Døden rusker i oss alle

Kreftforeningen arrangerte i januar et åpent møte på Litteraturhuset i Oslo med tittelen «Døden rusker i oss alle». Vel var det anerkjente debattanter som skulle delta, men jeg velger å tro at de rundt tusen som møtte opp kom fordi folk er klare for å snakke om døden.

«Ved å huske at vi skal dø, kan vi leve mer vesentlig, sa professor i samfunnsmedisin», sa Per Fugelli, som deltaker i vårt panel. «Ved å snakke om døden og anerkjenne den som en premiss for livet, kan den oppleves mindre truende når vi en gang møter den.»

Det er all grunn til å tro at Fugelli vet hva han snakker om, for han er selv uhelbredelig kreftsyk. Jeg er enig med Fugelli som sier at døden fortjener en ærlig plass i samfunnet.

Alle mennesker har tanker om døden. I Kreftforeningen får vi daglig henvendelser fra kreftrammete, pårørende og etterlatte som har behov for å snakke med noen om døden. Det er så mange som synes det er vanskelig, som er usikre på om de skal ta opp temaet med sine nærmeste, og i tilfellet, hvordan de skal gjøre det. Det finnes ikke en fasit. Mennesker er forskjellige, med ulike behov og ønsker, også i den aller siste fasen av livet. Det vi vil, er å gi rom for å snakke om døden ved å skape større åpenhet. Derfor har vi satt døden på dagsordenen.

I vårt moderne vestlige samfunn er det lagt lite vekt på dødsritualer, kanskje fordi de aller fleste dør på et sykehus eller i et sykehjem. Døden kan bli fjern og noe vi ser på som skremmende. Vi frykter det ukjente. Døden blir ofte fremstilt mer skremmende enn virkeligheten skulle tilsi. Noen er redde for ubehag. Men døden er ofte ikke så dramatisk som mange forestiller seg, og det finnes i dag gode medisiner som hjelper mot smerte.

Noen forteller at de ikke er redde for selve dødsøyeblikket, men at de tenker mye på hva de skal dø fra. Sorgen ved å forlate livet er vanskelig for mange. Noen opplever psykisk smerte, de kan være redde, triste, deprimerte eller ensomme med sine tanker. Vanskelige og uoppgjorte forhold i eget liv og omgivelsene kan gi uro eller psykisk smerte. Noen er redde for det ukjente etter døden. Å snakke sammen om det man er bekymret for, kan gi større trygghet, både for den som skal dø og for dem som blir igjen. Så kan man konsentrere seg om at tiden som er igjen av livet skal være meningsfylt.

Helsepersonell er ikke et unntak når det gjelder å ha problemer med å snakke om døden. Medisinens viktigste mandat er selvfølgelig å bedra døden. Døden blir et nederlag, en fiasko. Men et faktum er at i Norge dør over 44 000 mennesker hvert år, av dem over 11 000 av kreft. Hele 78 prosent dør på sykehus eller sykehjem. Det er lett å tenke at pasientene og de pårørende antakelig ikke ønsker å snakke om døden. Men oppslutningen på Litteraturhuset gir signaler om at det er feil. Det viktige er at helsepersonell skaper rom for samtale og gir den enkelte anledning til selv å bestemme om de vil gripe muligheten. Legene må føle seg frem sammen med pasienten og finne gode måter å formidle dødsbudskap på. Hvert menneske er unikt og reagerer forskjellig på beskjeden om at han eller hun skal dø.

For Kreftforeningen er det ikke noen motsetning mellom å jobbe for god overlevelse og best mulig livskvalitet for den døende. På Litteraturhuset ble det tatt til orde for forskning og lindring for å bedre livskvaliteten i livets siste fase. God livskvalitet for døende kan for veldig mange innebære muligheten til å dø i sitt eget hjem. For at flere skal få død hjemme må det tilrettelegges mer slik at det blir praktisk mulig og trygt både for pasienten og for de pårørende. Her har helsemyndighetene et ansvar.

En ting er sikkert: Døden angår oss alle. Vi må forholde oss til den, uansett om det gjelder helsepersonell, den som skal dø, pårørende eller Kreftforeningen. Kan det skapes større åpenhet om døden, slik at døden blir en del av livet, vil den siste fasen frem mot døden bli lettere og mer verdig