Mor overlevde

GLEMT: De tre døgnene på sykehuset, som bildet er fra, er borte fra hukommelsen. Utallige pleiere og leger har hjulpet Ingrid Fonn på veien videre.

– Det hadde jo vært en grei måte å dø på, sier mor. Hun snakker om hjerteinfarktet for ett år siden.

Nyttårsaften 2015 går mor og legger seg når fyrverkeriene dabber av. Hun bor alene, for hun har vært enke i ett år. Men nå er jeg – yngste datter – her, på tampen av juleferien.

Neste morgen finner jeg henne sittende på sengekanten. Hun har smerter i korsryggen, hun fryser og hun er uten krefter til å reise seg. Jeg hjelper henne med morgenkåpen, støtter henne inn på stuen, ned i stolen. Finner et teppe. Jeg regner med at hun er dehydrert, men hun orker ikke mer enn et par slurker vann. Hun døser.

Jeg ringer legevakten. Sykepleieren spør om det surkler i lungene. Jeg avkrefter. Få i henne væske, la henne sove, er rådet.

Hun blir ikke bedre. Neste gang jeg ringer legevakten, sender de ambulanse. Mor blir båret ned i bilen. På turen til legevakten registrerer ambulansearbeiderne at pulsen går voldsomt opp og ned. De stopper for å ta EKG. På legevakten sender legen henne rett til Haukeland sykehus.

«Husk at hun er en gammel dame»

Det blir konstatert hjerteinfarkt. Vi får høre at det ikke er uvanlig at det følger et nytt ganske fort. Og da som regel et større. Og vi må huske på at hun er en gammel dame.

Mor vet ikke hvor hun er eller hva som skjer. Hun sover for det meste. Hjertelegen spør meg om han skal journalføre HLR minus. (Altså at mor ikke skal gjenopplives hvis hjertet stanser eller hun slutter å puste.) Svaret er enkelt. Det er ikke så mye å lure på. Mor har alltid vært kritisk til at folk holdes i live for enhver pris.

Mor blir mer våken. Det første hun spør etter er hårbørsten. Et godt tegn.

Hun kjenner igjen sine to døtre, men hun er stadig tilbake i fortiden, på gården der hun vokste opp. Hun snakker om de seks brødene hun må bake og om middagen hun må ha klar, så ikke de unge brødrene hennes skal gå sultne.

Vet ikke hvor hun er

Etter tre netter blir hun utskrevet. Ferdigbehandlet. Hun vet fortsatt ikke hvor hun er eller hvor hun skal. Sykepleieren har bestilt drosje, sykehjem er neste stasjon. Der skal hun vurderes for videre behandling.

Hun får eget rom og rullator. Gradvis blir hun mer orientert. Hun forstår at hun har vært på sykehus da vi sier det. Da legen kartlegger forvirringsnivået, svarer hun rett på det meste.

Men en dag spør hun:

– Har du sett noe til pappa? Er det ikke rart at han ikke kommer?

Det kom uventet. Har hun glemt at far – hennes mann – døde for ett år siden? Er hun blitt dement? Må vi fortelle at han aldri vil komme?

Vi blir svar skyldig. Men hun spør ikke mer.

Hun flyttes til sykehjem nummer to. Hvor mye har infarktet tatt på? Mye, ifølge legen, som prøver ut hjertemedisin og smertelindring. Når et smittsomt magevirus inntar avdelingen, må også mor til pers. Hun må isoleres og kiloene renner av. Men hun kommer seg.

Hun flyttes til nok et sykehjem, det tredje på to måneder. Etter noen ukers rehabilitering skal hun hjem. Tanken på at mor skal være alene hjemme er ikke god, og mor vil gjerne trene mer med fysioterapeuten. Vi søker om å forlenge oppholdet. Forvaltningen i kommunen argumenterer mot: «Det beste er å bo hjemme, det er der hun kjenner seg trygg.»

Men to måneder senere er hun på plass i omsorgsbolig.

– Nærmest et under

– At jeg skulle få hjerteinfarkt var veldig uventet, forteller mor.

Det har gått over ett år. Hun har funnet seg til rette i leiligheten i området der hun har bodd i over 50 år. Hun kan fortsatt se Løvstakken fra stuevinduet.

Ingrid Fonn
TRIVES: Ingrid syns hun er heldig som fikk tildelt omsorgsbolig. Nå bor hun i et klasserom på tidligere Ulriken skole, der det før myldret av ungdommer, deriblant hennes eldste datter.

