En klok hund

NSFs landsmøte i 2007 ønsket seg en etisk vakthund med spissere ører, høyere tenningsnivå og økt volum. Rådet for sykepleieetikk hadde vært ganske puslete før. Nå ville landsmøtet at de skulle være mer på banen. Sykepleiere skulle få et selvstendig og uavhengig organ i NSF som kunne si fra når dårlig ressurstilgang og/eller dårlige ledere utsatte dem for umulige etiske dilemmaer. Rådet skulle fremme etisk refleksjon og vise klokskap når sykepleiere havnet i det vanskelige grenselandet mellom juss, økonomi, politikk og etikk.

Det skulle ikke bli lett. For når skal en god vakthund bjeffe for full hals? Når skal den bare knurre olmt eller flekke tenner? Skal den slå alarm ved hver minste lyd? Gå i strupen på hver inntrenger? Eller ha en roligere, nøktern profil, med fare for å sove akkurat når ugjerningen finner sted?

Det vil være ulike syn på om Rådet, med leder Marie Aakre i spissen, har skjøttet sin oppgave bra. De er nok blitt mer synlige og hørbare. Rådet mottar flere henvendelser fra både fortvilte sykepleiere og pasienter. Rådet produserer flere uttalelser enn før. Aakre selv har profilert seg i media som en som står urokkelig ved sykepleiens grunnlag, nemlig «respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet».

Forenklet kan man si at Rådet ikke hadde gjort jobben sin om det ikke hadde vært gjenstand for noen skikkelige kontroverser. Om alle hadde vært såre fornøyd med alt Rådet hadde foretatt seg, hadde noe vært alvorlig galt med denne vakthunden. Det har toppet seg mest når de har bjeffet voldsomt mot sine egne, det vil si sykepleiere selv, som i Harstad-saken og i Benjaminsaken på Ringerike sykehus. For mens det store flertallet av sakene som Rådet behandler, heller uproblematisk handler om kritikk mot «andre», er det straks vanskeligere når Rådet går ut mot etiske overtramp i egne rekker.

I Benjamin-saken døde en ung gutt på Ringerike sykehus, etter en ukomplisert kneoperasjon. Politiet bøtela sykehuset for overtredelse av helsepersonelloven, etter at vakthavende sykepleier ikke hadde oppdaget at pasienten fikk livstruende problemer under smertebehandlingen på sengeposten. Hendelsen utløste en rask reaksjon hos Rådet for sykepleieetikk. Selv om Rådet fastslo at det ikke hadde innsikt i ansvarsfordelingen på sykehuset, slo det fast at «det personlige sykepleieansvaret … ser ikke ut til å være ivaretatt» og «de yrkesetiske retningslinjene for sykepleiepraksis er ikke fulgt». Det hører med til historien at sykehuset selv mente at alle rutinene hadde blitt fulgt; at sykehuset likevel godtok en bot på en halv million kroner; og at Helsetilsynet fortsatt ikke har ferdigbehandlet saken.

Bjeffet Rådet utidig og for tidlig? Noen vil mene det. Rådet hadde ikke innhentet andre opplysninger enn de pårørendes versjon av saken. De hadde ikke snakket med sykepleieren selv. Vedkommende var medlem i NSF og forventet nok at arbeidstakerorganisasjonen først og fremst ville være opptatt av hennes rettssikkerhet. Man kan godt forstå at hun kunne føle seg dolket i ryggen når et frittstående organ i NSF ubarmhjertig fastslo at hun hadde brutt profesjonsetikken før saken var ferdig undersøkt av myndighetene.

Forbundsstyret i NSF har nå fremmet et forslag til endring i vedtektene som fastslår at Rådet heretter ikke skal gi uttalelse i saker som er under behandling i et forvaltningsorgan eller i domstolene. Om forslaget blir vedtatt på landsmøtet i november, må Rådet også gjøre seg kjent med alle de berørte parters syn, før uttalelse avgis.

Forslaget vil kunne vekke debatt på Landsmøtet. Ikke bare fordi det setter strengere krav til Rådets saksbehandling, men også til vakthundens muligheter til å komme tidlig på banen. Derfor er det en vanskelig sak. Etikk er ikke juss. Vi må kunne stole på at hunden oppfører seg ordentlig og ikke biter uskyldige. Men det må heller ikke være slik at den bare skal få lov til å knurre etter at gjerningspersonen allerede er dømt.