Da tok legen meg inn på kontoret og sa at det fikk jeg ikke lov til. Det var i 1990.

Samtidig poengterer hun at mange av legene var mennesker som virkelig brydde seg om svake grupper. De opererte barn med multiple misdannelser for å avhjelpe feilstillinger og spasmer og hjalp dem til et mye bedre liv. Mange av dem hadde internasjonalt ry.

Hun husker også Sophies Minde som et fint sted å jobbe.

– Det var et lite sykehus. Alle kjente alle, og det var sosialt.

Reagerer hvis foreldre ikke er der

Det hender Aud Torild Bjerke møter voksne som var på Sophies Minde som barn. Hun har opplevd at de har dårlige minner om å savne foreldrene. Men hun sier at det er stor forskjell på barn.

– Noen var åpne og ga oss klem, andre lukket seg. Men alle ble behandlet likt.

– Barna ble behandlet etter bestemte rutiner?

– Ja, det blir de fremdeles. Jeg tror det nesten må være noen rutiner for å få sykehushverdagen til å gå opp.

I dag er det en selvfølge at foreldrene er sammen med barna og deltar i pleie og behandling.

– Nå melder vi nesten bekymring til barnevernet hvis foreldre drar hjem, sier hun.

Om en tolvåring må sove natten over alene, reagerer vi.
Aud Torild Bjerke

Var nok rigid

Etter fem år på Sophies Minde tok Bjerke videreutdanning i barnesykepleie og begynte på Rikshospitalet. Der var det vanlig med foreldre. Det er det også på Akershus universitetssykehus, der hun i dag er fagutviklingssykepleier på barneavdelingen.

– Sophies Minde hang nok litt igjen, det var rigid. Noe handlet nok om at folk hadde jobbet der i mange år. Det var en fin arbeidsplass med stor trivsel og folk ble der lenge. Det var ikke vanskelig å rekruttere sykepleiere til barneavdelingen.

– Hva tror du de som jobbet der den gangen, ville tenke om de nå så seg tilbake?

– Jeg tror nok de ville si at det var feil at foreldrene ikke fikk være der.

Les også:

Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være barn på sykehus

– Det var helt vanlig at barn lå alene på sykehus

Barn på sykehus: Stor forandring på 40 år

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse