Øvelseskjører mot gruff

­– Jeg vet mange kommer til å reagere når de ser at jeg øvelseskjører med ungdommene. Men det handler om å komme i posisjon så de får lyst til å åpne seg. Da må man gi av seg sjøl og skape et tillitsforhold. Dessuten synes jeg det er koselig!

Fiske- og soppturer

Børre Lekang er sikker i sin sak, der han tråkker utenom søledammene i Adidas-sko en grå marsdag i Bodø, på vei til dagens første avtale: En gutt på 16 som har hatt problemer med å kontrollere temperamentet sitt. De skal øvelseskjøre.

Ikke akkurat pensum for spesialsykepleiere i psykisk helse, kanskje, men Lekang er ikke redd for å tenke nytt. Han har til og med kjørt og hentet ungdommer når de ikke kommer seg på skolen. Han merker at fiske-, sopp- og kjøreturer gjør noe med praten.

– Man bruker det man har. Vi snakker om helt vanlige, ufarlige ting. Blir kjent. Først når relasjonen er sterk, blir det lettere å snakke om de vanskelige temaene. Og lettere for meg å for eksempel komme inn og dempe konfliktsituasjoner.

Fra prosjekt- til permanent stilling

Etter at Bodø kommune bestemte seg for å bruke alle de ekstra helsesøsterkronene som kom fra regjeringen på nettopp skolehelsetjeneste, åpnet det opp for flere helsesøsterstillinger. Så kom midler til en prosjektstilling for en psykiatrisk sykepleier for skolehelsetjenesten i videregående skole fra august 2015. I årets budsjett har den blitt permanent og tilknyttet både Bodin og Bodø videregående skole. Siden februar i år fikk kommunen også på plass en prosjektstilling i psykiatrisk sykepleie ved ungdomsskolen.

Børre Lekang har tidligere jobbet i oppfølgingstjenesten for psykisk helse og rus, og er også med i kommunens kriseteam når noe akutt oppstår. I det siste har det vært både et selvmord og en dødsulykke i skibakken, begge med unge folk, noe som gjør det ekstra tungt.

Men selv om Lekang er alene som psykiatrisk sykepleier, jobber han mye i dialog med andre yrkesgrupper. Han samarbeider med en rekke instanser i både kommunen, nabokommuner og spesialisthelsetjenesten (se faktaboks).

Søvn- og matprat

– Hvordan går det, sov du i natt?

Lekang har hilst på gutten som skal øvelseskjøre og penser samtalen inn på søvn og poenget med rutiner på både søvn og mat, mens han kjører selv først.

– Det er viktig med mat.

– Ikke for meg, svarer gutten.

– Hva, er du supermenneske?

Gutten smiler. Lekang forteller at de skal til det første stedet han øvelseskjørte med sønnen sin. En åpen parkering med en runde rundt et næringsbygg med lite trafikk.

– Men det kan komme en bil så du får kjenne på det stresset det er.

­Smooth

Vel framme skifter de plass. Gutten stiller inn sete og speil og får beskjed om hvor han skal kjøre. Han starter med å kvele motoren. Børre beroliger. Nytt forsøk. De humper av gårde. Gutten får beskjed om å parkere og gjør det. Første gang med et par hopp, andre gangen mykt som smelta smør.

– Smooth! Hva synes du sjøl, spør Lekang.

– Jo, det gikk bra.

­– Mye bedre enn sist! Du har god progresjon. Jeg har lyst å kjøre mer. Har du?

– Ja.

Men da må Lekang først inn på butikken og kjøpe en ny L til bakruta etter at sønnen hans rotet bort den forrige.

Skryt

Så går turen ut på trafikkert vei til Burøya hvor sildoljefabrikken ligger. Bodøs tidligere hjørnesteinsbedrift. Det gires opp og bilen hopper.

– Veldig bra, kremter Lekang.

Det gires en gang til, uten hopp denne gangen, og Lekang skryter:

– Du får til den giringa mye bedre enn de fleste!

På Burøya gjør de et stopp og får snakket om litt mer private ting. Så er det tilbake til byen, og gutten parkerer perfekt langs siden i trafikkert gate. Når de har skiftet sete igjen, oppsummerer Lekang guttens planer for uka. Han følges opp av flere fagfolk.

– Du er jo en pliktoppfyllende kar, så dette går jo veldig greit!

De tar farvel og skal ses igjen om en uke.

Lekang har ikke behandlingskompetanse, men han har lang erfaring.

