fbpx Exit Folkestad Hopp til hovedinnhold

Tett på Exit Folkestad

bildet viser Unioleder Anders Folkestad
PARADOKS: Paradokset er at sykepleiere som yrkesgruppe er veldig opptatt av å se andre. Men som forbund ser de først og fremst seg sjøl, mener Anders Folkestad. Foto: Stig. M Weston

Kampen for likelønnspotten var et feilskjær, mener avtroppende Unio-leder Anders Folkestad. Men samarbeidet med sykepleierne har gått bra. Nesten alltid.

Anders Folkestad går av som leder av Unio etter 14 år i desember. Endelig kan han si hva han egentlig synes om sykepleierne uten å ha noe å tape. Når vi minner han om det, ler han:
– Så vidt jeg vet er det bare godt å si om dem. Det spørs forresten om du mener sykepleierne eller Norsk Sykepleierforbund. NSF har jeg jo kjent siden slutten av 80-tallet og kjenner dem mest på godt. Og litt på vondt, kommer det kryptisk. 
– Jaha?
Som en ekte storebror hopper han fram og forsvarer forbundet mot nesten-angrepet han selv forårsaket:
– Det er viktig å legge merke til sykepleiernes historie for å forstå posisjonen deres i dag: De har måttet kjempe både for faget og sin posisjon som kvinnedominert yrkesgruppe mellom pasientene og legene. Det har vært en likestillingskamp. Det er ikke lenge siden det var utenkelig at sykepleiere kunne ha lederstillinger. De har blitt anklagd usaklig og stygt, både for å bruke vanlige arbeidstaker-virkemidler som streik, og de har fått høre at de var så søte når de var sinte av tidligere forhandlingsleder i KS, Tor Kåsa. 
– Ja?
– Dermed er forbundet prega av å være på vakt. «Er det noen som vil angripe oss her?» Det gjør at de av og til blir for smale i tilnærmingen og at kraften deres svekkes. De inntar litt kjapt nei-posisjonen og bruker formelle kanaler som tvistemekanismer og arbeidsrett. Jeg tror NSF i en del saker hadde stått seg på å forhandle mer i stedet for å forsvare seg.

 
Feil med "likelønnspott" 

Folkestad gjør motsatt av hva lenestolen på Uniokontoret med utsikt til Stortinget inviterer til. Han bøyer seg forover og borer blikket gjennom Harry Potter-brillene. Det er fredag rundt lunsjtid, og han drikker ikke en gang kaffe. Om noen timer skal han sette seg på flyet hjem til Sunnmøre. Han har ukependlet alle disse årene han har jobbet på toppen i norsk fagbevegelse. 
Utholdende som den gamle gymlæreren han er, holder han tråden i resonnementet, mens han trommer fingeren i bordet for hver stavelse når han kommer til noe han vil understreke.
– Paradokset er at sykepleiere som yrkesgruppe er veldig opptatt av å se andre. Men som forbund ser de først og fremst seg sjøl. 
– Akkurat det ligger vel i et fagforbunds natur?
– Jo, men et kjennetegn med fagorganisering og det å bli sterke, gode fagorganisasjoner, er også evnen til å se utover seg sjøl. Du utvikler aldri makt eller strategier gjennom bare egne posisjoner. Du er i et samfunn, det handler om samarbeid, dialog og solidaritet.

Bildet vis3er Anders Folkestad
"Jeg er ikke spesielt sosial, nesten tvert imot", sier Anders Folkestad. Foto: Stig M Weston

– Hvem bør NSF se bedre enn de gjør i dag?
– Vanskelig å svare på. Jeg skjønner godt at de velger likelønnsdefinisjon ut i fra egen posisjon, men det er klart at likelønn i samfunnet handler om mer enn dem med tre- eller fireårig høyere utdanning, selv om det er der gapet er størst.
Folkestad synes det sureste nederlaget i Unio har vært nettopp likelønnskampen. At ikke likelønnskommisjonen manifesterte seg. Han mener det var feil å konsentrere debatten rundt en likelønnspott.
– Det låste tankegangen. Det er ikke godt nok med en pott. Hele­ systemet skulle vært annerledes. Rammene burde vært større. Sjøl med frontfagsmodellen kunne man fått til det, mener han.

