Til Sibir i pysjen
Hver vinter når gradestokken kryper under femten blå, trapper og parkeringsplasser er dekket av blåis og alle landets parkerte biler må graves og skapes fram fra snø og is, går mine tanker til hjemmesykepleien.
Hver vinter når gradestokken kryper under femten blå, trapper og parkeringsplasser er dekket av blåis og alle landets parkerte biler må graves og skapes fram fra snø og is, går mine tanker til hjemmesykepleien.
– Som tidligere økonom, har jeg et sterkt og varmt forhold til tall. Som sykepleier, kan tall bety så mangt. Derfor har jeg et ambivalent forhold til tall i denne sammenhengen, skriver innleggsforfatteren.
Det som normalt er en empatisk sykepleier, gjør natten til en ganske primitiv organisme.
«Hæ?», sier jeg. «Dere må jo ha sykepleier på vakt!»
Det er ikke det at sykepleiere er de eneste i verden som har det travelt.
– Det blir litt som å spille på luftgitar. Strekke ut armene og vræle litt mens du vrir deg dit du egentlig skal, sa han. På vei ned i flysetet ved siden av meg med kurs mot europeisk uke i Brüssel.
Nok kompetanse, sykehjemsplasser og flere ansatte, er det folk mener må til for å sikre gode helse- og omsorgstjenester til de eldre.
Jeg har alltid følt meg nærmest kjernen av sykepleien når jeg tar noe vekk.
Pasienten nærmer seg utskrivningsklar. Litt ustø er han jo. Og kanskje ikke helt i stand til å ordne seg mat, komme seg på do og alt dette vi kaller ADL – acitivities of daily life.
Hva får vi egentlig igjen for å være så snille hele tiden, spør Liv Bjørnhaug Johansen.