­– Jeg bruker litt psykoedukativ behandling hvor jeg forsøker å forklare sammenhengen mellom tanker, følelser, atferd og kroppslige reaksjoner. Mange vet ikke hvordan tankene og følelsene fungerer, sier han mens han kjører opp til skolen igjen og parkerer. 

Vil på fest

Neste avtale er på lånt kontor hos helsesøster: Ei jente på 16 som han ikke kjenner så godt. Hun bor midlertidig i fosterhjem mens konflikt med foreldrene bearbeides av ulike fagfolk. Første gangen Lekang møtte henne, sa han: «Den første timen skal vi bare prate om meg!», og det gjorde han. Han tenker at han har fem minutter hver gang han treffer en ungdom til å «selge» seg inn godt nok til at de velger å åpne seg for ham.

– Da må jeg gi av meg sjøl, sier han og tar ut snusen og erstatter med en tyggis.

Lekang oppsummerer inntrykket sitt av forrige møte der flere fra hjelpeapparatet hadde vært til stede, og sier han oppfattet henne som litt nonchalant.

– Du var kanskje litt irritert fordi vi ikke hørte etter på det du sa?

– Ja …

– Kanskje ikke folk vet helt hvordan du tenker, foreslår han.

Hun er enig og forteller om planene sine for helga. Hun skal på fest.

Alkoholpraten

­ Da penser Lekang inn på sin erfaring med å jobbe med folk i krise, etter at han blant annet fulgte mennesker som var direkte berørt av massedrapene på Utøya i 2011.

– Du er jo litt i krise nå.

– Ja, litt, men jeg vet jo hvor grensene går, sier hun.

– Når man er i krise kan alkohol forsterke krisefølelsen så man kan gjøre dumme ting.

– Jeg skal ikke drikke meg full. Jeg vil bare prøve litt, sier hun.

Lekang forsikrer seg om at hun synes hun har trygge mennesker rundt seg på festen.

– Følte du nå at det var sånn pekefingergreie, det jeg sa, spør han.

– Nei, vi har jo lært om dette på skolen.

Til slutt får han hennes samtykke til å treffe foreldrenes advokat.

Tar de tyngste tilfellene

Men før advokatmøtet skal han ta en kaffe med kollega Ronny Olsen, koordinator i oppfølgingstjenesten ved Bodin videregående skole. De snakkes hver dag om progresjonen i arbeidet med ungdommene, og jobber også i team med andre fagfolk. I dag møtes de på kafé.

­– Etter at Børre kom, har han tatt de tyngste tilfellene. Da har helsesøstrene fått frigjort tid til å screene alle elevene med tanke på psykisk og fysisk helse, hvorpå elever som skårer under et visst nivå blir innkalt til samtale. I noen tilfeller blir elevene i etterkant av en slik samtale henvist videre til Børre, sier Olsen.

Bodin og Bodø videregående skoler har til sammen rundt 2400 elever. Siden oppstart har Lekang vært i samtale med rundt 45 elever. Flest har vært gutter, alle har blitt henvist til ham av helsesøstrene eller andre fagfolk i hjelpeapparatet.

Han har bare fast kontor på den ene videregående skolen, og at han finnes, er ikke noe elevene kan lese seg til på noen av skolenes nettsider.

Avdekket psykose

– Det er ikke å ta for hardt i å si at disse ungdommene jeg har snakket med sliter psykisk. Helsesøstrene står i tøffere ting nå enn før. Det går mest i angst og depresjoner, noen med selvmordstanker, men også psykoser.

Han har henvist åtte for samtale med psykoseteamet. Hos en av dem var det gjennombrudd og personen ble innlagt.

– Det er viktig med tidlig intervensjon ved psykose, og psykose debuterer ofte når de er elever ved videregående. Lidelsestrykket i familien blir mindre, og langtidsprognosene blir bedre ved tidlig intervensjon. Dessuten er det god samfunnsøkonomi. 50 prosent av de psykotiske forsøker å ta livet sitt. Og hvert selvmord berører 10–20 stykker, sier Lekang.

I prosjektrapporten fra det første året står det også at han avdekket svikt i oppfølging av barn som pårørende. Han oppdaget manglende sikkerhetsnett rundt elever som bor på hybel og at enkelte ungdommer faller mellom flere stoler i psykisk helsevern i både første- og andrelinjetjenesten.

Profesjonsfattigdom i skolen

– Vi er ikke så opptatt av titler eller hvem som skal gjøre det, bare det blir gjort. Det er ikke lov å si at det er ikke min jobb, sier Ronny Olsen når han skal forklare tittelen sin som koordinator.

Men samtidig mener den tidligere læreren at det er en profesjonsfattigdom i skoleverket som er «helt hinsides».