Klok

– Strategisk, målretta og klok, sier Eli Gunhild By, leder av NSF, når hun blir bedt om å karakterisere Folkestad. 
Til og med hans erkefiende rundt forhandlingsbordet, arbeidsgiverforeningen Spekters leder Anne Kari Bratten, har bare skryt å komme med.
– Jeg setter pris på at Anders er så lite pompøs. Han har alltid vært real mot meg, enten jeg var nytilsatt grønn rådgiver i Spekter i 2001, eller nå som jeg er administrerende direktør. Han er en av de mest kunnskapsrike fagforeningslederne jeg vet om, og jeg kjenner en del, sier hun. 
– Ingenting som irriterer ved ham?
– Bare de faglige posisjonene han fronter, slik som arbeidstidsbestemmelser og offentlig tjenestepensjon. Men han evner å skille sak og person og er et varmt og oppmerksomt medmenneske. Dessuten er han morsom i sine lune replikker og får stemningen til å bli løsere.
– Er du helt perfekt, Folkestad?
– Ja! He-he, nei. Jeg har nok mange feil og lyter. Jeg er for eksempel ikke spesielt sosial, nesten tvert imot. Noen sier jeg er sta, men det stemmer ikke. Jeg er alltid for seint ute med det jeg skal gjøre. Det irriterer meg grenseløst! Jeg maser alltid på mine kolleger om at de må sørge for å ha god tid, men jeg gjør det ikke sjøl. Jeg er heller ikke noen vitse- eller historieforteller. Jeg er egentlig en litt kjedelig fyr...
– Hva er det første du skal gjøre når du kommer hjem i dag etter å ha vært borte hjemmefra i fire uker?
– Besøke mor mi. Hun bor i omsorgsbolig.
Deretter skal han kjøre hjem til kona Aud på Stranda. Hun er dekan ved avdeling for kulturfag ved Høgskulen i Volda. De to sønnene er for lengst ute av forhandlingsområdet og har bosatt seg i Bergen. Til sammen har de produsert fem sønnesønner, nå er et sjette barnebarn på vei.
– Hva tror du barnebarna forbinder med deg?
– Først og fremst en som kommer på besøk. Jeg forsøker å bidra til litt liv og røre når vi møtes i Arendal om somrene. Da tar jeg dem med på sjøen og fisker. Og så er jeg han som bare kan én sang. Jeg synger «mellom bakkar og berg» enten det er morgen eller kveld. 
Det glimter til bak brillene.

Bildet viser Anders Folkestad i anorakk på snedekt fjell.
På ski: Skiturer på fjellet hjemme på Stranda er en viktig del av livet til Anders Folkestad. Her er han en gang i forrige århundre. Foto: privat