For lengst har hun fått tilbake sin gode hukommelse. Navn og fødselsdatoer til den store slekten sitter klistret som før. Men døgnene på sykehuset er vekk.

– Veldig rart. Har ikke peiling på hva som skjedde. Men det første jeg lurte på da jeg kom til meg selv var hvordan det skulle gå med hukommelsen min. Det bekymret meg veldig, sier hun.

Nå er hun oppdatert på nyheter, og liker det dårlig når Bergens Tidende slurver med leveringen av avisen.

Når man er 93, enke og klar i hodet, gjør man seg sine tanker:

– Det hadde vært en grei måte å dø på. Og dere ville ha husket meg sprek.

Hun legger til:

– Men det nytter ikke å filosofere over det. Det har vært så mange tilfeldigheter. Til min fordel. Man får tro på skjebnen. Av og til gjør jeg det. Det at det skjedde da du var der, for eksempel. Hadde du reist, ville jeg vært alene i huset. Da hadde jeg ikke overlevd. Det var nærmest et under at du var der akkurat da.

– Og da jeg var tre år, fikk jeg lungebetennelse. Jeg var veldig syk, men det var ingen medisin. De regnet med at jeg ville krepere, men så kviknet jeg til.

Mor, far, to barn
KJERNEFAMILIEN: Oddvin, Kari, Marit og Ingrid Fonn sysler med hvert sitt. Ingrid (nå 93) skulle gjerne skrudd klokken tilbake til yngre dager.

– Alle er døde

Hun slår fast at ingen i hennes slekt har blitt så gammel som hun er nå.

– Men folk blir jo stadig eldre.

Hun har overlevd to brødre og en søster, alle var yngre enn henne. Også jevnaldrende venner er døde. Absolutt alle er borte.

Men det har vært nære på for henne også, flere ganger: Da hun var 82 år, ble hun hasteoperert midt på natten. I to døgn hadde hun gått med sprukken blindtarm før legene fant ut hva som feilet henne.

Året etter ble det oppdaget en svulst i tykktarmen.

– Det gikk greit med kreften?

– Jeg var svineheldig, kan du skjønne. Jeg fikk forklart at det var risiko for utlagt tarm. Det var ikke kjekt å høre. Men det var en veldig flink kirurg, «Har dere fått med alt», spurte jeg. «Vi har fått med alt», sa de. Å få kreftdiagnose må være forferdelig, men jeg følte meg frisk. Tror ikke jeg helt fatta alvoret.

– Men hver gang jeg skulle på kontroll, da var jeg nervøs. Jeg måtte støvsuge, klarte ikke være i ro, før jeg skulle dit.

– Hva hvis du måtte ha cellegift?

– Jeg slapp heldigvis å ta standpunkt til det. Det hadde ikke vært kjekt. Men jeg var heldig. Jeg var i god form. Ingen bivirkninger etter operasjonen.

Ville dø før far

Mange ganger har hun sagt til mannen hun var gift med i 60 år: «Jeg håper og tror at jeg dør først.»

– Jeg håpet det så inderlig. Magnhild (søsteren) sa det samme til sin mann. Hun fikk det som hun ville.

– Men du har vel hatt et interessant år etter infarktet?

– Ja, det er ikke bortkasta. Jeg har opplevd veldig mye. Har truffet masse folk. Betrakta dem, hvordan de er. Blitt kjent med helsevesenet. Det er ikke sant at det er dårlig. Jeg er heldig. Jeg har bare med greie folk å gjøre.

Dessuten har hun overrasket seg selv:

– Jeg har klart omstillingen veldig lett. På Fyllingsdalen sykehjem trodde jeg at jeg nok kom til å bli værende. «Jaja, her er det jo ganske bra, hvis jeg først skal være på sykehjem», tenkte jeg da.

– Du er ingen hypokonder?

– Jeg har aldri vært redd når det gjelder meg sjøl, bare for familien.

– Du har ikke rent ned dørene hos legen?

– Nei, bevare meg vel. Jeg var over 30 år før jeg var til lege. Da var jeg på etterkontroll etter fødsel. Jeg har aldri vært syk.

Det vil si, en gang hun var over 60, hadde hun influensa. Da greide hun ikke å lage middag.

– Det var første gang det hadde hendt. Jeg tror dere var overrasket.

Hjemmesykepleie på Ulrikstunet
HJELPER: Godt å få daglig hjelp fra hjemmesykepleien i omsorgsboligen.

Verst å bli glemsk

– Skulle ønske jeg kunne skru klokken tilbake. Men det går ikke, sier mor.