– Det er nesten bare lærere der, men vi trenger andre fagfolk med ulike innfallsvinkler fordi behovene er ulike, sier han.

Han forklarer at Børre Lekang gjør det han er best på.

– Han er fleksibel på arbeidstid og arbeidssted, noe som er viktig når du jobber med unge. Ungdom er ferskvare, og det å jobbe med ungdom er en livsstil. Man må også være engasjert og lærevillig.

Jobber kvelder uten overtid

Olsen hevder at Lekang har tilført enorm kompetanse på de tyngre tilfellene.

– Dessuten har han god kjennskap til hvem i hjelpeapparatet man kan kontakte.

Lekang har vært med ungdommene på legevakta, hos fastlegen og på tvangsinnleggelse. Han treffer dem gjerne for samtale om kvelden hvis det kreves. Denne uka har han jobbet fra seks til ni et par kvelder. Han skriver ikke overtid.

– Børre er libero, han har en fri rolle. Skulle han hatt stemplingsur, hadde vi drept 75 prosent av ham, slår Olsen fast.

– Åh, jeg kjenner jeg fikk vondt når du sa det, sier Lekang og tar seg til hjertet.

Mennene flirer over kaffekoppene.

– Hva er Børre dårlig på, da?

– Han er elendig på struktur, men det tar vi andre oss av, sier Olsen.

Resultater

– I motsetning til tidligere tider, søker nå nær 100 prosent av alle ungdommer seg til videregående opplæring, noe som medfører at videregående skole får flere elever med sammensatte utfordringer, sier Olsen.

Likevel har frafallsprosenten i Bodø gått ned etter at psykiatrisk sykepleier ble en del av skolehelsetilbudet.

– Det første året Børre var her på skolen gikk frafallet ned med 27 prosent sammenliknet med året før, noe Børre i aller høyeste grad har bidratt til, sier Olsen.

– Andre håndfaste resultater av stillingen hans?

– Det er vanskelig å tallfeste disse tingene, men hans erfaring, kompetanse og kjennskap til aktørene i feltet har vært gull verdt. Blant annet for å få til samhandlingen mellom de ulike instansene i hjelpeapparatet. Dermed har mange ungdommer fått bedre oppfølging både i og utenfor psykiatrien, sier Olsen.

Slag i slag

Etter kaffemøtet blir det et kort oppsummeringsmøte med advokaten til den 16 år gamle jentas foreldre nede i byen. De diskuterer om neste steg skal være omsorgsovertakelse eller en mellomlanding hos foreldrene før hun flytter for seg selv.

Deretter er det å løpe opp til skolen igjen for å ta et møte med en gutt som bor på hybel og sliter med nedstemthet. 

Etterpå må Lekang ta et par telefonsamtaler, en med sin egen mor og en med en bekymret mor som er urolig fordi datteren har fått avslag på fastlegens henvisning til spesialpsykiatrien. Han snakker med lunsj i munnen: Påsmurt brød og en flaske iste fra skolens kantine. Han nevner at de jobber med mestringsstrategier for ungdom som driver med selvskading, og at skolen har en psykolog som kan bistå.

– Stemmer i hodet kan være så mangt. Det kan jo være tanker, prøver han å berolige moren.

Begravelse som debrif

Siste punkt for dagen er begravelse i Bodin kirke litt utenfor sentrum. En ung gutt som Lekang tidligere har fulgt opp, har valgt å ta livet sitt.

Lekang ankommer seint, men rekker å skrive i kondolanseprotokollen først. Kirken er fylt til trengsel. Presten forteller åpent om det som har skjedd, og stille gråt høres fra alle benkerader. Det berører.

Lekang går i begravelser når noen han har jobbet med dør, først og fremst av respekt for de nærmeste til den døde.

– Men jeg gjør det også for min egen del. Det fungerer som en debrifing. Jeg får slappet av og presten tar seg av pratinga.

Hyttehelg

Det har vært seine kvelder på jobb denne uka og to helger på rad med tung materie og mye sorgarbeid. I går kveld arrangerte han konsert for en haug med venner i sin egen stue og gikk og la seg i 23-tiden mens det fremdeles var folk i huset.

Lekang setter strek for dagens arbeidsøkt etter begravelsen, litt før halv tre. Han kjører til byen igjen for å hjelpe tenåringsdatteren som trenger ny shorts. Så skal han roe ned foran peisen på hytta. Om det vil seg slik:

– Hvis du skal være med meg i helga, må du bli med på hytta. Du kan bare ta med deg så mange du vil, sier han til datteren over handsfree-systemet i bilen.