Pianobaren

I 2001 ringte daværende NSF-leder Bente Slaatten til Anders Folkestad og ba om et møte. Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) var i full oppløsning og noe måtte gjøres. De møttes i pianobaren på Hotel Bristol og søt musikk må ha oppstått. Navnet ble Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon (UHO), og starten var med lærere, sykepleiere og politi som de tre store. De satset på å få flere små innen helse med etter hvert.
– Det eneste jeg trega på var at vi ikke var mer offensive og fikk med oss flere av de gamle AF-organisasjonene som for eksempel ingeniørene.
Det var ikke mange på motsatt side av bordet som trodde det skulle gå bra med så mye stridigheter mellom mange sterke primærorganisasjoner. Dessuten var ikke UHO garantert forhandlingsrett. Men det ble suksess. I dag har paraplyorganisasjonen 12 medlemsforbund og til sammen rundt 335 000 medlemmer.
– Hvordan overlevde dere?
– En viktig grunn er at vi representerer store kjernegrupper i samfunnet og velferdsstaten. Disse gruppene blir framheva som de viktigste det skal satses på i alle partiprogram. Den politiske tyngdekrafta er på vår side. 
Spekterleder Anne Kari Bratten mener Folkestad sin kloke interne styring sikret suksessen.
– Hva er de viktigste ingrediensene i lederskapet ditt internt?
– Et av dem er samfunnsanalyse. Hva gagner fellesskapet og hva kan den enkelte dra nytte av gjennom forsterka samarbeid? Det er bakgrunnen for all fagorganisering. Jeg er flink til å snakke fag. Og det hjelper kort og godt å snakke med folk. Dessuten er det veldig samlende å skaffe seg en ytre fiende. I så måte har for eksempel Bratten vært lett å bruke. Hun er knalldyktig, frittalende og spiss, og det hjelper!
Øynene beveger seg bak brilleglassene. Det er kanskje de øye­bevegelsene Bratten fremdeles blir nervøs av mens hun snakker, for da vet hun at han har blitt irritert på noe hun ­sier og hun må bare forberede seg på et velplassert spark i diskusjonen. 

Perler

I 2005 ble UHO til Unio samtidig som to nye forbund ble innlemmet i paraplyorganisasjonen.
– Hvordan kom dere på navnet?
– Vi fleipa jo med at «Utdanningsgruppenes hoved­organisasjon» ikke akkurat ble unnfanget på et nachspiel. Det var helt tilfeldig at det ble Unio. Det ramla plutselig bare ut fra en medarbeider her. Det satt godt fonetisk og betyr «jeg forener» på latin.
Unio er også en slekt av ferskvannsmuslinger, som det av og til kan være perler i.
Når Folkestad etter alle solemerker leverer stafettpinnen som Unio-leder videre til etterkommeren sin i desember, blir det til nok en lærer fra Volda. Ragnhild Lied har til og med vært kollega med Folkestad.
– Må man være lærer for å lede Unio?
– Nei.
– Men lederen bør være fra Volda og ha jobbet på Stranda vidaregående skule?
– Det er aldri ei ulempe! Nei, det er nok litt tilfeldig. Men her evner NSF å se utover seg sjøl og har backa Ragnhild Lied fra første stund.
– Hva er det med kystbeltet mellom Bergen og Trondheim som har fostret så mange fagforeningsfolk?
– Det er litt rart. Jeg har egentlig ingen gode forklaringer på det. Det er nesten et paradoks fordi historisk er ikke kysten en veldig sterk fagforeningsarena, i alle fall ikke Møre og Romsdal. Regionen er jo mer kjent for gründer- og næringsvirksomhet. 
– Kanskje Røkke-typene også får frem motsatsen?
– Ja, i nyere tid kan det være slike mekanismer. Men den kulturen som ligger i lokalt samspill, og det å forene ulike interesser, selv om det er motsetninger der, har nesten vært en del av næringsgrunnlaget hos oss.

Klarte ikke holde kjeft

Folkestad kaster den grå dressjakka. Han har snakket seg varm og slenger den ene foten oppå motsatt kne. Han har klart å holde kulemagen på avstand til tross for kontorjobb med mye reise- og møtevirksomhet. Ofte god mat og stundom seine kvelder med alkohol, hvis man lar seg friste. Det gjør ikke Folkestad, ifølge fagforeningskollegaer. Han tar heller­ en trimtur ut. Gjerne på fjellet i helga med kona.
I 1977 ble han engelsk- og gymlærer ved Odda gymnas som hadde idrettslinje. Det var der han ble fagforeningsmann.
– Jeg hadde ikke vært noen rabulist i studentpolitikken, men i Odda opplevde jeg at idrettsfaget ble underkjent i forhold til teorifag. Jeg måtte undervise 18 timer i engelsk for å få godkjent full jobb, men hele 26 timer i kroppsøving for det samme. Det var urimelig, og jeg skrev i fagbladet om det. Og så var det et par andre ting jeg ikke klarte å holde kjeft om, så etter trekvart år kom den tillitsvalgte med hele arkivet i tre plastposer og sa at nå måtte jeg bli tilltsvalgt.

