Videreutdanning i ingenmannsland?

Mer enn halvparten av norske sykepleiere har tatt videreutdanning (1). Ikke bare fordi de fortjener det, men også fordi de opplever et behov for faglig utvikling. Og fordi et stadig mer spesialisert og avansert helsevesen krever det av dem.

Landet rundt tilbyr høyskoler og universiteter etter- og videreutdanning av varierende omfang. Fra korte deltidskurs, til full pakke med master- og doktorgrad (ph.d.). Dette er et gode og bærer bud om en yrkesgruppe som vil ha faglig vekst og utvikling, men det kan også skape forvirring. For hvilke valg bør man gjøre? Hvilke utdanningsløp er det naturlig og mulig å følge etter at bachelorgrad og sykepleiertittel er et offentlig godkjent faktum?

Mange videreutdanninger

Mange sykepleiere har likevel en nokså klar oppfatning av hva det vil si å «ta videreutdanning», og flere av utdanningene fører oss frem til veldefinerte yrkesroller, for eksempel som jordmor, helsesøster eller psykiatrisk sykepleier. En annen vei å gå er videreutdanningene i anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie, de såkalte ABIOK-utdanningene. Staten gir hvert år rammebevilgninger med tilhørende aktivitetskrav slik at universiteter og høyskoler kan tilby akkurat disse videreutdanningene. På denne måten sikres helsevesenet forutsigbar tilgang på nødvendig, kritisk kompetanse.

Ingen finansiering

Med unntak av jordmødrene, har ingen av spesialitetene en ordning for autorisasjon eller offentlig godkjenning. For å sikre konsistens utdanningsinstitusjonene imellom reguleres i stedet innholdet av detaljerte rammeplaner, slik at man vet hva en spesialsykepleier innehar av kunnskap og kvalifikasjoner enten hun er utdannet i Tromsø eller Stavanger.

Det finnes i dag langt flere etter- og videreutdanninger enn de som er nevnt hittil. Felles for disse er at det ikke finnes finansieringsordninger som gjør høyskolene i stand til å tilby dem på en forutsigbar måte. Så hva er det som gjør at staten åpner pengesekken for noen utdanninger og ikke for andre? Hva legger vi egentlig i kritisk kompetanse? Kanskje er det nå på tide å gi utdanningsinstitusjonene større frihet til å komponere sine tilbud innenfor den statlige rammebevilgningen?

Akademisk stoppested

Da jeg selv gikk videreutdanning i intensivsykepleie på det glade nittitallet hadde jeg ikke noe av dette i tankene. Lite reflektere jeg også over at min ett og et halvt år lange fulltids sykehusinterne utdanning ikke ga meg noen som helst uttelling da jeg senere tok grunn-, mellom- og hovedfag i sykepleievitenskap. Mer overraskende er det kanskje at det fortsatt er slik!

Dette kan vi ikke leve med, og de smarteste av oss har skjønt det for en stund siden: De går rett på mastergraden. Så langt har dette nærmest vært synonymt med å søke seg bort fra det sykepleiespesifikke og pasientnære, og inn i et uoversiktlig landskap hvor den direkte utøvelsen av sykepleiefaget bare til en viss grad kan sies å være i fokus.

Sykepleierne går altså videre, men hvor? For noen er svaret enkelt: Mastergraden er et steg på veien mot en forskerutdanning, og ph.d. Men realiteten er også at for mange er mastergraden det akademiske stoppestedet.

Noe på gang

Gledelig er det derfor at stadig flere av helsevesenets institusjoner etterspør sykepleiere med masterkompetanse. Samtidig kan det se ut til at man i praksisfeltet sliter med å finne ut «hva man skal bruke masterne til», og at masterkandidatene selv lurer på det samme. For bortsett fra stabs- og støttefunksjoner eller en jobb innen utdanning; hvilke jobber er det egentlig vi har å tilby sykepleiere med mastergrad? Mange av dem ønsker fortsatt å jobbe nært pasienten, og samtidig bruke kunnskapen mastergraden har gitt dem. Her venter vi fortsatt på at gode løsninger skal etablere seg, enten det er i form av kombinerte stillinger mellom helseforetak og høyskole, klinisk ekspertsykepleiere eller andre yrkesroller som vi i dag bare ser konturene av.

Kanskje er fremveksten av kliniske mastere et svar på nettopp dette, navnet skulle i alle fall tyde på det. I forlengelsen av dette gjøres det for tiden også forsøk på å integrere videreutdanningene i mastergrader. Innen psykisk helsevern er dette allerede (et tverrfaglig) faktum, og flere er på vei etter.