– Du klarer deg bra fortsatt?

– Ja, selv om jeg alltid har sagt at jeg ville dø først. Så ble det ikke sånn. Men jeg har klart å innstille meg på det. Jeg har det bra. Blir godt tatt vare på.

Likevel kan hun tenke: Hvordan vil det bli å være her?

– Jeg ser jo at mange er skrøpelige. Mange er i rullestol. De fleste er mer eller mindre glemsk. Det er det verste.

Hun ser at flere går med bleie. Hun håper at hun selv slipper.

– Men man vet jo ikke hvordan det blir.

Mor er redd for å falle. Hun vet hva lårhalsbrudd innebærer, og tar derfor ingen sjanser.

I hele sitt voksne liv har hun stabilt veid 50 kilo. Nå gjør mindre muskler sitt, men da hun var nede i 41 kilo, tok hjemmesykepleier Ruth affære. Hun sørger for næringstilskudd i mors mat og veier henne jevnlig.

– Sist var jeg 44,8. Det får holde. Jeg kan ikke tvangsfores heller. Jeg har ikke problem med appetitten, har bare ikke lett for å legge på meg.

Syv år til …?

– Jeg hører dårlig. Nesten alle her gjør det. Det er plagsomt. Men jeg ser bra. Det er viktigere.

– Du kan lese?

– Det er det jeg kan. Jeg leser magasiner. Det er mye å lese, sier mor, som finner mye av interesse i Sykepleien.

– Du kan bli over hundre år?

– Å nei, det ønsker jeg ikke! Nå blir jeg 93. Syv år til – det blir for mye. Jeg leser i avisen om sykehjem som ikke har plass til å gjøre av folk. Standarden er flere på ett rom, dele toalett, dusj på gangen. Jeg tenker jeg er kjempeheldig som har fått plass her.

– Hva ser du fram til?

– Jeg håper Edvard Hoem kommer med neste bok mens jeg fortsatt er her.

– Har du lyst på oldebarn?

– Å ja! Men jeg kan ikke forlange det. Alle spør om jeg har. Kunne vært artig det. Men det må være opp til dem sjøl.

Hun har fire barnebarn, så det er håp.

 Ingvild Fonn Asmervik og Ingrid Fonn
BARNEBARN: Ingvild Fonn Asmervik på besøk hos mormor.

HLR minus?

Tanken var å spørre hvordan hun stiller seg til HLR minus. Men for en vanlig pårørende er det ikke lett å spørre sin gamle mor om hun vil livreddes eller ei. Det var enklere på sykehuset. Men nå er hun jo frisk. Gammel, ja, men frisk. Og hva innebærer egentlig HLR minus? 

Jeg må google. Bare når det «med meget høy grad av sikkerhet ikke kan forventes å ha annet enn en kortvarig effekt», står det. Men hva er kortvarig? En dag? En måned? Og hvor mange brukne ribbein vil hjertekompresjon kunne medføre?

– Hva syns du om hjerte-lunge-redning hvis du får hjertestans?

Mor vet ikke riktig hva hun skal si.

– Det kommer jo an på …

Hun tenker seg om:

– Ikke for enhver pris. Å sette all verden i bevegelse når man er så gammel, er vel ikke riktig, sant å si. Ikke for meg og ikke for dere.

Men dette rår vel ikke vi over. Dette må helsepersonell vurdere.

– Hva med livsforlengende behandling?

– Det har ingenting for seg, sier hun bestemt.

Mor kommer på Kristina-saken, som ble hyppig skrevet om i 2006. Fireåringen ble holdt i live i fem måneder fordi far ønsket det, mot sykehusets anbefaling.

– Det var håpløst. En trist sak, syns mor.

Amerika-arven

– Hvorfor liker du Hoem så godt?

– Bøkene er lettleste, og han skriver det sånn som det var. Det var mange som reiste til Amerika for å få et bedre liv. Vi får innsikt i hvordan de hadde det. De kom ikke til duk og dekket bord. Det tok tid å komme seg opp og fram. De med god helse og som var flinke til å arbeide, klarte seg. Ikke alle gjorde det. Det vet vi.

Hennes bestefars bror dro til USA:

– De hørte ikke mer fra ham, så vidt jeg vet. Bestemors bror reiste også. Han fikk ingen familie der borte, og derfor kom det Amerika-arv. For de pengene kjøpte vi det første kjøleskapet vårt. Da du var født, hadde jeg ikke nok melk til deg. Derfor var det viktig at vi kunne kjøpe det. Det kostet 1 380 kroner.

Les også: