Vet lite om selvskadere på legevakten

Jeg er mor til en flott jente som tidligere var selvskader, og vi har vært utallige ganger på legevakten for å sy henne igjen. Med noen få unntak blir møtet med legevakten som helhet, og resepsjonen spesielt, til en krenkende og smertefull opplevelse.

Les intervju med moren og datteren her

Les hva legevaktene svarer her

Forsker: - Tror det er vanlig myte

De som sitter i luka skal vurdere omfanget av skaden og må gjøre en slags triage der og da. Hvem haster det med og hvem kan vente? Det forstår vi, men når det ikke er noen avskjerming mellom den pasienten som står i luka og resten av venteværelset, er det viktig at spørsmålene stilles på en varsom måte.

På den legevakten vi hører til er det to luker rett ved siden av hverandre – en for medisinske problemstillinger og en for kirurgiske. Det er om lag en meter mellom disse lukene, og de andre pasienter sitter og venter cirka to meter unna. Med andre ord, så blir det et offentlig anliggende hva som tas opp i de lukene.

Man kan godt legge skylden på den fysiske og tekniske innredningen av lokalene, men alle kompetente fagfolk vet at det ikke holder.

En lettelse
Når en person går til det skrittet å skade seg selv, er den indre smerten så uutholdelig at de trenger en ventil for å lette på trykket. De trenger en kanal som kan flytte fokuset fra det som er aller vondest i livet over på noe annet. Det er en indre smerte så uutholdelig at den ikke er til å bære.

Ved å skade seg selv, skjære seg selv i stykker, så opplever de en lettelse, en avledning fra det som er enda vondere. Dette er ikke lett å forstå for oss andre som ikke har opplevd det. Men for å klare å holde et knivblad stødig og dypt inn i armen, dra knivbladet med presisjon, kanskje 30 cm nedover armen, og samtidig oppleve en lettelse ved det – da er det andre (som de ikke orker mer) så vondt at det blir umulig for å identifisere seg med. Jeg har ingen forutsetning for å forstå, men jeg må respektere og akseptere og ikke være dømmende.

En gang kom jeg inn på badet akkurat i det min lille jente var ferdig med å kutte seg i armen, og det jeg så i øynene hennes da, skremte meg. Hun så rusa ut. Hadde jeg ikke vært sammen med henne hele dagen, ville jeg trodd hun var ruset. Jeg så flukten, lettelsen og hvilen hun fikk – for en liten stund. Blodet rant og badet var forandret til en krigssone.

Bare minutter etter kom skammen. Følelsen av å ikke mestre, ikke greie å holde ut, ikke klare å velge andre strategier, skammen over å påføre andre redsel.

Bak en selvskadingshendelse som dette ligger det timer, dager, uker (avhengig av om det er en god eller dårlig periode) med selvdisiplin, fokusering, intens psykisk jobbing. Til slutt holder hun ikke ut lenger og gir etter. Hun ser på seg selv som en taper uten noe egenverd.

Bakerst i køen
Så bærer det til legevakten. I luken for kirurgiske problemstillinger sitter det en dame som spør etter navn og fødselsdato og hva som er problemet. Det første er lett å svare på og dessuten helt ufarlig. «Hva er så problemet?» «Jeg har skåret meg og må sy», svarer min lille jente. Uten å se opp svarer damen i luken:

«Hva har du skåret deg på – er det dypt?» Da blir det vanskelig. Min lille jente forsøker å hviske. «Jeg har skåret meg selv, og det er så dypt at det må sys.» «Har du skåret deg selv», svarer damen i luken forskrekket og høyt. Nå blir resten av venteværelset også interessert. «Få se», sier damen i luka, reiser seg halvveis opp og begynner å dra opp genseren til min lille jente. «Hvorfor har du skåret deg selv?»

En selvskader er på dette tidspunkt helt utmattet og skamfull. Hun er overbevist om at hun i seg selv ikke har noen egenverdi, og de som ikke er verdt noe, har ingen rett til å protestere. Hun protesterer ikke. Hun bare bretter opp ermet på genseren og forsøker å rulle opp den provisoriske forbindingen vi har gjort hjemme og uttrykker at det er smertefullt. En gang klarte damen i luken til og med å si: «Siden du har skåret deg selv, så gjør vel ikke dette noe vondt for deg. Gå og sett deg og vent, så blir du ropt opp.» En annen gang ble det sagt: «Vi har veldig mye å gjøre her i dag og siden du har gjort dette selv, så får du bare vente til slutt.»

Så når vi sitter på venteværelset sammen med alle de med helt «vanlige» problemer som brukne ben og armer, merker vi at de glaner på oss. De glaner når de tror vi ikke legger merke til det. De veksler blikk seg imellom og himler med øynene. Min lille jente og jeg føler oss så små. Vi skammer oss og føler at vi ikke har den samme retten som de andre til å være der. Min lille jente har jo gjort det selv, og det er det ingen andre der som har gjort.

Mangel på kunnskap
Dette er først og fremst så uverdig, så stygt og så krenkende, men mest av alt er det et uttrykk for total kunnskapsmangel blant personalet. Det er en skam for helsevesenet.

Videre innover på legevakten i møte med behandlerne er det også litt ymse hvordan vi blir møtt. Sykepleierne tar inn pasientene og gjør dem klare før en travel turnuskandidat kommer for å sy dem sammen igjen.  oen blir aldeles satt ut av situasjonen. De kan prate febrilsk om helt andre ting, de kan si: «En så pen jente som deg må ikke drive med dette tullet.» Andre igjen bebreider meg. «Du må jo passe på jenta di», har de sagt. Uvitenhet, uvitenhet og atter uvitenhet.

Så kommer turnuskandidaten. Her er det ulikt. Noen hilser knapt og bøyer seg over såret og skal utføre et håndverk uten å si et eneste ord. En lot være å tilby anestesi med det argument at hun ikke gjorde noe av smerte, hun likte tross alt å skjære i seg selv. Andre igjen blir veldig engstelige og er redd for hennes liv. De ønsker å utrede henne for suicidalitet og nekter å sende henne hjem før vi har vært på ungdomspsykiatrisk klinikk. De gangene vi har måttet dra til ungdomspsykiatrisk klinikk har store deler av natten gått med. To ganger gikk jeg med på det, fordi legen mente jeg ikke hadde grunnlag for å vurdere min datter selv og at jeg undervurderte og fortrengte situasjonen.

Etter disse to gangene har jeg ignorert dem. Jeg har tatt min lille jente med hjem og gitt henne omsorg, vist at jeg ser henne og bryr meg om henne.

En eneste lege har stilt det gode spørsmålet: «Jeg ser du har  gjort dette mange ganger og jeg lurer på om du er i et behandlingssystem? » Da vi svarte bekreftende på det, sa han: «Synes du at det er nyttig behandling?» Min lille jente svarte at hun synes det var nyttig. Legen så på meg og sa: «Gå hjem og ta vare din datter nå. Såret vil gro fint og pass på å ikke få sol på det på ett år.»

Da vi gikk ut fra legevakten den dagen sa min lille jente: «Han var god». Så smilte hun og tok armen min mens vi gikk bort til bilen. Ved dette besøket hadde hun følt seg i ivaretatt og sett. Hun hadde fått god omsorg uten invadering og irettesettelser.

Forsvarlig helsehjelp?
Mine refleksjoner i denne perioden har vært at det er så uendelig lite kunnskap om selvskading blant personalet på legevakten. Det er nok ulikt ved de ulike legevaktene. Noen er nok litt mindre ille andre. Dette til tross for at selvskading er mer utbredt nå enn noen gang.

Det er en rekke spørsmål som vi har stilt oss i de årene vi har hatt en syk datter. Hvorfor tar man ikke disse pasientene på alvor? Hvorfor lærer man ikke opp personalet til å møte disse pasientene? Har man fått forsvarlig helsehjelp når man føler seg mindre verdt som menneske når man drar enn når man kom? Har man fått forsvarlig helsehjelp når man blir sydd igjen med 15 sting uten anestesi? Hvordan kan man sitte i luka på en legevakt og være fornøyd med egen innsats etter å ha møtt pasienter på denne måten?

Hvor er lederne? Hvorfor legger ikke de til rette for at de ansatte skal kunne yte en bedre helsehjelp?