I Bodø kan man studere til master i klinisk helsefag, som bygger på videreutdanning i sykepleie. Studenten får med seg 30 av sine 90 studiepoeng (sp) fra videreutdanningen inn i masteren. Lignende modeller finner vi i Bergen og Gjøvik, og under planlegging ved en rekke høyskoler og universiteter rundt om i landet.

Problemet er at det ikke finnes noen nasjonal konsensus, ingen retningslinjer, ingen klare føringer for hvordan de enkelte videreutdanningene skal vektes, og hvordan deres egenart skal ivaretas innenfor en mastergrad. Og situasjonen gir oss flere spørsmål enn svar: Skal alle, eller bare noen, videreutdanninger inn i mastergrader? Skal det fortsatt være mulig å ta videreutdanning uten å ta mastergrad? Og hvorfor – slik som i Bodø – får man ikke uttelling for hele utdanningen?

Praksismaster?

La oss se på det siste spørsmålet først. ABIO-utdanningene består av halvparten teori og halvparten praksis. Et spørsmål er om praksisstudiene kan og bør inngå som en del av mastergraden. Noen vil si at de selvsagt skal det, og at klinisk praksis er en læringsarena på lik linje med teoristudiene. Andre vil være kritiske. For hva med veiledernes kompetanse? Skal «vanlige» sykepleiere veilede og evaluere masterstudenter?

I tillegg kommer høyskolenes egen kompetanse. Mange videreutdanninger mangler såkalt førstekompetanse i sin lærerstab. Med førstekompetanse forstås personer med doktorgrad eller førstelektorkompetanse, hvor sistnevnte er et kvalifiseringsløp etter mastergrad, med vekt på pedagogikk fremfor forskningskompetanse. Etableringen av en mastergrad krever en viss andel førstekompetente i fagstaben, og mange høyskoler sliter av den grunn fortsatt med å tilfredsstille de formelle kravene til etablering og drift av masterstudier.

Avhopper

La oss også se litt nærmere på «avhopperstrategien», altså at videreutdanningen helt eller delvis utgjør en del av mastergraden, men at man kan hoppe av underveis, og sitte igjen med en fullført videreutdanning og en påbegynt mastergrad. Videreutdanningen plasserer seg da altså på et nivå mellom bachelor og master.

Umiddelbart kan dette synes både elegant og forlokkende. Studenten kan fullføre mastergraden på et senere tidspunkt, og selve videreutdanningen kan ha samme varighet og innhold som i dag. Vi trenger mange spesialsykepleiere, og det er kanskje verken nødvendig eller god ressursbruk at alle disse skal heves til masternivå. Denne løsningen fremstår derfor som den mest nærliggende, men også her er det skjær i sjøen. For du har vel hørt om Bolognaprosessen?

Bachelor- eller masternivå

Bolognaprosessen er et internasjonalt program for samordning av utdanningsnivåer på tvers av de europeiske landene. Man ønsker å oppnå sammenliknbarhet, og muliggjøre studentmobilitet gjennom en felles forståelse av hvilket faglig nivå som ligger til grunn for gradssystemet. Mellom nivåene bachelor, master og ph.d. finnes ingen ting. Videreutdanningenes akademiske status forblir dermed like uklar som i dag (2). Dette er uheldig, men kanskje ikke verre enn at vi kan leve med det. Alternativene er enten å gå linja ut, og si at videreutdanning i sykepleie er synonymt med mastergrad, eller å definere seg ut av gradssystemet, i verste fall tilbake til nittitallet og sykehusinterne utdanninger. 

Blir ved veiskillet

På nyåret kommer stortingsmeldingen om velferdsutdanningene. Parallelt skjer en utredning av spesialistordningene i helsesektoren. Her burde det være realistisk å håpe på noen svar som er verdt å vente på, og som kan bringe oss videre. Hvordan skal sykepleiere som tar videreutdanning få akademisk uttelling for sine studier? Skal vi ha en spesialistgodkjenning for de allerede etablerte videreutdanningene i sykepleie, og vil dette i så fall kunne åpne for mer fleksible utdanningsløp?

Videreutdanningene i sykepleie har kommet til et veiskille, og har vært der lenge. Et veiskille er vanligvis ikke noe blivende sted. Kanskje bortsett fra når alle veier videre fører til ingenmannsland?

Litteratur:

1. Dæhlen, Marianne og Åsmund Arup Seip (2009): Sykepleiernes kompetanse. Etter- og videreutdanning, verdsetting og motivasjon. Fafo-rapport 2009:36.

2. Råholm, May-Britt m fl (2010): Nursing education in Denmark, Finland, Norway and Sweden – from Bachelor’s Degree to PhD. Journal of Advanced Nursing 66(9), 2126–2137