Desperasjon fra barsel

– Jeg skrev ned tankene mine som små notater på telefonen. Det var ting som bare måtte ut, forteller Kristin Storrusten, som i høst debuterte med diktboken Barsel.

50 små tekster om en tid der hun kjente på håpløshet og utrøstelighet. Hun kaller boken et feministisk prosjekt, der hun tar ordet og viser frem det vi ikke snakker om.

– I mediene ser vi barselkvinnene som spretter opp fra fødesengen. Og her, hun vifter med armen mot en romslig og passe trendy kafé midt på Sagene i Oslo:

– Her sitter vi og ser på trillende mødre. Men de vi ser, er de som er ute. De usynlige, de som ikke fikser den nye hverdagen like godt, de er hjemme.

Skrik

Kanskje begynte det med en tøff og slitsom første fødsel. Vel ute begynte datteren å skrike. I timer. Dager. Måneder. Så fikk Storrusten en datter til, som også skrek. Bare mer.

– Skriking, sier hun med ettertrykk:

– Er forferdelig. Og det bare varte og varte. Folk sier jo sånt som «hvis det første barnet skriker, får du ikke et sånt barn andre gang». Men det fikk jeg, sier hun lakonisk.

– Og de sluttet ikke etter tre måneder, slik folk sa de ville.

Notater

I ren desperasjon begynte hun å notere ned umiddelbare tanker på mobilen. Hun tenkte ikke over at det var dikt. Hadde aldri skrevet dikt tidligere. Hun sendte dem inn til et forlag og ble antatt med det samme. De er korte, noen bare på en setning. Som:

Tenk at du er gift med en som ikke klarer å finne den satans smokken engang

– Det er det diktet jeg får flest tilbakemeldinger på, sier hun og ler litt.

– Og det diktet flest misforstår. Mange tror det handler om at jeg er irritert på mannen min, men det er motsatt. Jeg er mest irritert på meg selv, som tillater meg å tenke det. Det er ikke sånn at den andre prøver å være idiot. Den andre er like frustrert og sover like lite. Men jeg tror alle har tenkt en sånn tanke. Når man er sliten og opprådd, blir man lite raus.

Kan tolke selv

Hun opplever at mange takker for diktene. De sier de kjenner seg igjen. At det er sånn det er.

Første opplag ble utsolgt en uke etter lansering.

– Jeg tror diktformen har en fordel, fordi de har hull i teksten som man kan fylle selv. Jeg erfarer at de som leser diktene legger sin historie inn i dem og tolker dem på andre måter enn det jeg gjør selv. Og det er kjempefint.

– Diktene er heller ikke min eksakte historie, men følelsene er helt ekte. Både de gode og de vonde:

Folk synes jeg er morsom

Når jeg sier

Det er godt at det ikke finnes mennesker som går fra dør til dør og

spør om du har noen barn å adoptere bort

Jeg ville svart ja

Folk synes jeg er morsom

Men jeg ser det i øynene til dem som ikke ler

Mer søstersolidaritet

Med sitt feministiske prosjekt håper Storrusten flere vil våge å fortelle om det som ikke er så bra. Og hun håper på mer søstersolidaritet.

– Når folk får barn, skal alle gratulere. Så blir det helt taust. Men tre uker etter fødsel, kan man ringe og spørre: «Hvordan går det med deg?».

Noe som betød mye for henne, var naboen som kom bort en gang hun sto ute i bakgården og trillet frem og tilbake. Babyen hylte.

– Naboen min spurte hvordan jeg hadde det og fortalte at en annen hadde gjort det samme for henne da hun var opprådd barselkvinne, sier Storrusten og ler litt.

– Og så forsikret hun meg om at det ville komme en dag da jeg kunne drikke rødvin igjen.

Vanskelig å be om hjelp

Kristin Storrusten fikk også profesjonell hjelp.

Da hun fikk datter nummer to, kom helsesøster på besøk. «Hvordan går det», spurte hun. «Fint», svarte Storrusten. Mannen hennes sa: «Men du gråter jo hele tiden».

– Og det var jo riktig.

Hun ble henvist til psykiatrisk sykepleier for fødselsdepresjon.

– Det var fint å få noen å snakke med.

Men hun tror ikke hun ville klart å be om hjelp selv.

– Det er vanskelig å be om. Var jeg verdig hjelp? Hva slags hjelp kan man få? Og hvor mye skal man egentlig tåle?

– Hva skal man tåle?

– Hvis det er mest dritt, hvis de negative følelsene tar over for det som er bra, da synes jeg man bør søke hjelp. Og så er det lurt å ikke ta all dritten ut over den man bor sammen med. Han eller hun står jo i det samme, så det kan være lurt å finne noen andre.

Trenger fakta

Etter fødsel nummer to fant Kristin Storrusten mye nytte i barselgruppen. En av dem var gynekolog og kunne gi faktakunnskap.

Hun peker ned i fanget sitt og gir et eksempel:

– Underlivet mitt var helt dødt tre måneder etter fødsel.

Dette fortalte hun. Hun som er gynekolog sa: «Det et ikke rart. Østrogenverdiene dine er på bunn. Derfor har du ikke lyst på sex akkurat nå.»

– Hun normaliserte det jeg opplevde. Generelt synes jeg det er lite informasjon om hva som skjer i kroppen når man får barn.

Vage helseråd

Fra helsepersonell synes hun det kan bli litt vagt.

– Det kan bli mye «det viktigste er å gi kjærlighet», men hva er det? Og «alt går over», det hjelper ikke der og da, selv om det sikkert er riktig.

– Men hva skulle de sagt?

– Når man står midt oppe i det, trenger man å høre at man er flink. Gi anerkjennelse for den jobben barselkvinner gjør, og back dem opp.

– Burde de ligget lenger på sykehuset?

– Ikke nødvendigvis sykehus, det er kanskje litt voldsomt. Kanskje heller litt mer folkehøyskole, der de deler informasjon og fellesskap. En mødrehøyskole. Ja, det synes jeg er en glitrende idé. Det er jeg for.