Om å se og å innse i påsken!

Påsken i år ble en typisk innepåske, med spill, spill og atter spill, og heldigvis en god bok og peiskos foran knitrende vedkubber inn i de små nattetimer. Jeg elsker nordmenns evne til å dra vekk og bort og gjemme seg på hytta i fjellheimen, eller nyte ensomheten i byen. Evnen til å bare glemme jobben, den har vi fremdeles tørr jeg påstå. I USA er for eksempel påskeferien “non-existing”! Tenk det!

Men jeg vil dvele litt ved årets påskefortelling. Det ble ikke krim i år heller. Jeg er ingen krimentusiast, kun foran tv-skjermen, og på hytta har vi ingen tv. Denne innepåsken ble lektyren Kari Martinsen og Katie Erikssons bok “Å se og å innse – om ulike former for evidens” (2009).

Rett før påske ble jeg advart av en sykepleiervenn om at det ikke var interessant å diskutere evidensbasert sykepleie. Jeg la meg flat, og innså at jeg som sykepleier på gulvet har dette som et nokså sært interessefelt. Men jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor dette opptar meg så til de grader. Debattene som har pågått både i Sykepleien, og generelt i sykepleiermiljøet over lengre tid, følger jeg med stor og umettelig appetitt.

Derfor over til boka om å se og å innse. Lærer Kari og Katie oss noe nytt og vesentlig? Svaret på det blir: Tja.

Etter å ha startet boken fra begynnelsen, stopper jeg et par sider inn i Katie Erikssons resonnement om “Mãyãs slöja”.

Da hopper jeg videre til Kari, i håp om at jeg har bedre forutsetninger for å forstå teksten. Og det gjør jeg! Jeg begynner å kjenne Martinsens tekster, synspunkter og språkdrakt bedre- og liker å lese det hun skriver. Jeg får nye innsikter! Og jeg opplever i stor grad at jeg kan relatere det direkte til praksisfeltet. Så får vi se da om jeg noen gang kommer igjennom bokens første del, og den finske sykepleiefilosofens tekster.

Det er aldri noen tvil om at de begge kan øse av et hav av tenkning og dyptpløyende, velbegrunnede resonnementer og kunnskap. Problemet er bare at kunnskapen er av filosofisk art, eller kanskje det handler mer om form. Jeg vet ikke.

Det blir for å si det mildt, vanskelig tilgjengelig for meg som leser. Og jeg sitter igjen med en følelse av at de bidrar til et slags klasseskille i sykepleien som jeg tror vi bør komme bort fra. På den ene siden har vi de som er i praksisfeltet til daglig som sykepleiere. På den andre siden de som ikke er det, ofte høgskolelektorer og ansatte på universitetet.

Påskens budskap blir til syvende og sist vesentlig tross innvendingene. Kari Martinsen gir meg mot, mot til å stå i “spliden” og troen på sykepleien som noe utover legens assistent. Jeg er usikker på hvor lang levetid Martinsen har innenfor sykepleiefaget, for hennes synspunkter er truet, spesielt av dem hun forfekter å forsvare og beskytte, nemlig sykepleierne på gulvet.

“There is a crack in everything. That´s how the light gets in.” Dette sitatet fra Leonard Cohens sang “Anthem” både innleder og avslutter Martinsen med.

Musikere er fantastiske til å formidle! Hvis jeg forstår Martinsen rett, er hun kamplysten! Kanskje mer enn noen gang? Og med Cohen blir budskapet nærmest religiøst: “Ring the bells that still can ring.”