fbpx Tellekantene på vei inn i norsk forskning Hopp til hovedinnhold

Tellekantene på vei inn i norsk forskning

Myndighetene har de siste årene lett etter et håndterbart system for å premiere økt forskningsformidling. Svarene er det som har blitt kalt «tellekantreformen

For forskere har det alltid vært viktig å publisere arbeidene sine i faglig høyt ansette tidsskrifter. Publiserer man her, er man garantert en positiv kommentar fra kolleger på neste internasjonale konferanse eller e-post fra fagfeller på andre siden av kloden. Felles for disse publikasjonene er at de er på engelsk og at de har en liten leserkrets. Det viktige er at de leses av de riktige personene i de riktige - toneangivende - forskningsmiljøene. I dag er det også andre grunner til å sikte mot de tyngste internasjonale fagtidsskriftene. Å publisere her, gir ikke bare anerkjennelse, men også klingende mynt til den forskningsinstitusjonen man er en del av. For en viss andel av pengene til de vitenskapelige institusjonene blir nå fordelt i forhold til det antallet vitenskapelige tekster som forskerne ved institusjonen publiserer. Publiseres det i velansette vitenskapelige tidsskrifter eller på prestisjetunge forlag, får institusjonen mer penger enn når det ikke publiseres i det hele tatt eller om det skjer i tidsskrifter som ikke er tilstrekkelig ettertraktede eller prestisjetunge.

Også aviser?

Bakgrunnen for reformen er at myndighetene ønsker et finansieringssystem som tar utgangspunkt i hva universitetene og høgskolene faktisk produserer innenfor forskning. Samtidig har en søkt etter en måte å gjøre det på uten å gå inn i en diskusjon om innholdet i de enkelte arbeidene. Publisering i vitenskapelig tidsskrift eller på vitenskapelig forlag er her den viktigste indikatoren. Dette er formidling fra forsker til forsker, kan man si, og det gis publikasjonspoeng i forhold til om tidsskriftet eller forlaget finnes på en godkjent liste. Man har valgt å operere med to nivåer, hvor de mest anerkjente gir størst uttelling. Men nå ønsker man å gå et skritt lenger og også premiere ikke-vitenskapelig formidling.

I en «fase 2» av reformen er det nå utarbeidet et forslag til indikatorer som kan brukes for allmennrettet formidling, altså når forskerne ikke skal formidle til hverandre, men til et større publikum. I det forslaget som nå har vært til høring, foreslås det fem ulike indikatorer (se faktaboks) som skal få betydning for universitetenes og høgskolenes budsjetter.

Forsker Hansens kval

Hvordan vil nå alt dette kunne påvirke forsker Hansens hverdag? Hansen har nylig tatt en doktorgrad i sykepleievitenskap innenfor et tema med forankring i sosiologi. Etter endt disputas vil Hansen gjerne publisere funnene sine i en artikkel. Han tenker at temaet - «Kvalitet på sykepleietjenester sett i forhold til lønn og sosial status» - har såpass allmenn interesse at en aviskronikk kunne egne seg godt. Hansen sjekker det nye indikatorsystemet for formidling og finner ut at det bare ville gi ham 0,25 poeng. (Systemet/poengene er foreløpig ikke vedtatt, men det gir et hint om hvordan det kan bli.) Han når ut til mange lesere, men det vil nesten ikke forandre et siffer på budsjettet. Men hva med et tidsskrift som Samtiden? Her når han ut til et noe smalere publikum, og det er kanskje en mer «riktig målgruppe»? Et blikk på indikatorene får Hansen til å skifte mening. Samtiden gir 0,5 poeng og ikke særlig mye penger i kassa. Da får jeg prøve Acta Sociologica, tenker Hansen. Og ganske riktig, Acta er et vitenskapelig tidsskrift med såkalt fagfellevurdering (peer review) - og det gir to poeng og et godt tilskudd på neste års budsjett for institusjonen. Så får han heller ta til takke med at han ikke når ut til så mange lesere, ja, bare en håndfull kolleger egentlig. Og i tillegg må han skrive artikkelen på engelsk.

Hissig debatt

Utformingen av «tellekantsystemet» har pågått i flere år, og parallelt med myndighetenes utredninger har det foregått en diskusjon innenfor forskning og fagpresse. Et knippe av opposisjonens innlegg er nå samlet i boka Hva skal vi med vitenskap? (Universitetsforlaget, 2006). Mange innlegg springer ut av frykten for at norsk vil dø som forskningsspråk når forskere «tvinges» til å publisere i engelskspråklige fagtidsskrifter. Andre er skeptiske til den bedriftsøkonomiske tenkningen i reformen. For mens forskningsformidling tradisjonelt har dreid seg om «meningsdannelse i det offentlige rom», er det i tellekantreformen omdefinert til «verdidannelse i arbeidslivet», mener enkelte. Andre fnyser av slike innvendinger (som gjerne kommer fra universitetskretser), særlig miljøer som er mer opptatt av praktisk rettet forskning og utvikling. Her gis det varm applaus til at for eksempel innovasjon og samhandling med næringslivet i framtiden vil kunne gi mer økonomisk uttelling.

Hansen pauserommet

Tilbake til Hansens kval. I dag er det bare publisering i Acta S. som ville ha gitt instituttet hans økonomisk uttelling. Men i det forslaget som nå ligger til behandling i utredningen, legges det opp til at formidling i aviser og ikke-vitenskapelige tidsskrifter i alle fall skal gi noe økonomisk uttelling. Hvem vet - om få år vil du kanskje kunne sitte på pauserommet å lese pålitelige artikler om nyvinninger i sykepleiefaget i din egen lokalavis, og ikke være nødt til å hakke deg gjennom tunge vitenskapelige spesialtidsskrifter. Dersom du har tid til å ta en pause da ...

FAKTA:

Forslag til «allmennrettede» aktiviteter som skal gi økonomisk uttelling til forskernes institusjoner. Foreløpig er de ikke vektet

1. Omsetning: Eksterne inntekter fra salg av tjenester og publikasjoner

2. Innovasjon og samhandling med arbeidslivet

  • bedrifter (selskapsetableringer)
  • lisenser
  • studentprosjekt

3. Publikasjoner

  • bøker, læremidler og faglige ressurser
  • artikler i fagtidsskrift
  • aviskronikker og innsiktsartikler

4. Foredrag/posters på brukerrettede fagkonferanser

5. Medier og direkte formidling

  • bidrag til publikumsarrangementer
  • bidrag i massemedia (inkludert nettaviser)