Bildet viser Anders Folkestad som barn når han fisker med yngre søster.
Fisker: Anders som 11-12-åring med sin yngre søster nedenfor Folkestadgården i Volda. Foto: privat

Bilmekaniker

Folkestad og hans to yngre søsken er tredje generasjon med lærerutdanning på farssiden, men han har også primærnæringsblod i årene. Han bodde i Volda på Folkestad, småbruket til besteforeldrene, til han var seks år. Mor­faren starta som fisker og jobba etter hvert for kystverket hvor han var skipper på en av skutene. Det hendte lille Anders fikk følge med på spennende oppdrag i nærmiljøet.
– Jeg var der i alle sommerferier etterpå og likte det varierte­ livet der. Det var der jeg lærte å være litt praktisk. Er ikke kjempe­handy, men hadde jeg ikke vært universitetsmann, kunne­ jeg godt blitt bilmekaniker. 
Han holder seg med passelig gamle biler.
 – Så jeg må skru litt. Nå er det nesten umulig. Med all den nye elektronikken kan en nesten ikke skifte lyspære en gang. 
– Hva med kvinnene i slekta?
– Mor var stort sett hjemmeværende. Det var bestemødrene­ mine også, men de ble låst inne i sin kultur. De var et lesende folk, men fikk aldri sjansen til å ta utdanning. Særlig den ene skrev mye dikt.
– Har du arva den åra?
– Ikkje ein snev! Liker å skrive, men ikke rim og rytme.

Bildet viser Anders Folkestad som barn på ridetur
Ridetur: Anders bakerst med naboungene og søsteren fremst på den gamle merra til besteforeldrene på Folkestad i Volda. Foto: privat

Siste etappe

– Hva skal du gjøre når du slutter i Unio? 
– Vet ikke helt. Jeg søkte arbeidsgiver om pensjon i går. Når folk spør meg om hva jeg skal gjøre, liker jeg ikke å si at jeg skal bli pensjonist.
– Hvorfor ikke?
– Det er en stor overgang. Jeg vet at det er rett at jeg slutter i Unio, men pensjonist? Det er liksom ut av arbeidslivet. En siste etappe... 
Han ser litt brydd ut. Forteller at han har fått et par uformelle­ forespørsler om jobb, blant annet fra et arbeidsmiljøsenter hvor han er styreleder.
– Jeg vet jo ikke hva det i praksis blir til. Og så har jeg slitt med to dårlige kne. Gamle skader og artrose. Bør vel operere, men jeg kvier meg så innmari.
– Blir det middag til kona når hun kommer hjem da?
– Tror ikke hun har så store forventninger om det.
Folkestad liker ikke å snakke privat, vi får med­lidenhet med ham og går over til mer behagelige temaer:
– Hva blir de viktigste sakene for Unio fremover?
– Det er tre: Undergraving av arbeidsvilkår, at organisasjonsgraden har gått ned og pensjon. 
Han ønsker også at Unio vil vurdere å inkludere medlemmer fra privat sektor med mindre enn treårig utdanning.
– De gamle grensene mellom offentlig og privat er annerledes nå. En åpning for disse gruppene vil gi Unio mer styrke.
– Hvilke råd gir du til din arvtager før du går?
– Hun må finne sin form og sin måte. Det eneste rådet jeg vil gi er å kommunisere godt med medlemmene uansett størrelsen på forbundene. Og så må hun ta av seg lærerhabitten og bli «vår».

Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.